Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

onsdag, juni 23, 2010

Ingen konsekvent facebook-politikk

Det er manglende konsekvens i facebook-politikken til Lindkvist. Med 718 venner skulle man tro at hun sa ja til å bli venn med hvem som helst. Men så enkelt er det ikke. I enkelte tilfeller sier hun nei, altså trykker ignorer. En stund forsøkte hun å spørre hvem vedkommende var om de kjente hverandre, det kunne jo hende hun ikke husket hvor de hadde møttes. Som regel var jo svaret av en så hyggelig art at å trykke ignorer etterpå ville virke som en overreaksjon.

Så hvorfor ikke bare si ja til alle? Hvorfor ikke være venn med alle? Hvem som helst? Alle som spør? Spørre selv? Kanskje fordi facebook ofte blir brukt til både personlige og private utsagn. Kanskje fordi man glemmer hvor mange som kan se/lese det, og ergo ofte sier noe som er personlig/privat.

Men hvordan klare denne balansegangen når man allerede har så mange venner? Skal man kvitte seg med dem? Eller lage en ny konto (LindkVIP) med for eksempel hundre utvalgte til kun private meldinger så kan man være offisiellisiv på den andre kontoen og skrive om opplesninger, teaterstykker og sånn.

søndag, juni 20, 2010

Hjelp, jeg skal bli Mamma

Det er noen som er har det, som Avil, som tar ferie og er ferdig med alt som må gjøres.
Selv er det helt motsatt. Jeg er på etterskudd med alt og har en dødlinje som faktisk ikke kan utsettes. Nei, ikke selvangivelsen, selveste fødselen, termindatoen er veiledende, men fødselen kommer når den kommer. Og innen den tid er det alt for mye som skal gjøres og altfor redusert arbeidskapasitet. Etter å ha sirklet rundt senga en uke med svimmelhetstendenser kom jeg enda mer på etterskudd. E-poster blir ikke besvart og jeg tør knapt nok tenke på romanen.

Det vil si tenke tør jeg: jeg har tatt noen valg. At det må gjøres mer enn jeg først trodde for å få den slik jeg vil ha den. At jeg må holde på kjernehistorien og huske hva som er viktig, hva jeg vil fortelle. Det får ta den tiden det tar, selv om det aldri er morsomt å måtte utsette ting.

Selvangivelsen er fortsatt ikke levert, jeg må søke NAV om foreldrepermisjonspenger og har oppdaget at inntekten min beregnes annerledes enn jeg først optimistisk trodde og kjenner nok en bekymring for hvordan dette skal gå. Det koster å få barn. Huset vi bor i er et oppussingsobjekt og nå prøver vi å rekke å bygge et bad før termin. Det er under seks uker til termindato, men vedkommende (nei, vi vet ikke hvilket kjønn det blir) kan jo finne på å komme før. Det er visstnok også endel baby-greier man bør ha på plass innen den tid. Barnet trenger ulikt utstyr.

Mens jeg egentlig tenker at jeg burde prioritere venner og kultur fordi det kan bli lite tid til det kommende halvåret. (Kommende året? Kommende 18 år?) For det aller mest bekymringsfulle er den totale uvissheten, dette har jeg aldri gjort før. Den kommende pappaen er langt mindre bekymret. Men så har han jo gjort dette før, han er allerede far. Jeg vet ingenting om hva som venter meg.

fredag, juni 04, 2010

Hva er en mor?


I dag har jeg sett på Safari, et program om billedkunst, jeg har lest et kapittel i Toril Mois bok om Simone de Beauvoir – En intellektuell kvinne blir til. Og jeg har vært på fødselsforberedende kurs. For jeg er en kropp. Langt mer enn tidligere, selv om jeg har tatt permisjon fra fotballen, permisjon fra innebandyen og fryst medlemskapet mitt på treningsstudioet. Jeg har lagt på meg ti kilo og ikke rørt alkohol siden november. Alt dette på grunn av kroppen. Jeg er gravid i åttende måned og det er vanskelig å glemme at jeg har en kropp.

Jeg forsøker å glemme kroppen ved å fortsatt være opptatt av de tingene jeg synes er viktige, som litteratur og kunst. Det kroppslige ved graviditet og fødsel er skremmende, men det aller mest skremmende er likevel: Å Bli Mor. Vil jeg slutte å være opptatt av kunst og litteratur? Vil jeg slutte å lese og tenke? Vil jeg bli en som oppdaterer facebookfeltet sitt utelukkende med siste nytt om avkommet?

Man fødes ikke som mor, man må (som regel) føde selv for å bli mor. Mødre og morsrollen kunne det vært (og er det sikkert) skrevet avhandlinger om. Jeg har ikke like god plass her. Min egen mor som er lærer sa en gang – halvt humoristisk og halvt som et hjertesukk: ”Det er to grupper som aldri blir beskrevet sympatisk i skjønnlitteraturen – lærere og mødre.” Det finnes kanskje flere dårlige mødre i litteraturen enn noe annet sted, men de trenger ikke være dårlige mødre for å bli hatet av avkommet. Det er ofte slik at – særlig døtre – vil frigjøre seg fra sin mor uansett hva hun gjør eller har gjort. Kvinnefrigjøringen eller endring av kvinnerollen har gått så fort at mange kvinner i en ny generasjon har sett på sin mor og sagt (eller tenkt): slik vil jeg ikke bli.

Selv har jeg sagt: ”Jeg er ikke sikker på om jeg vil ha barn.” Et utsagn jeg betrakter som forsiktig. Men som likevel har virket provoserende. Som om jeg har sagt: ”Jeg skal aldri ha barn.” Eller: ”Jeg hater barn (og særlig dine barn).”

Likevel Norge er verdens beste land å bli Mamma i. Det viste nettopp en ny internasjonal undersøkelse av 160 land. En av grunnene til at jeg tror Norge er et godt land å bli Mamma i er fedrene. Den norske mannen er mer likestilt enn mange andre menn. Fedrene deltar langt mer enn tidligere. Vi har fedrekvote og høy grad av likestilling i hjemmet. Selv er jeg glad for å kunne dele

foreldrepermisjonen likt med far. Får jeg ikke lest så mange høyintellektuelle essaysamlinger i høst så gyver jeg løs igjen i januar når Pappaen overtar permisjonen.


(Baksida av Klassekampen i dag fredag 4. juni)