Åttendemars-forestilling på Den Nationale Scene

Oh, Kulturmannen fikk for andre gang se scenens lys på selveste 8. mars - også denne gangen i Bergen. Teksten framført av Marianne Nielsen i Annika Silkebergs regi. Med seg på scenen hadde de en liten mannlig trio i høye hæler. 

Dette skrev Nationale Scene: 

«Oh, Kulturmannen» er en appell, en retorisk øvelse og et feministisk kamprop rettet direkte til Kulturmannen – en mann med makt og betydning som usynliggjør kvinner samtidig som de tiltrekkes av ham. Ellisiv Lindkvist går med denne humoristiske og satiriske teksten inn i hierarkiene som opprettholder Kulturmannens posisjon. Det handler om kjønnsroller, hersketeknikker, skam og selvforakt. På scenen møter du Marianne Nielsen. Med seg har hun Kristian Berg Jåtten, Tormod Løvold og Svein Harry Schøttker-Hauge.

Selv skrev jeg på facebook - preget av koronaen og at noe så stort som en premiere på Den Nationale Scene bare ble en internett-greie: 

Det er ikke hver dag jeg har premiere på Den Nationale Scene. Det er også første gangen DNS lager et 8.mars-arrangement. Oh, Kulturmannen ble sist sett på en scene under Bergen Dramatikkfestival i høst, da med Ingunn Øyen på scenen og Maren Bjørseth på regi. Nå er det Marianne Nielsen sammen med tre mannlige(!) skuespillere og Annika Silkeberg på regi. Jeg er spent på hvordan de gjør det denne gangen, de har fått lov til å gjøre noen endringer i teksten, håper det funker!

Under andre omstendigheter ville jeg sittet forventningsfull i salen på DNS og venta på at Oh, Kulturmannen skulle spilles, eller stuntes fram. Og om smittetallene hadde vært litt lavere nå ville jeg invitert en gjeng hjem til meg, så vi i det minste kunne se streamingen sammen og skåle i bobler. Istedet håper jeg at mange ser det hver for seg, alene eller sammen med kohorten sin. Gi gjerne lyd i kommentarfeltet om du skal se eller etter at du har sett. Rekker du ikke 20.30 skal det ligge ute til midnatt. God fornøyelse. Og

gratulerer

med dagen!

#kvinnedagen #kulturmannen #teater #dennationalescene

 

Snart ser jeg ikke kulturen for bare menn

Fra Klassekampen 9. desember 2017 - midt i #metoo-tider. Fortsatt relevant. Dessverre.

Kulturmannen er ikke død, han er bare mektigere og farligere enn man først skulle tro. Og han bedriver ikke nødvendigvis seksuell trakassering – noen ganger nøyer han seg med intellektuell trakassering.  

Vi er en gjeng damer 40+ som snakker om det man snakker om i disse dager #metookampanjen, kulturmenn og feminisme. En historie fortelles. En av damene hadde som 23-åring blitt med den eldre skuespilleren på rommet. ”Jeg trodde han syns det jeg hadde å si var interessant. Så naiv var jeg!” Vi ler litt alle sammen, Tenk det, Hedda. Å være så naiv.

Men jeg tenker også: er det nå så galt for en ung 23-åring som vil bli skuespiller å tro at hun er interessant? Er det dette vi skal lære døtrene våre? Tro for all del ikke at det du har å si er interessant. For menn. For kulturmannen. Er du ung og har pupper er det det som gjør deg interessant: kroppen din. Ferdighetene dine og intellektet ditt er det ingen som vil ha.

#Metoo handler ikke bare om utsatte og naive kvinner, det speiler en kultur og den kulturen er vår kultur. Det er en kultur som lærer kvinner opp til å ikke innbille seg at de er interessante eller intellektuelle. Den samme kulturen lærer menn opp til å tro at de er interessante og seksuelt attraktive. Noe som medfører at en del av den seksuelle trakasseringen rett og slett sees på som en kompliment fra mannens side. Å drive med seksuell trakassering og maktmisbruk er ikke forbeholdt de få og olje- og energiministeren. Det er den kulturen vi er en del og den kulturen som formidles til oss, ikke bare via pornografi men også via highbrow serier som Sopranos, The Wire, Boardwalk empire, Mad Men, Orange is the new black, Mammon og Monster. I alle seriene forekommer seksuell trakassering og maktmisbruk, sist sett i Monster, der den mannlige politietterforskeren straks går over grensene mot en av de unge jentene involvert i saken.

Du ligger med en regissør.
Vedkommende regissør vil i alle fall ikke sette opp noe av deg.
Hvorfor skulle han det? Han har jo allerede ligget med deg.
Det er ikke mulig å ligge seg til noe lenger.

Dette er et sitat fra mitt eget teaterstykke ”Jeg er ikke slik”, jeg brukte det også på en konferanse i regi av kulturrådet – til spredt munterhet i salen. Man kan ikke ligge seg til noe lenger.

Det ligger en skam også i mitt eget i sitat: du blir redusert som dramatiker fordi du har ligget med en regissør. Slik Ester Nilsen har det i møte med sine kulturmenn i romanene Rettstridig forføyning og Uten personlig ansvar av Lena Andersson. Det å ligge med noen gir deg faktisk ingen privilegier whatsoever. Kulturmannen du har ligget med kan slutte å hilse, ikke ville ha noe med deg å gjøre og i hvert fall ikke anta teksten din/gi deg ut/sette opp noe av deg. Chris Kraus forteller i romanen I love Dick forteller om flere nedverdigende seksuelle møter. Det er ikke seksuell trakassering eller voldtekt, det er ydmykelse, intellektuell fornedrelse, latterliggjøring, usynliggjøring og maktarroganse. Det er noe kvinner opplever hele tiden og det er fylt med skam.

Likevel har jeg gått rundt og trodd at med likestilling og preventiver kunne kvinner pule like mye som menn. Jeg trodde at det å ligge seg til noe var utdatert. Jeg trodde kvinners seksualitet ikke lenger var noe man ga bort. Var den ikke iferd med å bli likeverdig da? Nei.

Damn if you do and damn if you dont. Skammen har åpenbart ikke forlatt den kvinnelige seksualiteten. Verken på den ene eller andre måten.  Likevel må jeg si at omfanget og grovheten i #Metoo-kampanjen, #stilleforopptak, #nårmusikkenstilner og #visyngerut sjokkerer meg. Jeg leser historiene med større og større ubehag. Mange sier at de ikke er sjokkert. Men jeg trodde oppriktig talt vi var kommet lengre. Og i alle fall at ubredelsen ikke var så enorm.

Jeg er klar over at teatret med sin hierarkiske struktur og med sine eldgamle kjønnsroller i det som vises på scenen dessverre ikke akkurat ligger i forkant av kjønnsrolleformidling og likestilling. Noe skuespillerne Espen Klouman Høyer og Anna Katharina Haukeland har sagt til NRK. At dekanen på KhiO svarer at det har blitt bedre de siste årene er som forventet. For oss andre gjenstår det å se om det fører til endring på norske teaterscener. Så lenge regissørene insisterer på å kle av kvinnelige skuespillere vil også den seksuelle trakasseringen ha stor grobunn.

Å bli utsatt for seksuell fornedrelse og intellektuell fornedrelse er to sider av samme sak. Kan kvinner og menn bli likestilt seksuelt om de ikke er det intellektuelt? Hvis du ikke anerkjenner din sidekvinne, din kollega som intellektuelt på høyde med deg selv, det vil si som en like god forfatter, skribent, journalist, skuespiller, you name it, så har du allerede redusert henne til kropp, og da vil hun først og fremst forbli det. Du søkte en kvinne og fant en hjerne, du er besviken.

Oh, Kulturmannen kom ut i 2017, et halvt år før #metoo eksploderte.

Aftenposten anbefaler Oh, Kulturmannen

Oh, Kulturmannen blir anbefalt i Aftenposten som en av de viktigste bøkene for å forstå #metoo


Solnit og Lindkvist: Disse bøkene må du lese for å forstå #metoo

Uansett om du jubler eller ikke over #metoo: Dette er bøkene som setter bekjennelsene i en større sammenheng, skriver Kjetil Røed i Aftenposten.

Hele saken ligger her. 

Røed skriver:

Lindkvist – som er romanforfatter, dramatiker og feminist – viser oss hvordan ulikheten ikke alltid kan avdekkes mens den pågår, fordi vi formes av opplagrede vaner, som vi ikke uten videre kan kvitte oss med ved å lese andres bekjennelser eller skarpe analyser. Pamfletten er en humoristisk, sårbar og besk studie hvordan forfatteren dras mellom etablerte tankemønstre som opprettholder både mannsdominans og fascinasjon.
De fleste av oss vet jo – tenker jeg – at det ikke nødvendigvis hjelper å vite hva som er sant og riktig. Særlig når det er noe som frister eller fascinerer der og da, og som overstyrer innsikten du ellers er overbevist om.

 

Under her siterer jeg Aftenpostens artikkel:


Rebecca Solnit
Alle spørsmåls mor
Pelikanen Forlag, 2017
Ellisiv Lindkvist
Oh, kulturmannen
Flamme, 2017

De siste månedene har den ene kvinnen etter den andre stått frem og avslørt råtten oppførsel fra enkelte menn. Det har vist seg at trakassering er blitt oversett – ja, til og med tolerert – av miljøene disse karene er en del av.
Og det har pågått lenge – i alle deler av samfunnet.
Verdien av å bli hørt
Likevel savner jeg overordnede refleksjoner i strømmen av avsløringer.
Rebecca Solnits Alle spørsmåls mor besvarer behovet for overblikk og ettertanke bedre enn noen annen bok jeg kjenner. Solnit er en av de fremste sakprosa-forfatterne i USA de siste 20 årene – og er særlig kjent for sin feministiske agenda, noe vi så tydelig i forrige bok Menn forklarer ting for meg (2016). Her forklarte hun hvordan såkalt mansplaining – at menn har rett til å være belærende ovenfor kvinner uansett situasjon – er forankret i en dypere ulikhet mellom kjønnene. Det handler om hvordan menn generelt tar seg til rette.
I hele Solnits forfatterskap er det retten til å fortelle sin egen historie som står sentralt. Akkurat dét blir tydeligere forklart i Alle spørsmåls mor enn noen av de foregående bøkene.
Fortellinger om solidaritet
Å snakke ut i et rom som gjør at du blir hørt – som #metoo åpner for – handler om å finne et fellesskap som hører, sier Solnit. Når mange blir hørt, kan skjebner deles og noe forandres. Det er en temperatur, det brenner, i denne boken: Solnit er forbanna. Samtidig har hun evne til å formulere bilder som samler trådene i argumentasjonen og gjør at tankene sitter.
Som her:«Ordene bringer oss sammen og tausheten skiller oss, berøver oss den hjelpen eller solidariteten eller det fellesskapet som samtalen kan lokke fram. Noen arter av trær brer seg ut med rotsystemer under jorda som forbinder de enkelte stammene og vever de enkelte trærne sammen til et mer stabilt hele, slik at de ikke så lett kan blåses over ende. Fortellinger og samtaler er som disse røttene.»

Manglende empati
Fortellinger er det som virkelig kan forandre samfunnet, og kollektive bekjennelser som #metoo-kampanjen kan vanskelig overvurderes, mener Solnit. For er det noen røtter som stikker dypt fra før, så er det dem som rotfester enkelte menns tro på at de har rett til å herse med kvinner. Hun forbinder disse røttene med den manglende empatien som ligger i all diskriminering – og plasserer både trakassering og mansplaining i en lang historie om undertrykkelse.
Noe som bringer meg til selve essensen av denne boken: Å fortelle historier handler om å leve seg inn i en annens synsvinkel. Men også at det å høre på dem kan være en øvelse i empati, i å se virkeligheten fra et annet sted enn sitt eget.
På denne måten kommer Solnit frem til en overbevisende forståelse av både sakprosa og skjønnlitteratur som er etisk fundert.
Kulturfeltets midlertidighet Flamme forlag
Når jeg leser Solnits refleksjoner og tenker på #metoo, slår det meg at noe midt imellom også trengs: Tekster som viser frem kuende erfaringer fra innsiden, men samtidig reflekterer over hvor sammensatt undertrykkelsen kan være.
Ellisiv Lindkvists prosadikt Oh, kulturmannen er interessant i så måte. I boken – som er en liten pamflett – blir vi kjent med en kvinne i litteraturmiljøet som ikke blir hørt av kulturmannen – som er mest opptatt av andre kulturmenn. Dét forhindrer ikke at hovedpersonen tiltrekkes av kulturmenn med makt.
«Jeg drømmer om å bli pisket/av deg,/tatt hardt av deg/– ja, jeg drømmer om det./Oh, Kulturmannen [ ...]du som sprer entusiasme og overskudd.// Nei, du gjør jo ikke det./Du sprer frykt og beven./Du tar motet fra oss./Og sier: såpass må du tåle.»
Klarhet og erfaring
Lindkvist – som er romanforfatter, dramatiker og feminist – viser oss hvordan ulikheten ikke alltid kan avdekkes mens den pågår, fordi vi formes av opplagrede vaner, som vi ikke uten videre kan kvitte oss med ved å lese andres bekjennelser eller skarpe analyser. Pamfletten er en humoristisk, sårbar og besk studie hvordan forfatteren dras mellom etablerte tankemønstre som opprettholder både mannsdominans og fascinasjon.
De fleste av oss vet jo – tenker jeg – at det ikke nødvendigvis hjelper å vite hva som er sant og riktig. Særlig når det er noe som frister eller fascinerer der og da, og som overstyrer innsikten du ellers er overbevist om.
I hjertene våre
Det er derfor det er så viktig å huske at den største forandringen må skje i kjernen av hvordan kvinner og menn forholder seg til hverandre, i hverdagen. Det er i hjertene våre, ikke bare i lovbøkene – i forbud, straffeutmålinger eller stortingsproposisjoner – likhet mellom kjønnene virkelig kan blomstre.
For å komme dit er Solnit og Lindkvists bøker et svært godt utgangspunkt.

Oh, kulturmannen anmeldt i Berlingske

Oh, Kulturmannen har kommet seg til Danmark og har fått en særdeles god og interessant anmeldelse i Berlingske av nettopp en kulturmann! Han gjør selv et poeng av at han er kulturmann. Forøvrig gir han boka gode skussmål og anbefaler den oversatt og gitt ut i Danmark. Noe som kunne passet bra da den er så å si utsolgt i Norge.

Er der nogen mening til, vil et lille dansk forlag snart oversætte og udgive »Oh, Kulturmannen«. 

Anmeldelsen ligger her - bak betalingsmur, men jeg siterer villig vekk:

Den ulidelige kulturmand

Af Jeppe Krogsgaard Christensen

Forfatter & kritiker

Du kan skrive et essay på 40 sider om deg selv.
Du kan skrive 40 000 sider om deg selv.
Du kan skrive 400 000 tegn om at være deg.


Jeg læste Ellisiv Lindkvists 32 sider korte »Oh, Kulturmannen« som et afbræk i læsningen af Lars Noréns to bind tykke, tætskrevne »En dramatikers dagbok«. Og sådan kan bøger ved et tilfælde krydsbelyse hinanden. For Norén kan ikke bare skrive tusinder og atter tusinder af tegn om at være sig selv, men har allerede gjort det. Ironien er imidlertid, at hans tykke bøger krymper i det lys, Lindkvists tynde digtsamling kaster.


Den udkom i Norge for nogle måneder siden og stiller ikke bare skarpt på de magtfulde kulturmænd og på de kvindelige kunstnere, de end ikke ænser, men er også noget så sjældent som hård, smuk, sørgelig, morsom og kønsdiskuterende poesi.


Er der nogen mening til, vil et lille dansk forlag snart oversætte og udgive »Oh, Kulturmannen«. Fordi den fungerer som litteratur, og fordi den tegner et portræt af en mandetype, der uden at være sig det bevidst både giver den som lovgivende, udøvende og dømmende magt i kunst- og kulturmiljøet:

Du som skriver og er redaktør, 
ofte er du redaktør, i hvert fald kritiker, 
du kan også være forfatter, 
regissør, teatersjef, forlegger, kronikör, 
politi, dommer, jury, whatever.


Sidste år udgav svenske Ebba Witt-Brattström »Århundredets kærlighedskrig«, der er formet som en dialog mellem en kvinde og en mand, der er indbegrebet af Lindkvists kulturmand. »Jeg lever som fange i dit magtapparat«, siger hun et sted. Han svarer: »Du med dit lille/ ligestillingsministerium/ Hvem interesserer sig for det.«

Herhjemme er kønsdiskussionen stadig et felt for debattører og har endnu ikke fundet litterært udtryk i et værk som Bratt-Wittströms eller Lindkvists. Jeg håber snart, det sker. I litteraturen, i fiktionen, er der plads til gråtoner og nuancer, til alt det virkeligheden er, men som ofte ofres i spalter og kommentarspor. Og så kan litterære greb skabe nye, overraskende pointer. Som et linjeskift hos Lindkvist:

vi forsøker å onanere oss selv
det er vanskelig på grunn av blodet i bind etter bind
av historien.

Lindkvist giver også et bud på noget, der har undret mig, nemlig hvorfor feminismen synes at fokusere stadig mere på kvindekroppen, på kussen og menstruationen. »Det er det eneste jeg har/som du ikke har,« skriver hun til kulturmanden, der kun interesserer sig for kvindelige kunstnere, hvis de er unge og knepbare. Og »Det finnes så mye underdanig kvinnekjøtt.«

Det kan virke fortegnet eller hysterisk, hvilket jo er det ord, man benytter til at diskvalificere vrede kvinder. Men Lindkvists bog har fat i noget væsentligt her midt i tidens glohede køns- og elitesnak. Endda i poesiens form og fuld af benknasende sarkasme og med hvas sans for paradokser:

Jeg er feminist, siger kulturmannen.
Men se! Han som tror andre har lest så lite. 
Han har ikke lest en eneste feministisk klassiker.

Jeg kender sådan nogle mænd. Men jeg hjemsøges af mistanken om, at jeg også er en afart af ham, af kulturmanden. Helvede er jo ikke altid kun de andre.

Jeg er forfatter på et stort forlag. Jeg er kritiker på en landsdækkende avis. Og klummeskribent. Guilty if charged. Men måske gør dét hele forskellen. Bevidstheden om egne privilegier. Ikke at være blind som den kulturmand, Lindkvist portrætterer så præcist, at det gør ondt. Det håber jeg.

er noget så sjældent som hård, smuk, sørgelig, morsom og kønsdiskuterende poesi.

Kulturmannen. Igjen.

Kvinner og menn. Smått om senn. Kjønn og kultur. Kritikk og struktur. Og #kulturmannen selvfølgelig.


Under tittelen Kjønnsbalansen er skeiv blant norske kritikarar
har nrk skrevet om nettopp det.


Også Lindkvist er på plass og snakker om kulturmannen:

Kvinner blir lesne annleis enn menn

VIL KJØNNE MANNEN: Ellisiv Lindkvist er lei av at kvinnelege forfattarar blir putta i bås, medan litteratur av menn blir sett på som universelt.

FOTO: ANNA-JULIA GRANBERG / CAPPELEN DAMM / BLUNDERBLUSS

Forfattar Ellisiv Lindkvist gav tidlegare i år ut boksingelen «Oh, Kulturmannen». Teksten tek for seg kjønnshierarkiet i kulturlivet, der den mannlege kritikaren er ein av «kulturmennene». Lindkvist trur det er ei større anerkjenning å få merksemd frå ein mann enn frå ei kvinne.

– I mange tilfelle er det eit slikt hierarki. Det har også Harald Eia sagt, at han helst vil ha ros av menn. Kvinner som lagar mannlege hovudpersonar kan lett få ein annan status, der kjønn spelar mindre rolle.

Forøvrig svarte jeg Harald Eias "Menn som elsker menn" med innlegget Alle elsker menn.

Kvinner som skriv om kvinner blir putta i ein bås som ligg utanfor det universelle og allmenne.ELLISIV LINDKVIST

– Er det eit problem at menn i stor grad les menn?

– Problemet er ikkje nødvendigvis talet på mannlege og kvinnelege kritikarar, men at menn og kvinner blir lesne ulikt. Eg synest måten Ingunn Økland gjekk ut mot Vigdis Hjorth på var ein kjønna reaksjon, all den tid Knausgård og Espedal ikkje har vore i nærleiken av å få same type kritikk.

 Mer om dette kan høres på Kulturnytt 21. juni der jeg også leser høyt fra Oh, Kulturmannen. 

Kulturkvinnene slår tilbake

Dagsavisen 27. mai 2017

Oh, Kulturmannen er blitt anmeldt i Dagsavisen.

Resultatet er tre kloke og morsomme pamfletter om lesing, skriving, kjønn og kultur.

Under overskriften "Kulturkvinnene slår tilbake" leses Oh, Kulturmannen sammen med Karolina Ramqvists Det er natten og Kjersti Annesdatter Skomsvolds lesning av Aksel Sandemose i Dagsavisen lørdag. Anmelderen, Gerd Elin Stava Sandve, sammenfatter i ingressen:

En kvinne skriver brev til kulturmannen. En annen har fridd seg fra ham. En tredje har lest de skrytete gamle bøkene hans. Resultatet er tre kloke og morsomme pamfletter om lesing, skriving, kjønn og kultur.

Videre skriver hun

Hei, Kulturmannen.
Jeg snakker til deg. Jeg skriver til deg. Jeg vil bli sett av deg. Sett og likt.
Jeg vil at du skal ta meg på alvor.

Dette skriver Ellisiv Lindkvist i det Flamme forlag kaller en boksingel, altså en halvlang tekst i hefteform. «Oh, Kulturmannen» er et åpent brev i dikts form, adressert til - du gjettet det - kulturmannen.

Kulturmannen er han som ignorerer dyktige kvinner, yngre som eldre. Han er redaktør, kritiker, forfatter, regissør, teatersjef, forlegger eller kronikør, eventuelt politi, jury, dommer, utdyper Ellisiv Lindkvist. Han er typen som kan skrive 40, eller like gjerne 40.000, sider om seg selv. Og som feires for det.
Kvinner, derimot, har mensen. De feires ikke. Eller de gjør det, men kun av andre kvinner. Av hverandre. Det føles ikke bra nok, synes hun som raser i teksten. Hun vil ha kulturmannens oppmerksomhet. Hvis ikke kan hun «like gjerne gå hjem», siden «ingen» (kulturmenn, altså) hører på henne uansett.

Som gammel kvinne i gyngestol, med rullator, tenker hun at
«det hadde vært bedre å være død som deg. Du som er udødelig. » 

«Oh, kulturmannen» er en sint tekst. Men også morsom, med artige ordspill og en type resignasjon som, enten det var planlagt eller ikke, tipper over i en lett harselerende selvironi. Lindkvist namedropper både egne og andres romantitler, knekker opp ord, refererer dikt, og sender mer enn et langt nikk mot Märta Tikkanens kjærlighetssaga, i form som i innhold. Mye er tatt på kornet: Kvinnenes trange rom, mennenes store. Gutteklubbens heiaklubb for andre gutter. Kvinnenes usynlighet. Ellisiv Lindkvists pamflett engasjerer, og er definitivt verdt lesningen, uten at man dermed trenger være enig i alt hun skriver. Kanskje er det meningen å overdrive, for slik å vise fram det absurde i at patriarkatet lurer også kvinner til å verdsette menn høyest. 

Helt til slutt etter å også ha vært innom Kjersti Annesdatter Skomsvolds lesning av Aksel Sandemose konkluderer hun slik:

Kulturmannen var ikke udødelig likevel, viste det seg. Og det disse tre kvinnene har på hjertet, er vel så interessant som mye av det han og hans kumpaner produserer.

 Her tror jeg det er mulig å lese hele anmeldelsen.

Anmeldelse av Oh, Kulturmannen i Blazer Fanzine

Les hele anmeldelsen her.

Anmeldelsen er skrevet av Elin Amundsen Grinaker

Jeg siterer:

Jeg liker Flamme forlags boksingel-serie! Og Ellisiv Lindkvists Oh, Kulturmannen fryder meg. Det gode med singelserien, er at pamflettene er såpass korte at de nesten kan siteres i sin helhet i en anmeldelse. Og denne boken hadde faktisk fortjent det. Den er skarp, tidvis morsom og på kornet. Og aller best; den er SINT! Jeg tenker på Valerie Solanas mens jeg leser de første sidene. Hvor levende og livgivende, smittende et godt skrevet sinne kan være. For det er jo få ting som er så befriende som et godt plassert ballespark når det er velfortjent.
Oh, Kulturmannen er 30 sider lang tekst som er satt opp i diktform. Tidvis er det en rasende rant over at Kulturmannen ikke ser jeg-personen, (som er større enn et enkelt jeg, det er den kvinnelige kunstneren), hun forsøker å gjøre seg til noe eget ved å trekke frem klitoris, mensen, utflod og vulva. Hun går i bølger fra overbevisning om at vi nok skal seire når vi blir 60 år, da skal vi pule de 10, 20, 30 år yngre mennene, til hun i motløshet innser det faktum at selv om kvinner, som heier på andre kvinner, har lengre levetid enn mannen i reelle år, overlever Kulturmannen henne. Fordi han, i motsetning til den kvinnelige kunstner, er udødelig.

Anmeldelsen er lang og grundig og hun siterer ganske mye fra selve teksten. Så her siterer jeg ganske mye fra anmeldelsen:

Jeg liker denne teksten best når den er på sitt mest rasende. Når Lindkvist tar den helt ut i rasende platthet. Interessant nok merker jeg at jeg blir litt redd for hvordan teksten tas imot av nettopp Kulturmannen når den går hen og blir sår og bitter. Og der møter jeg meg selv i døren. For det viser nettopp at jeg leser ut fra hans blikk. At det er safe å legge tonen til et sted hvor han fortsatt vil lese med, og ta imot ordene. At man ikke må bli for krevende og klagende, for da legger Kulturmannen boken vekk og vil ikke høre mer. Så selv om jeg ikke syns det svinger like mye av denne teksten når Lindkvist blir sår og bitter, så heier jeg på at hun gjør det. At hun trekker den hele veien til den gamle damen som angrer på hvordan hun har brukt tiden sin feil. Hun er bitter over sin dødelighet, selv om hun i dette livet aldersmessig overlever mannen, men hun kan ikke bli udødelig slik som han kan. 

Det kuleste er slutten på anmeldelsen der hun oppforder hver især og seg selv inkludert til å lage et lite helvete:

Vi skal nok ikke forvente at Lindkvists bok blir lest av (hele skaren) Kulturmenn, og at de så blir til lyttende og inkluderende vesener, men kanskje er ikke det så viktig. Kanskje kan dette være en pamflett som mobiliserer flere kulturkjærringer, som meg selv, til å starte en ordentlig filleristing av kulturmannen. La oss si at dette er statsskuddet her i Norge, og at vi sammen og hver for oss lager et sant helvete! (min uth)

(fra anmeldelse i Blazer Fanzine)

Oh, Kulturmannen

Boksingel på Flamme Forlag, kommer i april.
Design Aslag Gurholt

Oh
Kulturmannen.
Jeg vil at du skal ligge med meg.

Ikke bokstavelig selvsagt.
Det skulle tatt seg ut.
Du er jo ofte gift og jeg er jo ofte gift.
Jeg mener
ligge med meg
som du ligger med deg selv
altså
andre kulturmenn,
hvis du skjønner hva jeg mener
gjør du ikke?
Skjønner du ikke hva jeg mener?
Misforstår du med vilje?
Forstår du ikke hva jeg sier?
Jeg skriver og forklarer.
Du må lese.
Jeg skriver til deg.
Du må lese
meg
bedre
read me harder.


Forlaget skriver:
Oh, Kulturmannen er en retorisk tekst, et feministisk kampskrift, et velrettet ballespark.


Boka kan bestilles direkte på Flamme Forlag her. Eller så vil den finnes på Tronsmo, Tanum Karl Johan, Norli Universitetsgata, Eldorado, Litteraturhuset Bergen og andre utvalgt bokhandlere.

Slemmeste jenta i klassen

 Det er en stor og urolig klasse, men på forreste rad sitter en skikkelig flink pike, en sånn som alltid er pen i tøyet og rekker opp hånda før hun sier noe. Den flinke piken gjør leksene sine og kommer alltid presis. Men nettopp derfor er det så irriterende å se hva de slemme, skitne jentene på bakerste rad driver med. De er har korte skjørt, leppestift og de røyker. Kanskje drikker de også. De kommer helt sikkert fra dårlige hjem. Ikke som den flinke jenta som er oppvokst i et møblert borgerlig hjem. Så hun rekker opp hånda og sier til læreren: - Se! Se hva de gjør! Det er ikke fint, det er ikke pent! Det er ikke sånn leksene skal gjøres.

Samtidig som guttene på bakerste rad får holde på. Ja, guttene er enda verre, der de avbryter læreren, forteller vitser høylytt uten å be om ordet, latterliggjør de slemme jentene, samtidig som de flørter med dem og klår på dem. De krever oppmerksomhet og de får den. De viser seg fram og de blir sett på. De bare: se på meg, se hva jeg kan, se så langt jeg kan tisse, se så flink jeg er til å balansere, se så modig jeg er! Selv den flinkeste jenta applauderer dem. I det minste lar hun dem holde på. De provoserer ikke så mye som jentene. For når hun selv anstrenger seg for å være innenfor, for å gjøre leksene, møte opp presis og rekke opp hånda. Hvorfor gjør ikke de andre jentene det da? Skal de slippe unna med denne oppførselen sin? Og attpåtil få oppmerksomhet for det?

Guttene er tross alt gutter. Dem bryr ikke den flinke jenta på første rad seg om. Nei, det er jentene hun peker på. Se på de slemme jentene, sier hun til læreren. De flørter for mye, de er vulgære, de passer ikke inn her. Og dessuten lyver de, nesten roper hun. Skjønt hun roper ikke som de slemme gjør, hun sier det håndlig, nedlatende. Vi kan ikke tro på dem, det de sier er ikke sant. De sier slemme ting om andre. Om familien sin og sånt bør man ikke si høyt. Det bør man holde for seg selv.

-       Alle må få gå på skolen, sier læreren. Før han bøyer han seg ned mot den flinke jenta og hvisker:

- Men de vil få nedsatt orden og oppførsel.

(Baksida av Klassekampen lørdag 29. oktober 2016)