Av og til skjer det ting i livet som skyver alt annet til side. Møter, avtaler, jobb, deadlines, frister, fester, teaterforestillinger. Alt blir avbestilt, ombooket eller rett og slett glemt, fordi det er maktpåliggende å kaste seg rundt for å ta et fly nordover. Kanskje blir man sittende to timer på Gardermoen fordi flyet er forsinket. Uten å kunne gjøre noe fra eller til. For kort tid til å få et annet fly. For lang tid når man skal rekke et liv.
Jeg tar en drosje rett til sykehuset og hele familien er samlet. Pappa ligger så stille og fredelig. Han mistet bevisstheten mens jeg satt på flyet. Det siste som forsvinner er hørselen, sier pleierne, så jeg snakker til han. Glad for at jeg har snakket med han tidligere. Takket han for alt han var for meg. En klippe i livet. En snill og kjær pappa. Jeg har ikke noe uoppgjort med han. Om natta blir jeg på sykehuset. En sykepleier rer opp til meg på en sofa. Jeg sover noen timer. Pappa venter til morgenen med å trekke pusten for siste gang.
Etterpå skjer det mye. Vi lener oss tilbake på en barnetro vi kanskje har forlatt. Vi synger salmer. Vi snakker med prest. Vi gråter. Vi gråter og gråter og ler og gråter. Når vi forlater sykehuset reiser vi til det store barndomshjemmet, der skjer planlegging av begravelse og en rekke mennesker ringer og sender blomster. Heldigvis finnes det ei god venninne med nøkkel til leiligheta mi som kan finne fram kjolen og skoene jeg trenger og sende det nordover. I den første tida er det mye oppmerksomhet og mange som er der.
Å miste en far er ingen tragedie når man er voksen. Det er noe nærmest naturlig, da det motsatte ville være uendelig mye verre. Selv om det er ventet, selv om man er forberedt og man vet at det finnes verre ting, er det likevel uendelig trist når det skjer en selv. Nettopp fordi det er naturlig å miste sine foreldre kan man lett undervurdere denne sorgen.
Døden er ikke livets motsetning; døden er til stede som en del av livet. Det er Huraki Murakamis ord i Norwegian Wood. Det er ikke lett å vite hva man skal si når noen er død. Kondolerer er et fint ord. Det finnes også mange andre ord. Selv om ”ord blir fattige” kan ord faktisk trøste. Skjærgårdsø av Hamsun, De hundrede fioliner av Øverland. Jeg skriver om dette for akkurat nå klarer jeg egentlig ikke å skrive. Om noe annet. Jeg skriver også om det fordi døden fortsatt er tabu i vår kultur. Fordi vi er mange som ikke helt vet hva og hvordan vi skal forholde oss til døden. Fordi det er godt å snakke om det. Skrive om det.
Ellisiv Lindkvist
skribent og dramatiker
ellisivl@online.no
(På baksida av Klassekampen i dag.)
Innlegg
