Foreldrene mine arbeidet. De var arbeidere.
De var de første i sine familier som fikk høyere utdannelse. Mamma fikk stipend
fra kommunen til å ta realskolen fordi hun var så flink. Pappa gikk på ski til
skolen. Det fantes ingen vei, han måtte bo på internat. Mamma ble evakuert
under krigen. Barndomshjemmet hennes ble brent og de dro med båt fra Finnmark
til Helgeland. Den tyske kokken kastet kniv etter ungene som prøvde å ta litt
ekstra mat. De var sultne.
Disse historiene høres fjerne ut.
Er dette mine foreldre? Ikke besteforeldre? Oldeforeldre? Utviklingen har gått fort. Mamma og Pappa fikk, etter
realskolen, dra til Tromsø og ta lærerskolen. Det var der de møttes. De giftet seg,
fikk tre barn og arbeidet som lærere hele livet. På grunnskolenivå. De var
arbeidere. Men det regnes ikke som et arbeideryrke, det regnes som et
middelklasseyrke.
Mamma ville at jeg skulle bli lege.
Det skjønner jeg godt at hun ville. Men den privilegerte jenta ville ikke bli
lege. Jeg hadde ikke opplevd krigen og ville realisere meg selv. Jeg ville bli
kunstner. Det fantes ingen bakdører å gå for meg. Jeg måtte selv reise de 2000
kilometerne til hovedstaden og finne ut av ting. Det fantes ingen med
kunstneryrke eller som var en del av den kulturelle middelklassen som jeg
visste om. Jeg er selv ansvarlig for at jeg nå bor her, behersker kodene, kan
spise sushi og drikke kaffe latte. Jeg opplever ting foreldrene mine bare kunne
drømme om. Jeg har fått utgi bøker, satt opp teaterstykker og spist lunsj på
Teaterkafeen. Jeg klager over at jeg det tar lang tid å hente og levere i
barnehagen, mens faren min gikk på ski til skolen fordi det ikke fantes vei.
Jeg har klart det. Jeg har reist
bort, klatret opp og kommet meg vekk. Jeg er en del den kulturelle
middelklassen selv med en lav forfatterårslønn. Jeg har fast spalte i avis og
når jeg går på fest der får jeg østers og champagne. Det er vi som er den
kulturelle middelklassen. Det er vi som leser filosofi, teori og kjøper mer enn
20 bøker i året. Vi som går på teater og opera. Vi som … ja, dere vet jo best
selv hva dere gjør, dere som leser dette.
(Baksidetekst i Klassekampen i dag 22. juni 2012)