Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

fredag, juni 23, 2006

Moderne ekteskap

Aftenposten kunne i går skrive at Jon Olav Egeland i Dagbladet har skrevet følgende:

Nå minner regjeringen om et moderne ekteskap, dvs. en sammenslutning med flere sterke viljer, uklar ledelse og usikker fremtid


Litt sånn som Dagbladet med andre ord.

torsdag, juni 22, 2006

Hvor blir kvinnene av?

Ifølge Maktutredningen innehar menn 84 prosent av eliteposisjonene. Og styrene sliter med å følge opp den lovpålagte kvinneandelen på 40 prosent. Mange sier at kvinner ikke vil. At de sier nei til styrer og verv. Hva er det kvinner gjør isteden? Hvorfor kommer ikke kvinner noen vei?
Fordi de barberer leggene. Fordi de ammer. Fordi de er gravide. Fordi de føder. Fordi de shopper. Fordi de prøver klær. Fordi de vasker klær. Fordi de skifter klær. Fordi de passer barna. Fordi de henter barna. Fordi de steller til jul. Fordi de kjøper julegaver til familien, svigerfamilien og alle barna. Fordi de besøker tante på sykehjemmet. Fordi de baker kaker til korpslotteriet. Fordi de kjører guttungen på fotballtreninga. Fordi de selger lodd for idrettslaget. Fordi de går på foreldremøtet. Fordi de støvsuger. Fordi de lakkerer neglene. Fordi de rydder i boden. Fordi de pusser opp kjøkkenet. Fordi de arrangerer 30 års dag og for mannen sin. Fordi de planter blomster i hagen. Fordi de strikker lester til nevøene og niesene. Fordi de lager barneselskap. Fordi de skriver julekort. Fordi de sender ut takkekort etter konfirmasjonen. Fordi de tar seg av begravelsen. Fordi de besøker svigermor på gamlehjemmet. Fordi de sminker seg. Fordi de går til frisøren. Fordi de blir med jentungen på ballettreningen. Fordi de henter guttungen etter bandøvinga. Fordi de bretter sammen klærne og legger dem på plass. Fordi de stryker klærne. Fordi de planlegger sommerferien og bestiller tur. Fordi de organiserer familien og er det sosiale limet. Fordi de kjøper ny maskara. Fordi de barberer armhulene og bikinilinjen. Fordi de trener, går på diett og passer vekten. Fordi de baker kaker til barneselskapet, arrangerer leker og bør ikke guttungen få ny bukse, dessuten må skjorta hans repareres. Fordi de sender klær på rens og kjøper nye puter til salongen i stua. Fordi de pusser opp badet og soverommet. Fordi de ommøblerer. Fordi de drar til Ikea. Fordi de lager smykker. Fordi de hekler sjal. Fordi de planlegger innkjøp, gjør innkjøp og lager mat.
Fordi de tror de er likestilte og frigjorte og slett ikke undertrykte. Fordi de tror at dette livet har jeg valgt selv, det er jo så fantastisk å få lov å gå hjemme med barn. Og jeg vil gjerne se fin ut ikke sant?


(Trykt på Baksida av Klassekampen tirsdag 13. juni, under vignetten I DAG)

mandag, juni 19, 2006

Nytt nummer av Fett

Onsdag 14. juni var jeg på smuglesning av fettSound of Mu. Det begynner bra med filsof Tove Pettersen som holdt et kort foredrag om Simone de Beauvoir, frihet og feminisme. Redaktør Kristin Engh Førde siterer Toril Moi i lederen sin som sier: "Simone de Beauvoir lærer oss at vi ikke trenger være perfekte, vi trenger bare aldri gi opp. For meg er det både en trøst og en utfordring."

Etterpå er det smuglesning. Fett feirer to år som Norges eneste feministiske tidsskrift. I siste nummer kan du blant annet lese Anne Sæbøs essay "Snakk om sex!". Anne Sæbø er gjesteforsker ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved UiO. Hun har også en glitrende artikkel i forrige Morgenbladet (nr 23, 9.-15. juni) under tittelen "Humanistisk pornografi". Det som er så frigjørende med Sæbøs innspill er at hun sier ja til noe, hun sier ja til god porno, ja til sex. Den klassiske måten å være feminist er, eller har vært, å si nei, å påpeke hver gang noe er galt. Derfor er det så befriende å lese Sæbøs artikkel. I Morgenbladet avslutter hun slik: "I dag utspiller lysten seg i et stadig rikere mangfold som frigjør pusterom og kreativ engergi. Det er en herlig tid å leve i." De som verken har lest Fett eller Morgenbladet har kanskje sett en smilende Anne Sæbø på forsida av Dagbladets Magasinet på lørdag med "-Jeg elsker god porno" som ledsagende tekst.

Fett anbefaler også denne bloggen, nemlig selveste Fjordfitte. Som også er min favorittblogg. De henviser til dette innlegget om kuksure myter som er Fjordfitte på sitt beste.

Også Lindkvist er med i siste nummer av Fett. Hun er intervjuet av Gøril Sæther i hennes artikkel om kvinneroller i dramatikken. Sæther skriver blant annet: "Lindkvist mener at et av målene for samtidsdramatikken må være å utfordre salgbare og lett gjenkjennelige kjønnsstereotypier."

Mye bra lesestoff i siste nummer av Fett altså. Men baksideutvalget deres av diverse bindestreks-feminismer er foreløpig noe snevert: som å være Nynorsk-feminist, Muslim-feminist, Desi-feminist, Kristen-feminist, Queer-feminist, Bygfe-feminist eller 70-talls-feminist. Og å være Gucci-feminist eller Livmors-feminist er vel nærmest anti-feministisk? Hva med Beauvoir-feminist, Likhets-feminist, Urban-feminist, Frihets-feminist, Hedonist-feminist, Humanist-feminist, Fitte-feminist, Vulgær-feminist, Porno-feminist, Mannlig-feminist (for alle feminist-menn), Bitch-feminist eller kanskje finnes det enda bedre feminismer å bære slagord for? Fett er åpne for flere forslag. De vil trykke t-skjorter av de bindestreks-feminismene det er mest interesse for. Send inn til post@fett.no

tirsdag, juni 13, 2006

Baksida til Klassekampen


Har en fast spalte/petit som heter "I DAG". Der debuterer Lindkvist i dag. Med egen fotobyline. Hun skal skrive fast med en turnus på ca hver 3. uke.

Hva skriver Lindkvist om i dag?
Det er vel no kvinnegreier.
Ja, det er det.

"Hvor blir kvinnene av?" Er overskriften. Videre skriver Lindkvist: "Ifølge Maktutredningen innehar menn 84 prosent av eliteposisjonene. Og styrene sliter med å følge opp den lovpålagte kvinneandelen på 40 prosent. Mange sier at kvinner ikke vil. At de sier nei til styrer og verv. Hva er det kvinner gjør isteden? Hvorfor kommer ikke kvinner noen vei?"

søndag, juni 11, 2006

La kjønnet hvile


Det finnes ingen kjønnsnøytrale områder. Ennå.

Det er tittel og ingres på Ellisiv Lindkvists anmeldelse av Kjønnsforskning - en grunnbok av Jørgen Lorentzen og Wenche Mühleisen (red.), Universitetsforlaget 2006. Anmeldelsen er å finne i siste Ny Tid (nr 22 - 9.-15.juni) som kom på fredag.
Dessverre er ikke anmeldelsen tilgjengelig på nett.

Lindkvist skriver blant annet:

"Kjønnsforskning er urovekkende lesning: på område etter område slår den fast at kvinner konsekvent og systematisk kommer dårligere ut enn menn. Det gjelder i familien, på arbeidsplassen, i politikken og helsemessig, for å nevne noe. Det finnes ikke ett område vi er likestilt på.
Hvorfor tror likevel så mange at vi er likestilte? Kanskje fordi historien kun kan vise til verre vilkår for kvinner. Tiltross for at det fortsatt står dårlig til, befinner vi oss i en historisk tid og på et geografisk sted hvor kvinners livsbetingelser, rettigheter og muligheter er bedre enn noensinne. Derfor finnes en reell likestilling bare i utopien, eventuelt i framtiden, og kvinner slår seg til ro med 30 prosent av makten fordi det er langt bedre enn 10 prosent. Skandinavia anno 2006 er det beste som har skjedd kvinner. Vi får bare håpe at det om hundre år er enda bedre. For det er mye som gjenstår."



Kjønnsforskning er ei bok som ideelt sett bør leses av alle.

onsdag, juni 07, 2006

Postfestival - oppmuntring

Ok. Forrig innlegg ble skrevet mens jeg var preget av postfestivaldepresjon. Lesere kan få inntrykk av at det slett ikke var morsomt å være på festival ettersom alle går rundt og skuler til hverandre mens de roper knus kultureliten. For å rette opp det inntrykket skal jeg skrive om alt det gode og interessante og morsomme og hyggelige som (også) skjedde på festivalen. (Iallfall noe av det.)

For det første synes jeg årets tema Iscenesettelse er så interessant at jeg nesten blir på gråten over at det er over. Det er et tema som fortjener minst to festivaler. Så kunne man få tid til å ta på nytt igjen det som ikke fungerte og som ble overfladisk denne gangen og å fordype seg i alt man vil ha mer av. Og det er mye. (På et nachspiel var det noen som sa at neste års tema er utroskap. Det regner jeg med var en spøk.)

Festivalen bestod av mer enn kritiske blikk og posisjonering. Festivalen bestod også av et fantastisk performance-blogg-foredrag av Kate Pendry om hennes Helene Alving og møtet med institusjonsteatret. Et interessant foredrag av Eivind Røssaak om blant annet Sophie Calle. Mara Lee om blant annet Edith Södergran. Opplesninger, intervjuer, hotellfrokoster, bare legger, utepils, innepils, nettingstrømper og høye hæler, det var en smilende Vigdis Hjorth, en smilende Eldrid Lunden og en smilende Tale Næss, det var banknatta og alle var der, det var bekjennelser og betroelser og dyptpløyende analyser. Det var komplimenter og klemmer og nye håndtrykk. Det var lunsj i parken og middag på fin restaurant. Det var hvitvin og sprudlevin og vodka på lommelerke. Det var nachspiel på rommet til en smilende forfatter. Det var creme brulee til dessert. Det var debutanter og gamle ringrever side om side. Det var høye mørke menn og ikke fullt så høye mørke menn. Det var Caroline Bergwall som jeg hørte før festivalen på Sound of Mu og senere hørte foredrag av og suggererende opplesning av på banknatta. Det var siste mohikaner. Det var blues. Det var en dansende Solveig Aareskjold. Det var en poet som komplimenterte min fine kjole. Det var en debutantprisvinner under bordet (bare fordi hun mistet noe.) Det var Vysotskij på svensk. Det var forlagsredaktører som hilste og det var sol. Jeg kommer tilbake.

mandag, juni 05, 2006

Hvem er kultureliten?

Jeg har vært på Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. Og ”alle” var der.

Kulturfeltet er i et kapitalistisk samfunn som vårt i utgangspunktet marginalisert. Kultur trenger statlig støtte for å kunne være et ”fritt” felt. Det er kun en bitteliten del av kunst- og kulturfeltet som overlever ad kommersielle veier (dvs på kapitalismens premisser). Derfor er alle som jobber med kultur allerede i en marginal posisjon i forhold til resten av samfunnet. Kulturdepartementets overføringer er småpenger i forhold til hva andre departement har å rutte med.

Det betyr ikke at man innenfor kulturfeltet står sammen mot resten av samfunnet. Nei, man bruker i stedet sin posisjon til å være i opposisjon til resten av, det i dette tilfellet, litterære miljøet. Jeg vandrer rundt på Lillehammer og treffer en rekke personer som er i opposisjon.
Knus kultureliten, sier de der de vandrer rundt. Men hvem er kultureliten? De fleste iscenesetter seg selv eller bygger sin identitet ved å høylytt erklære (dog ikke så høylytt at det blir offentlig, mer som en mumling på et nachspiel kanskje) hvem og hva de ikke liker. Holder man inne med rosen? Er man ikke raus?

Dramatikerne som er tilstede siden temaet er iscenesettelse er i opposisjon til forfatterne. (Dramatikeren: Vi har bedre fester. Vi danser bedre. Og hvorfor er det ikke mer teater på denne festivalen?) De nordnorske forfatterne er i opposisjon til Oslo-miljøet. Klassekampen skriver om arbeiderklasse-litteratur og alle som kan kalles arbeiderklasse-forfattere er selvsagt i opposisjon til ”borgerskapet” og den litterære eliten. Man ser seg selv som noe annet og definerer de andre som eliten.

Så hvem er kultureliten? Er det forlagsredaktørene? Den usynlige makta som sniker seg rundt på festivalen og velger hvem de vil snakke med og spandere øl på? Er det Bendik Wold i Morgenbladet og Nils Øyvind Haagensen i Klassekampen, to relativt marginale aviser, men viktige innenfor det litterære feltet, (og som dessuten er slike pene unge menn)? Er det ny kunstnerisk leder for festivalen Stig Sæterbakken som ikke kan gå et skritt uten å være omgitt av et dusin beundrende mannlige litterater (Selvfølgelig kan han det, men når man har drukket nok, dukker de opp og svermer rundt ham. Jeg lurer på om det finnes en mannlig litterat (forfatter/litteraturviter/kritiker) mellom 26-36 i dette landet som ikke elsker/digger/dyrker/beundrer/liker Stig Sæterbakken). Er det Thure Erik Lund som blir intervjuet av Siss Vik i Søndre Park og tviholder på sin egen outsider posisjon til tross for at han har fått kritikerprisen? Er det Øyvind Rimbereid som hyller Georg Johannesen og som fikk fjorårets kritikerpris? Er det Jon Michelet, Dag Solstad, Ingar Sletten Kolloen, Cathrine Sandnes og Ane Farsethås som for n’te år på rad suverent vinner litteratur-quizen? (Jon Michelet sier riktignok ydmykt etterpå at de er som Rosenborg, de er ikke uslåelig og om ti år kommer det sikkert noen som vil slå dem…)

Finnes det noen som vil betegne seg selv som elite? Finnes det en norsk kulturelite? Eller er det en konstruert størrelse slik at vi alle har noe å være i opposisjon til mens vi sloss om småpenger og den reelle makta befinner seg et helt annet sted.


Intellektuellisiv