Nordnorsk Litteraturfest

Nordnorsk Litteraturfest ble arrangert for andre gang i Harstad og jeg var så heldig å bli invitert. Leste både nytt materiale i programposten Les en lunsj. Og om kvelden leste jeg hele(!) Oh, Kulturmannen. 

Her står det mer om Nordnorsk Litteraturfest på fb. 

Reposta fra @Nordnorsk Litteraturfest på instagram

Vel blåst Bergen Dramatikkfestival

Bergen Dramatikkfestival ble arrangert for første gang 27. - 30. august. Og det med brask og bram! Jeg er glad og stolt over å ha fått vært en del av festivalen sammen med så mange gode kolleger. Festivalen var også godt besøkt og fikk mye omtale. Jeg kan heller ikke klage på mottakelsen av Oh, Kulturmannen. Fra intervju i Bergens Tidende.

Intervjuet ligger her (betalingsmur).

Dagen etter premieren fulgte BT opp med helsides anmeldelse og fem av seks hjerter. I anmeldelsen heter det blant annet: 

Teksten er vittig, full av lek med språkets betydningsvalører, her er ordspill, dobbeltbunn og lek med klang. Da den kom ut ble den møtt med lovord og det med god grunn.

...Øyen tar oss gjennom teksten i ulike modi, det er patosfylt og poetisk, selvkritisk mumling, diskuterende henvendelser til publikum. Her er parodi, men også sorgfull elegi. Øyen gir virkelig et liv og en bevegelse til teksten som gjør at det aldri er kjedelig.  Bergens Tidende, Grethe Melby

Mandag 31. august kom en helsides anmeldelse i Klassekampen. 

«Teksten er både et rasende, selvironisk og morsomt oppgjør med følelsen av å bli ignorert og tilsidesatt, men også en fortelling om feminisme og kvinnefellesskap. Den er tidvis sår og veldig alvorlig, men kanskje aller best når den er frekk og sarkastisk.»

Klassekampen Charlotte Myrbråten

Scenekunst.no har hatt anmeldelse og omtale av hele festivalen.

Skuespiller Ingunn Øyen kledd i svart dress og hvit skjorte, gjør en formidabel innsats med å formidle dobbeltheten og nyansene i jeg-personens ambivalente forhold til disse mennene: hun vil ligge med dem, men gjør samtidig narr av dem, og blikket hun ser seg selv med er like mye selvbebreidende som det er fullt av ironisk sarkastisk distanse. 

Scenekunst.no Judith Dybendal

Og også Vagant har nå kommet med en stemningsrapport fra hele festivalen. 

Dramatikerforbundet skriver om festivalen og at det er en viktig festival de håper er kommet for å bli. 

Oh, Kulturmannen blir teater!

I Bergen blir det en helt ny Dramatikkfestival til høsten. Festivalen blir i Bergen 27. - 30. august. Og der blir det urpremiere på Oh, Kulturmannen med Maren Bjørseth har på regi og Ingunn Øyen som skuespiller.

Det er Cornerstone som arrangerer festivalen, har utlyst tekster, fått 68 bidrag og valgt ut tre vinnertekster. Cornerstone drives av Idun Vik og Miriam Prestøy Lie. Med seg i juryen hadde de Elin Grinaker.

De to andre tekstene er Storsenter av Nelly Winterhalder og Mørke - fienden i oss av Tale Næss.

Oh, Kulturmannen på Storytel

Oh, Kulturmannen ligger nå på Storytel. Det er forfattaren sjølv som les. På nordnorsk dialekt. Og derfor er den merket med flere hashtag/emner:
#forfatteren leser #humor #feminsme #nordnorskdialekt

Her ligger det også flere Lindkvist-bøker. Selvopptatt og Tørst er lest inn av skuespiller Eva Dons. Det ligger også to podkaster der.

Bokprat: Ellisiv Lindkvist og Peder Kjøs. Vi snaker om Kulturmannen og om Oh, Kulturmannen.

Bokprat: Ellisiv Lindkvst og Selma Lønning Aarø. Her snakker vi om Selvopptatt av Lindkvist og Jeg kommer snart av Aarø. Med overskriften: Sex i litteraturen.



8. mars ble altså Oh, Kulturmannen sluppet. Den er utsolgt fra forlaget, så dette er eneste måten å få hørt den på. (Enn så lenge? Jeg har lyst til å få gitt den ut igjen. Kanskje som bonusspor til neste bok.)

Fra a til nå - podkast og leshøgt

Brit Bildøen og Leser søker bok har prata med meg om Fra a til nå og laga podkast.
Den ligger her. 


Og i anledning bokåret 2019 - har Leser søker bok lagd noen korte opplesningsvideoer på under ett minutt. 

Leser høgt fra Fra a til nå. Ligger på instagram hos Leser søker bok. Og hey, også på youtube.

Bokbad!

Samtale mellom Ellisiv Lindkvist og Peder Kjøs, på Asker bibliotek, 25. oktober.

Bjørg Vik dagene

Bjørg Vik dagene

Lanseringsfest for Fra a til nå

Tirsdag 16. januar kl feires romanen Fra a til nå - på Litteraturhuset, Kverneland. 

Arrangementet ligger også på facebook og det er gratis og åpent for alle


Boklansering av Fra a til nå

Ellisiv Lindkvist i samtale med Brit Bildøen
Tirsdag 16. januar 2018, kl. 18:00

Sal: Kverneland
Arrangør: SolumBokvennen
Inngang: Gratis

Omtale i Troms Folkeblad

Ny bok!

Da er Fra a til nå kommet ut.

Den er kommet på Solum Bokvennen. Som skriver dette i sin omtale av boka:

«Jeg flyr ned trappen og ut på gata.
Opp på sykkelen for å treffe Alexander,
jeg svever
gjennom byen.
Jeg svever over sykkelen,
ser ned på meg selv.
Jeg ser at mitt eget liv er for godt til å være sant.
Hjertet banker fortere, hardere,
enn jeg trodde var mulig.»

Eva studerer kunsthistorie
og jobber som helgevakt
på et hybelhus for rusmisbrukere.
Der møter hun Alexander,
en kul og spennende kunstner
som hun forelsker seg i.

Fra a til nå handler om forelskelse og kjærlighetssorg.
Om studentlivet i kollektiv.
Om å være innflytter til byen.
Om beruselse, usikkerhet og lengsel.

Ellisiv Lindkvist (f. 1973) debuterte med den kritikerroste kortprosa­samlingen Alt jeg skriver er sant (2007). Hun har senere gitt ut Tørst (2011) og Jeg er ikke slik – tre ­scenetekster (2013), Ditt røde hår, Unn (2013), Selv­opptatt (2015) og Oh, Kulturmannen (2017).

Ditt røde hår, Unn (Solum) ble belønnet med ­Havmannprisen.

Oh, kulturmannen anmeldt i Berlingske

Oh, Kulturmannen har kommet seg til Danmark og har fått en særdeles god og interessant anmeldelse i Berlingske av nettopp en kulturmann! Han gjør selv et poeng av at han er kulturmann. Forøvrig gir han boka gode skussmål og anbefaler den oversatt og gitt ut i Danmark. Noe som kunne passet bra da den er så å si utsolgt i Norge.

Er der nogen mening til, vil et lille dansk forlag snart oversætte og udgive »Oh, Kulturmannen«. 

Anmeldelsen ligger her - bak betalingsmur, men jeg siterer villig vekk:

Den ulidelige kulturmand

Af Jeppe Krogsgaard Christensen

Forfatter & kritiker

Du kan skrive et essay på 40 sider om deg selv.
Du kan skrive 40 000 sider om deg selv.
Du kan skrive 400 000 tegn om at være deg.


Jeg læste Ellisiv Lindkvists 32 sider korte »Oh, Kulturmannen« som et afbræk i læsningen af Lars Noréns to bind tykke, tætskrevne »En dramatikers dagbok«. Og sådan kan bøger ved et tilfælde krydsbelyse hinanden. For Norén kan ikke bare skrive tusinder og atter tusinder af tegn om at være sig selv, men har allerede gjort det. Ironien er imidlertid, at hans tykke bøger krymper i det lys, Lindkvists tynde digtsamling kaster.


Den udkom i Norge for nogle måneder siden og stiller ikke bare skarpt på de magtfulde kulturmænd og på de kvindelige kunstnere, de end ikke ænser, men er også noget så sjældent som hård, smuk, sørgelig, morsom og kønsdiskuterende poesi.


Er der nogen mening til, vil et lille dansk forlag snart oversætte og udgive »Oh, Kulturmannen«. Fordi den fungerer som litteratur, og fordi den tegner et portræt af en mandetype, der uden at være sig det bevidst både giver den som lovgivende, udøvende og dømmende magt i kunst- og kulturmiljøet:

Du som skriver og er redaktør, 
ofte er du redaktør, i hvert fald kritiker, 
du kan også være forfatter, 
regissør, teatersjef, forlegger, kronikör, 
politi, dommer, jury, whatever.


Sidste år udgav svenske Ebba Witt-Brattström »Århundredets kærlighedskrig«, der er formet som en dialog mellem en kvinde og en mand, der er indbegrebet af Lindkvists kulturmand. »Jeg lever som fange i dit magtapparat«, siger hun et sted. Han svarer: »Du med dit lille/ ligestillingsministerium/ Hvem interesserer sig for det.«

Herhjemme er kønsdiskussionen stadig et felt for debattører og har endnu ikke fundet litterært udtryk i et værk som Bratt-Wittströms eller Lindkvists. Jeg håber snart, det sker. I litteraturen, i fiktionen, er der plads til gråtoner og nuancer, til alt det virkeligheden er, men som ofte ofres i spalter og kommentarspor. Og så kan litterære greb skabe nye, overraskende pointer. Som et linjeskift hos Lindkvist:

vi forsøker å onanere oss selv
det er vanskelig på grunn av blodet i bind etter bind
av historien.

Lindkvist giver også et bud på noget, der har undret mig, nemlig hvorfor feminismen synes at fokusere stadig mere på kvindekroppen, på kussen og menstruationen. »Det er det eneste jeg har/som du ikke har,« skriver hun til kulturmanden, der kun interesserer sig for kvindelige kunstnere, hvis de er unge og knepbare. Og »Det finnes så mye underdanig kvinnekjøtt.«

Det kan virke fortegnet eller hysterisk, hvilket jo er det ord, man benytter til at diskvalificere vrede kvinder. Men Lindkvists bog har fat i noget væsentligt her midt i tidens glohede køns- og elitesnak. Endda i poesiens form og fuld af benknasende sarkasme og med hvas sans for paradokser:

Jeg er feminist, siger kulturmannen.
Men se! Han som tror andre har lest så lite. 
Han har ikke lest en eneste feministisk klassiker.

Jeg kender sådan nogle mænd. Men jeg hjemsøges af mistanken om, at jeg også er en afart af ham, af kulturmanden. Helvede er jo ikke altid kun de andre.

Jeg er forfatter på et stort forlag. Jeg er kritiker på en landsdækkende avis. Og klummeskribent. Guilty if charged. Men måske gør dét hele forskellen. Bevidstheden om egne privilegier. Ikke at være blind som den kulturmand, Lindkvist portrætterer så præcist, at det gør ondt. Det håber jeg.

er noget så sjældent som hård, smuk, sørgelig, morsom og kønsdiskuterende poesi.

Intervju i Fett

Lindkvist ble også intervjuet av Fett om Oh, Kulturmannen, på trykk i nr 2 - 2017. Ligger ikke på nett, men du kan kjøpe Fett eller abonnere på det her.

Looking through a glass.

"Nei, hvem skal man egentlig ligge med,
hvis man ikke kan ligge med kulturmannen?
Vi har snakket med forfatter Ellisiv Lindkvist,
om denne våren gir ut den lille boksingelen,
Oh Kulturmannen (Flamme Forlag 2017)."

- fra ingressen i Fett

Kvinnelig forfatter tenker på Kulturmannen
og at hun strengt tatt burde sminket seg mer før billedtakingen.

Oh, Kulturmannen

Boksingel på Flamme Forlag, kommer i april.
Design Aslag Gurholt

Oh
Kulturmannen.
Jeg vil at du skal ligge med meg.

Ikke bokstavelig selvsagt.
Det skulle tatt seg ut.
Du er jo ofte gift og jeg er jo ofte gift.
Jeg mener
ligge med meg
som du ligger med deg selv
altså
andre kulturmenn,
hvis du skjønner hva jeg mener
gjør du ikke?
Skjønner du ikke hva jeg mener?
Misforstår du med vilje?
Forstår du ikke hva jeg sier?
Jeg skriver og forklarer.
Du må lese.
Jeg skriver til deg.
Du må lese
meg
bedre
read me harder.


Forlaget skriver:
Oh, Kulturmannen er en retorisk tekst, et feministisk kampskrift, et velrettet ballespark.


Boka kan bestilles direkte på Flamme Forlag her. Eller så vil den finnes på Tronsmo, Tanum Karl Johan, Norli Universitetsgata, Eldorado, Litteraturhuset Bergen og andre utvalgt bokhandlere.

Sommer i P2

Sommer i P2 er et av mine absolutte favorittprogrammer. Jeg liker å få høre forskjellige personer snakke uten avbrytelser, morsomt, klokt, spennende, interessant alt etter som hvem som forteller. Og jeg har ofte endt med å gråte en skvett av andres historier og musikkvalg. I sommer fikk jeg æren av å være gjest der selv.

Programmet beskrives slik på nettsidene:

Forfatter Ellisiv Lindkvist vokste opp i Troms og forteller om romantisering av både bygda og byen, om foreldrenes klassereise og om sin feministiske oppvåkning. Hun røper også sin fortid i bandet Poetmos, der folk på gata i Tromsø ble vitne til poetiske framføresler.

Her ligger programmet, tilgjengelig til 11. januar 2017. Etter det blir det tilgjengelig som podkast, men da uten musikken.

I studio hos NRK

Min spilleliste

• Glenn Miller and His Orchestra - In the Mood
• Les Reines Prochaines - Opfer Dieses Liedes (Wicked Game)
• Rihanna + Calvin Harris - We Found Love
• Laurie Anderson - From the Air
• Joy Division - Love Will Tear Us Apart (Original Version)
• Annika Norlin - Åkej
• Liv Steen (vokal) - Begravelsestango
• Oscar Danielson - Besvärjelse

-->

Feministisk Forum

Her er jeg deltager i panel i regi av Feministisk forum, sammen med Tone Selboe, Martine Næss Johansen og Namra Saleem. Samtalen ble ledet av Joakim Tjøstheim.

Min facebookoppdatering i forbindelse med arrangementet:
Hva er en kvinne? Jeg er en kvinne. Jeg er ikke en kvinnelig forfatter. (For å sitere Toril Moi.) Jeg er en mann. (for å sitere meg selv). Uansett: skal jeg være med i panel på tirsdag for å snakke om disse greiene igjen. Både kulturmenn og kulturkjerringer er velkomne.

Samtale under Oppsal gatefest

Litterær samtale i Garasjen under Oppsal gatefest 3. september.

Vi som elsker Forfatterforeningen

 Svaret er litterær kvalitet. Hva var spørsmålet?

Den store stipendutdelingen har nettopp vært.

Noen har fått. Noen har ikke fått.

Same procedure as last year.

Same procedure as every year.

Nåja, med visse variasjoner.

- Det finnes mange som hater Forfatterforeningen der ute, ble det sagt fra talerstolen under et årsmøte i DnF for noen år siden. Grunnen er at de er blitt avvist som medlemmer etter to bøker. Selv om de fleste av disse blir tatt opp etter en tredje bok kunne dette første-hatet forhindre senere interesse for - og engasjement i foreningens verv og arbeid, sa taleren. Den gang diskuterte vi medlemskriteriene.

Som en deltaker i ulike debatter først og fremst på sosiale medier merker jeg at dette hatet finnes. Det ulmer og syder. Blant dem som er blitt avvist som medlemmer, og blant en del som ikke får stipend. I fjor ble en profilert forfatter så sur over å ikke få stipend at hun meldte seg ut av foreningen. Barnslig, ja visst. Kanskje også usolidarisk. Da var det mer hold i kritikken Monica Aasprong kom med for noen år siden. ”Monica Aasprong liker ikke genikulten som ligger til grunn for Det litterære råds gjentatte stipender til visse forfattere.”

Det litterære råd satser på å bygge forfatterskap. Med andre ord: har du først fått (arbeids) stipend har du større sjanse for å få det igjen enn om du aldri har fått. De velger seg ut noen forfatterskap, mens andre knapt får noe. Det var dette Aasprong påpekte. Det kan neppe ha vært en lett posisjon å sette seg selv i. Aasprong fikk støtte av andre kolleger. Mens etablerte forfattere som hadde nytt godt av satsingen på enkelte forfatterskap som Dag Solstad og Per Pettersson forsvarte ordningen. (Logikken er: jeg har fått stipend, jeg har klart å skrive gode bøker fordi jeg har fått stipend, ergo er ordningen god (for meg)).

Da Aasprong gikk ut offentlig med kritikken tenkte jeg i mitt stille sinn at det var en dirty jobb, men at det var på tide noen pirket borti det som nesten har vært tabu å snakke om. Heldigvis har Aasprong et litterært kvalitativt godt forfatterskap, fullt av eksperimentvilje og mot. Jeg vil tro det er få som tenker at hun ikke får stipend fordi hun kvalitativt ikke er god nok.

Å kritisere ordningen hvis du er en av dem som får stipend vil jo være som å skyte seg selv i foten. Å kritisere ordningen fordi du ikke får stipend er å sutre.

Det litterære råd består av ni medlemmer som er valgt av årsmøtet/generalforsamlingen, det vil si oss, DnFs medlemmer. De er nennsomt plukket ut av en valgkomité og fordeles på bokmål og nynorsk men også kjønn, geografi, sjanger og litteratursyn spiller inn. De som spørres av valgkomiteen blir også spurt fordi de selv har et forfatterskap med det man kaller litterær kvalitet. Så langt alt greit. Problemet er  at årets stipendutdeling stiller rådet seg så lagelig til for hugg at man lurer på om de har sovet i timen.

Som Dagsavisen skrev 1. april har to av de tre 5-årige arbeidssstipendene, de aller største stipendene, gått til to av rådets tidligere medlemmer. (Med unntak av to tiårige arbeidsstipend til etablerte kunstnere, som erstatter den tidligere garantiinntekten). Nei, ikke bare tidligere medlemmer, avtroppende medlemmer. Inntil i fjor var Markus Midré leder av rådet og Mirjam Kristensen medlem av rådet. Kritikken besvares av rådets leder som sier: ”Utelukkende på grunn av høy litterær kvalitet” La oss ikke gå inn på kvaliteten i forfatterskapene deres. Den er sikkert utmerket nok.

Det underlige er om de er de eneste av søkerne med denne utmerkede kvaliteten?

Jeg vil tro – ut fra egen erfaring med å sitte i tekstutvalg, styrer og annet at for hver søker som får støtte eller stipend finnes det minst ti andre som like gjerne kunne fått, eller i det minste to andre. Det var tross alt 217 søkere på Statens arbeidsstipend og 18 som fikk ett- eller flerårig. Det var 224 søkere på Vederlagsfondets arbeidsstipend og også her 18 som fikk.

Siden rådet likevel insisterer på å gi de to mest høythengende stipendene til folk de selv nettopp har sittet i rådet sammen med, er det vanskelig å ikke tenke at nettopp det spiller noen rolle.

Å kritisere det litterære råd er ikke lett. Det gir en ekkel smak i munnen, særlig fordi man egentlig ønsker å forsvare dem. Under årsmøtet til DnF i helga var det bare Kristine Tofte som torde å ta ordet og kritisere dette. Hun holdt et godt forberedt innlegg og svaret fra rådets leder var noe sånt som at vi er ni forfattere (implisitt: ni forfattere kan ikke ta feil).

Noen av oss elsker Forfatterforeningen – kanskje fordi vi har sittet i styre og utvalg og vet hvilken jobb som kreves, kanskje fordi vi kom inn ved første gangs søknad, kanskje fordi vi til og med tilhører de få utvalgte som er blitt begunstiget med et stipend i ny og ne, eller bare fordi vi ser fordelen med en forening som arbeider for våre rettigheter. Vi som elsker Forfatterforeningen forsvarer både den og rådet når vi møter de sure folkene der ute. Enten det er i en facebooktråd eller i et middagsselskap. Vi legger ned flid og omsorg i å forklare hvorfor vi trenger en forening, hvorfor vi trenger stipender, innkjøpsordning, boklov osv. Vi forklarer og forsvarer så godt vi kan. Vi bruker den informasjonen vi har til å fjerne misforståelser og myter.

Det litterære råd er under press. Det er kommet forslag fra politisk hold om å gjøre om på dette og la byråkrater bestemme hvem som skal fordele stipendene. Da gjelder det at de som sitter i rådet har kløkt og holder sin sti ren. Og i tillegg å stiller seg spørsmålet djevelens advokat ville stilt. Hvordan ser dette ut for min verste kritiker? Svaret ville vært at dette ser djevelsk dårlig ut. Det tar seg ikke godt ut i dagslys og det burde det litterære råd skjønne selv om de ser på litterær kvalitet. De burde tenke er dette pragmatisk, politisk og strategisk lurt?

Det gjelder å ha to tanker i hodet samtidig selv om svaret alltid er litterær kvalitet.

De fleste kunstnere vil ønske at det er kunstnerne selv som skal dele ut midler.

Vi vil forsvare det litterære råd med nebb og klør, til vi dør.

Vi er fotsoldater i litteraturens tjeneste ute i felten,

de fleste av oss er uten verv, men vi gjør en jobb.

Vi forsvarer dere.

Kjære litterære råd: Ikke gjør jobben vår så forbasket vanskelig da.

Teksten førte til en oppfølgingssak i Klassekampen 12. april 2016, jfr bildet - saken ligger på nett her. 

Denne teksten ble først publisert på Forlagsliv, på Bonusord-bloggen min hos CappelenDamm 

9. april 2016 for å følge opp saken etter årsmøtet i Forfatterforeningen 2. og 3. april.

Blogginnlegg på Forlagsliv

Jeg er begynt å blogge igjen.
Eller jeg skriver ting som blir publisert på en blogg.

På Forlagsliv, der jeg har bloggen Bonusord.

Jeg har skrevet Det første kjønn, som også ligger på denne bloggen.

Og  Hun er bare ikke interessert (publisert 25. mars 2016)

Men det som har blitt mest lest, delt og kommentert er innlegget jeg skrev i forbindelse med kvinnedagen, 8. mars:

I anledning kvinnedagen: Meg. Meg. Meg.

En kvinne blir aldri liten nok, spe nok, stille nok, tynn nok, diskret nok.

Jeg er en kvinnelig kunstner. Jeg tar liten plass. Jeg snakker med små ord. Jeg søker om små stipender. Jeg skriver korte bøker. les mer   (publisert 8. mars 2016)

Gratulerer med dagen!

I morgen er det den internasjonale kvinnedagen. Gratulerer til alle som ønsker at kvinner og menn og alle andre skal ha like rettigheter og muligheter. Vi har kommet langt. Men vi er ikke framme.

Selv skal jeg til Stavanger og snakke om boka mi. Eller som det står i programmet:

Program:
- Ingvil F. Hellstrand fra UIS samtaler med forfatter Ellisiv Lindkvist om forventninger til kjønn, identitet og makt. Forfatter Lindkvist, er en aktiv samfunnsdebattant som har engasjert seg i feministiske debatter om kjønn, makt og synlighet i offentlige og kulturelle rom. Hennes siste bok, «Selvopptatt» reflekterer over forventninger til kjønn, identitet og (u)likestilling. 

Vel møtt om du er i Stavanger.

Bokprat: podkast

Anette Garpestad også kjent som Bokdama, skriver dette på forlagsliv om podkasten Bokprat:

Bokprat: Kvinnelige forfattere, skam og sex og sånt.

Selma Lønning Aarø og Ellisiv Lindkvist har skrevet to på sitt vis beslektede bøker. Selvopptatt og Jeg kommer snart har begge kvinnelige forfattere i hovedrollen, to handlekraftige damer som på hver sin måte finner ut av seksualitet og følelsesliv.

 I denne episoden av Bokprat fikk jeg med meg disse to særpregede forfatterne inn i studio for å høre med dem hvordan de oppfatter situasjonen for kvinnelige forfattere i vår skandinaviske nåtid. Har kvinnelige forfattere omsider lagt fra seg skammen, og funnet formen for å skrive åpent og kompromissløst om sex og frustrerende følelser? Det ble en prat om skrivelivet, feminisme og viktige historiske kvinneskikkelser. 

Om Jeg kommer snart:
Julie har faket orgasmer helt siden hun debuterte seksuelt, men en dag går hun lei – lei av å late som. Hun låser seg inne på soverommet med proviant, babyolje og Mr. Rabbit – en vibrator med 30 dagers orgasmegaranti fra Kondomeriet.
Denne boken er akkurat nå aktuell som skuespill på Akershus Teater! 

Om Selvopptatt:
Selvutleverende og selvironisk. En humoristisk og skarp bok om å være forfatter og kvinne. En forfatter drar til Visby på Gotland for å skrive. Men skriveprosessen utfordres når hun involverer seg i et trekantdrama med en litausk poet og en polsk krimforfatter.

Her ligger podkasten

Anmeldelse av Selvopptatt i Nordlys

"Hun er åpen, direkte og ærlig, både om skriveprosessen og omgangen med menn. Det gjør romanen interessant, fordi vi overbevises om at det hun skriver vil gjelde mange unge skribenter.
Slik lykkes hun med en roman om unge forfattere i skriveprosessen, og hun er en direkte og ærlig ung feminist."

Hele anmeldelsen:

Ærlig om skriving og menn

Denne tredje romanen til Ellisiv Lindkvist er en metaroman som handler om selve skriveprosessen og den har dagbokform.  Jeg-personen er en ung kvinne som forteller om sitt forhold til to menn.Vi møter Martina i Stockholm, på vei til et sted for forfattere i Visby på Gotland. Der skal hun være en måned for å skrive en roman. Hun skal også møte Mark, en lyriker fra Litauen som hun møtte i Finland 4 år tidligere. Dessuten blir hun venn med Wiktor, en polsk forfatter.Alle tre er kommet til Gotland for å skrive. De tilbringer mye tid sammen; går turer og drar på tur med bil, svømmer i bassenget, lager middag til hverandre  og er stort sett sammen – når de ikke skriver.Martina har fått gitt ut ei novellesamling og skal nå skrive en roman. Den vanskelige andreboka, som skal skaffe henne anseelse som forfatter – slik at hun kan bli medlem av Den Norske Forfatterforening. Derfor starter hun ambisiøst og vil skrive om døden.

Moderne feminist

Men hun ender opp med å skrive om det hun er mest opptatt av: sin egen rolle og forholdet mellom kjønn, vennskap og sex.  Slik skriver hun om det hun opplever, hvert kapittel en ny dag i måneden på Gotland.Martina er en moderne feminist, hun opererer med liste over alle de dårlige elskerne hun har hatt, reflekterer over egne valg og vurderer eget sexbehov i forhold til de nye vennene.Romanen forteller om  en måned i et forfattersenter på Gotland, der tre unge forfattere gjør mange hyggelige ting sammen. Men Mark og Wiktor får vi bare indirekte kjennskap til, slik Martina opplever dem. Hun er mest opptatt av dem som menn: utseende, kjønn og sex. Slik at kjønnsrollene til en viss grad blir snudd.Ellisiv Lindkvist fremstiller Martina og forholdet mellom de tre med humor og ironi.  «Jeg bruker dagen til å forkaste døden. Døden dør. Om kvelden lager jeg middag til Wiktor og Mark. Guttene mine.»Tittelen Selvopptatt er dekkende. Hovedpersonen er mest opptatt av egen skriveprosess og eget sexliv. Selve dagbokformen er selvopptatt. Tittelen åpner også for den unge forfatterens tvil på egne evner og usikkerhet om hvordan hun skal oppnå suksess. «Jeg er flink til å skrive, jeg tviler ikke på det. Jeg kan skrive. Men har jeg noe å skrive om?»Lindkvist skriver korte setninger og har en insisterende stil – preget av gjentagelser.  «Vi ønsker oss noe mer. Vi vil skrive. Vi er forfattere.» Hun er åpen, direkte og ærlig, både om skriveprosessen og  omgangen med menn. Det gjør romanen interessant, fordi vi overbevises om at det hun skriver vil gjelde mange unge skribenter.Slik lykkes hun med en roman om unge forfattere i skriveprosessen, og hun er en direkte og ærlig ung feminist. Margoth Hovda-Lien

Anmeldelsen stod på trykk i Nordlys 22. desember

(Ligger på nett bak betalingsmur her)