Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

onsdag, oktober 31, 2007

"Hijab - eget valg eller patriarkalsk tvang?"

Lenge har Klassekampen kjørt annonse med denne teksten. En reklame for et debattmøte torsdag 15. november, (såkalt halv7 debatt - et samarbeid mellom Mono og Klassekampen).


Hege Storhaug tar i boka «Tilslørt. Avslørt» til orde for at hodeplagget
hijab må forbys i norsk skole, og hun mener det er på tide med et oppgjør med
norsk naivisme om islam. Kritikere har uttalt at Storhaug ikke er medisinen, men
selve sykdommen.

(Sic? Som at hvis vi forbyr Hege Storhaug er alt greit?)

Under kan vi så lese:


Er kampanjen mot hijab en del av et korstog mot islam, eller firer vestlige feminister
på egne prinsipper når det gjelder kvinner fra andre deler av verden?



I panelet: Hege Storhaug (forfatter og informasjonsleder i Human Rights
Service), Sara Azmeh Rasmussen (Liberalt Laboratorium), Bjørgulv Braanen
(redaktør i Klassekampen) og Amal Wahab (Klassekampens Kairo-korrespondent).
Ordstyrer: Christiane Jordheim Larsen

(Tidligere annonser reklamerte med kun Hege Storhaug og Bjørgulv Braanen.)

Her fokuserer annonseteksten på Vestlige feminister:
”...eller firer vestlige feminister på egne prinsipper…” Hva vestlige feminister gjør er tydeligvis en del av diskusjonen. Isåfall lurer jeg på hvem som evt presenterer “vestlige feminister” i panelet? Braanen nekter – såvidt meg bekjent – å kalle seg feminist, selv om avisa Klassekampen rett som det er påberoper seg å være en feministisk avis.

Jeg kan foreslå følgende alternative diskusjoner:
”... eller firer norsk venstreside på egne prinsipper når det gjelder kvinner fra andre deler av verden?”
Eller:
”... firer norske avisredaktører på egne prinsipper når det gjelder kvinner fra andre deler av verden?”
Eller:
”...firer etnisk norske hvite heterefile middelaldrende menn på egne prinsipper når det gjelder kvinner fra andre deler av verden?”

Eller er det slik at det først og fremst er “vestlige feminister” som har et problem?

(På Underskogen endret de riktignok teksten etter en kommentar i denne retning fra undertegnede.)

mandag, oktober 29, 2007

Feminister best i senga

Det er riktignok en stund siden Drusilla skrev om denne gode nyheten "Feminism and romance go hand in hand" og jeg har ikke blitt så glad siden Dagbladet Magasinet kunne vise til en undersøkelse som slo fast at barnløse er mer lykkelige. (Symptomatisk nok var det bare folk med barn som ble intervjuet og ingen trodde på den, men uansett.)

Også Dagbladet har funnet undersøkelsen og lagd den lett pirrende (ikke sant? ikke sant?) overskrifta: Feminister er best i senga.

På Underskogen har visstnok Dagbladet-lenken ført til en lang diskusjon om hår under armene. Vel, jeg kan ikke helt forstå at hår under armene har så mye med sex å gjøre, det har vel mer med framvisning av kvinnelighet i (semi)offentlige rom å gjøre. Og en rask undersøkelse hvor jeg spurte fire heterofile menn slo fast at hele 75% syntes det var sexy med hår under armene på kvinner (på vegne av vanvittig mange!). Diskusjonen startet med at: det er altså ikke sant at feminister er stygge og har hår under armene.

Jeg synes diskusjonen er et sidespor, dessuten er jeg så glad over at den objektive og nøytrale amerikanske forskningen har slått fast at

feminister har de beste kjærlighetsrelasjonene

at jeg i grunnen bare har tenkt å synge tra-la-la ganske lenge.

Det er jo nesten så man ikke trenger å blogge når slike glad-saker ser dagens lys. Tra-la-la.

søndag, oktober 28, 2007

Flere gode råd fra overklassen

Jeg klarer visst ikke slippe intervjuet med Christian Vennerød helt, for etter å ha sagt at "kvinnebevegelsen er et problem" i forhold til å skaffe folk gode liv (!) kommer han med gode råd om hvordan man skal få et slikt "godt liv" som han kaller det.

Gjør hobbyen til en jobb, er rådet fra Vennerød for at folk skal få et godt liv. Ja, det er jo riktig og selv har jeg gjort akkurat det: interesse for litteratur og teater har etterhvert blitt jobb som dramatiker og forfatter evt skribent, kritiker. Likevel er det jo noe som skurrer her, for det Vennerød sier er at det bare er plusser ved et slikt valg. Særlig når han sier at: "I tillegg er som oftest hobbyarbeiderne bedre betalt også." Eh... hvilke hobbyarbeidere?

Ok - det er forskjell på en rekke yrkesgrupper her, i intervjuet nevner han Ole Gunnar Solskjær som et eksempel. Og psykologer som et annet. Å være psykolog er neppe helt det samme som å gjøre hobbyen til jobb, men det har vel mer "hobby" over seg enn det å være sykepleier kanskje har. Det finnes en del hobby-yrker som tjener godt, eller i det minste har en lønn: Arkitekter er et nærliggende eksempel.

Men det finnes jo en stor andel "hobby-arbeidere" i den bransjen jeg selv kjenner best: litterater, forfattere, dramatikere, billedkunstnere, musikere som ikke tjener godt. Som ofte har en annen jobb (selv kaller jeg det pengejobb) for å finansiere den andre jobben som man kan være utdannet til og som holder høyt profesjonelt nivå. Med unntak av et lite mindretall kjendis-kunstnere innebærer det å være kunstner som regel at man ofrer noe annet for å få lov å jobbe med det som startet som en hobby. Det mest åpenbare offeret er jo økonomi. Man velger å leve for mindre enn det andre har som lønn. Og det kan man gjøre på ulike vis. Evt jobber man dobbelt. (Evt begge deler.) Noen velger bort barn. Billedkunstnere er den yrkesgruppen i Norge som får færrest barn.

Nå har vi i Norge - takket være en kulturpolitisk vilje - relativt gode vilkår for mange ulike kunstnere sammenlignet med mange andre land. Og mitt mål er ikke å klage, men det virker ikke som om Vennerød helt vet hva han snakker om. Det er vel heller ikke slik at "alle" kan bli "hobbyarbeidere". Det finnes en lang rekke jobber som vi alle er avhengig av og som må gjøres.

Innenfor kunstfeltet er det ofte en kulturell middelklassebakgrunn som gjør at man i det hele tatt tør å tenke tanken på seg selv som kunstner. Det er god grunn til å anta at billedkunstnere er den av kunstnergruppene som kommer dårligst ut økonomisk. Å leve av å være billedkunstner uten å ha en pengejobb er de færreste forunt. Og kommer du fra et hjem med ikke bare kulturell kapital, men også økonomisk kapital, noe som gjør at du kanskje arver penger eller en leilighet er det klart det er lettere å være kunstner, fordi du kanskje ikke har utgifter til bolig. Hvem som blir kunstner og hvem som lever av kunsten sin handler ikke bare om talent, men også om klassetilhørighet. Det handler nesten alltid om hardt arbeid. Og noen ganger om utholdenhet, andre ganger om flaks. Eller kanskje begge deler?

(Intervjuet stod i flytogbladet Go to gate.)

søndag, oktober 21, 2007

"Kvinnebevegelsen er et problem"

Det er Dine-Penger-Christian-Vennerød som sier det. Han snakker nemlig om at man skal jobbe mindre for å leve godt. Det er selvfølgelig en vakker tanke og mange av oss har gjort nettopp det, eller jobbet mer for å få lov til å jobbe med det man vil, men som man ikke kan leve av. Altså å ha en pengejobb som kan brødfø en, slik at man kan jobbe kunstnerisk også.

Jeg kjøper argumentasjonen til Vennerød. For eksempel: sett ned forbruket. Forbrukskjøret i Norge nå er jo nok til å gjøre en både kvalm og deprimert om en har anlegg for det. Men det som er underlig med hans retorikk er at han plutselig sier: "Men kvinnebevegelsen er et problem."

"Likestillingsforkjempere mener at kvinner skal plages like mye som menn ved å ha full jobb de også."

Ja, de stakkers plagede mennene som jobber fulltid. Men altså: foreløpig er det altså slik at av andelen som jobber deltid er kvinner suverent i flertall. Hvis deltid er et mål - slik Vennerød - argumenterer er det vel menn som er et problem, er det ikke? Hvor mange menn er villig til å jobbe deltid? Og så spørs det jo hva dette med det gode liv skal være. Legger en til ubetalt hus- og omsorgsarbeid er det vel fortsatt slik at kvinner arbeider mer enn de stakkars mennene med fulltid.

En annen ting er at det kan virke litt... paternalistisk? snobbete? eller bare virkelighetsfjernt for en mangemillionær å fortelle folk at det er umoderne å slite seg ut, mens hobbyer, familie og et liv utenom jobben er det som gir status.

(Intervjuet stod på trykk i Go to gate, dette bladet som står ved siden av setene på flytoget. Og nå ser jeg ingen annen utvei enn å annektere Drusillas kategori: sutregutter.)

fredag, oktober 19, 2007

En aktiv blogger (det var en gang)

"Lindkvist er en aktiv blogger" skriver forlaget mitt. Men å debutere med bok og samtidig ha premiere på et teaterstykke har gjort høsten ekstra travel og bloggen har vel lenge lidd av at Lindkvist har et-eller-annet viktigere å gjøre. Når jeg drømmer om roligere tider, (Jada, jeg er takknemlig for alle oppdrag og all presse.) og lager lister over hva jeg atter skal gjøre når jeg får bedre tid igjen, så er blogging en av de tingene jeg skriver på lista. Jo, jeg savner å blogge. Og jeg skriver ofte bloggposter i hodet som jeg ikke skriver ned og poster. Det gjorde jeg forsåvidt også for et år siden når bloggingen nærmet seg det mest intense for min del.

Jeg har altså ikke tenkt å slutte. Jeg har ikke tenkt å legge ned bloggen. Jeg har tenkt å skrive. Og jeg kommer helt sikkert til å reklamere og informere om alt dramatikeren Lindkvist, forfatteren Lindkvist og kulturredaktøren Lindkvist foretar seg i offentligheten.

Og for alle de store hordene av folk som savner den gamle blogger-Lindkvist min så kan man jo - som en vennlig blogger sa til meg - lese boka i mellomtida.

søndag, oktober 14, 2007

Dagbladet om "Jeg er ikke slik"

"I Ellisiv Lindkvists "Jeg er ikke slik" tripper tre lett hysteriske damer, kledd i åttitallsjakker og store mengder tyll, rundt på en rotete scene mens de snakker om det ikke uproblematiske forholdet til menn, utseende, foreldre os så videre. Gradvis blir det klart at de tre er tre sider av samme kvinne, og det er en kvinne med beydelige problemer. Også her finnes vellykte komiske situasjoner, godt ivaretatt av Britt Langlie, Anne Bache-Wiig og Elisabeth Sand. Scenen der de parodierer en serie ekskjærester er vidunderlig."

Du har fortsatt mulighet til å se "Jeg er ikke slik" det har nypremiere under To norske samtidsrøyster på Det Norske Teater allerede førstkommende lørdag, altså 20. oktober.
Kl 17.30

Og så spilles det:

Tirsdag 23. oktober, kl 20.00
Lørdag 3. november, kl 17.30
Tirsdag 6. november, kl 20.00
Onsdag 7. november, kl 20.00

Skal du se kun en komedie om depresjon i høst, vel: da blir det denne.

lørdag, oktober 13, 2007

Mann-er-mann-verst

Hvor mange hvite heterofile middelaldrende øvremiddelklasse-menn trengs det for å skifte en lyspære? Ingen. De får en polakk til å gjøre det for seg.

Den eldgamle myten mann-er-mann-verst bekreftes stadig. Nylig gikk en høyt profilert reklamemann ut og sa at han ikke kunne ta pappapermisjon, til det hadde han for høyt forbruk. Mens andre menn kjemper for retten til å være far like mye som mødrene er mor, kommer denne mannen og sier at forbruk er viktigere enn familie. Selvopptatte sysler som karriere og lønn som tradisjonelt har vært knyttet til mannen mener han er viktigere enn samværet med egne barn. Mens andre menn forsøker å endre bildet av mannen som egoistisk og selvopptatt og kun opptatt av egen karriere kommer denne mannen og sier at for han er penger og karriere viktigere enn tid med egne barn. Ja, det er som å hånle av mennene som ønsker seg økte rettigheter. Men det er jo ikke annet å vente. Mann-er-mann-verst er jo ikke bare en myte uten hold i virkeligheten. Når menn blir slått ned og utsatt for vold er det nesten alltid en annen mann som gjør det. Når menn blir drept er det nesten alltid en annen mann som gjør det. (Det er det for øvrig også når en kvinne blir drept. Men det viser jo bare at mordere som regel er menn.)

Det er klart det finnes moderne og likestillingsorienterte menn som ikke tenker som reklamemannen. Som ofrer litt av sin karriere slik at mor ikke skal måtte foreta hele offeret. Det er jo åpenbart at par med barn nødvendigvis ikke kan jobbe like mye som de som ikke har barn. Barnløse blir oftere bedt om å ta overtid og de som holder bedriften i gang mens andre er hjemme med fødselspermisjon skal ha en kompensasjon for det. For eksempel i økt lønn. Derfor blir den som har vært hjemme i fødselspermisjon ofte liggende under i lønnsnivå. Og hva hjelper det om det ikke er lov å spørre om en arbeidssøker er gravid. Man spør likevel. Hvis du var arbeidsgiver og skulle ansette noen ville du ansatt en som er gravid? Nei. Og hvis du kan velge mellom en kvinne og en mann på ca 30 som begge er like godt kvalifisert hvem er det størst sjanse for at skal bli gravid, bli borte og slik belaste bedriften?

Hvor mange hvite heterofile middelaldrende øvremiddelklasse-menn trengs det for å passe sine egne barn? Ingen. De får som regel kona til å gjøre det.

(Baksida av Klassekampen i dag.)

fredag, oktober 12, 2007

Lindkvist om Lessing

Vårt Land ringte Lindkvist og lurte på hva hun mente om at Doris Lessing var årets Nobelprisvinner i litteratur.

Det syns vel i grunnen Linkvist er fantastisk. Som hun sa til avisa.

"Å være en feministisk forfatter burde ikke være til hinder for også å være en allmenngyldig forfatter."

Mine Doris Lessing-favoritter (ikke-prioritert-rekkefølge):

1 - Jane Somers dagbøker - en kanskje lettere Lessing. Kanskje en fin måte å begynne å lese Lessing på?

2 - Den gyldne notabok.

3 - Hele Children of Violence serien om Martha Quest og særlig Byen med de fire porter. Som er den siste av fem bøker. (Martha Quest, A proper marriage, Landlocked, En krusning etter uværet og Byen med de fire porter.)

4 - Love, again. (Kjærlighetens Teater på norsk)

5 - Selvbiografiene hennes: Under huden og Walking in the shade.

Og nei, jeg er ikke konsekvent med engelske og norske titler. Jeg har lest og leser henne både på norsk og engelsk.

torsdag, oktober 11, 2007

Anmeldelse av "Jeg er ikke slik"


Står i Aftenposten og i Dagsavisen i dag.

"Lykke og mangel på lykke, ensomhet, seksualitet og kjærlighet - det er fellesnevneren for de to enakterne som ble presentert på Norsk Dramatikkfestivals første dag. Det er blitt nytt norsk teater til å le av og til å tenke over. Ellisiv Lindkvist har skrevet et livskraftig stykke om en livstappet kvinne." og

"Ellisiv Lindkvists tekst inneholder også gjenkjennelighet, besk satire og mye svart humor."

Skriver Elisabeth Rygg i Aftenposten.

Elisabeth Leinslie i Dagsavisen skriver om "Jeg er ikke slik":

"Stykket er et energisk kraftfelt av en tekst og skaper store forventninger til forfatterskapets fortsettelse. "

tirsdag, oktober 02, 2007

Urpremiere: Jeg er ikke slik



Jeg er ikke slik av Ellisiv Lindkvist har premiere på Det Norske Teater tirsdag 9. oktober kl 18.00. Stykket er en del av Samtidsfestivalen/Dramatikkfestivalen og spilles også 10. oktober kl 21.00. Det har nypremiere som en del av To norske Samtidsrøyster 20. oktober og spilles til 10. november som en del av Det Norske Teaters vanlige repertoar.

Produserende teater: DEN NATIONALE SCENE. Manus er juryert anonymt og kjøpt av Norsk Dramatikkfestival.

Lene får aldri være i fred for sine alter ego, Line og Lone. Hun kjenner seg mislykket, som kunstner og som kvinne, og har ikke hell med seg i jakten på drømmemannen. Teksten utfordrer kjønnsrollemønstre, og de forventninger knyttet som er knyttet til kjønn på en selvransakende krass og humoristisk måte.

Utdyping av forestillingens tema:
”Jeg tenker på hvor mye liv jeg har levd… På livet som går videre selv når jeg ikke passer på å leve det. ”Teksten består av en rekke historier og betraktninger over ulike faser i livet. Forfatterens ord: ”Denne gangen ønsket jeg å gå dypere inn i karakteren(e), og leke med det personlige og private blant annet ved å la hovedkarakteren være dramatiker. Samtidig er dette et metaperspektiv som skaper distanse til teksten og gir rom for å kommentere teatret. Noe som igjen gir rom for humor.”

Kort tekst om dramatiker: Ellisiv Lindkvist, lyriker, dramatiker og kulturrredaktør i tidsskriftet ”Fett” er født i 1973 og er bosatt i Oslo. Hun debuterte som dramatiker på Festspillene i Nord-Norge med ”Begær 1000”, og deltok på Dramatikkfestivalen i 2004.
Hvor og når Ur-premiere: Prøvesalen, Det Norske Teatret 9.okt kl.18.00 (Spilles også 10.10, klokken 21.00)

Cast: Britt Langlie, Elisabet Sand og Anna Bache Wiig
Credits Regi – Morten Borgersen Scenogragi – Mia Runningen
Lengde og språk på forestilling ca. 50 minutter, norsk.
Norsk Dramatikkfestival er støttet av Norsk Kulturråd, Fond For Lyd og Bilde, Institusjonen Fritt Ord og en ekstrabevilgning fra KKD til årets festival

Det blir anledning til å møte dramatikeren etter forestillingen, dvs kl 19.30 i Foajeteltet.

Det blir offisiell åpning av Norsk Dramatikkfestival ved teatersjef Vidar Sandem kl 17.00 tirsdag 9. oktober og innslag ved Torgeir Rebolledo Pedersen.

Hjertelig Velkommen!