Og så: Stillhet

I en viss alder var hytteliv noe av det mest meningsløse jeg kunne tenke meg. At mamma og pappa som allerede bodde på et lite sted, der det ikke skjedde noe, skulle kjøre til et enda mindre sted, der det skjedde enda mindre; sto for meg som en gåte, man måtte være middelaldrende for å forstå. Selv skulle jeg ønske de hadde hytte i byen, det var dit jeg lengtet.

Etter å ha bodd i byen år etter år, for ikke å si tiår etter tiår, har jeg gått til det skritt å skaffe meg rekkehus, unger og bil, men også: hytte. Hytte på et øde sted i Värmland, der det skjer fint lite. Selv naturen er ikke storslagen og vakker som hos mine foreldres hytte på Senja. (Og det enda, det var storslagent og vakkert også hjemme hos dem, rett ut av stuevinduet.) Men man kan ikke få alt. Både urbanitet med kunst og kultur og samtidig storslagen natur. På den andre side, etter noen år, eller tiår, venner man seg til også den østlandske naturen. Nordmarka, Østmarka: ikke storslagent, men pent nok.

Så når deadlinene hopet seg opp før sommeren, gledet jeg meg til å komme til hytta. Selv om jeg allerede hadde hatt to ukers ferie i Tokyo i mai. Eller kanskje nettopp derfor? Jeg lengtet etter det kjedelige hyttelivet. Der vi ikke har oppvaskmaskin, vaskemaskin, komfyr, fryser eller stort kjøleskap. Vi har altså ikke innlagt strøm. Og viktigst: vi har ikke internett. Vi har ikke breibånd. Vi har ikke alltid så god mobildekning, og bruker vi mobilen på nett likevel er det ikke sikkert vi får ladet den opp uten å måtte kjøre på tomgang. Ergo må mobilen brukes med måte. Spares til de nødvendige telefonsamtalene.

Det skjer ikke så mye. Hakkespetten hakker. Beveren svømmer i vannet. Humla suser. Jeg tok med hauger av bøker. Flere enn jeg klarte å lese. Men siden vi kjører blir fra dør til dør, trenger jeg ikke beregne vekten ned til detalj. Jeg ser ikke tv-serier om kvelden, leser i stedet en tjukk roman bare fordi jeg har lyst og ikke fordi jeg skal skrive om den, eller må lese av andre grunner. Jeg drikker en mellanøl som er overraskende god til å ha lav alkoholprosent og titter opp på himmelen. Jeg tusler ned til vannet som ligger blikkstille og ser solnedgangen. Himmelen blir rød. Jeg ser, jeg ser. Det er rolig og stille og selv om det ikke akkurat er Nord-Norge, har jeg likevel lært meg å sette pris på landskapet og vil gå så langt som å si at også dette er vakkert. Jeg tror jeg er på rett klode. I det minste på rett type sted. Og nå er det høstferie.

(Baksida av Klassekampen 3. oktober 2016)

Multitasking er oppskrytt

En historie fra studietiden min: jeg hadde akkurat fått meg kjæreste. Jeg var forelsket. Jeg ville være sammen med ham hele tiden. Det ble helg og vi hadde ikke avtalt noe. Hvorfor hadde vi ikke avtalt noe? Jeg ringte til studentaviskontoret hvor vi begge jobbet, han var ikke der. Jeg gikk ut på byen, det var en liten by, det var oversiktlig og jeg trodde jeg ville finne ham på et av de vanlige utestedene. Den gang ei. Internett hadde vi knapt hørt om, ingen av oss hadde mobiltelefoner, han hadde heller ikke fasttelefon og han bodde langt unna meg og langt unna sentrum. Jeg kunne jo ikke vite om han var hjemme heller.

Når jeg forteller den historien føler jeg meg gammel. Det høres ut som noe som skjedde for fryktelig lenge siden. Historien er ikke unik – jeg har flere historier om møter som ikke ble noe av fordi vi ikke fikk tak i hverandre. En venninne og jeg som stod og ventet på hver vår kafé på Oslo S. Sånn var livet før mobiltelefonen. Vi gikk glipp av møter.

Nå er alt så mye enklere. Det er fantastisk å kunne sende meldinger, e-poster. Og finner du ikke den du skal treffe, ringer du bare. Jeg forsøker å være åpen mot alt dette nye. Kjøpte meg PC allerede høsten 1993. Mobiltelefon i 1996. Jeg har blogget. Jeg er på underskog, facebook og twitter. Jeg avviser ikke at nye sosiale medier har noe for seg. Jeg har Iphone. Og nå er jeg også på LinkedIn.

Like fullt er det ikke til å komme fra at det er slitsomt å passe på alle disse tingene. Man får mye, men man må også gi, og bruke mye tid. Jeg vil gjerne blogge, jeg vil gjerne lese om ulike ting på underskogen eller facebook eller twitter, men jeg vil heller ikke bruke for mye tid på det.

Det er ikke alt med Iphonen jeg umiddelbart forstår eller får til. Det hender jeg syns det er slitsomt å svare på sms. Det hender jeg ikke orker å ringe noen. Det er et ork å snakke i telefonen. Hvordan man forholder seg til de ulike teknologiske dingsene er svært ulikt. Mange kan ha på musikk og tv samtidig som de fører en samtale, eller later som de gjør det.

Mens sånne som meg er håpløst gammeldagse, og stolt av det. Jeg har ingen tro på multitasking, forskning viser da også at det fører til stress. Jeg tror på fordypning. Jeg har det stille rundt meg når jeg skriver. Og selv om jeg svinger innom twitter og sier noe på 140 tegn, så er jobben min det langsomme språket. Det språket som skal bli stående.

Ikke som dette som leses av deg i dag og ligger i søpla i morgen.

(Baksida av Klassekampen, lørdag 29. september 2012)

Voksenpoeng

Det er mange fordeler med å bli voksen. Man kan legge seg når man vil. Man velger selv om man vil spise grønnsaker. Man kan spise lørdagsgodt hele uka. Man betaler regninger. Og det rare er at man vil som regel legge seg tidlig. Man spiser grønnsaker med glede. Man avstår helt frivillig fra sjokolade. Man betaler regninger.

Jeg er en voksen person med ansvar for barn. Feriedrømmen er ikke å gå rundt i en storby med blikk for kulturelle severdigheter. Ei heller å finne den kuleste baren og feste hele natta. Feriedrømmen er en stille og rolig hytte uten internett i tre uker. Dermed fyller vi bilen til bristepunktet og ferierer der. Vi har god plass og tar i mot besøk. En hel familie kommer og med seg har de en gave: spillet Voksenpoeng. Og det er jo morsomt. For voksne.

Så når ungene har lagt seg og vi sitter der og er voksne sammen, mens vi dannet nipper til et glass vin, slik bare voksne kan, er det bare å brette opp armene og kjøre spill. Voksenpoeng. Spillet har en rekke spørsmål, og ut fra svarene skal man komme fram til hvor gammel man egentlig er. I ånden eller noe sånt. Og hvem som vinner er litt uklart, men den som havner nærmest sin biologiske alder er vel på et vis vinneren. Med mindre man ønsker å være eldre enn man er, noe de fleste av oss sluttet med rundt 23-års alderen. På den andre sida er det alltid bra å bli voksen. Vi vil jo ha voksenpoeng. Hadde jeg endt opp som 19-åring i dette spillet hadde jeg blitt så flau at jeg ikke hadde skrevet noen spalte om det etterpå.

Spørsmålene kommer: Gir du flere julegaver enn du får? Parer du sokkene etter å ha vasket dem? Står du opp før klokka ni i helgene? Pakker du opp kofferten innen 24 timer etter at du har vært ute og reist? Tar du vare på gamle t-skjorter for å bruke dem som kluter? Svarene mine er i så stor grad ja at jeg overhodet ikke havner på min egentlige alder – som, det må jeg få presisere, fortsatt er i 30-årene et sted. Neida i stedet blir jeg over 50. Det hjelper ikke at vi spiller det på nytt dagen etter. Jeg slår alle sammen ned i støvlene og blir eldst. Flest voksenpoeng. Ja, jeg storhandler en gang i uka? Ja, jeg vil heller ha behagelige enn trendy klær. Og ja, jeg eier en lyseslukker. Men jeg er fortsatt faktisk i 30-årene. Jeg er ikke over 50, jeg har bare blitt opplært til å ikke sløse, til å ta vare på det som kan brukes. Og dessuten er det godt med fløte i kaffen.

 (Baksida av Klassekampen lørdag 25. august 2012)

Hverdag. Småbarnsliv

Noen gråter. Jeg våkner. Noen skriker. Jeg står opp. Noen trenger meg. Jeg løfter henne opp. Hun er blid. Hun slutter å gråte. Hun er fornøyd nå. Hun blir løftet opp. Hun løfter meg opp. Opphever trøttheten jeg kjenner, nesten konstant, som om jeg har glemt hva det vil si å være uthvilt. Som om jeg aldri har vært det, aldri skal bli det. Jeg koker grøt, jeg lager kaffe, jeg småpludrer. Jeg bruker den stemmen voksne har når de snakker med babyer. Jeg tenker på hva vi skal ha til middag i dag, hva jeg må huske å handle. Jeg driver en bedrift. Det som begynte så uskyldig med tiltrekning er blitt denne bedriften. Men inntekter og utgifter. Spenning er blitt hverdag. Kjærlighet, trivialitet, de ligger tett inntil hverandre. Det store og det lille. De store ordene og de små. Vi kan snakke om alt. Vi må snakke om alt. Bleieskift. Tilbudspriser. Frysevarer. Har du tatt ut brød til i morgen? Hvis jeg leverer, kan du hente henne? Hvem skal handle? Små lykkeglimt inni trøttheten, hverdagene tar ikke slutt, en liten jente som begeistret roper og peker.

Pappa, min Pappa, var suveren. Han husket alltid innholdet i fryser og kjøleskap. Han avsluttet kvelden med å spørre hvilket syltetøy vi ønsket oss til frokost dagen etter. Vi kunne velge mellom selvplukket og hjemmelagd blåbær, tyttebær eller multer. Noen ganger hadde vi bringebær. Jordbær og rips var mer sjelden, de var favorittene mine. Mamma og Pappa styrte familiebedriften med stø hånd. De kjøpte fisk fra fiskeren og hele slakt som ble fordelt i små pakker og lagt i fryseren. Mamma bakte brød, fryste ned og Pappa husket alltid på å ta ut kvelden før. Mamma og Pappa gjorde disse hverdagstingene for barna sine, år etter år. De lengtet ikke etter noe annet. De vekket oss, lagde frokost, smurte matpakker, lærte oss å smøre matpakker selv. Uten å skifte jobb. Uten å flytte til et annet hus, et annet sted. Uten å skille seg. De ble i det samme huset, på det samme stedet, med den samme jobben, den samme ektefellen. De samme barna. Nå er de barna blitt voksne. Nå er det jeg som er Mamma og må huske på å handle inn melk, brød, kaffe, leverpostei, laks, linser, brokkoli. For brokkolien, linsene og laksen kan forvandles. De kan bli den gode og sunne middagen, den vi spiser sammen og samler krefter fra. En liten jente tar en bit av laksen og sier mmmmmm. Hun sier: Mamma. Det er meg hun peker på. 

(Baksida av Klassekampen tirsdag 22. mai 2012)

Legger den ut siden jeg legger ut alle baksidetekster her på bloggen. Denne gangen hadde jeg juksa litt på førehånd. Jeg skrev teksten spesielt for tidsskriftet Riss og deres nummer med tema trivialiteter som nettopp kom (01-2012).  Denne teksten er dermed mer gjennomarbeidet enn en vanlig Klassekampen-tekst ofte er. Kanskje er det grunnen til at jeg har fått usedvanlig mange fine tilbakemeldinger? Takk for det.

Noe jeg savner

Kroppen min, dvs treningskroppen, en kropp som er lett og sprek og som kan gå fort, sykle, jogge, løpe, spille volleyball, fotball og innebandy. Ikke bare treningen, men følelsen av å være mobil med kroppen, reise seg lett, sette seg lett. Hente ting, gå i trappene, uten å telle og spare på skrittene, gå sakte og se om det er heis her.

Sterk mat, thaimat, rå mat. Det å kunne spise alt. Uten å ha konstant halsbrann som gjør at både ruccola, pepper, dressing og sennep virker sterkt. Det er liksom bare grøt og pannekaker som er mildt nok. Barnemat.

Og ja, jeg kan savne å ta en øl eller kanskje først og fremst et glass god rødvin til maten. Men det er ikke det største savnet. Har oppdaget at det finnes mange gode alkoholfrie øl. Noe som ikke hjelper om man har halsbrann, da er det melk, farris eller nyco som hjelper. Eller en is.

Leser fortsatt bøker

Ulike bøker, ulike i sjangre, innhold og form, ulike bøker til ulike behov.

Essaysamlinger – jeg leser essay fordi jeg liker essay, ofte først og fremst av andre forfattere for å lese hva de mener om – tja, ofte andre forfattere igjen. Så jeg leser Stig Sæterbakkens Dirty things som kom i år og Gunhild Øyehaugs Stol og ekstase som kom i 2006. Jeg har også Siri Hustvedts En bønn for eros på leselista. Og jeg leser Toril Mois – Simone de Beaouvor – En intellektuell kvinne blir til. (Den begynte jeg å lese for en god stund siden, men har fortsatt ikke lest hele.)

Jeg leser romaner og jeg vil – siden det er sommer – gjerne ha noe lett og underholdende. Men ikke for lett og for underholdende, så det ikke blir godt nok. Dessuten vil jeg lese noe som har en god dramaturgi, en handlingsmettet bok, med et plot. Fordi det er det jeg baler med selv i min egen roman, jeg vil se hvordan andre har løst det, jeg vil bli inspirert. Derfor leser jeg Hotell New Hampshire av John Iriving som jeg har lest før, en gang for lenge siden, da jeg gikk på videregående, vil jeg tro.

Jeg har også lest Vidunderlige kvinner ved vann på nytt. Av Monika Fagerholm. Den er det omtrent ti år siden jeg leste den første gang. Den er fortsatt god. Den er god i form og språk også. Den er ikke like plotbasert som John Irving, den er mer… tja… skal vi si eksperimentell? Jeg leste også What I loved av Siri Hustvedt på nytt. Nettopp for inspirasjon til handlingsgang og dramaturgi. Så leste jeg – eller led meg gjennom – Boven i mitt drama kalles kärlek (2007) av Unni Drougge, en slags frittstående fortsettelse på Andra sidan Alex (1996), der første er langt bedre enn den andre.

Innimellom leser jeg dikt – jeg leser Mara Lee – Hennes Vård som jeg fant på Hallongrottan i Stockholm. Der fant jeg også Annika Lantz Nio och en halv månad som handler om når Lantz har fødselspermisjon. Det burde være noe for meg tenkte jeg. Men den er enten for svensk (svenske refereanser som skal være morsomme som jeg ikke tar) eller for lett for å stå i en bok. Kanskje hadde det vært morsommer på radio hvor Lantz vanligvis jobber, eller i en blogg?Leser jeg blogger med en annen forventing enn bøker? Ja, det gjør jeg nok. Kjøpte også Heia Mamma! Av Anne Lindmo og Helle Vaagland, liker den noe bedre. Men også den er skrevet på en lett bloggaktig måte.

Og så leser jeg gamle aviser. En del av et ryddeprosjekt. Det skal bli så fint så. Oppdager at det står mye interessant i avisen. Skulle bare hatt tid til å lese den oftere. Fant i går et intervju med åtte forfattere født etter 1970 i Klassekampen fra 2005. Spørsmålene de stilte forfatterne Johan Harstad, Espen Stueland, Gunhild Øyehaug, Heidi Marie Kriznik, Marte Huke, Øystein Vindnes, Jon Øystein Flink og Mattis Øybø var blant andre:

- Hva kjennetegner 2000-tallets litteratur? - Hva savner du i litteraturen? - Føler du deg som en del av en generasjon? - Hva vil du med din litteratur?

Ja, se det kan man jo grunne litt på.

Tre uker til termin

Huset er et stort kaos. Den nye vogna står står midt i oppussingsstøvet - må ristes og støvsuges. Alle småtingene som ikke ble ryddet unna må også tørkes støv av. Nav-søknaden må sendes. Vanlige folk med vanlige jobber har vanligvis permisjon fra nå av. Papirene fra selvangivelsen må ryddes. Alt må ryddes. Stabler med bøker inn i bokhylla. Skittentøyet tårner seg opp i store hauger. Det nye barnetøyet skal også vaskes før bruk. I morgen kommer gjester. Kontoret er midlertidig i stua og må ned til kontoret som har vært stengt grunnet oppussingen i rommet utenfor. Og se der ja, alle selvangivelsespapirene som flyter. Og jeg går opp og ned trappene med mine fjorten ekstra kilo og roper av og til au, eller raper, og har halsbrann. Og leter etter Fødselsboka som jeg fikk i posten for en stund siden og da tenkte jeg skulle vente med å lese, og finner den ikke. Finner en gammel spalte fra Klassekampen 2008, med forsidehenvisningen: "Det er langt bedre at min mann gjør mer husarbeid enn meg, enn omvendt." Ja, det er jo det. Men selv han har sine begrensinger. Jeg koser meg med et glass nyco (halsbrannen!) spiser mer is enn jeg noen gang har gjort før (halsbrann). Rydder litt her og rydder litt der uten at det virker som resultatene er særlig synlige. Lager lister for å få en følelse av kontroll. Bør jeg pakke sykehusbagen nå? Og nevnte jeg at jeg egentlig skal skrive en roman?

Hjelp, jeg skal bli Mamma

Det er noen som er har det, som Avil, som tar ferie og er ferdig med alt som må gjøres.

Selv er det helt motsatt. Jeg er på etterskudd med alt og har en dødlinje som faktisk ikke kan utsettes. Nei, ikke selvangivelsen, selveste fødselen, termindatoen er veiledende, men fødselen kommer når den kommer. Og innen den tid er det alt for mye som skal gjøres og altfor redusert arbeidskapasitet. Etter å ha sirklet rundt senga en uke med svimmelhetstendenser kom jeg enda mer på etterskudd. E-poster blir ikke besvart og jeg tør knapt nok tenke på romanen.

Det vil si tenke tør jeg: jeg har tatt noen valg. At det må gjøres mer enn jeg først trodde for å få den slik jeg vil ha den. At jeg må holde på kjernehistorien og huske hva som er viktig, hva jeg vil fortelle. Det får ta den tiden det tar, selv om det aldri er morsomt å måtte utsette ting.

Selvangivelsen er fortsatt ikke levert, jeg må søke NAV om foreldrepermisjonspenger og har oppdaget at inntekten min beregnes annerledes enn jeg først optimistisk trodde og kjenner nok en bekymring for hvordan dette skal gå. Det koster å få barn. Huset vi bor i er et oppussingsobjekt og nå prøver vi å rekke å bygge et bad før termin. Det er under seks uker til termindato, men vedkommende (nei, vi vet ikke hvilket kjønn det blir) kan jo finne på å komme før. Det er visstnok også endel baby-greier man bør ha på plass innen den tid. Barnet trenger ulikt utstyr.

Mens jeg egentlig tenker at jeg burde prioritere venner og kultur fordi det kan bli lite tid til det kommende halvåret. (Kommende året? Kommende 18 år?) For det aller mest bekymringsfulle er den totale uvissheten, dette har jeg aldri gjort før. Den kommende pappaen er langt mindre bekymret. Men så har han jo gjort dette før, han er allerede far. Jeg vet ingenting om hva som venter meg.

Hva driver Lindkvist med?

Det er iallfall lite blogging. Men etter å ha sett hva Avil og Virrvarr driver med, ble jeg nesten inspirert. Det må være min hang til å lage lister.

1 - Skriver på bok nummer to, som er en roman.

2 - Selv om boka er "nesten ferdig" har jeg innsedd at det likevel er mye som gjenstår. Kanskje er det alltid slik at ferdigstillelsen er den verste og vanskeligste jobben. Og som en svensk forfatterkollega sa: de ti siste prosentene er like mye jobb som de nitti første.

3 - Jeg er forfatter. Fordi jeg lever av å skrive. Fordi også jeg definerer meg selv. Fordi jeg har fått stipend fra Forfatterforeningen.

4 - Jeg skal til Stockholm nettopp fordi jeg er forfatter. (Jfr forrige blogginnlegg).

5 - Jeg har vært på mitt første skolebesøk som forfatter. (Tidligere har jeg vært på et par som dramatiker.)

6 - En dramatiker er også en forfatter. Å være forfatter er å være en som skriver. Det kan vi godt gjøre til en mer nøytral betegnelse, en "writer" en skriver. Det trenger ikke være en som må ha gitt ut to bøker av en kvalitet det litterære rådi Forfatterforeningen har godkjent. (Som et svar til Avils og Virrvarrs lister.)

7 - Jeg er gravid i sjuende måned.

8 - Jeg hadde håpet på dobbel fødsel i høst. Med både barn og bok.

9 - Jeg har innsett at romanen ikke kommer ut i høst.

10 - Jeg forsøker å få romanen ferdig før termin, slik at det blir vårbok, men vet ikke om jeg klarer det.

11 - Jeg vil fortsette og skrive bøker og tenker det som et livsprosjekt. Det viktigste er at romanen blir så god som jeg vil ha den, ikke at den kommer ut fortest mulig.

12 - Jeg leser. Jeg ser på tv-serier. Jeg tenker. Jeg skriver. Jeg redigerer. Jeg sletter.

Noen ganger

Skulle jeg ønske jeg var anonym på bloggen min. At jeg hadde en skjult identitet. Så mye jeg kunne skrevet da! Selvironisk og morsomt om livet mitt. For ingen hadde visst at det var meg og jeg slapp å bekymre meg for at de nærmeste skulle føle seg utlevert.

Men sånn er det ikke. For jeg startet blogg nærmest for å kunne skryte av det den offisielle Lindkvist foretar seg. Så da blir det sånn. Selv om det visst ikke er så mye å skryte av om dagen.

Lindkvist-prisen 2009 (med små glimt av navle)

Det er jo en tradisjon. Jeg gjorde det i fjor, for 2008.

Jeg gjorde det året før, for 2007 - da med egen navlepris.

Jeg startet min egen kåring og tradisjon i 2006, da i to deler, andre del her.

Så jeg gjør det igjen: Lindkvist oppsummerer 2009, kårer de beste hendelsene og skryter av sin kulturelle kredibilietet. Skjønt det er kanskje ikke så mye å skryte av lenger?

Årets teateropplevelse

Jeg er mettet på teater. Jeg har sett for mye. Jeg har sett for mye kjedelig teater.

Derfor er 2009 det dårligste teateråret siden jeg flyttet til Oslo i 1997. Det vil si i forhold til hvor mye teater jeg har sett. Jeg så lite teater i 2009.

Noe jeg så var Of/Niet med tg Stan (på Black Box Teater selvsagt). Langt fra det beste med dem, likevel alltid en nytelse å se tg Stan i aksjon.

Årets institusjonsteateropplevelseVerdiløse menn (Christopher Nielsen/ Joachim Nielsen) Nasjonalteateatret

Årets norske leseropplevelse

Vente, blinke – Gunnhild Øyehaug

Årets oversatte leseropplevelse

Når du ser meg – Siri Hustvedt

Årets nynorske leseropplevelse

Saman er ein mindre aleine – Anna Gavalda

Årets bok

Om skjønnhet – Zadie Smith

Årets likte-den-bedre-enn-jeg-hadde-trodd-og-skal-innrømme-det-selv-om-alle-andre-også-liker-den:

Min Kamp 1 – Karl Ove Knausgård

Årets tegneserie

Pyonyang - Guy Delisle (oversatt av Thomas Lundbo)

Årets reis til et sted du ikke har vært før:

Roma

Årets reis tilbake til et kjært sted

Visby

Årets blogg

Arachne

Årets diktsamling

Mens lyset endrar flatene – Eva Jensen (2008)

Årets (eneste) kinofilm

Upperdog

Årets DVD-film

Off-side, Iafar Panahi, Iran 2005

Look both ways, Sarah Watts, Australsk 2005

Årets nye juletradisjon

Tre nøtter til Askepott på originalspråket med engelsk undertekst.

Årets nyoppdagete tv-serie

True Blood

Årets nye lidenskap og hobby

Trening. Nytt av året: fotball og styrketrening. (Det vil si gjenoppstart)

Årets konsert (mer som en happening enn av musikalske grunner)

Nobelkonserten

Årets Lindkvist-happening

Var nok å få seks på terningen og dessuten få stykket satt opp under samtidsfestivalen i Oslo.

En norsk dramatikers dagbok

Jeg er på Gotland i Sverige. Nærmere bestemt Visby, Baltic Centre for Writers and Translators. Et nydelig sted, en kort flytur eller en lengre båttur, fra Stockholm. Her kan forfattere og oversettere søke seg inn for å sitte og skrive i inntil fire uker. Man får et av elleve ulike små og store rom, fra munkecelle til suite, med utsikt mot havet og kirken eller innover mot muren som omslutter byen. Er jeg forfatter nå?

Det er tredje gang jeg er her, tiden til å skrive blir mer konsentrert, selv om Visby og Gotland har sine lokale fristelser som Trøffelsalt og en utmerket fiskerestaurant Bakfickan, et sted også Lars Norén frekventerer, når han drar til Gotland og sitt landssted her.

Her møtes forfattere, oversettere, skribenter, dramatikere, poeter og kritikere. Vi kommer fra Sør-Afrika, El Salvador, Tyskland, Russland, Litauen, Latvia, Estland, Norge, Sverige, Danmark, Finland eller USA, for eksempel. I kveld skal vi spise middag sammen, åtte nasjonaliteter, akkurat nå er det norskingene som er i flertall. Da jeg var her på samme tid i fjor, hadde vi en lunsj med tretten nasjonaliteter til bords, da også med Baltic Centre for Composers.

Det oppleves sjenerøst å få komme hit. Det er fantastisk for en skrivende person å ha en intens skriveperiode. Jeg tror det er ganske deilig for den nærmeste familie, å slippe å bo sammen med en forfatter i de mest intense periodene. Det er også befriende for en forfatter, å ha andre som skriver, omkring seg i denne intense perioden. Det er stor forståelse for hva man holder på med. Selv om man ikke kjenner hverandres tekster, ligger det mye omtanke i møtene rundt frokostene, eller middagene: hvordan har din skrivedag vært? Får du jobbet? Vi kan være nerdete sammen, i diskusjoner av struktur, dramaturgi, handling, språk eller kanskje oftere: ens egen form i forhold til skrivingen.

-- Nå gråter jeg fordi det ble så intenst når jeg skriver slutten, sa en av forfatterne. Det gjør jeg også, svarer en annen. Det er bra! Man er altså ikke alene om å sitte og gråte. Annenhver dag jogger jeg rundt denne vakre byen omsluttet av en mur. Jeg ser havet fra vinduet og har ingen andre plikter enn å skrive en roman og sende en spalte til Klassekampen.

Å være forfatter er verdens ensomste yrke, heter det. Da er det bra å være her på Gotland. Vel vitende om at du ikke er alene.

(Baksida av Klassekampen i dag, fredag 20. nov 09)

- Rydd opp etter deg selv

- Din mann jobber ikke her.

- Nei, da så.

Pålegg, matlei

Så står man der da, foran påleggene i butikken og ingenting frister, eller det eneste som frister er altfor dyrt og varer bare til to brødskiver og jeg må spise mange brødskiver. Så står man der da og lurer på hva slags pålegg man egentlig liker. Mens resten av familien spiser kokt skinke, jarlsberg, syltetøy til og med karveost, helt naturlig og med stor apetitt. Flere brødskiver til frokost. Så står jeg der da og liker liksom ingenting, enda jeg ikke er bortskjemt lenger, bare matlei og med null apetitt til frokost. Står der og ser etter et pålegg som sikkert ikke eksisterer.

Og så klager folk over at man skriver hva man har på brødskiva si på facebook og twitter og sånn. At det er altfor mye av det. Phø, det er altfor lite av det, spør du meg. Hvor er matpakkehistoriene? Hva skal man egentlig smøre på matpakka si? Hva har du på brødskiva di? Kan du fortelle meg det?

Hverdag, dagbok

Det er hverdager det er flest av, heter det. Det er derfor viktig å trives med hverdagene. Rutinene. Kaffen om morgenen, lyset i vinduet, nabojenta på vei til barnehagen. Disse små tingene som gjentar seg dag etter dag, som vi liker, er avhengige av og trenger. Juicen i kjøleskapet, melken i kaffen, smøre matpakke. Små private hverdagslige ting, som likevel er like hos de fleste.

Hvor mange mennesker gjør ikke det samme dag etter dag, ikke bare selv, men deler disse rutinene med mange andre mennesker, ikke bare i Oslo og Norge, men verden over, står mennesker opp, spiser frokost og drar på jobb. De gjør det i St.Petersburg, står i rulletrappene, som er så lange at noen leser mens de står der, går på banen, drar til jobben. De gjør det også i Nord- Sverige, for eksempel i Kalix, tar bilen, og kjører til jobben, som kanskje er i Överkalix. Der hvor vintrene er enda lengre og kaldere enn ved kysten.

Da jeg nettopp var i Praha og Hradec Kralove i Tsjekkia slo det meg igjen, det som slår meg når jeg reiser: alle disse menneskene her. Alle mennesker som lever, spiser, jobber i denne byen. Som har – for eksempel – Praha som en hverdagsby. En by de våkner opp i, går til jobben, en by hvor de ser på TV og sovner om kvelden. Mens vi er turister og beundrer alt det andre, gatene, bygningene, torget, og for disse dagene også været.

Jeg leser Lars Noréns dagbok. Jeg leser sakte og er fortsatt på de første 50 sidene av den 1700 siders upaginerte kolossen av en bok. Jeg liker å lese En dramatikers dagbok, jeg liker å lese at Lars Norén handler ost eller kylling, reiser til Visby, spiser på Bakfickan, skriver, springer. Han gjør mange av de samme tingene som meg. Skriver, spiser, springer. Jeg har også vært i Visby og spist på Bakfickan.

I dag våknet jeg til regn og en gradestokk som viste mindre enn fem grader. Det kjentes som en brå overgang etter fine høstdager i Praha med over 20 grader. Det slo meg at nå blir alt mørkere og kaldere. Skal jeg sykle til jobben i dag? Eller er det på tide med banen igjen? Det virker så lenge til de nye lyse varme vårkveldene ville komme. Høsttristessen grep meg.

Hvor mange måneder, uker, dager kommer det til å være slik: mørkt og kaldt. Uten jula i den mørkeste tida hadde vi ikke holdt ut, vi som bor hvor knapt noen skulle tro at noen kunne bo.

Så lysner det likevel utover dagen og mens jeg skriver dette ser jeg ut av vinduet på treet utenfor, sola skinner og får løvet til å glitre i gult og rødt: høstfarger i hverdagen.

(Baksida av Klassekampen i dag lørdag 3. oktober)

Akkurat nå 2

Jeg har kommet hjem fra Praha og fra Hradec Kralove i Tjsekkia. Kofferten ligger på senga og jeg skal pakke ut av den. I morgen må jeg levere en søknad og har dessuten deadlinje på baksidetekst til Klassekampen. (Allerede klokka ti. Hva skal jeg skrive om?) Jeg har fått blomster på døra mens jeg var borte. Premiereblomster. Som snille naboer har tatt i mot og passer på. Jeg er trøtt og har mest lyst til å se på teve, jeg som nesten aldri ser på teve. Skjønt i dag har jeg sett bokprogrammet, for jeg hadde på NRK 2 mens Dagsnytt 18 gikk og sjekket om det var cover it live inne hos frmartinsen, det var det ikke. Ventet jeg på Dagsrevyen, men ble isteden sittende å se på Bokprogrammet.

I morgen skal noen andre overta Munkecella mi som jeg bar har hatt til låns via Dramatikerforbundet og jeg flytter inn i salen med åpne skriveplasser igjen.

Det var fint i Praha og i Hradec. Jeg har kjøpt noen gaver. Og noe til meg selv. Ny skrivebok, nye penner.

Nå tømme kofferten, eller bare flytte den vekk fra senga? Kanskje lese videre i Lars Noréns dagbok.

Å skrive og å trene

I forrige uke gikk jeg til det skritt å si noe om hva jeg skulle gjøre i løpet av uka. I forhold til jobb og trening. Hvordan gikk det?

Strukturen er oversendt.

God-bok-artikkelen på vei.

Møtet med skrivegruppa var særdeles vellykket.

Og det har også blitt gjort andre ting.

Treningen da?

Hunden har fått sine turer.

Innebandytrening er den aller morsomste treninga.

Fotballkampen vant vi 5-0!

Og jeg har hatt min første styrketreningsøkt med lydbok på øret.

Så er det denne uka. Men jeg tror ikke jeg gjøre dette hver uke. Det kan virke som de mest hverdagslige beskrivelser. Men det kjennes som en stor avsløring og lovnad.

Det jeg kan si er at jeg skal skrive, skrive på selve romanen. Da jeg var i Roma skrev jeg fem sider hver dag. Det fungerte som et lett ytre press om å produsere noe hver dag. Samtidig som ikke antallet sider var for høyt og umulig å gjennomføre. Fem sider hver dag. Det var lov å skrive mer. Men da skulle jeg likevel skrive fem sider neste dag.

Det er viktig å trene. I dag er det innebandy igjen.

I tillegg leser jeg bøker. Kommer tilbake til saken.

Dagen i dag

Først struktur,

så hundetur,

tilslutt kultur.

Fanget av regnet

Det regner. Jeg skulle sykle til litteraturhuset. Jeg har en munkecelle der. Men jeg har kontor og maskin her hjemme også. Og selv om jeg har støvler, regnjakke, regnbukse og til og med sydvest, virker det lite fristende å komme seg av gårde nå. Det regner tett.

Jeg har tenkt at jeg skal skrive noe om å skrive og om å lese. Om å jobbe med å skrive, og å lese. Jeg syns det er vanskelig. Kanskje fordi jeg ikke er begynt helt ennå og leter etter en ny/annen form?

Jeg blogger med åpent navn. Noen ganger ønsker jeg meg et beskyttende pseudonym. Fiksjon er beskyttende. Eller er det sjangerformen som er beskyttende? En roman leses ofte som forfatterens dagbok, mens et dikt er det lettere å forstå er funnet på, organisert, fiksjonalisert.

Noen ganger tenker jeg at jeg skal skrive noe privat på statusen min på facebook eller twitter. Ikke bare privat, men påtrengende intimt. Som et opprør mot de jobbfokuserte oppdateringene. Mange av oss skriver uansett om all kaffen vi drikker. Eller at vi er@work. En av mine mange facebookvenner skrev at hun måtte tisse. Og statusen ble stående noen dager. Det var faktisk litt morsomt, syntes jeg, siden å tisse er et behov som bør dekkes relativt raskt.

Selv har jeg vurdert, etter å ha skrevet ting som: drikker kaffe, skal ha opplesning, har baksidetekst i Klassekampen, plutselig slå til med : "har fått mensen." Jeg gjør det ikke. Jeg grubler på ting som skriving, lesing, livet, arbeid, fritid, venner, familie, barn, mann, ekteskap, film, kunst, feminisme og det private vs det offentlig. Og kvinner og klær selvsagt. Gjør vi ikke alle det?

Nå skal jeg offentliggjøre hva jeg må/skal gjøre denne uka. Blir det mer virkelig da? Mer reelt? Vanskeligere å la være. Nå må jeg følge opp, det står jo her at jeg skal gjøre dette.

Jobb:

1 - Lage en struktur på romanen min (en form, ta valg i forhold til synsvinkel, fortellerstemme og tidsaspekt.) Leveres til redaktøren min på mandag.

2 - Levere ny God Bok artikkel til Klassekampen. Dødlinje søndag. Fint om du leverer fredag, så du kan ta fri i helga.

3 - Sende kort tekst til skrivegruppa. Møte her torsdag kveld.

4 - Se forøvrig liste i skriveboka over andre oppgaver, endel under administrasjon.

Trening

1 - Mandag: Innebandy

2 - Onsdag: Fotballkamp

3 - Fredag: Styrketrening.

I tillegg: sykle til litteraturhuset (daglig), gå tur med hunden (daglig).

I dag regner det.

Før og nå (hverdagsliv)

Før husket jeg godt. Skremmende godt. Venner kunne bli irritert fordi jeg husket noe de hadde sagt for flere år siden. "Men sa ikke du at...?" Likevel var det nok slik også da, at jeg ikke husket alt. Man gjør ikke det.

Nå husker jeg langt mindre. Dagene flyter sammen. Hva gjorde jeg egentlig torsdag i forrige uke. Hva gjorde jeg i 2002? Eller 1998?

I går fikk jeg Lars Noren sine dagbøker i posten, som jeg har kjøpt via en nettbokhandel. Samtidig kjøpte jeg Nina Hemmingsson og Joanna Rubin Dranger også. Bøker jeg ønsket meg som jeg har kjøpt for penger Mamma ga meg til bursdagen min. Så ikke pengene skal bli borte. Forsvinne inn i husholdningen - brukes opp på melk og sukker.

Lars Norens dagbøker er fordelt på to ulike pocketutgaver. Derfor trodde jeg det skulle gå bra å lese dem selv om det skal være ca 1.700 sider (ikke paginert). Men skriften er veldig liten. Jeg bruker briller. Jeg er (litt) langsynt. Det er vanskelig å lese.

Avbrytelse: Sterk sol, plutselig regn. Himmelen åpner seg og regnet slår mot vinduene, taket, jeg lukker verandadøra. Regnet rekker å slå inn. Så er det over. Jeg var egentlig på vei ut med hunden. Det var nydelig vær. Varmt og sol. Jeg skiftet til shorts. Skulle bare innom internettet, havnet hos fr.martinsen der var det småprat til Dagsnytt 18 - jeg ble sittende her ved maskinen. Så kom regnet. Nå roer regnet seg.

Jeg tenker at Lars Norens kartlegging av livet sitt er verdifullt. Han ville ikke husket alt dette om han ikke skrev det ned. Jeg har i perioder skrevet dagbok, men da jeg husket som best, var det som om jeg ble lei av å skrive ned ting slik de skjedde. Nå skal det sies at jeg har en tendens (hadde?) til å la språket i en dagbok bli dårligere enn om jeg skriver fiksjon. Også som barn mener jeg det var et skille her. En dagbok skulle ingen lese, derfor ble den skrevet på en kjedelig måte. Eller mindre anstrengende, som om formen ikke var viktig.

Nå regner det igjen.