Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

onsdag, juli 27, 2011

aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes

Og rosene. Rosene.




For dem som ønsker flere/andre ord enn Til Ungdommen anbefaler jeg Inger Christensens Alfabet, overskrifta (aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes) har jeg hentet fra den. 

Anbefaler også Juliana Spahrs Alle med lunger kopla saman (gjendikta av Ingrid Storholmen og Gunstein Bakke, norsk utgave 2008), det er jo også mulig å lese originalutgaven This connection of everyone with lungs. Første del heter: Dikt skrive etter 11. september 2001.

søndag, juli 24, 2011

TIL UNGDOMMEN av Nordahl Grieg (1936)

Kringsatt av fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm -
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må - men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd
Stans deres drift mot død
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra søster til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen!


Et nydelig dikt og en nydelig sang som de også sang i Domkirka i dag. Selv husker jeg den best fra alle SU-samlingene jeg deltok på i min ungdom. Der sang vi alltid fra søster til bror i nestsiste vers. 

søndag, juli 17, 2011

Hurtigruta, oh, Hurtigruta!


Det skjedde noe. Først var alle ironiske på twitter, over hvor lite som skjedde, men så skjedde det noe, begeistringen kom, begeistringen økte. Og økte. Og økte. Og nå er det ikke mange igjen som ikke lot seg begeistre. Det er selvfølgelig alltid noen selvpiskende, ”kritiske” surpomper som reagerer hver gang vi i Norge er litt stolte over oss selv. At en viss avis fikk seg til å trykke en sak der en ekstremsurpomp mener at vi kan sammenligne Norge med DDR og Nord-Korea er såpass latterlig at man lurer på om man skal le eller gråte.

Noen av oss er på mange måter ikke en del av ”folk flest”, ei heller særlig ”vanlig”. Noe som kan virke som koketteri, men som i mange tilfeller er reelt. Å mangle arbeidsplass og å leve av kunstnerisk virke er ikke noe de fleste gjør. Er man utenfor fellesskapet i mange sammenhenger, kan det være befriende å føle seg inne med en større gruppe i andre sammenhenger. Å se på Hurtigruta minutt for minutt på NRK2 var en sånn gledesfølelse. På mange måter tenker jeg at det handler om å bli voksen, å tillate seg å glede seg over noe som er fylt med glede, selv om det er både folkelig og vanlig.

Surpompene skriker opp om nasjonalisme, mens de vanlige folkene er stolte av bygda si som får sine femten minutter på riksdekkende tv. Folk står med bannere som ”Vi har det beste helsesenteret”, er ikke det strålende? I Kirkenes ble Hurtigruta møtt av samisk, russisk og norsk flagg, hørte jeg nasjonalisme? Er det ikke enkel psykologi at skal du like andre, må du først like deg selv. En positiv, fredelig nasjonalfølelse, som feiring av nasjonaldagen med barnetog, eller det som kom fram under Hurtigrute-sendingen er virkelig ikke bekymringsfullt. Snarere tvert i mot. Snarere er det verdt et hurra.

Jeg kommer fra et lite sted i Nord-Norge og kunne følge med at Hurtigruta seilte forbi, jeg kunne se hjemtraktene, jeg kunne se stedet faren min vokste opp, stedet der mora mi vokste opp og jeg kunne se innseilingen til Studentbyen min, Tromsø. Det var selvfølgelig vakkert, nydelig og sentimentalt. Å komme fra små steder handler ofte om å lengte bort, flytte bort, langt bort, ta store kvantesprang og moderne klassereiser, som handler om å bli en del av Kultur-Norge fra å ha vokst opp i en kulturell utkant. Mange av oss som kom fra små steder har kjent en sterk motvilje mot sitt eget lille hjemsted. Derfor tenker jeg at det handler om å bli voksen, å forsone seg med at det var der jeg kom fra, at det er utrolig nydelig og vakkert der. Og å sitte klistra til skjermen når hurtigruta drar forbi og rope der! Akkurat der!

 (Baksida av Klassekampen 29. juni)