Meine liebster, endelig kommer det et svar

Avil også kjent som Kristine Tofte har bloggen Hausljos/Vårljos og har sendt meg et meme for bare et par måneder siden. Selv om jeg svarte under en måned skulle jeg lese gjennom og så poste, men siden jeg er en meget viktig og opptatt person - som også er småbarnsmor - så har det seg kanskje slik at blogging og annet ubetalt skrivearbeid har en tendens til å utsettes til fordel for deadliner som ofte inkluderer penger. Men nok unnskyldninger. La oss komme til saken.

1. Hva har skjedd med bloggen din de siste åra?

Ops – ikke så mye. Den er vel nærmest et arkiv for baksidetekstene mine til Klassekampen.

2. Var alt bedre før?

Nei.

Men noe var bedre før.

3. Er det morsommere å skrive for penger?

Hmmm…

Altså penger hjelper mot alt.

Men å være amatør i ordets beste betydning, dvs å gjøre noe fordi man elsker det, kan være bra på mange måter. Skal man leve av å være forfatter/skribent er penger alltid bra. Men jeg skriver fortsatt noen ting uten å få betalt for det. (Dette for eksempel!)

4. Hva har du fått ut av å ha en blogg, sånn menneskelig sett, liksom?

Det beste var å oppdage at det fantes feministiske stemmer. Det fantes unge, smarte, kulte, tøffe, fantastisk morsomme og i tillegg feministiske røster som skrev fletta av unge mannlige skribenter med oppblåst byline-bilde. Da vi begynte med noen små blogg-treff og jeg ble kjent med flere av damene så har jeg fått både venner og kolleger. Og sannelig er jeg ikke nå enda mer hypp på et oldis-blogg treff fra oss som holdt på i 2006-07 – The golden years! He-he.

5. Har du lært noe som blogger som du har med deg videre som skribent?

Tja, kanskje å beherske internett eller sosiale medier, før facebook og twitter. Og det å tørre å skrive noe ganske kjapt og så poste det. Å våge det. Skriver man et dårlig blogginnlegg kan man i stedet for å slette det bare skrive et nytt som er bedre.

6. Hvor er «bloggosfæren» nå?

På facebook. Delvis også på twitter. Noen er i aviser. Noen skriver både her og der. Og noen i bokform. Men du lurer kanskje egentlig på hva som skjer i ”bloggosfæren” nå. Da er svaret at jeg har ikke peiling. Med mindre noen skriver om bøkene mine, noe jeg setter stor pris på.

7. Har blogginga hatt en pris?

Ja, jeg er opptatt av at det å være skribent/kritiker også er en profesjon. Det at ”hvem som helst” nå kan skrive og poste og potensielt bli lest uten at en redaktør eller andre er ansvarlig, er ikke bare bra for dem som er opptatt av litteraturens vilkår, kritikkens vilkår, for ikke å si kritikerens vilkår. Man kan ikke erstatte en seriøs og god journalist med en blogger, selv om bloggere kan være gode. Det er også åpenbart at det finnes mye dårlig journalistikk, men om man ikke satser på journalistikken som profesjon er det nok dessverre den beste og mest dyptgående som forsvinner først. Dukker det opp betaling i form av annonser på blogger handler det utelukkende om antall klikk og antall lesere og ikke om hvor god teksten er. Dermed får man et ekstrem tabloid og kommersielt økosystem, mens seriøs journalistikk tross alt driftes noe annerledes. I hvert fall så lenge vi har pressestøtten.

8. Er du der nå? Var det dette du ville?

Ja. Jeg er i alle fall blitt profesjonell forfatter og dramatiker som lever av å skrive. Fordeler og ulemper ved å være forfatter fortjener muligens et eget blogginnlegg. Eller ei bok.

9. Når du er nitti kommer oldebarn (eller venners oldebarn) til å spørre deg hva blogging var, og om det var noe viktig. Hva sier du?

Det var en fantastisk tid. Vi begynte som bloggere, men vi fikk etter hvert sentrale posisjoner i norsk kulturliv – mange av oss. Og siden har vi holdt sammen. Ja, vi har faktisk romjulstreff hvert år. Hjorthen serverer hjorth, Kristine Tofte koker egg og ellers diskuterer vi, krangler litt og leser høyt fra våre siste utgivelser. Det er veldig hyggelig.

10. Om du kunne trylle med internett og gjøre det enda bedre, hva ville du gjort?

Funnet en gudelig redaktør som kunne skille mellom skitt og kanel og lagd en søkemotor det var umulig å påvirke kommersielt. En søkemotor som i stedet rangerte de beste artiklene først ut fra en gudelig oversikt som internett-guden har.

Og om et par måneder til eller bare et par dager så har jeg kanskje noen nye spørsmål til noen nye utfordrere.

Skru av lyden!

Jeg har alltid blitt plaget av høye lyder. Av andres lyder. Særlig syntetiske lyder som mobiltelefoner der folk ikke har skjønt at de må slå av tastelyden, folk som har høy lyd på mens de chatter i all offentlighet, folk som lar barna spille spill med høy lyd på venterom eller enda verre på fly der du ikke har mulighet til å flytte deg. Eller de med høy lyd i egne ører på t-banen som likevel når til mine ører. Jeg skulle rett og slett ønske meg mindre støy.

Nylig tok jeg en test på nettet om Høysensitiv Personlighet (HSP) og fant ut at veldig mye stemte. Det er heldigvis verken en sykdom eller en diagnose, bare en type personlighet. Men det forklarer for eksempel at jeg reagerer sterkt på lyder. Jeg er jo høysensitiv! Og jeg er ikke alene, for dette gjelder om lag en femtedel av oss.

Ungdom påstår rett som det er at de ikke klarer å gjøre lekser uten å ha på musikk. Det gjorde de også da jeg var ung. Men jeg klarte ikke å gjøre lekser med musikk. Står det en TV på blir blikket mitt dratt mot den, jeg klarer ikke være i samme rom som en TV uten å se på den. Jeg skulle ønske treningssenteret mitt ikke hadde TV-skjermer slik at jeg kunne hvile blikket i stedet for å måtte se på det. Jeg skulle ønske flybussen ikke hadde en skjerm foran som viser noen nyheter og veldig mye mye reklame, altså visuell støy. 

Det offentlige rommet minner meg hele tiden på at ting koster penger og at jeg er en forbruker. Jeg er en forbruker som bør kjøpe noe nytt snart. Mens Oslo Kommune har gjort det forbudt for små ikke-kommersielle aktører å henge opp informasjon for kunstneriske og kulturelle hendelser, lar de kommersielle foretak forurense byen med reklame nær sagt overalt. Det er ikke mulig å slippe unna, å la tankene gli, å være i fred. Venter du på T-banen så er reklamen der, står du i et busskur,  så er reklamen der også. Sitter du inne i en buss, trikk eller t-bane, så er den der også. Jeg blir glad hver gang jeg finner et dikt på t-banen eller trikken, noe som ikke forteller meg at jeg bør være utilfredsstilt inntil jeg har kjøpt dette produktet. Et dikt som snarere kan få meg til å tenke, reflektere endatil trekke på smilebåndet.

Så lenge det varer. For straks tar det til å ringe og pipe rundt meg, alle står og holder i mobiltelefonene sine. Og det er reklame på alle kanter.

(Baksida av Klassekampen lørdag 7. september 2013)

Nytt år. Igjen.

De går liksom fortere og fortere. Årene. Og jeg vet jo hva det betyr. Så er det påan igjen. Nytt år, nye muligheter. Eller hold fram som du stevner. En kvinne på radioen forteller fornøyd om sitt kjøpefrie år i 2011. Lettpåvirkelig og følsom som jeg er blir jeg fascinert av ideen. Jeg er kritisk til høyt forbruk og materialisme. Jeg klarer sjelden å kjøpe meg til lykke, selv om jeg har prøvd og fortsetter å prøve igjen og igjen.


Et helt kjøpefritt år vil jeg ikke orke. Men kanskje et år der jeg får oversikt over hva jeg faktisk eier. Et år der jeg ikke kjøper noe som minner mistenkelig om noe jeg allerede har. Det har hendt jeg kjøper bøker jeg har fra før. Og når bokhyllene fra golv til tak er seks meter breie og dessuten fulle, bør man kanskje prioritere. Men det er jobben min, protesterer jeg. Bøker er jobben min, jeg må ha så mange. Dermed kjøper vi heller flere bokhyller.


Hva med klær da? Klesbudsjettet mitt ligger langt under en gjennomsnittlig norsk kvinne (gjetter jeg frekt). Men jeg kvitter meg sjelden med klær, og da øker tross alt mengden. Hvor mange svarte bukser trenger man? Flere! De fleste passer jo ikke. De bare tar opp plass. Ok, jeg innrømmer det: jeg syns det er vanskelig å kvitte seg med ting. Noen liker å kaste. Jeg liker det ikke. Det er noe trist over det. Jeg kan kanskje få bruk for det engang. Teaterprogram fra 90-tallet. Gamle utgaver av Vinduet og Vagant. Jeg kan jo ikke kaste dem! Selv ødelagte ting kvier jeg meg for å kaste.


Og kassettene mine. Min stolthet. Samlingen av opptakskassetter med musikk som viste at jeg var oppegående, intellektuell og avansert. Joy division, Jesus and Mary Chain, Einstürzende Neubauten, Sonic Youth, de Press, Holytoy, Suicide, Lydia Lunch, Laurie Andersen. Det var noe annet enn Lisa Ekdahl og Norah Jones som jeg senere motstandsløst likte og kjøpte platene til. Jeg fulgte intenst med på både litteratur og teater og foretok en prioritering. Musikk rykket ut.


Prioritering ja. Jeg spiller ikke kassetter lenger. Jeg spiller ikke musikk like ofte som før. Jeg hører på Ipod når jeg trener og setter av og til på en CD i stua. Kassettene kan nok kastes. Klær kan gis til Fretex, teaterprogrammene kan helt sikkert også kastes. Det er mulig dette er et nyttårsforsett. I morgen skal jeg begynne.


Trur eg.


(Baksida av Klassekampen i dag, mandag 9. januar 2012)

Les heller Bonusord

Det er vel bare å innrømme det.
Å ha to blogger er som å ha to for mye.
Men så anstrenger jeg meg innimellom og legger ut noe på Bonusord.

Som jeg har på forlagsliv, via forlaget mitt, Cappelen Damm.

Imens går gode gamle Lindkvists logg for lut og kaldt vann.
Knapper og glansbilder.
Og knapt nok det.
Det vil si lite og ingenting.

La meg bare henvise alle eventuelle lesere, det vil si alle kjære lesere over til Bonusord.

Mens jeg avslutter med noen velvalgte klisjeer.
Kanskje kommer jeg tilbake til denne bloggen en gang.
Det er en tid for alt.
Trist, men sant.
Bla, bla, bla.
Gøy så lenge det varte.
Forresten savner jeg Fjordfitte.

Ok, jeg skriver altså.
Men kanskje ikke så mye blogg.
Og Bonusord finnes.

Noen ganger

Skulle jeg ønske jeg var anonym på bloggen min. At jeg hadde en skjult identitet. Så mye jeg kunne skrevet da! Selvironisk og morsomt om livet mitt. For ingen hadde visst at det var meg og jeg slapp å bekymre meg for at de nærmeste skulle føle seg utlevert.

Men sånn er det ikke. For jeg startet blogg nærmest for å kunne skryte av det den offisielle Lindkvist foretar seg. Så da blir det sånn. Selv om det visst ikke er så mye å skryte av om dagen.

Hjertesukk om hjernevask

Ja, jeg så programmet mandag kveld.

Ja, jeg syns det var skikkelig dårlig.

Nei, jeg gidder ikke si hvorfor.

.

Fordi den diskusjonen er så gammel og så kjedelig. Den om kultur versus biologi.

Jeg orker ikke.

Jeg syns Harald Eia er langt bedre som komiker. Jeg syns programmet var tendensiøst, spekulativt og folkelig. Å fremstille kjønnsforskningen som politisk korrekt er jo litt underlig all den tid Harald Eia er på parti med folk flest. "Folk flest" vet jo nemlig at det finnes (biologiske) forskjeller på kjønnene fordi de har sett småbarn leke. Det vet "alle" som har sett småbarn leke.

Nei, dette orker jeg ikke si mere om. Bare dette: all endring mellom kjønnene som vi ikke trodde var mulig fordi det ble argumentert med biologi har likevel funnet sted. Kvinner har fått lov til å studere, til å bli leger og professorer. Kvinner har fått stemmerett. Argumenter mot dette var i sin tid biologien.

Hjernevask er et program som gjør meg oppgitt. Må jeg skrive noe om dette?

Skulle ønske Drusilla stod opp fra hvor hun nå hviler og skrev en knusende kritikk av programmet med referanser til nettopp forskningen.

Eller at Fjordfitte lagde et alternativt programkonsept som en knusende satirisk parodi. Så fikk vi i det minste noe å le av. Harald Eia er dessverre ikke morsom lenger.

(Dersom noen har sett andre som har blogget godt om dette, tips meg gjerne.)

Kvinner og klær

Jeg liker fine klær.

Jeg liker å ha fine klær.

Jeg liker ikke å shoppe.

Jeg liker ikke å bruke mye penger på å kjøpe klær.

Jeg liker heller ikke å bruke tid og penger på sminke og hår.

Jeg er sånn som helst vil se fantastisk ut uten å måtte jobbe for det og uten å måtte betale for det.

Som vil at de fantastiske klærne skal ligge pent sammenbrettet og nystrøket i skapet uten at jeg må gå ut og finne dem og betale for dem.

Øl med Trude Marstein

Jeg vil også drikke øl med Trude Marstein!

Typisk at de pene mannlige forfatterne alltid får drikke øl med de mest interessante forfatterne.

Tsk. Tsk.

Poesidagen

Om et par uker er det Poesidagen. Den er markert med rødt i kalenderen min, det er en internasjonal fridag. Hvordan skulle ellers folk få tid til å lese poesi? 

Teven viser poesi dagen lang. Media skriver, snakker og trykker poesi. På radioen strømmer det kun poesi ut hele dagen. 

Alle har fri.

Bortsett fra poetene. 

Det hadde vært noe, hva?

(Det var det jeg drømte i natt.)

Ønskeliste til bloggerbyen

Da jeg begynte å blogge postet jeg rett som det var en ønskeliste. Enten jeg hadde bursdag eller det nærmet seg jul. Denne absolutt fine tradisjonen har jeg glemt. Og siden jeg nettopp fylte år vil jeg nå dra den fram og ønske meg nye og fine ting fra andre. Jeg kunne for eksempel ønsket meg:

P-piller for menn (en gjenganger)

BH som ikke gjør vondt (en klassiker)

Lita espresskokanne for induksjonsovn (en nykommer)

Men siden selve fødselsdagen har vært, og til og med vært behørig feiret er det vel ingen grunn til å forvente noe mer. Isteden sender jeg mine ønsker ut over bloggerbyen. Disse elskverdige mennesker som er spredd i Norge fra Oslo til Høljebyen, som stortsett fantes før Lindkvists logg så verdens lys (for litt over tre år siden) og som fortsatt ruler, det vil si er de beste. Iallfall tror jeg det, siden jeg holder meg til dem og bare ytterst sjelden - som i tilfellene Avil, Arachne, Virrvarr og Suzy Dahl lar meg friste til å oppdage nykommere. 

Ok, kjære bloggerbyfolk, her kommer mine ønsker for deres kommende bloggposter:

 

Avil: Late mødre får pliktoppfyllende barn. Ei innføring i feministisk barneoppdragelse. Eller hvordan klare å kombinere et aktivt liv med å ha barn.

 

Hjorthen kommer ut av skapet: Slik ble jeg SVer.

Alternativt: Slik ble jeg feminist.

 

Fjordfitte: TV-seriens fortsettelse.

Alternativt:

Fjordfitte knuser kuksure myter. I dag. Kvinne-er-kvinne-verst.

 

Virrvarr: Lindkvist som tegneserie.

Et riktig navlebeskuende ønske.

 

Vampus: Nei, jeg vil ikke samarbeide med Fr.p.

 Jada, jeg er klar over at den er mer ønsketenkning, så alternativt:

Et fullstendig referat fra bryllupet til mr/mrs Aurdal/Fossen. Jeg har lest i avisa/på nett at Vampus var konferansier sammen med de andre fem-damene.

 

Fr.martinsen: Intimhysteri? Hvilket hysteri? En begrunnelse for hvorfor det private faktisk fortsatt kan være politisk eller i det minste interessant.

 

Dagens onde kvinner: Lisbeth Salander er et utmerket forbilde.

Alternativt: Hva som helst bare Drusilla kommer tilbake.