Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

tirsdag, oktober 25, 2016

Hamsun og Pappa

1 – Mysterier

I fjor midt på sommeren blev en liten norsk kystby skueplassen for nogen høist usædvanlige begivenheter. Det dukket op en fremmed i byen, en viss Nagel, en mærkelig og eiendommelig charlatan som gjorde en masse påfaldende ting og som forsvandt igjen likeså pludselig som han var kommet.

– Hva er faren din sin favorittbok? Et overraskende spørsmål, fra overraskende hold.

– Mysterier, svarte jeg.

For sikkerhets skyld spurte jeg faren min: Hva er favorittboka di?

– Mysterier, svarte han.

Det var på den tiden jeg fortsatt kunne stille spørsmål til Pappa.

I hvert fall var det på den tiden mulig å få svar. Pappa svarer ikke på spørsmål lenger. Jeg er glad jeg vet dette.

Jeg skulle skrive en tekst om Hamsun. Gjerne kritisk. Jeg kunne sikkert vært kritisk; hvilket menneskesyn har en nazist? Hvilket kvinnesyn? Er det ikke typisk for unge menn å dyrke Hamsun? Jeg kunne sikkert skrevet noe kritisk om Hamsun. I stedet kom teksten til å handle mest om Pappa. Min elskede Pappa, som elsket forfatteren Knut Hamsun.

2 – Skjærgårdsø

Nu glider båten / mot skjærgårdsøen, / en ø i havet / med grønne strande.

Pappa fikk kreft og kjempet for livet sitt i åtte år, kanskje mer. Jeg forstod ofte ikke den sterke trangen til å leve. Jeg var deprimert og ulykkelig og ønsket ofte å dø selv. Eller, fordi det var lettere: jeg ønsket at jeg ikke var født. Det var et mindre svulstig ønske, hvor jeg slapp å ønske døden velkommen. Bare slapp unna alt bryderiet med livet. Til tross for denne mangelen på livsglede og evne til å glede seg over noe, var jeg glad for hver dag Pappa levde. Livet mitt stod på stedet hvil, men Pappa levde. Jeg reiste nordover med jevne mellomrom og forsøkte å forberede meg på at han skulle dø.

Her lever blomster / for ingens øyne, / de står så fremmed /og ser meg lande.

Det finnes grunner for å leve. Det er ikke alltid lett å se disse grunnene. Noen ganger kan det være små hverdagslige grunner: kaffen om morgenen. Man kan legge seg om kvelden og glede seg til kaffe om morgenen. En trippel espresso med varm melk og brunt sukker. En langt større og mer abstrakt grunn kan være kjærligheten. Å være ansvarlig overfor våre nærmeste.

Man tar ikke livet sitt mens faren kjemper for å leve. Man venter på sin tur. Foreldre skal (ideelt sett) dø før barna sine.

Mit hjerte blir som / en fabelhave / med samme blomster / som øen eier.

Det kan virke paradoksalt, at mens noen kjemper alt de kan for å beholde livet, er det andre som velger å avslutte det for egen maskin. Er det den ultimate frihet? Å eie sitt eget liv i så stor grad at du selv bestemmer når det skal ta slutt? Det fungerer riktignok kun hvis du bestemmer at det skal ta slutt. Det er ikke alltid du kan bestemme deg for å leve.

De taler sammen / og hvisker selsomt / som barn de møtes / og ler og neier.

Faren min lurte døden igjen og igjen. Det er ikke meningen man skal leve i åtte år med den typen spredning og den typen kreft. Heldigvis gir ikke legene dødsprognoser lenger. Da hadde de neppe gitt Pappa så lang tid. Da hadde de antagelig tatt motet fra ham.

Her var jeg kanskje / i tidens morgen / som hvit spirea / engang å finne.

Pappa vokste opp ved havet, langt der oppe i nord. Han kjente havet, skogen, fjellene, landskapet. Han var et naturmenneske. Han lot oss barna vokse opp tett på naturen. Han bygde en hytte hvor vi fortsatt kan være midt i naturen. Noe jeg vet å verdsette nå. Kanskje mer nå som voksen.

Et barndomsminne:

– Pappa, sier jeg.– Hvorfor har dere egentlig fått oss? Alt vi gjør er, å mase om penger og godteri.

– Tja, sier Pappa, det er jo artig å se at dere vokser til.

Vi vokser til. Vi blir voksne. Vi slutter å mase om penger og godteri. Foreldrene våre vil fortsatt gi oss penger og godteri. Vi besøker Pappa på sykehuset. Derfor, sier Pappa, får vi barn. Også derfor.

Jeg kjenner duften / igjen fra fordum, / jeg skjelver midt i / et gammelt minne.

Memento mori. Husk du skal dø. Det er tungt å leve sammen med noen man er glad i, og som man vet skal dø. Det virket ofte som det var Pappa selv som taklet det best. Vi andre var mer frustrerte. Ikke krangle, ba Pappa. Som ofte var sint da han var yngre. Sintere, skumlere. På et eller annet vis kom døden hans til slutt som en slags lettelse. Vi visste jo at den måtte komme.

Jeg har erkjent at ritualer er viktig, og jeg er veldig glad for at Pappa sa – i god tid før han døde – at diktet "Skjærgårdsø" av Knut Hamsun ønsket han at jeg skulle lese i begravelsen hans. Jeg lærte meg diktet utenat.

Mitt øye lukkes, / en fjern erindring / har lagt mitt hode / ned til min skulder.

Hvis jeg hadde funnet ut at dette var ønsket hans etter begravelsen, ville jeg kjent det som om noe uopprettelig hadde skjedd. Pappa ønsket diktet "Skjærgårdsø" lest i begravelsen sin. Det visste vi. Pappa hadde sagt det. Vi rakk å si det vi hadde på hjertet. Vi ventet på døden i åtte år.

3 – Mysterier

Det betyr ikke at vi er ferdige med Pappa. Det hender fortsatt at jeg vil ringe Pappa for å spørre ham om noe. Det er vanskelig å venne seg til at han, som var klippen i livet, som alltid var der og besvarte mine spørsmål, er borte. Jeg tenker på Pappa når jeg går på ski eller jogger. Pappas favorittaktiviteter, så vidt jeg vet. Kan du se meg nå, Pappa, jeg jogger i Berlin, jeg jogger i Roma. Du jogget langs veiene i Nord-Norge. Nå jogger jeg her i Oslo.
Vi går på ski, den fine mannen og jeg. Han som Pappa ikke rakk å møte, og som ikke fikk hilse på min Pappa. Jeg gråter så lett. Denne tanken i skiløypa og tårene triller. Hvorfor Pappa likte Mysterier, fikk jeg ikke spurt om. Ikke det jeg husker. Jeg kunne spurt, jeg gjorde det ikke. Hva sier det om et menneske at Mysterier er favorittboka? Jeg leser Mysterier på nytt. Kanskje er de fleste menneskeliv et mysterium? I den forstand at vi ikke klarer å forstå alt om et menneske. Og hva er døden? Et mysterium? Eller det mest konkrete av alt?

Så tetner natten / inn over øen, / kun havet buldrer – / Nirvanas bulder.


Skjærgårdsø

Nu glider båten
mot skjærgårdsøen,
en ø i havet
med grønne strande.

Her lever blomster
for ingens øyne,
de står så fremmed
og ser meg lande.

Mit hjerte blir som
en fabelhave
med samme blomster
som øen eier.

De taler sammen
og hvisker selsomt
som barn de møtes
og ler og neier.

Her var jeg kanskje
i tidens morgen
som hvit spirea
engang å finne.

Jeg kjenner duften
igjen fra fordum,
jeg skjelver midt i
et gammelt minne.

Mitt øye lukkes,
en fjern erindring
har lagt mitt hode
ned til min skulder.

Så tetner natten
inn over øen,
kun havet buldrer –
nirvanas bulder.


Knut Hamsun


Publisert på Hamsun 2009, som en del av Forfattermøter, mai 2009.

tirsdag, oktober 04, 2016

Og så: Stillhet

I en viss alder var hytteliv noe av det mest meningsløse jeg kunne tenke meg. At mamma og pappa som allerede bodde på et lite sted, der det ikke skjedde noe, skulle kjøre til et enda mindre sted, der det skjedde enda mindre; sto for meg som en gåte, man måtte være middelaldrende for å forstå. Selv skulle jeg ønske de hadde hytte i byen, det var dit jeg lengtet.

Etter å ha bodd i byen år etter år, for ikke å si tiår etter tiår, har jeg gått til det skritt å skaffe meg rekkehus, unger og bil, men også: hytte. Hytte på et øde sted i Värmland, der det skjer fint lite. Selv naturen er ikke storslagen og vakker som hos mine foreldres hytte på Senja. (Og det enda, det var storslagent og vakkert også hjemme hos dem, rett ut av stuevinduet.) Men man kan ikke få alt. Både urbanitet med kunst og kultur og samtidig storslagen natur. På den andre side, etter noen år, eller tiår, venner man seg til også den østlandske naturen. Nordmarka, Østmarka: ikke storslagent, men pent nok.

Så når deadlinene hopet seg opp før sommeren, gledet jeg meg til å komme til hytta. Selv om jeg allerede hadde hatt to ukers ferie i Tokyo i mai. Eller kanskje nettopp derfor? Jeg lengtet etter det kjedelige hyttelivet. Der vi ikke har oppvaskmaskin, vaskemaskin, komfyr, fryser eller stort kjøleskap. Vi har altså ikke innlagt strøm. Og viktigst: vi har ikke internett. Vi har ikke breibånd. Vi har ikke alltid så god mobildekning, og bruker vi mobilen på nett likevel er det ikke sikkert vi får ladet den opp uten å måtte kjøre på tomgang. Ergo må mobilen brukes med måte. Spares til de nødvendige telefonsamtalene.


Det skjer ikke så mye. Hakkespetten hakker. Beveren svømmer i vannet. Humla suser. Jeg tok med hauger av bøker. Flere enn jeg klarte å lese. Men siden vi kjører blir fra dør til dør, trenger jeg ikke beregne vekten ned til detalj. Jeg ser ikke tv-serier om kvelden, leser i stedet en tjukk roman bare fordi jeg har lyst og ikke fordi jeg skal skrive om den, eller må lese av andre grunner. Jeg drikker en mellanøl som er overraskende god til å ha lav alkoholprosent og titter opp på himmelen. Jeg tusler ned til vannet som ligger blikkstille og ser solnedgangen. Himmelen blir rød. Jeg ser, jeg ser. Det er rolig og stille og selv om det ikke akkurat er Nord-Norge, har jeg likevel lært meg å sette pris på landskapet og vil gå så langt som å si at også dette er vakkert. Jeg tror jeg er på rett klode. I det minste på rett type sted. Og nå er det høstferie.

(Baksida av Klassekampen 3. oktober 2016)