Urpremiere under Vårscenefest Tromsø

 

Jo Blank, en monolog, hadde urpremiere som et vorspiel til Vårscenefest i Tromsø 23. april 2022.

Stykket ble spilt på Rådstua Teaterhus i Tromsø til god mottakelse fra publikum og anmeldelse i Shakespearetidsskriftet.  (krever digitalt abonnement). Sitat fra anmeldelsen:

Lørdag 23. april var det premiere på monologen Jo Blank som et vorspiel til Vårscenefest. Teksten er skrevet av forfatter, dramatiker, og fersk leder av Dramatikerforbundet, Ellisiv Lindkvist. Tematikken er beslekta med flere av hennes tidligere bøker og scenetekster og kretser rundt utenforskap og trange kvinne- og kjønnsroller.

og:

Monologen er interessant, spennende og har god framdrift de 75 minuttene forestillinga varer. Brantzeg og Suikkari har samarbeida flere ganger tidligere, noe som vises på scenen, regien og skuespillet flyter lett og Suikkari er en perfekt casting til rollen som Jo Blank. Hun har en androgynitet ved seg som kler rollen og har herlig fandenivoldsk tilstedeværelse på scenen. Fremstillinga av ei kvinne som hele livet har strevet med å finne sin plass er troverdig og dynamisk. Det er også lett å tenke seg at tematikken i stykket berører både regissør og skuespiller personlig. Både Brantzeg og Suikkari er voksne kvinner som har levd lange kunstnerliv, og det skal godt gjøres at de ikke har med seg erfaringer som kretser rundt kroppspress, kvinnekamp, makt og fokus på utseende og nettopp, det vakre, fra innsida av teateret. Lindkvist skal ha honnør for å berøre et tema som etter mi mening er alt for lite kunstnerisk behandla.

Forestillinga kommer til Oslo og spilles på Vega Scene 13., 14. og 15. oktober.

Anitta Suikkari som Jo Blank i monologen med samme navn. Regi: Mette Brantzeg. Vårscenefest 2022. Begge foto: Aslak Mikal Mienna

Åttendemars-forestilling på Den Nationale Scene

Oh, Kulturmannen fikk for andre gang se scenens lys på selveste 8. mars - også denne gangen i Bergen. Teksten framført av Marianne Nielsen i Annika Silkebergs regi. Med seg på scenen hadde de en liten mannlig trio i høye hæler. 

Dette skrev Nationale Scene: 

«Oh, Kulturmannen» er en appell, en retorisk øvelse og et feministisk kamprop rettet direkte til Kulturmannen – en mann med makt og betydning som usynliggjør kvinner samtidig som de tiltrekkes av ham. Ellisiv Lindkvist går med denne humoristiske og satiriske teksten inn i hierarkiene som opprettholder Kulturmannens posisjon. Det handler om kjønnsroller, hersketeknikker, skam og selvforakt. På scenen møter du Marianne Nielsen. Med seg har hun Kristian Berg Jåtten, Tormod Løvold og Svein Harry Schøttker-Hauge.

Selv skrev jeg på facebook - preget av koronaen og at noe så stort som en premiere på Den Nationale Scene bare ble en internett-greie: 

Det er ikke hver dag jeg har premiere på Den Nationale Scene. Det er også første gangen DNS lager et 8.mars-arrangement. Oh, Kulturmannen ble sist sett på en scene under Bergen Dramatikkfestival i høst, da med Ingunn Øyen på scenen og Maren Bjørseth på regi. Nå er det Marianne Nielsen sammen med tre mannlige(!) skuespillere og Annika Silkeberg på regi. Jeg er spent på hvordan de gjør det denne gangen, de har fått lov til å gjøre noen endringer i teksten, håper det funker!

Under andre omstendigheter ville jeg sittet forventningsfull i salen på DNS og venta på at Oh, Kulturmannen skulle spilles, eller stuntes fram. Og om smittetallene hadde vært litt lavere nå ville jeg invitert en gjeng hjem til meg, så vi i det minste kunne se streamingen sammen og skåle i bobler. Istedet håper jeg at mange ser det hver for seg, alene eller sammen med kohorten sin. Gi gjerne lyd i kommentarfeltet om du skal se eller etter at du har sett. Rekker du ikke 20.30 skal det ligge ute til midnatt. God fornøyelse. Og

gratulerer

med dagen!

#kvinnedagen #kulturmannen #teater #dennationalescene

 

Makt, løgn og `Ways of Seeing´

Klassekampen 3. februar 2021

Det er sjokkerende at offentligheten fortsetter å snakke som om kunstnerne bak teaterforestillinga Ways of Seeing har gått over streken, mens politikerne og Bertheussen er offer. Laila Bertheussen er nå dømt for trusler mot demokratiet og for å ha fingert angrepene mot seg selv fordi hun ønsket å legge skylda på WoS-gruppa og deres støttespillere. Man skulle tro at dommen fikk offentligheten, som tidligere har kjøpt narrativet til Human Right Service og ytre høyre, til å gå i seg selv og vise et minimum av etterpåklokskap, - etterpåklokskap er i det minste bedre enn ingen klokskap. I stedet fortsetter det å komme villedende uttalelser også fra steder man skulle tro visste bedre, som i radioprogrammet og podkasten Norsken, svensken og dansken på NRK P2 (24.1.)

Programleder Hilde Sandvik vil snakke om dommen mot Bertheussen og hvorvidt Erna bør be om unnskyldning. Det som da kommer fra svensken og dansken er hårreisende. Svensken, Åsa Linderborg, sier at hun selv har levd med drapstrusler. Her kunne det vært på sin plass at Sandvik informerte om at kunstnerne bak WOS fikk drapstrusler, samtidig som de hadde et nærmest samla pressekorps og en stor del av den politiske eliten mot seg. I stedet framstilles det som om det fortsatt er politikerne som er offer og, indirekte, Bertheussen, pga den mye omtalte husveggen. Åsa Linderborg snakker videre om hvor sørgelig saken er og at dette er en kvinne som har «tapt alt». Nei, hun har virkelig ikke tapt alt, hun har en samboer som har støttet henne hele veien, hun har en politisk og økonomisk støtte de fleste bare kan drømme om. Dette er ikke en personlig tragedie, det er selvforskyldt og gjort med fullt overlegg. Heldigvis fungerer fortsatt domstolene uavhengig av hvem som sitter i regjering. (Dommen er riktignok ikke rettskraftig for Bertheussen anket på stedet.)

Dansken, Hassan Preisler, snakker om hykleri i teaterbransjen, fordi den er «hundre prosent venstrevridd» og aldri vil rette kritisk søkelys mot seg selv. Kremt - er det noen som retter søkelys mot seg selv så er det venstresida og kunstnere. I forbindelse med Bertheussen-saken var det nok av dem, også fra teaterfeltet, som kritiserte kunstnere, bl.a. på kronikkplass i Aftenposten. Ikke intelligent eller treffende, men det manglet i hvert fall ikke på kritikk. WoS-saken er en oppvisning i hvor lite (makt)kritikk høyresida tåler, så å snu på det er gaslighting. Preisler legger til, at hvis han skulle filme noens husvegg ville han tenkt seg godt om. Nok en insinuering av at det kan ikke kunstnerne ha gjort, mens han vet så meget bedre hvordan dette skal gjøre. Kan man være mer nedlatende og arrogant? Det farlige ved en slik insinuering er at den indirekte støtter Bertheussen. I ytterste konsekvens fordømmer den lovlige handlinger, som burde være beskyttet av ytringsfriheten, mens den sympatiserer med lovbrudd. Folk som har fri tilgang til taletid på riksdekkende radio, bør tenke seg godt om, så de ikke gjør det farligere for folk med færre privilegier å ytre seg. Det kunne også vært på sin plass at Sandvik informerte om at huset ble filma på god avstand, mens f.eks. VG og NRK gikk langt nærmere i sin filming. 

Preisler kaller Ernas uttalelse prinsipiell og at det ikke er noe galt i den. Det er heller ikke riktig. Uttalelsen kom etter at kunstnerne var anmeldt til politiet og man har tilsvarsrett i et demokrati. At Pia Maria Rolls uttalelse viste seg å stemme og at akk, så mange andre i denne saken tok feil, trenger ikke inn. Statsministerens uttalelse er ikke prinsipiell, det er en uttalelse som aktivt støtter den sterke part, de med mest makt. Statsministere burde tenke seg godt om før de sier noe som gjør vanskeligere å komme med maktkritikk. Når Erna i stedet tviholder på uttalelsen, er det et tegn på at vi har en meget tvilsom framtid for kunst og ytringsfrihet. Noe som i neste omgang kan føre til at vi nærmer oss land vi ikke liker å sammenligne oss med. WoS-saken er så hårreisende at det er nesten vanskelig å ta inn. Alle som har kritisert kunstnerne, fra ei så å si samla presse til en rekke politikere helt opp til statsministeren, burde legge seg flate og be om unnskyldning. 

Teaterstykket er et mangefasettert verk, med poetiske og visuelle kvaliteter. Ways of seeing undersøker hvordan mange i Norge bruker sin politiske og ikke minst økonomiske makt til å dreie samfunnet i en mer fremmedfiendtlig og høyreekstrem retning. Det som antydes i stykket har vist seg å stemme i etterspillet på nærmest parodisk vis. Vi har fått en offentlighet der folk med makt gjentar løgner igjen og igjen uten at det får noen konsekvenser.

En dom i den norske rettsstaten er heller ikke nok, diskrediteringen av kunstnerne fortsetter, med statsministerens velsignelse sist i et radioprogram på NRK P2. Det er ikke bare forstemmende, det er potensielt farlig. Det mest truende som har skjedd i denne saken er ikke at noen filma en husvegg på lang avstand. Det er ønsket om å kneble de kunstnerne som gjorde dette. Ytringsfrihet fra høyresida har blitt veldig hult. Sist med støtte fra tilsynelatende intellektuelle og moderate stemmer i P2-programmet. 

Vel blåst Bergen Dramatikkfestival

Bergen Dramatikkfestival ble arrangert for første gang 27. - 30. august. Og det med brask og bram! Jeg er glad og stolt over å ha fått vært en del av festivalen sammen med så mange gode kolleger. Festivalen var også godt besøkt og fikk mye omtale. Jeg kan heller ikke klage på mottakelsen av Oh, Kulturmannen. Fra intervju i Bergens Tidende.

Intervjuet ligger her (betalingsmur).

Dagen etter premieren fulgte BT opp med helsides anmeldelse og fem av seks hjerter. I anmeldelsen heter det blant annet: 

Teksten er vittig, full av lek med språkets betydningsvalører, her er ordspill, dobbeltbunn og lek med klang. Da den kom ut ble den møtt med lovord og det med god grunn.

...Øyen tar oss gjennom teksten i ulike modi, det er patosfylt og poetisk, selvkritisk mumling, diskuterende henvendelser til publikum. Her er parodi, men også sorgfull elegi. Øyen gir virkelig et liv og en bevegelse til teksten som gjør at det aldri er kjedelig.  Bergens Tidende, Grethe Melby

Mandag 31. august kom en helsides anmeldelse i Klassekampen. 

«Teksten er både et rasende, selvironisk og morsomt oppgjør med følelsen av å bli ignorert og tilsidesatt, men også en fortelling om feminisme og kvinnefellesskap. Den er tidvis sår og veldig alvorlig, men kanskje aller best når den er frekk og sarkastisk.»

Klassekampen Charlotte Myrbråten

Scenekunst.no har hatt anmeldelse og omtale av hele festivalen.

Skuespiller Ingunn Øyen kledd i svart dress og hvit skjorte, gjør en formidabel innsats med å formidle dobbeltheten og nyansene i jeg-personens ambivalente forhold til disse mennene: hun vil ligge med dem, men gjør samtidig narr av dem, og blikket hun ser seg selv med er like mye selvbebreidende som det er fullt av ironisk sarkastisk distanse. 

Scenekunst.no Judith Dybendal

Og også Vagant har nå kommet med en stemningsrapport fra hele festivalen. 

Dramatikerforbundet skriver om festivalen og at det er en viktig festival de håper er kommet for å bli. 

Oh, Kulturmannen i bokform, igjen!

Mange har spurt meg om jeg har flere eksemplarer av Oh, Kulturmannen (boksingel Flamme 2017), jeg har dessverre måttet si nei. Alt har vært utsolgt og det har ikke kommet nytt opplag.

(Ifølge podkasten Patriarkatet faller er den nå blitt et samleobjekt!)

Men fortvil ikke: nå blir teksten tilgjengelig i bokform igjen! Alle tekstene fra Bergen Dramatikkfestival kommer ut i antologien

Sett herfra er alt annerledes.

Etter teksten har dramatikerne fått noen spørsmål hver her ligger mine svar

Premiere under Bergen Dramatikkfestival torsdag 27. august.

Oh, Kulturmannen blir teater!

I Bergen blir det en helt ny Dramatikkfestival til høsten. Festivalen blir i Bergen 27. - 30. august. Og der blir det urpremiere på Oh, Kulturmannen med Maren Bjørseth har på regi og Ingunn Øyen som skuespiller.

Det er Cornerstone som arrangerer festivalen, har utlyst tekster, fått 68 bidrag og valgt ut tre vinnertekster. Cornerstone drives av Idun Vik og Miriam Prestøy Lie. Med seg i juryen hadde de Elin Grinaker.

De to andre tekstene er Storsenter av Nelly Winterhalder og Mørke - fienden i oss av Tale Næss.

Jo Blank - en monolog

Jeg har skrevet en monolog for en kvinnelig skuespiller. Den er med i Dramatikkens hus sin katalog over Norsk Dramatikk fra 2018-2019.

Her kan man bla i katalogen.

Nytt for i år er at Dramatikkens Hus har lagd noen utdrag man kan lytte til. 

Her kan man lytte til Jo Blank. Utdragene er lagd på kort tid som små stunt og vil kunne gjøres på mange andre måter om man skulle sette opp tekstene. 

Anmeldelse av Jeg er ikke slik (2013) på Teaternett

AMPRE kvinnesinn

Av Stein Willumsen Kippersund


Ellisiv Lindkvist: Jeg er ikke slik. Tre scenetekster.

Cappelen Damm 2013. ISBN 978-82-02-41615-7. 181 sider.



Det er vel ikkje kvar dag du set deg i godstolen for å lese samtidsdramatikk. Tanken på å sovne i godstolen med raudvin på tunga og sikkel i munnviken medan peiskubbane sakte brenn ned og haustmørket flyt inn i stova er kanskje ikkje det mest glamorøse vi skryt på oss, etter ein treg oktober-arbeidsdag. Om ikkje litteratur meint for scenen skal gjere pina endå lenger og døsen djupare.

Men Ellisiv Lindkvist si bok Jeg er ikke slik. Tre scenetekster er ikkje av det slaget som utkonkurrerer gamle velprøvde innsovningsråd frå tippoldefar eller salig Ibsen sine dagar.

Foto: Jarle Vines (Creative Commons Attribution Sharealike 3.0, WikiCommons)  ©

Ellisiv Martha Andreassen Lindkvist: (født 1973 i Dyrøy, Troms) er ein norsk diktar og dramatikar. Lindkvist fekk Nordnorsk Forfatterlags fondsstipend i 2003. Ho har også jobba som skribent i Klassekampen og som kulturredaktør i det feministiske tidsskriftet Fett. Lindkvist er utdanna ved Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Telemark. Andre verk: Begjær 1000 (1999), Kill your darlings (2001), Karaokeprosessen (2005) og Bitch Song Club (2008) .

Oppkvikkande og humoristisk
Særleg den andre av dei tre tekstane, “tittelsporet” Jeg er ikke slik er så avgjort av det oppkvikkande og humoristiske slaget, ja så men i retning lettliva. Tekstane i boka har vore prøvd på scenen, og tåler svært godt å kome mellom to permar. Truleg vil dei også tåle godt å få liv på scenen igjen, for eit større publikum. Kanskje også ein smart filmskapar får til noko med dei.

I eit interessant føreord, til å bli klok av, peikar Lindkvist mellom anna på dramatikaren sitt moderne dilemma: 

(...) Jeg er dramatiker. Jeg var dramatiker før jeg ble forfatter. Etter at forestillingen er tatt av er den borte. Den eksisterer ikke, finnes ikke. Boka finnes også etter de to-tre første månedene. Selv om bøker presenteres som nyheter, noe som kommer for så å ta slutt og bli borte. Noe som er i salg i bokhandelen ofte bare ett år. Likevel: Den fysiske boka finnes. Den finnes i bokhyller hjemme hos folk og den finnes på biblioteket etter at den ikke lenger er i salg i bokhandelen. Teaterforestillingen er borte for alltid. Det som eventuelt finnes er dokumentasjon. En dvd av forestillingen, som ikke får fram det som skjedde i salen. Det som egentlig skjedde. For teater er først og fremst møtet mellom scene og sal (...) (Lindkvist 2013:7)



Nådelaust tragikomisk


Det er tre skodespel av ulik lengde, men innanfor einaktarformatet, som har fått plass i denne boka. Det første, Play.mobil, går rett inn i tids- og livsklemma til travle unge småbarnforeldre, nådelaust tragikomisk og altfor lett å kjenne att. I den andre, Jeg er ikke slik, går det føre seg ein heftig samtale mellom tre unge kvinner, mellom tretti og førti ein stad. Dei er både ambisiøse og full av svolt på livet, samstundes som dei slit med keisemd, depresjonar, frustrasjonar og aggresjonar, sexliv og mangel på sexliv. Dei skrur kvarandre både opp og ned, vrengjer kvarandre inn og ut. Denne teksten verkar som hovudteksten i samlinga, og det må vere lov med ei lita smaksprøve:

(...) Hva var det du sa? (kort pause) HVA VAR DET DU SA? SA DU AT JEG SKULLE TA MEG SAMMEN? (kort pause) Vil du at jeg skal ta all medisinen jeg har? Alle de såkalte fucking lykkepillene på en gang? Er det det du vil? Jeg gjør det. Jeg fucking gjør det. Men jeg dør ikke, for jeg ringer selv til 113 og sier fra at jeg har tatt dem. Så henter de meg og jeg ligger på sykehuset. De får pillene ut og opp og jeg dør ikke. JEG DØR IKKE. Jeg er her. jeg er ikke død. Jeg lever. Jeg er kåt. Jeg har tenkt å ha sex med kjæresten min. Selv om han har gjort det slutt vil jeg ha sex med ham. MEN HAN VIL IKKE HA SEX MED MEG (...) (Lindkvist 2013:103)



Kan orgasme være terningkast én?


Og ein dram til frå Ellisivs eikefat:
(...) Jeg teller hvor mange land jeg har vært i og sortert landene etter hvor god mat de har i hvert land. Italia er på toppen, men jeg har ikke vært i Thailand ennå. Jeg teller hvor mange bøker jeg har lest og lager etterpå kategorier for kjønn, land og tid. Hvor mange jeg har ligget med. Dem deler jeg inn etter klassetilhørighet, geografi og yrke/utdannelse. Hvor mange teaterstykker jeg har sett og sortert dem etter teatralitet, metafiksjonalitet og tekstens kvalitet. Hvor mange filmer jeg har sett og deler dem inn i kategoriene; idiotisk, urealistisk og fatal. Jeg teller hvor mange kroner jeg bruker. Jeg finner ut hva som går til mat, hva som går til klær og hva som går til prevensjonsmidler. Jeg teller hvor mange venner jeg har, hvem som ringer, hvem som sender e-post og hvem som sender sms, deretter sorterer jeg vennene mine etter hva jeg kan gjøre med dem, noen kan jeg snakke med, andre er ganske ubrukelige. Når jeg ikke får sove om kvelden teller jeg hvem jeg kan tenke meg. Og hvem jeg kan tro. Jeg teller skrittene fra blokka til butikken. Jeg tar tiden når jeg løper til bussen. Jeg går baklengs hjem igjen. Jeg tar tiden på min orgasme og hans orgasme. Jeg teller antall orgasmer vi får og kategoriserer dem etter terningkast. kan en orgasme være terningkast én? (...) (Lindkvist 2013:108)

Den siste teksten i samlinga heiter Heltinnesinne, er ein dialog mellom to kvinner i ein hage, dei diskuterer urter og kunst, og fylgjer med på flytrafikken over hovuda sine, for å seie det slik. Denne teksten fungerer etter mi meining som eit ekko eller ein epilog etter dei to andre. 



Kitlar på nervane


Samlinga er lettlest, direkte, intens, svært tilgjengeleg og lite sjølvhøgtideleg, og tidvis ikkje så reint lite humoristisk. Og det gneistrar under, frå ei uro som kitlar inn på nervane i liva våre, det murrar til sjølvransaking, ettertanke og ein god dose vemod. Denne teksten har moderne kvinner og menn både tid og lyst til å lese – like mykje som å sjå seg sjølv – i spegelen. Kan hende det berre er meg: Men det stikk i meg, at eg fekk litt av same kjensla etter denne runddansen med Ellisiv Lindkvist sine tekstar, som då eg leste Vacláv Havel sin Vanek-trilogi første gongen.



Stein Willumsen Kippersund

Anmeldelse i Shakespearetidsskriftet

SHAKESPEARE- OG TEATERTIDSSKRIFT 1 / 2014

BØKER

ELLISIV LINDKVISTS SCENETEKSTER PLAY.MOBIL, JEG ER IKKE SLIK OG HELTINNESINNE ER SAMLET OG GITT UT I BOKFORM. I FORFATTERENS FORORD FINNES EN STILLE GLEDE OVER AT TEKSTENE GIS UT. DE FINNES.

UREDD SPRÅKLEK

JEG ER IKKE SLIK. TRE SCENETEKSTER

Av Ellisiv Lindkvist. Cappelen Damm 2013

Ellisiv Lindkvist er forfatter og dramatiker. Hun debuterte med kortprosasamlingen Alt jeg skriver er Sant i 2007 (CappelenDamm). Romanen Tørst kom på samme forlag i 2011 og i 2013 ga hun ut Ditt røde hår, Unn på Solum forlag. Samme år kom også tre av hennes scenetekster i bokform.

Veien

I et innholdsrikt forord skriver Lindkvist om veien tekstene hennes har hatt til scenen. Lindkvist gikk forfatterstudiene i Bø og Tromsø parallelt, og opplevde at veilederne, forlagene og teatrene ville ha hver sine biter av det hun skrev. Noe ble kortprosa, noe en roman, noe dialoger, noe monologer – alt etter hvem som leste det og hva de så etter. Særlig gjaldt dette det som blant annet skulle bli til sceneteksten Jeg er ikke slik, som i språkformen er den mest varierte å lese av de tre. Felles for scenetekstene er en uredd lek med språket, noe som gjør dem til ­fine dramatiske lesetekster, og som utfordrer den som gir seg i kast med å iscenesette dem. Alle tekstene er fremført på norske scener: Play.mobil ble spilt på Det Norske Teatret under Norsk Dramatikkfestival i 2004,

Jeg er ikke slik ble spilt på Norsk Dramatikkfestival i 2007 og deretter på Det Norske Teatret, Heltinnesinne ble spilt på Propellenfestivalen i 2011 og deretter på Trøndelag teater. Lindkvist er ikke blant Norges mest spilte dramatikere, og når hun i forordet gleder seg over at tekstene er kommet i bokform, er det fordi det gir en opplevelse av at tekstene faktisk ­finnes ut over øyeblikkene de ble iscenesatt.

Lek

Play.mobil spiller på ordene og gjør voksenverdenen om til en lekesetting. Parallellen til et kjent tysk leketøyunivers er nærliggende. I starten av lesningen minner stykket om en dekonstruksjons- eller kanskje snarere rekonstruksjonsoppgave mange dramastudenter er innom i løpet av studietiden: Å snu opp-ned på noe, som å gjøre barnehagen til en voksenhage. Hadde det ikke

vært for tekstens avslutning, som gjør leken til noe mer og annet, kunne stykket lett dumpet i denne fella.

I Play.mobil legger Lindkvist tydelige føringer når det gjelder scenografi­ og regi. Hun deler scenerommet i tre, som et slags lekehus, og lar karakterene Mona, Brede, Hans og Grethe leve sine liv. De går inn og ut av kjøkken, soverom og kontor, de jobber, sover, lager mat, elsker, er utro, går i terapi og surrer seg inn i tidsklemma. Det ­finnes ikke rom for reaksjon hos karakterene i denne leken. De bare agerer, fra det ene til det andre. Når det hele til slutt viser seg å faktisk være en lek, der to barn trekker i trådene, siger alvoret i teksten inn. Replikkene er presise, korthogde, fri for utenomsnakk. Stykket er humoristisk karikerende. Tematisk er det kanskje ikke så avansert, men likevel snedig nok til å bringe inn et nødvendig alvor.

Feighet og forakt

Jeg er ikke slik er en veksling mellom monologer og dialoger. I motsetning til Play.mobil er dette en tekst nesten uten sceneanvisninger eller andre føringer, og det er lite konkret handling bakt inn i teksten. Stykket handler om Lene, Line og Lone, der Lene er karakteren, Line og Lone hennes indre stemmer. Lene er en ung dramatiker som strever med å få livet til å gå opp. Hun vil ta livet av seg, men får det ikke til. Jeg er ikke slik er skrevet som et slags motstykke til Sarah Kanes 4.48 psychosis. Stykket tematiserer dagens kvinner og er fullt av selvforakt, drømmer og forventninger – de fleste av dem brutte. Å ta livet av seg er en floskel. De indre stemmene bryter Lene ned, terger henne, men drar henne samtidig fremover på underlig vis. Vekslingen mellom monologer og dialoger gjør stykket dynamisk. Monologene er billedrike og godt skrevet. Jeg er ikke slik tar dagens kvinne og hennes mange roller på kornet. Avslutningsreplikken henger igjen som et slags spark til selvopptatte individer:

Depresjon er en udramatisk tilstand.

Om Play.mobil var en lekeverden, er Lene i Jeg er ikke slik en karakter som har en djevel og en engel på hver sin skulder, hviskende og brølende ulike replikker inn i øret hennes, som i barndommens tegne­filmer. Bare det at her er det langt fra de­finert hva som er engel og hva som er djevel.

Åpen

Heltinnesinne er en uvanlig kort teatertekst, men kanskje den mest spennende av de tre. I løpet av de første replikkene er en billedrik verden skapt. Teksten åpner i Tora og Odas hage, og i løpet av de fem første replikkene inneholder landskapet urter, grønnkål, ruccola, squash, butikker og fly. Konflikten er også etablert: Oda skal reise. Tora vil hun skal bli. Kontrastene mellom det konkrete og det abstrakte går gjennom hele stykket: Den konkrete kjøkkenhagen, det abstrakte og flertydige språket. Å plante krokus kontra å fly til miljøkonferanse.

Ord kontra handling. Og under der igjen: Retten for de to til å få barn sammen kontra det å faktisk få det, for stykket er også en diskusjon rundt kvinners rettigheter. Heltinnesinne oppleves som en åpen scenetekst. Lindkvist skriver om tidsklemme, depresjon og den moderne kvinnens mange utfordringer, og hun setter det inn i lekne situasjoner. Kanskje kan det kalles leken dramatikk, scenetekster med et mørkt og absurd komediepregsom trykker på ømme punkter hos en travel generasjon. I så fall er dette komedier som sparker sidelengs, fra en kvinne til en annen. Tekster som søker å treffe sine samtidige.

AV KAREN FRØSLAND NYSTØYL

Bildebevis på at den finnes i tidsskriftet

(Hele anmeldelsen av Jeg er ikke slik fra Shakespearetidsskriftet 1-2014, skrevet av Karen Frøsland Nystøyl)

Ny bok!

Jeg har jo ny bok!

Sånn ser den ut.

Les mer her.

Selvlært teatergjenger

Skatter. Ikke avgifter, men gode skatter dukket opp når jeg strekker meg mot tidsskriftholderen som det står teater på, ved siden av teater 2 og teater 3. Alle teaterprogrammene jeg har tatt vare på. Jeg som er så dårlig til å kaste ting, har tenkt at nå er tiden kommet. Nå har vi internett og jeg kan ikke være et helt arkiv alene. Jeg tømmer tidskriftholderen utover golvet, ikke rett i papirinnsamlinga, å nei. Jeg må jo se hva det er først. Da kommer minnene over alle de gode, de fantastiske teaterstykkene jeg så de første årene som nærmest profesjonell teatergjenger.

Jeg vokste opp langt fra teatret. Det kom gjestespill en gang i blant, men det var sjelden. Så da jeg begynte på Romerike Folkehøgskole følte jeg meg straks dum i forhold til de som hadde gått inn og ut av Nationaltheateret. Jeg hadde aldri vært der før.

Jeg flyttet til Tromsø og så alt som gikk av teater. Det var ikke så mye det heller, hvor mange forestillinger klarer ett institusjonsteater (Hålogaland Teater) og ei frigruppe (Totalteatret) å sette opp? Jo da, det var ikke så verst, dessuten kom det et gjestespill eller to, en revy eller en studentforestilling i grenselandet mellom amatør og profesjonell. For en sulten teatergjenger er det ikke nok. I grunnen var teatertilbudet den viktigste grunnen til at jeg flytta fra Tromsø til Oslo.

I Oslo kan man, ifølge en uoffisiell undersøkelse, gå på teater hver kveld og se ulike forestillinger. Jeg så alt. I hvert fall veldig mye. I mange år så jeg alt på Black Box Teater, mye på Nationaltheatret og Det Norske Teatret. Det hendte også at gjestescener med ulike ting ble besøkt. Jeg så teater og performance på statens kunstakademi, statens teaterhøgskole, teaterbåten ms Innvik, Parkteatret og rom 103 på Savoy hotell.

For å nevne noen. Jeg så og jeg så og jeg så. Jeg tok teatervitenskap, jeg skrev mitt første teaterstykke. Jeg gjennomgikk en selvlæringsprosess som teatermenneske, som skapende teaterkunstner og profesjonell publikummer. Jeg fortsatte å se.

Til jeg ble lei. Flink, pliktoppfyllende og mettet ble jeg. Så mettet at jeg måtte ta en pause som teatergjenger. Når jeg nå ser på alle teaterprogrammene jeg ikke har klart å kaste, tenker jeg at det var en fin tid og at jeg så mye bra. Og så rydder jeg dem pent tilbake i tidsskriftholderne og setter dem i hylla igjen.

(Baksida av Klassekampen fredag 3. mai 2013)

Det svake ledd

en tragedie av Ellisiv Lindkvist

TEATERSJEFEN

All ny norsk dramatikk er dårlig.

RADIOTEATRET

Vi setter opp masse ny norsk dramatikk.

DRAMATIKEREN

Jeg vil skrive ny norsk dramatikk.

SKUESPILLEREN

Jeg kan bare spille innenfor en psykologisk realistisk tradisjon

RADIOTEATRET

Vi vil ha sterke historier.

PUBLIKUM

Vi går på kino.

KULTURJOURNALISTEN

I Danmark er de kjempelinke.

DRAMATIKEREN

Jeg har skrevet et stykke. En sterk historie.

RADIOTEATRET

Når vi sier vi vil ha ny norsk dramatikk mener vi at det skal ligne på det vi kjenner.

DRAMATURGEN

Jeg har ikke hatt tid til å lese stykket ditt ennå.

RADIOTEATRET

Ibsen, eller krim, liksom.

TEATERSJEFEN

All ny norsk dramatikk er dårlig.

EN IRRITERENDE PUBLIKUMMER

Jon Fosse også?

PUBLIKUM

(applaus)

KULTURJOURNALISTEN

Vi er et lesende folk. Vi gir ut store mengder ny norsk skjønnlitteratur. Selv om vi er et lite folk fra et lite språkområde.

IDEALISTEN

Vi har biblioteket. Og innkjøpsordningen.

TEATERSJEFEN

Jeg har budsjetter å følge.

TEATERVITEREN

Teatrene får statsstøtte.

PUBLIKUM

Vi ser gjerne på krim fra Danmark på TV.

EN ANNEN PUBLIKUMMER

England og USA lager også gode TV-serier.

EN ANNEN

Og filmer!

EN ANNEN IRRITERENDE PUBLIKUMMER

Norsk film er så dårlig.

TEATERSJEFEN

Som ny norsk dramatikk?

EN ANNEN IRRITERENDE PUBLIKUMMER

Alt teater er kjedelig.

EN ANNEN

Jeg vil heller ha druer enn Rossiné.

EN ANNEN

He-he.

DRAMATIKEREN

Jeg tror jeg heller skriver en roman.

PUBLIKUM

(applaus)

Teksten er publisert i fanzina til Propellen som er ute nå med overskriften (u)muligheter i norsk teater. Og jeg tror den kan fås ved å sende e-post til propellfanzine@gmail.com 

Her kan du lese mer om Propellen

Og her om pris til Propellens primus motor Tale Næss

Alt handler ikke om deg

28.08.2012

Oh, the joys of being a woman playwright – som Guerrilla Girls on Tour bemerker i teaterstykket Feminists are funny. Før de slår fast med all statistikks tydelighet at well, its not that funny.

- Et feministisk hallelujarop fra Stockholm og Women Playwrights International Conference (WPIC)

Av Ellisiv Lindkvist

Alt handler ikke om deg. Alt handler ikke om oss. Alt handler ikke om meg. Alt handler om alt og alle. Og veldig mye handler om krig. Og voldtekt. Krig og voldtekt. Det er det alle lesningene jeg ser og hører første dagen handler om. Det er her de skulle vært. Alle de norske teatersjefene og dramaturgene som sier at norsk dramatikk er så selvopptatt. At de er så lei av et par i en sofa. Her finnes stykkene de vil ha. Om krigen. Og krigen. Og krigen. Det er bare det, at det er ikke vår krig. Kanskje vil de ikke ha den om krigen likevel?

Alt handler ikke om deg. Verden er stor og det finnes kvinnelige dramatikere over hele verden. Ja, jeg vet det ikke virker sånn. Det er ikke alltid det virker som det finnes mannlige samtidsdramatikere engang, så at det også skulle finnes kvinnelige dramatikere virker litt fjernt.

Bildet: Tale Næss og Trond Peter Stamsø Munch fra Dismanteling the face of Cairo.

Men de finnes og de har gått rundt i Stockholm siste uka og det er nærmere hundre lesninger av hundre forskjellige teaterstykker fra kvinner fra forskjellige land. Vi er i det minste interessert i hverandre – om ingen andre er interessert i oss.

Oh, the joys of being a woman playwright – som Guerrilla Girls on Tour bemerker i teaterstykket Feminists are funny. Før de slår fast med all statistikks tydelighet at well, its not that funny. (81 % av av alle produserte skuespill i USA i 1998-99 var skrevet av hvite menn.) Det er også debatt eller samtale om det å være kvinnelig dramatiker, eller Female representation on stage. Den svenske dramatikeren Sofia Freden sier at som kvinne i (svensk) teater er dramatiker-posisjonen en av de beste å ha. Så har hun også fått det litt tveeggete komplimentet: ”Du skriver ikke som en kvinne, deg kan vi sette opp”. I Australia og England er den kvinnelige dramatikerprosenten henholdsvis 16 og 17 %.

Alt handler ikke om deg. Om ditt liv, om din lille hverdag, din lille tidsklemme og at du har det så vondt når du er her, fordi du savner dattera di. Det gjør også hun fra Fillipinene – bare at hun har fire. Og hun fra Indonesia. Enda så ung hun ser ut. Alt handler ikke om meg. Jeg er så norsk. Og privilegert at jeg ikke trenger å være her. Jeg er så privilegert at jeg nesten er som en mann. I hvert fall hvit, skandinavisk og rik. Jeg har hatt stemmerett i nesten hundre år. Jeg har ikke opplevd krigen. Jeg har en bærbar snerten mac og Iphone.

Alt handler ikke om deg. Men når det handler om meg. Iallfall noe som ligner nok på meg til at jeg ler; så er det befriende. Etter tunge dager med krig og voldtekt er det befriende med en ung nederlandsk kvinne som har morsomme og treffende replikker om sjekking.
Alt handler om meg. Det er ikke bare lesninger. Det er ikke bare møter i trappen og kaffepauser, felles lunsj og dinner on your own. Det er også en flott åpningsseremoni på Rådhuset. Samme sted som nobelbanketten finner sted. Denne kvelden blir de inntatt av en gjeng feministiske og lesbiske kvinnelige dramatikere, hører jeg en hviske til en annen. Men, maten er fantastisk.

Og presidenten for det hele er ingen ringere enn vår egen Lene Therese Teigen. (bildet)

Så vi spiser oss gode og mette og får vin i glasset denne første kvelden. Senere er det flere workshoper og ferdig produserte forestillinger. Norske Tale Næss med forestillingen Vilde. Norske Geddy Anniksdal med My life as a man. Det er Lana Nasser fra Jordan Etel Adnan Award vinner fra 2011 med forestillingen In the lost and found:  The red Suictcase. Og det er en kanadisk forestilling av Ann Lambert Two short women som er noe så sjelden som en komedie med to middelaldrende kvinner i hovedrollene.
Det er selvfølgelig få norske teatersjefer. Jeg hadde nær sagt skrevet ingen, men der er Janne Langaas  (teatersjef på Teater Innlandet) hun holder workshop om å skrive for barn. Og Lene Therse Teigen presenterer DESK-prosjektet (Dette skrev kvinner)

Det er sol alle dagene. Det er tre år til neste gang i Sør-Afrika. Alt handler ikke om deg. Men hvis du vil lære noe om de andre. Om resten av verden. Om det som ikke er deg. Så kan du jo reise dit. Det skal jeg.

 (Denne teksten er skrevet til Dramatikerforbundets nettsider dramatiker.no og ble publisert der i går 28. 8. 2012.)