Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

fredag, januar 23, 2009

Heteroturisten

I flere år forsøkte jeg å bli lesbisk. Eller mer presist: Lenge var jeg åpen for at det å leve lesbisk kunne være en mulighet. Og kanskje hadde det vært det om jeg hadde truffet den rette. Tilgangen på en heterofil partner er imidlertid langt større. Likevel er det selv i en heterofil verden vanskelig å finne noen man kan orke å leve sammen med. Og som orker deg. Også kalt kjærlighet. 


Det er lett å tro at alt skjer et annet sted. Og oppvokst i en utkant av en utkant av en utkant, nederst på den regionale rangstigen, arbeiderklasse (eller lavere middelklasse om du vil, men uansett langt fra det toneangivende borgerlige kulturelle Oslo3-miljøet), dessuten kvinne og ung – for ung – og så plutselig (når skjedde det?) for gammel. 

Likevel fortsatt i min beste alder. 

Radikal og intellektuell
Det som hele tiden førte til følelsen av å være annerledes var lengselen etter både det radikale og det intellektuelle. Begge deler i skarp kontrast til det «de andre», folk rundt meg var opptatt av. Hangen til dette førte til en rekke spørsmål fra meg – til meg. Hvorfor skal jeg gifte meg? Hvorfor skal jeg få barn? Hvorfor skal jeg barbere leggene? Noen ganger tenkte jeg at jeg var en del av alle marginale grupper i Norge bortsett fra å være lesbisk og nynorsking. Noe som selvsagt gjorde at jeg forsøkte å bli begge deler. 

I min lesbiske utforskningsperiode var jeg redd for å bli avslørt. Var jeg egentlig en heteroturist? Ville jeg bare prøve å ha sex med en kvinne fordi det var en del av den seksuelle kulturen jeg leste om og forholdt meg til? «Pikekos» og trekant med to kvinner er en meget utbredt drøm hos den heterofile mannen. Syntes jeg kvinner var vakre fordi kvinner er så objektivisert at til og med heterofile kvinner forholder seg til kvinner som kropp, som form? 

Bitch Song Club Høsten 2007 ble jeg spurt om å skrive teksten til et figurteaterprosjekt hvor hele handlingen foregår på en lesbebar. Tittel: Bitch Song Club. Jeg syntes prosjektet hørtes interessant ut og svarte ja. Senere har jeg ofte sagt at jeg jobber med «lesbisk dukketeater». Når så DU sist lesbisk dukketeater, liksom? Og jeg tenker at det kom godt med, min streben etter å ville bli lesbisk. Samtidig som jeg, som lever heterofilt (og kanskje til og med er heterofil, skjønt når er man noe som helst?) har en slags autoritetsangst for de som er lesbiske eller lever lesbisk. De er ekspertene, og enhver lesbisk har rett til å si at jeg tar feil. Det er ikke slik det er å være lesbisk. Samtidig som man dermed understreker forskjelligheten. Kan en mann skrive om å være kvinne, kan en kvinne skrive om det å være mann, kan en heterofil skrive en lesbisk cabaret? Svarene er vel ja. Og kanskje mer ja i dag enn på 1970-tallet. 

Jeg gjør hjemmeleksa mi. Eller bedriver research. Jeg ser The LWord. St.Croix-trilogien og Opp alle jordens homofile av Gerd Brantenberg har jeg lest, likeså Kvinnefrukt av Rita Mae Brown. Jeg leserLoosing Louise. Jeg leser Ikke bare appelsiner. Jeg leser Sarah Waters, Mian Lodalen, Louise Boije af Gennäs. Jeg snakker med ungdommen. Jeg leser selvbiografien til Kim Friele. Jeg leser Dykes to watch out for og Fun Home av Alison Bechdel. Jeg elsker Dykes to watch out for og Fun Home. Og jeg fascineres av The LWord. 

Super-lesbisk
Det er noe jeg er redd for. Det ene er, som sagt, at noen som er lesbisk skal komme og si at det ikke er sånn. Likevel er jeg kanskje mer redd for å gjøre dette til dét det skal være, nemlig: lesbisk dukketeater. Med trykk på lesbisk. Å leve lesbisk handler neppe om å snakke om at man er lesbisk hele tiden. Noe Christine Koht poengterer når hun er på handletur og sier: «Jeg er lesbisk. Kan du anbefale meg en fisk?» Så jeg skriver meg inn i det lesbiske og lager først en 90-siders lang kjedelig lesbepolitisk tekst. Som må skrives om, og skrives om, og skrives om, og kuttes ned til halvparten. Og litt til. Nå nærmer vi oss noe. 

I mellomtiden smykker jeg meg med det. Slik mange av oss har smykket oss med at vi har homofile venner. «Jeg har mange venner som er homofile. (Men jeg er ikke det selv altså.).» En slik støtte er enkel. Det er enkelt å være venn med en homofil. Nesten like enkelt som å være venn med en heterofil. Eller egentlig omtrent helt likt. Eller? Hvor mange flerkulturelle venner har du da? Mens jeg vandrer rundt i den kulturelle urbane middelklassen i Oslo sier jeg at jeg skriver Lesbisk dukketeater. Stolt. Når så DU sist lesbisk dukketeater? Men reiser jeg litt ut av Oslo og treffer de som er dobbelt så gamle som meg, merker jeg at det ikke er like kult. At jeg faktisk kvier meg for å si at det er lesbisk dukketeater jeg skriver. Og jeg skammer meg over at jeg skammer meg. Har jeg ikke kommet lenger? 

Kjernefamilien
I 1994 intervjuet jeg Gerd Brantenberg som sa at flere heterofile burde kjenne på sine homofile sider. Jeg tok henne på ordet, med all min streben etter å bli lesbisk. I 2008 er jeg på et seminar der kjønnsforskeren Åse Røthing forteller om høy homotoleranse i skolen, men at redselen for ens egen eventuelle homofili likevel fortsatt er sterkt til stede. Altså: homofobi. 

Så hvorfor er jeg ikke lesbisk? Hvordan kan jeg vite at jeg er heterofil? Hvorfor denne sterke trangen til å finne ut om jeg er/var lesbisk. Og kan jeg nå være sikker på at jeg er heterofil bare fordi jeg lever sammen med en mann? Kan jeg være queer og skeiv i min heterofile tilværelse? Jeg er jo tross alt ikke en del av en heteronormativ kjernefamilie? Det er ikke lett å være kritisk til rollen man blir tildelt. Å være kritisk til moderskapet, ekteskapet, kjernefamilien, forbrukskulturen, monogamiet, religionen og boligprisene. Samtidig som man (jeg) mener at homofile skal få lov til å gifte seg, få barn og lage nye kjernefamilier. Forhåpentligvis kan mor, mor, barn eller far, far, barn gjøre noe med både kjernefamilien og heteronormativiteten. 

Lappeteppefamilien
I sofaen sitter mann, kvinne og to stykk barn, tenåringsbarn. De er ikke mine. Det vil si: Jeg har ikke født dem. Derfor er vi ikke en vanlig kjernefamilie. Vi er en lappeteppefamilie, eller en gjenbruksfamilie. Hunden er en skilsmissehund og følger barna, nå ligger den ved våre føtter. Vi ser på The LWord. Det er en del av researchen min, og alle får se på. Yngstedatter sier: Hvis jeg blir lesbisk når jeg blir stor, tror jeg at jeg blir ganske feminin. 

Jeg glemmer for en gangs skyld å bli trist over siste del av setningen. Ønsket om kvinnelighetsdyrkingen har allerede slått kraftig rot, og hun kan mer om sminke og hår enn jeg noen gang har kunnet. Det gjør meg vanligvis både pessimistisk og litt trist. Alt de må bruke tid, krefter og penger på, sukker jeg. Men denne gangen tillater jeg meg ubekymret å ikke høre ønsket om femininitet. I stedet fokuserer jeg på første del av setningen: «Hvis jeg blir lesbisk…» Det er da et godt utgangspunkt og en rimelig åpen holdning. Til livet. Til kjærligheten. 

Fakta:
Bitch Song Club - en skeiv kabaret, av Ellisiv Lindkvist
Urpremiere på Oslo Nye Teater, Teaterkjeller’n 12. september. Spilles til 1. november.
Med: Karina Nielsen Suzanne Paalgard, Espen Alknes, Kari-Ann Grønsund, Anders Rogg. Idé/scenografi/dukker: Nina Borge. Regi: Line Rosvoll. Musikk: Anders Rogg. Koreografi: Toni Ferraz 

Ellisiv Lindkvist er forfatter, dramatiker og skribent. Hun er dessuten kulturredaktør i Fett.

(Artikkel i Fett nr 3 – 2008)

Apropos Fett: på tide og poste denne artikkelen også her. Ligger allerede ute på Fetts sider. Her. 

1 kommentar:

mita sa...

Som du skriver. Jeg liker det. :)