Noen har fått. Noen har ikke fått.
Same procedure as last year.
Same procedure as every year.
Nåja, med visse variasjoner.
- Det finnes mange som hater
Forfatterforeningen der ute, ble det sagt fra talerstolen under et årsmøte i
DnF for noen år siden. Grunnen er at de er blitt avvist som medlemmer etter to
bøker. Selv om de fleste av disse blir tatt opp etter en tredje bok kunne dette
første-hatet forhindre senere interesse for - og engasjement i foreningens verv
og arbeid, sa taleren. Den gang diskuterte vi medlemskriteriene.
Som en deltaker i ulike debatter
først og fremst på sosiale medier merker jeg at dette hatet finnes. Det ulmer
og syder. Blant dem som er blitt avvist som medlemmer, og blant en del som ikke
får stipend. I fjor ble en profilert forfatter så sur over å ikke få stipend at
hun meldte seg ut av foreningen. Barnslig,
ja visst. Kanskje også usolidarisk. Da var det mer hold i kritikken Monica
Aasprong kom med for noen år siden. ”Monica Aasprong liker ikke genikulten som ligger til
grunn for Det litterære råds gjentatte stipender til visse forfattere.”
Det litterære råd satser på å bygge
forfatterskap. Med andre ord: har du først fått (arbeids) stipend har du større
sjanse for å få det igjen enn om du aldri har fått. De velger seg ut noen
forfatterskap, mens andre knapt får noe. Det var dette Aasprong påpekte. Det
kan neppe ha vært en lett posisjon å sette seg selv i. Aasprong fikk støtte av
andre kolleger. Mens etablerte forfattere som hadde nytt godt av satsingen på enkelte
forfatterskap som Dag
Solstad og Per Pettersson forsvarte ordningen. (Logikken er: jeg har fått
stipend, jeg har klart å skrive gode bøker fordi jeg har fått stipend, ergo er
ordningen god (for meg)).
Da Aasprong gikk ut offentlig med
kritikken tenkte jeg i mitt stille sinn at det var en dirty jobb, men at det
var på tide noen pirket borti det som nesten har vært tabu å snakke om. Heldigvis
har Aasprong et litterært kvalitativt godt forfatterskap, fullt av
eksperimentvilje og mot. Jeg vil tro det er få som tenker at hun ikke får
stipend fordi hun kvalitativt ikke er god nok.
Å kritisere ordningen hvis du er en av dem som får stipend vil jo være
som å skyte seg selv i foten. Å kritisere ordningen fordi du ikke får stipend
er å sutre.
Det litterære råd består av ni
medlemmer som er valgt av årsmøtet/generalforsamlingen, det vil si oss, DnFs
medlemmer. De er nennsomt plukket ut av en valgkomité og fordeles på bokmål og
nynorsk men også kjønn, geografi, sjanger og litteratursyn spiller inn. De som
spørres av valgkomiteen blir også spurt fordi de selv har et forfatterskap med
det man kaller litterær kvalitet. Så langt alt greit. Problemet er at årets stipendutdeling stiller rådet
seg så lagelig til for hugg at man lurer på om de har sovet i timen.
Som
Dagsavisen skrev 1. april har to av de tre 5-årige arbeidssstipendene, de
aller største stipendene, gått til to av rådets tidligere medlemmer. (Med
unntak av to tiårige arbeidsstipend til etablerte kunstnere, som erstatter den
tidligere garantiinntekten). Nei, ikke bare tidligere medlemmer, avtroppende
medlemmer. Inntil i fjor var Markus Midré leder av rådet og Mirjam Kristensen
medlem av rådet. Kritikken besvares av rådets leder som sier: ”Utelukkende på
grunn av høy litterær kvalitet” La oss ikke gå inn på kvaliteten i
forfatterskapene deres. Den er sikkert utmerket nok.
Det underlige er om de er de eneste
av søkerne med denne utmerkede kvaliteten?
Jeg vil tro – ut fra egen erfaring
med å sitte i tekstutvalg, styrer og annet at for hver søker som får støtte
eller stipend finnes det minst ti andre som like gjerne kunne fått, eller i det
minste to andre. Det var tross alt 217 søkere på Statens arbeidsstipend og 18
som fikk ett- eller flerårig. Det var 224 søkere på Vederlagsfondets
arbeidsstipend og også her 18 som fikk.
Siden rådet likevel insisterer på å
gi de to mest høythengende stipendene til folk de selv nettopp har sittet i
rådet sammen med, er det vanskelig å ikke tenke at nettopp det spiller noen rolle.
Å kritisere det litterære råd er
ikke lett. Det gir en ekkel smak i munnen, særlig fordi man egentlig ønsker å
forsvare dem. Under årsmøtet til DnF i helga var det bare Kristine Tofte som
torde å ta ordet og kritisere dette. Hun holdt et godt forberedt innlegg og
svaret fra rådets leder var noe sånt som at vi er ni forfattere (implisitt: ni
forfattere kan ikke ta feil).
Noen av oss elsker
Forfatterforeningen – kanskje fordi vi har sittet i styre og utvalg og vet
hvilken jobb som kreves, kanskje fordi vi kom inn ved første gangs søknad,
kanskje fordi vi til og med tilhører de få utvalgte som er blitt begunstiget
med et stipend i ny og ne, eller bare fordi vi ser fordelen med en forening som
arbeider for våre rettigheter. Vi som elsker Forfatterforeningen forsvarer både
den og rådet når vi møter de sure folkene der ute. Enten det er i en
facebooktråd eller i et middagsselskap. Vi legger ned flid og omsorg i å
forklare hvorfor vi trenger en forening, hvorfor vi trenger stipender, innkjøpsordning,
boklov osv. Vi forklarer og forsvarer så godt vi kan. Vi bruker den
informasjonen vi har til å fjerne misforståelser og myter.
Det litterære råd er under press.
Det er kommet forslag fra politisk hold om å gjøre om på dette og la byråkrater
bestemme hvem som skal fordele stipendene. Da gjelder det at de som sitter i
rådet har kløkt og holder sin sti ren. Og i tillegg å stiller seg spørsmålet
djevelens advokat ville stilt. Hvordan ser dette ut for min verste kritiker?
Svaret ville vært at dette ser djevelsk dårlig ut. Det tar seg ikke godt ut i
dagslys og det burde det litterære råd skjønne selv om de ser på litterær
kvalitet. De burde tenke er dette pragmatisk, politisk og strategisk lurt?
Det gjelder å ha to tanker i hodet samtidig selv om svaret alltid er
litterær kvalitet.
De fleste kunstnere vil ønske at
det er kunstnerne selv som skal dele ut midler.
Vi vil forsvare det litterære råd
med nebb og klør, til vi dør.
Vi er fotsoldater i litteraturens
tjeneste ute i felten,
de fleste av oss er uten verv, men
vi gjør en jobb.
Vi forsvarer dere.
Kjære litterære råd: Ikke gjør jobben vår så forbasket vanskelig da.
Teksten førte til en oppfølgingssak i Klassekampen 12. april 2016, jfr bildet - saken ligger på nett her.
Denne teksten ble først publisert på Forlagsliv, på Bonusord-bloggen min hos CappelenDamm
9. april 2016 for å følge opp saken etter årsmøtet i Forfatterforeningen 2. og 3. april.
Innlegg
