Etter teksten har dramatikerne fått noen spørsmål hver her ligger mine svar
 |
 |
| Omtale i Troms Folkeblad |
 |
| Dagsavisen 27. mai 2017 |
Resultatet er tre kloke og morsomme pamfletter om lesing, skriving, kjønn og kultur.
En kvinne skriver brev til kulturmannen. En annen har fridd seg fra ham. En tredje har lest de skrytete gamle bøkene hans. Resultatet er tre kloke og morsomme pamfletter om lesing, skriving, kjønn og kultur.Videre skriver hun
Hei, Kulturmannen.
Jeg snakker til deg. Jeg skriver til deg. Jeg vil bli sett av deg. Sett og likt.
Jeg vil at du skal ta meg på alvor.
Dette skriver Ellisiv Lindkvist i det Flamme forlag kaller en boksingel, altså en halvlang tekst i hefteform. «Oh, Kulturmannen» er et åpent brev i dikts form, adressert til - du gjettet det - kulturmannen.
Kulturmannen er han som ignorerer dyktige kvinner, yngre som eldre. Han er redaktør, kritiker, forfatter, regissør, teatersjef, forlegger eller kronikør, eventuelt politi, jury, dommer, utdyper Ellisiv Lindkvist. Han er typen som kan skrive 40, eller like gjerne 40.000, sider om seg selv. Og som feires for det.
Kvinner, derimot, har mensen. De feires ikke. Eller de gjør det, men kun av andre kvinner. Av hverandre. Det føles ikke bra nok, synes hun som raser i teksten. Hun vil ha kulturmannens oppmerksomhet. Hvis ikke kan hun «like gjerne gå hjem», siden «ingen» (kulturmenn, altså) hører på henne uansett.
Som gammel kvinne i gyngestol, med rullator, tenker hun at
«det hadde vært bedre å være død som deg. Du som er udødelig. »
«Oh, kulturmannen» er en sint tekst. Men også morsom, med artige ordspill og en type resignasjon som, enten det var planlagt eller ikke, tipper over i en lett harselerende selvironi. Lindkvist namedropper både egne og andres romantitler, knekker opp ord, refererer dikt, og sender mer enn et langt nikk mot Märta Tikkanens kjærlighetssaga, i form som i innhold. Mye er tatt på kornet: Kvinnenes trange rom, mennenes store. Gutteklubbens heiaklubb for andre gutter. Kvinnenes usynlighet. Ellisiv Lindkvists pamflett engasjerer, og er definitivt verdt lesningen, uten at man dermed trenger være enig i alt hun skriver. Kanskje er det meningen å overdrive, for slik å vise fram det absurde i at patriarkatet lurer også kvinner til å verdsette menn høyest.Helt til slutt etter å også ha vært innom Kjersti Annesdatter Skomsvolds lesning av Aksel Sandemose konkluderer hun slik:
Kulturmannen var ikke udødelig likevel, viste det seg. Og det disse tre kvinnene har på hjertet, er vel så interessant som mye av det han og hans kumpaner produserer.
Jeg liker Flamme forlags boksingel-serie! Og Ellisiv Lindkvists Oh, Kulturmannen fryder meg. Det gode med singelserien, er at pamflettene er såpass korte at de nesten kan siteres i sin helhet i en anmeldelse. Og denne boken hadde faktisk fortjent det. Den er skarp, tidvis morsom og på kornet. Og aller best; den er SINT! Jeg tenker på Valerie Solanas mens jeg leser de første sidene. Hvor levende og livgivende, smittende et godt skrevet sinne kan være. For det er jo få ting som er så befriende som et godt plassert ballespark når det er velfortjent.Anmeldelsen er lang og grundig og hun siterer ganske mye fra selve teksten. Så her siterer jeg ganske mye fra anmeldelsen:
Oh, Kulturmannen er 30 sider lang tekst som er satt opp i diktform. Tidvis er det en rasende rant over at Kulturmannen ikke ser jeg-personen, (som er større enn et enkelt jeg, det er den kvinnelige kunstneren), hun forsøker å gjøre seg til noe eget ved å trekke frem klitoris, mensen, utflod og vulva. Hun går i bølger fra overbevisning om at vi nok skal seire når vi blir 60 år, da skal vi pule de 10, 20, 30 år yngre mennene, til hun i motløshet innser det faktum at selv om kvinner, som heier på andre kvinner, har lengre levetid enn mannen i reelle år, overlever Kulturmannen henne. Fordi han, i motsetning til den kvinnelige kunstner, er udødelig.
Jeg liker denne teksten best når den er på sitt mest rasende. Når Lindkvist tar den helt ut i rasende platthet. Interessant nok merker jeg at jeg blir litt redd for hvordan teksten tas imot av nettopp Kulturmannen når den går hen og blir sår og bitter. Og der møter jeg meg selv i døren. For det viser nettopp at jeg leser ut fra hans blikk. At det er safe å legge tonen til et sted hvor han fortsatt vil lese med, og ta imot ordene. At man ikke må bli for krevende og klagende, for da legger Kulturmannen boken vekk og vil ikke høre mer. Så selv om jeg ikke syns det svinger like mye av denne teksten når Lindkvist blir sår og bitter, så heier jeg på at hun gjør det. At hun trekker den hele veien til den gamle damen som angrer på hvordan hun har brukt tiden sin feil. Hun er bitter over sin dødelighet, selv om hun i dette livet aldersmessig overlever mannen, men hun kan ikke bli udødelig slik som han kan.
Vi skal nok ikke forvente at Lindkvists bok blir lest av (hele skaren) Kulturmenn, og at de så blir til lyttende og inkluderende vesener, men kanskje er ikke det så viktig. Kanskje kan dette være en pamflett som mobiliserer flere kulturkjærringer, som meg selv, til å starte en ordentlig filleristing av kulturmannen. La oss si at dette er statsskuddet her i Norge, og at vi sammen og hver for oss lager et sant helvete! (min uth)
...sondern von Ellisiv Lindkvist, einer wunderbaren Autorin, von der es noch nichts auf Deutsch gibt. Bisher. Skandal! Dabei hat sie sogar schon zwei Romane veröffentlicht.
Die Glosse heißt, „Seht, er denkt!“ und ist, wie es sich für eine gute Glosse gehört, wahrlich aus dem Leben gegriffen.
 |
| Boksingel på Flamme Forlag, kommer i april. Design Aslag Gurholt |
 |
| I studio hos NRK |
Bokprat: Kvinnelige forfattere, skam og sex og sånt.
Selma Lønning Aarø og Ellisiv Lindkvist har skrevet to på sitt vis beslektede bøker. Selvopptatt og Jeg kommer snart har begge kvinnelige forfattere i hovedrollen, to handlekraftige damer som på hver sin måte finner ut av seksualitet og følelsesliv.
I denne episoden av Bokprat fikk jeg med meg disse to særpregede forfatterne inn i studio for å høre med dem hvordan de oppfatter situasjonen for kvinnelige forfattere i vår skandinaviske nåtid. Har kvinnelige forfattere omsider lagt fra seg skammen, og funnet formen for å skrive åpent og kompromissløst om sex og frustrerende følelser? Det ble en prat om skrivelivet, feminisme og viktige historiske kvinneskikkelser.
Om Jeg kommer snart:
Julie har faket orgasmer helt siden hun debuterte seksuelt, men en dag går hun lei – lei av å late som. Hun låser seg inne på soverommet med proviant, babyolje og Mr. Rabbit – en vibrator med 30 dagers orgasmegaranti fra Kondomeriet.
Denne boken er akkurat nå aktuell som skuespill på Akershus Teater!
Om Selvopptatt:
Selvutleverende og selvironisk. En humoristisk og skarp bok om å være forfatter og kvinne. En forfatter drar til Visby på Gotland for å skrive. Men skriveprosessen utfordres når hun involverer seg i et trekantdrama med en litausk poet og en polsk krimforfatter.
Denne tredje romanen til Ellisiv Lindkvist er en metaroman som handler om selve skriveprosessen og den har dagbokform. Jeg-personen er en ung kvinne som forteller om sitt forhold til to menn.Vi møter Martina i Stockholm, på vei til et sted for forfattere i Visby på Gotland. Der skal hun være en måned for å skrive en roman. Hun skal også møte Mark, en lyriker fra Litauen som hun møtte i Finland 4 år tidligere. Dessuten blir hun venn med Wiktor, en polsk forfatter.Alle tre er kommet til Gotland for å skrive. De tilbringer mye tid sammen; går turer og drar på tur med bil, svømmer i bassenget, lager middag til hverandre og er stort sett sammen – når de ikke skriver.Martina har fått gitt ut ei novellesamling og skal nå skrive en roman. Den vanskelige andreboka, som skal skaffe henne anseelse som forfatter – slik at hun kan bli medlem av Den Norske Forfatterforening. Derfor starter hun ambisiøst og vil skrive om døden.
Moderne feminist
Men hun ender opp med å skrive om det hun er mest opptatt av: sin egen rolle og forholdet mellom kjønn, vennskap og sex. Slik skriver hun om det hun opplever, hvert kapittel en ny dag i måneden på Gotland.Martina er en moderne feminist, hun opererer med liste over alle de dårlige elskerne hun har hatt, reflekterer over egne valg og vurderer eget sexbehov i forhold til de nye vennene.Romanen forteller om en måned i et forfattersenter på Gotland, der tre unge forfattere gjør mange hyggelige ting sammen. Men Mark og Wiktor får vi bare indirekte kjennskap til, slik Martina opplever dem. Hun er mest opptatt av dem som menn: utseende, kjønn og sex. Slik at kjønnsrollene til en viss grad blir snudd.Ellisiv Lindkvist fremstiller Martina og forholdet mellom de tre med humor og ironi. «Jeg bruker dagen til å forkaste døden. Døden dør. Om kvelden lager jeg middag til Wiktor og Mark. Guttene mine.»Tittelen Selvopptatt er dekkende. Hovedpersonen er mest opptatt av egen skriveprosess og eget sexliv. Selve dagbokformen er selvopptatt. Tittelen åpner også for den unge forfatterens tvil på egne evner og usikkerhet om hvordan hun skal oppnå suksess. «Jeg er flink til å skrive, jeg tviler ikke på det. Jeg kan skrive. Men har jeg noe å skrive om?»Lindkvist skriver korte setninger og har en insisterende stil – preget av gjentagelser. «Vi ønsker oss noe mer. Vi vil skrive. Vi er forfattere.» Hun er åpen, direkte og ærlig, både om skriveprosessen og omgangen med menn. Det gjør romanen interessant, fordi vi overbevises om at det hun skriver vil gjelde mange unge skribenter.Slik lykkes hun med en roman om unge forfattere i skriveprosessen, og hun er en direkte og ærlig ung feminist. Margoth Hovda-Lien
Selvopptatt - selvutleverende og selvironisk. En humoristisk og skarp bok om å være forfatter og kvinne. En forfatter drar til Visby på Gotland for å skrive. Men skriveprosessen utfordres når hun involverer seg i et trekantdrama med en litauisk poet og en polsk krimforfatter.
Ellisiv Lindkvist skriver innsiktsfullt om kjønn, kunst, roller og de forventninger som styrer livene våre.
 |
| Her mottar forfatteren prisen fra kultursjefen |
 |
| Her holder forfatteren takketale, mens gaver og blomster står i bakgrunnen. |
 | |
| Havmannen er Mo i Ranas del av skulpturlandskap Nordland. |
Ellisiv Lindkvist får prisen for romanen Ditt røde hår, Unn. Det er en kort og lettlest dagbokroman med Pia som nettopp har flytta til Oslo som forteller. Teksten dreier seg i stor grad om hovedpersonens forhold til Unn som hun møter på ei opplesning. Denne boka utmerket seg blant fjorårets utgivelser gjennom sine fortellermessige og skjønnlitterære kvaliteter.
 |
| En pris må ha sin egen kake. |
"Ditt røde hår, Unn er støttet av Leser søker bok og boka er uhyre lettlest med korte setninger og luftige sider slik at den som sliter med lesninga vil få en fin mestringsfølelse på grunn av rask progresjon. Det er godt driv i fortellinga, og spenninga som er knyttet til utviklinga av forholdet, driver oss videre i lesinga selv om historien av og til kan synes litt prosaisk og hverdagslig. Personskildringene i boka er gode og temaet er viktig, så dette er absolutt et godt alternativ for den som bare trenger litt å lese. Anbefales varmt!"
Innlegg
Alle kommentarer
