Trafikkskole del 2: Hva er en syklist?

1 - Egoistisk person uten evne til å ta ansvar. Antagelig singel og barnløs. Kanskje til og med homo. Bør ikke ha noen rettigheter i trafikken.

 

2 – Person som gjør at det blir færre biler og mindre motorisert trafikk i byen. Samtidig som vedkommende er med på å holde seg selv i form. Ergo bidrar vedkommende til samfunnsøkonomien på flere positive måter. Og miljøet.

 

3 – Mann med altfor trange bukser.

 

Dramatikerstafetten

Ellisiv LIndkvist Født 1973, bor i Oslo   Ellisiv Lindkvist   Hva holder du på med nå? Jeg vender tilbake til sceneteksten, samtidig som jeg arbeider med en roman.  Jeg lar meg distrahere av små oppdrag innimellom.  Romanen er et stykke på vei, mens sceneteksten er i startgropa.   Det er startfasen som er den morsomste, der alle ideene får komme ut,  samtidig er det også fasen som er preget av mest  usikkerhet. Først må jeg skrive ferdig teksten, så må noen like den nok  til å ville sette den opp. Deretter skal andre påvirke  den; regissører og skuespillere. Det er et større sjansespill for at  sluttresultatet virkelig skal klaffe. Sceneteksten min  ”Du tror det er slik, men egentlig er det slik” er en slik klaff.  Det var opprinnelig en Propellen-produksjon, i høst kommer  den til Samtidsfestivalen.  Det er slike klaffer som gir meg mer lyst til å skrive for scenen.     Hvordan ser arbeidsplassen din ut? Hjemme har jeg et eget kontor med en stor mac, en printer som  faktisk virker, bokhyller, papirer og et mildt rotete preg.  Likevel har jeg begynt å reise bort hver morgen for å komme  hjem om ettermiddagen, med sykkel eller t-bane tar jeg meg  bort til Litteraturhuset hvor jeg enten sitter i et fellesrom med  andre skribenter, og noen ganger har jeg hatt tilgang  på eget kontor eller munkecelle. Fordelen med å dra bort er  at jeg det får meg til å føle meg normal, jeg skiller mer  mellom arbeid og fritid i tillegg treffer jeg andre hyggelige  skribenter og jobben blir mindre ensom.     Din største kunstopplevelse? Det er teateropplevelser som faller meg først inn som de sterkeste  kunstopplevelser. Jeg husker Hålogaland Teaters  ”Når hjertet slår ut med arman” en Jacques Brel kabaret. Grunnen  til at jeg husker den så godt er nok fordi jeg var et barn.  HT var på turne, jeg så den i gymsalen på skolen i Brøstadbotn.  Det var et meget begrenset teatertilbud der jeg vokste opp.  Fortsatt husker jeg den forestillingen og hører på sangene. På kassett!     Hvilket ord mangler i den norske ordboken? Enig med Bjørn-Olaf Johannesen i at vi mangler et personlig  pronomen som ikke er kjønnsbestemmende. Hen er foreslått.  For øvrig savner jeg ofte presise ord, ord som har en eksplisitt  betydning. Noen ganger finnes disse som (mer ukjente)  fremmedord, andre ganger i lokaluttrykk. Som innflytter til Oslo,  oppdager jeg stadig vekk at mine dialektord mangler  ekvivalente uttrykk på bokmål/østlandsk.     Hvilket medlem går pinnen til?  Kate Pendry Ligger på Dramatikerforbundets hjemmesider her.

Har hatt ferie (som folk flest)

Ferien skal være avslappende. Eller ferie er å gjøre noe annet enn det man gjør i hverdagen. Men ikke for annerledes, for da kjenner vi ikke igjen livet slik vi lever det vanligvis, og det vil vi jo.

Jeg har begynt å skjønne poenget med hytte. Ja, gjerne egen hytte. Jeg skjønner også poenget med ferie. 

Med en markant ferie hvor man reiser bort og ikke er hjemme og ser på strieveggen i hjørnet som fortsatt ikke er pusset opp. Eller de tre posene med bøker som ligger strødd utover spisebordet og skal inn i bokhylla i alfabetisk rekkefølge, men der begynner det å bli dårlig plass. Noen gikk på salg rett før ferien. Norli på Litteraturhuset hadde opphørssalg. Først var det bare 50% og noen få bøker ble plukket ut. Så var det 75% og plutselig ble tre poser plukket fulle av bøker. Og siste dag før ferien var det posesalg. Jeg plukket nesten i blinde, i travelheten, skulle rekke noe, fylte opp en pose med bøker, raskt. Og tenker fortsatt på de bøkene jeg ikke tok, skulle kjøpt en pose til, tenker jeg. De bøkene jeg derimot tok ligger utover stuebordet. Det må ryddes. Det må alltid ryddes hjemme. Det er derfor jeg ikke er hjemme nå. Jeg sitter på Litteraturhuset, trøtt fordi jeg sto opp tidlig. Tidligere enn i ferien. Og slett ikke fikk sove tidlig, fordi jeg visste at jeg skulle stå opp tidlig og kansje er det psykisk: jeg må få sove, ergo får jeg ikke sove. Eller mer prosaisk, jeg var vrangsøvd (er det korrekt bokmål eller dialektord?), hadde sovet lenge den dagen, for lenge, det var søndag. Ingen vekkerklokke.

Likevel er jeg på plass klokka 0900 på Litteraturhuset og har allerede hatt første matpakkelunsj. Drukket pulverkaffe, skal snart unne meg ordentlig kaffe. Forsøker å komme inn i hverdagen, som folk flest. Eller også: hverdager er det jo flest av. 

Jeg lurer på hvorfor det er så vanskelig å få folk til å bli med å spille volleyball. Folk har altfor mye å gjøre. Folk har altfor interessente liv. For krevende jobber, for mange hobbyer, for mange venner. Ha ha. Det er problemet. Også skal man intensievere dette i ferien! Nei, takke meg til å legge kabal på hytta og la alt gå så langsomt at man nesten, men bare nesten, kjeder seg.