Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

torsdag, januar 29, 2009

Blogg, Underskog, Facebook, Twitter

Det er mye å holde styr på i nettverden om dagen. Men det har passet meg fint så lenge jeg har sittet (relativt) ensom her i Roma, mens Norge er et annet sted. Så får jeg med meg hva man snakker om i Norge likevel. Og hva snakker man om når man snakker? Det har vært endel Obama. I det siste ser jeg Ari nevnt på twitter. Men vet ikke hva det gjelder. Vil ikke google for å finne det ut. Regner med å få vite det, enten jeg vil eller ikke, når jeg kommer tilbake til Oslo i morgen. 

Fortsatt finnes det noen som ikke er på disse nett-stedene. Det kan hende de ikke er på Underskog fordi de ikke blir invitert. (Eller som min venninne i Bergen sa: Nei, jeg er ikke en del av kultureliten i Oslo. På spørsmål om hun var i underskogen). Siden den gang er vel skogen blitt nærmest fordoblet, mange har søkt tilflukt på Facebook, som om de ikke orker mer underskog når det kommer flere dit. Selv har jeg en fornemmelse av at med flere folk blir det mer fjas - også på underskog. En annen fornemmelse er at det er blitt dårlig(ere) språk, et muntlig språk med banneord og skjellsord. Jeg aner ikke om dette stemmer. I begynnelsen sjekket jeg kanskje bare kalenderen og for alt jeg vet skrev "kultureliten i Oslo" sine banneord på underskog allerede i 2005

Fortsatt liker jeg Underskog best. Fordi det er bygd opp rundt en kulturkalender. Og så lenge det fungerer (at alle legger ute arrangement der) er det et helt briljant sted for oss som liker kultur og bor i Oslo (etterhvert er det en del andre byer som også begynner å bli bra.) Det er et utmerket: alt-på-ett-sted. Er du ikke på Underskog? Du kan likevel bruke kulturkalenderen.

Facebook tok visstnok av i Norge i mai 2007. (Da hadde vel Underskog eksistert ca halvannet år, men i begynnelsen var det færre med der). Jeg husker hvordan jeg våknet opp til skrekknyheter om hvor skadelig Facebook var. Hvordan folk ikke forstod at det da la ut der ble lest av andre. At man la ut private ting, sensitiv jobbinformasjon og så videre. I ukevis skrev media om Facebook, med negativt fortegn. Og vips var en million norskinger registrert på Facebook. For oss som allerede var semi-offentlige personer eller hadde en blogg bydde ikke Facebook på noen større personlige avsløringer, med mindre man ønsket det. Jeg la ikke ut noe mer på Facebook-profilen enn den man allerede kunne lese seg til på bloggen min eller nettet forøvrig. 

Jeg sjekker ikke referanser nå, jeg skriver etter hukommelsen, men jeg kan virkelig ikke huske at media skrev noe positivt om Facebook. (Fortell meg gjerne at jeg husker feil.) Og selv kjenner jeg jo dem som fortsatt nekter å komme seg på Facebook enten det nå er særhet,  at de er parnoid eller kanskje de bare kjøpte medias versjon om hvor farlig og skadelig Facebook er. 

Så kom Twitter. Jeg lot meg trigge av setningen: "Fortsatt er det bare 2000 nordmenn på twitter" hos fr.martinsen i august 2008 og registrerte meg da på twitter. Lenge hadde jeg bare mine nærmeste bloggervenner på følger-listen og følelsen av være en del av en liten gjeng, jeg likte den følelsen. I 2009 har det skjedd noe på twitter. Nå er det der det skjer. Det registreses stadig flere norskinger og jeg får daglig beskjed om nye som følger meg. Etter å ha lest fr.martinsen (igjen) på Journalisten.no hvor hun gir et lynkurs i twitter. Hun anbefaler oss å følge ca 100 personer, da prøver jeg det, på kort tid øker jeg antallet på dem jeg følger og har nå ca 100.

Det var stort å lese VGanders på innsettelsesdagen til Obama. Jeg leser sjelden VG, det å lese VGanders på twitter var noe helt annet. En følelse av nærhet til opplevelsen. Igjen lenke til fr.martinsen som skriver om denne dagen, da man ble som en familie i nettverden. 

Når jeg kommer tilbake til Oslo i morgen er det mulig jeg skal snakke med andre norskinger i virkeligheten også. Inntil da får jeg poste på facebook og twitter at jeg har skrevet nytt blogginnlegg. Og nå: over til det jeg egentlig skal gjøre i dag.

tirsdag, januar 27, 2009

Lindkvist og Mann

Hvor ble det av Mann?

Han som visstnok Lindkvist deitet?

Kan det være at Mann ble erstattet av Drømmemannen?

Han som Lindkvist søkte etter. Og som plutselig kom ridende med rekkehus, barn, bil og hund i hånda?

Og kan det være at Lindkvist plutselig befinner seg i rekkehus med mann, bil, barn og hund?

Nei, det går vel ikke an?

Hvis det er sånn, og hvis det er sånn at Mann er blitt Drømmemann så er det i hverfall helt klart at Mann gjør mer husarbeid enn Lindkvist.

Gode grunner til at Drømmemann gjør mer husarbeid enn Lindkvist.

 

1        Vel han er en Drømmemann. Drømmemenn gjør mer husarbeid enn kona.

2        Han er seigere enn Lindkvist, han kan jobbe mer uten å bli trøtt og grinete.

3        Han liker husarbeid mer enn Lindkvist.

4        Han ser skitt hvor Lindkvist ser hjemmekoselig hygge.

5        Lindkvist har så mye annet å tenke på (ha-ha)

6        Vi forsøker å gjøre opp for statistikken som viser at kvinner fortsatt gjør en time mer husarbeid enn menn.

7        Samt at vi har historien å tenke på. Både gjøre opp for nåtid og historie.

8        Det er hans barn og barn fører til økt husarbeid.

9        Han trenger mindre søvn enn Lindkvist

10    Lindkvist har lest fr.martinsen


Med så gode argumenter – hvem trenger å gjøre husarbeid i det hele tatt hvis man er kvinne. Og hvis Runar Døving mener det ligger så mye makt i husarbeidet er han hjertelig velkommen hjem til oss. Om Drømmemann skulle bli litt sliten da.

 

 

mandag, januar 26, 2009

When in Rome

Det var det da: hva er det egentlig disse romerne gjør? 

Det er nok mer hva de ikke gjør.

- man jogger ikke hvis det regner
- man spiser ikke middag før kl 20.00 (vanlig middagstid rundt kl 21.00)
- man drikker ikke cappucino etter lunsj.






lørdag, januar 24, 2009

Appelsin i Italien


- Vidunderlige appelsiner de har her.
- Nydelige!
- Alldeles utmerket.
- Jajamenn.

*Slurp, slafs, slurp, slafs*

fredag, januar 23, 2009

Heteroturisten

I flere år forsøkte jeg å bli lesbisk. Eller mer presist: Lenge var jeg åpen for at det å leve lesbisk kunne være en mulighet. Og kanskje hadde det vært det om jeg hadde truffet den rette. Tilgangen på en heterofil partner er imidlertid langt større. Likevel er det selv i en heterofil verden vanskelig å finne noen man kan orke å leve sammen med. Og som orker deg. Også kalt kjærlighet. 


Det er lett å tro at alt skjer et annet sted. Og oppvokst i en utkant av en utkant av en utkant, nederst på den regionale rangstigen, arbeiderklasse (eller lavere middelklasse om du vil, men uansett langt fra det toneangivende borgerlige kulturelle Oslo3-miljøet), dessuten kvinne og ung – for ung – og så plutselig (når skjedde det?) for gammel. 

Likevel fortsatt i min beste alder. 

Radikal og intellektuell
Det som hele tiden førte til følelsen av å være annerledes var lengselen etter både det radikale og det intellektuelle. Begge deler i skarp kontrast til det «de andre», folk rundt meg var opptatt av. Hangen til dette førte til en rekke spørsmål fra meg – til meg. Hvorfor skal jeg gifte meg? Hvorfor skal jeg få barn? Hvorfor skal jeg barbere leggene? Noen ganger tenkte jeg at jeg var en del av alle marginale grupper i Norge bortsett fra å være lesbisk og nynorsking. Noe som selvsagt gjorde at jeg forsøkte å bli begge deler. 

I min lesbiske utforskningsperiode var jeg redd for å bli avslørt. Var jeg egentlig en heteroturist? Ville jeg bare prøve å ha sex med en kvinne fordi det var en del av den seksuelle kulturen jeg leste om og forholdt meg til? «Pikekos» og trekant med to kvinner er en meget utbredt drøm hos den heterofile mannen. Syntes jeg kvinner var vakre fordi kvinner er så objektivisert at til og med heterofile kvinner forholder seg til kvinner som kropp, som form? 

Bitch Song Club Høsten 2007 ble jeg spurt om å skrive teksten til et figurteaterprosjekt hvor hele handlingen foregår på en lesbebar. Tittel: Bitch Song Club. Jeg syntes prosjektet hørtes interessant ut og svarte ja. Senere har jeg ofte sagt at jeg jobber med «lesbisk dukketeater». Når så DU sist lesbisk dukketeater, liksom? Og jeg tenker at det kom godt med, min streben etter å ville bli lesbisk. Samtidig som jeg, som lever heterofilt (og kanskje til og med er heterofil, skjønt når er man noe som helst?) har en slags autoritetsangst for de som er lesbiske eller lever lesbisk. De er ekspertene, og enhver lesbisk har rett til å si at jeg tar feil. Det er ikke slik det er å være lesbisk. Samtidig som man dermed understreker forskjelligheten. Kan en mann skrive om å være kvinne, kan en kvinne skrive om det å være mann, kan en heterofil skrive en lesbisk cabaret? Svarene er vel ja. Og kanskje mer ja i dag enn på 1970-tallet. 

Jeg gjør hjemmeleksa mi. Eller bedriver research. Jeg ser The LWord. St.Croix-trilogien og Opp alle jordens homofile av Gerd Brantenberg har jeg lest, likeså Kvinnefrukt av Rita Mae Brown. Jeg leserLoosing Louise. Jeg leser Ikke bare appelsiner. Jeg leser Sarah Waters, Mian Lodalen, Louise Boije af Gennäs. Jeg snakker med ungdommen. Jeg leser selvbiografien til Kim Friele. Jeg leser Dykes to watch out for og Fun Home av Alison Bechdel. Jeg elsker Dykes to watch out for og Fun Home. Og jeg fascineres av The LWord. 

Super-lesbisk
Det er noe jeg er redd for. Det ene er, som sagt, at noen som er lesbisk skal komme og si at det ikke er sånn. Likevel er jeg kanskje mer redd for å gjøre dette til dét det skal være, nemlig: lesbisk dukketeater. Med trykk på lesbisk. Å leve lesbisk handler neppe om å snakke om at man er lesbisk hele tiden. Noe Christine Koht poengterer når hun er på handletur og sier: «Jeg er lesbisk. Kan du anbefale meg en fisk?» Så jeg skriver meg inn i det lesbiske og lager først en 90-siders lang kjedelig lesbepolitisk tekst. Som må skrives om, og skrives om, og skrives om, og kuttes ned til halvparten. Og litt til. Nå nærmer vi oss noe. 

I mellomtiden smykker jeg meg med det. Slik mange av oss har smykket oss med at vi har homofile venner. «Jeg har mange venner som er homofile. (Men jeg er ikke det selv altså.).» En slik støtte er enkel. Det er enkelt å være venn med en homofil. Nesten like enkelt som å være venn med en heterofil. Eller egentlig omtrent helt likt. Eller? Hvor mange flerkulturelle venner har du da? Mens jeg vandrer rundt i den kulturelle urbane middelklassen i Oslo sier jeg at jeg skriver Lesbisk dukketeater. Stolt. Når så DU sist lesbisk dukketeater? Men reiser jeg litt ut av Oslo og treffer de som er dobbelt så gamle som meg, merker jeg at det ikke er like kult. At jeg faktisk kvier meg for å si at det er lesbisk dukketeater jeg skriver. Og jeg skammer meg over at jeg skammer meg. Har jeg ikke kommet lenger? 

Kjernefamilien
I 1994 intervjuet jeg Gerd Brantenberg som sa at flere heterofile burde kjenne på sine homofile sider. Jeg tok henne på ordet, med all min streben etter å bli lesbisk. I 2008 er jeg på et seminar der kjønnsforskeren Åse Røthing forteller om høy homotoleranse i skolen, men at redselen for ens egen eventuelle homofili likevel fortsatt er sterkt til stede. Altså: homofobi. 

Så hvorfor er jeg ikke lesbisk? Hvordan kan jeg vite at jeg er heterofil? Hvorfor denne sterke trangen til å finne ut om jeg er/var lesbisk. Og kan jeg nå være sikker på at jeg er heterofil bare fordi jeg lever sammen med en mann? Kan jeg være queer og skeiv i min heterofile tilværelse? Jeg er jo tross alt ikke en del av en heteronormativ kjernefamilie? Det er ikke lett å være kritisk til rollen man blir tildelt. Å være kritisk til moderskapet, ekteskapet, kjernefamilien, forbrukskulturen, monogamiet, religionen og boligprisene. Samtidig som man (jeg) mener at homofile skal få lov til å gifte seg, få barn og lage nye kjernefamilier. Forhåpentligvis kan mor, mor, barn eller far, far, barn gjøre noe med både kjernefamilien og heteronormativiteten. 

Lappeteppefamilien
I sofaen sitter mann, kvinne og to stykk barn, tenåringsbarn. De er ikke mine. Det vil si: Jeg har ikke født dem. Derfor er vi ikke en vanlig kjernefamilie. Vi er en lappeteppefamilie, eller en gjenbruksfamilie. Hunden er en skilsmissehund og følger barna, nå ligger den ved våre føtter. Vi ser på The LWord. Det er en del av researchen min, og alle får se på. Yngstedatter sier: Hvis jeg blir lesbisk når jeg blir stor, tror jeg at jeg blir ganske feminin. 

Jeg glemmer for en gangs skyld å bli trist over siste del av setningen. Ønsket om kvinnelighetsdyrkingen har allerede slått kraftig rot, og hun kan mer om sminke og hår enn jeg noen gang har kunnet. Det gjør meg vanligvis både pessimistisk og litt trist. Alt de må bruke tid, krefter og penger på, sukker jeg. Men denne gangen tillater jeg meg ubekymret å ikke høre ønsket om femininitet. I stedet fokuserer jeg på første del av setningen: «Hvis jeg blir lesbisk…» Det er da et godt utgangspunkt og en rimelig åpen holdning. Til livet. Til kjærligheten. 

Fakta:
Bitch Song Club - en skeiv kabaret, av Ellisiv Lindkvist
Urpremiere på Oslo Nye Teater, Teaterkjeller’n 12. september. Spilles til 1. november.
Med: Karina Nielsen Suzanne Paalgard, Espen Alknes, Kari-Ann Grønsund, Anders Rogg. Idé/scenografi/dukker: Nina Borge. Regi: Line Rosvoll. Musikk: Anders Rogg. Koreografi: Toni Ferraz 

Ellisiv Lindkvist er forfatter, dramatiker og skribent. Hun er dessuten kulturredaktør i Fett.

(Artikkel i Fett nr 3 – 2008)

Apropos Fett: på tide og poste denne artikkelen også her. Ligger allerede ute på Fetts sider. Her. 

Nytt nummer av Fett, slippefest Lørdag 24. januar


I morgen er det altså slippefest for Fett nr 4 - 2008 på Sound of Mu, kl 15.00.

Dette sier Siri Lindstad, avtroppende redaktør:

Selvfølgelig måtte Fett 4/08 gå over termindato. Temaet er tross alt "den gravide kroppen". Men endelig kan vi ønske et velskapt eksemplar av Norges beste og eneste feministiske tidsskrift velkommen til verden! 

Begivenheten feires på Sound of Mu, Markveien 58, Oslo, lørdag 24.januar kl.15-17. 

Vi:
- serverer nybakte boller til de førstankomne
- viser kortfilmen Liten Knute, regi: Kjersti Steinsbø, basert på en novelle av Gunhild Øyehaug. Den handler om en gutt som blir født med en navlestreng det er umulig å kutte...,
- duver lett til DJ Guros eminente musikk
- og framfor alt: ønsker Fetts nye redaktør, Charlotte Myrbråten, hjertelig velkommen! 

Hilsen
Siri Lindstad
Avtroppende redaktør, Fett
 


Selv er jeg i Roma - og kan ikke være der, men dette er en anbefaling. 


onsdag, januar 21, 2009

Lindkvist-prisen for 2008

Jepp - er man først så heldig at man kan dele ut sin pris som man lyster så er det bare å fortsette.

Lindkvist oppsummerer 2008, kårer de beste hendelsene og skryter av sin kulturelle kredibilietet.

Årets teateropplevelse
Pornography
- Riktignok ikke min favoritt Pendry-forestilling. Ikke minst fordi savnet etter å se Pendry selv på scenen var stort. Men selv om Pornography møtte hard kritikk og mye motstand så er det ikke mye annet teater på norske scener som er like interessant.

Årets institusjonsteateropplevelse
Ulrike Maria Stuart av Elfriede Jelinek (Nationaltheatret)
(produsert i 2007, men så den i januar 2008)

Årets leseropplevelse
Ladies – Mara Lee
Sv 2007 – kom på norsk i 2008)

Årets tegneserie
Jag är din flickcvän nu – Nina Hemmingsson
(som kom på norsk i 2008)

Årets litteraturfest
Norsk Forfattersentrums 40 års jubileum 29. mars. Slo ut banknatta på Lillehammer.

Årets kunstutstilling
Ingrid Askeland – Private property
på Ram Galleri

Årest festival
Riddu Riddu med Angelique Kidjo og Valkyrien Allstars med flere. Og midnattsol.


Årets reis til et sted du ikke har vært før
Brüssel
Hamar

Årets reis tilbake til et kjært sted
Berlin (to ganger)
Visby

Årets blogg
Fjordfitte
Tilbake som verdig vinner etter at Dagens Onde Kvinner slo henne på målstreken i fjor.
I løpet av 2008 sluttet dessverre Drusilla og blogge. Fjordfitte har stengt kommentarfeltet og blogger sjelden. Men altså meget godt når det skjer.

Årets tidsskrift
Fett (surprise...)


Årets seminar
Norwegian Good
(Ok, jeg var der og holdt foredrag, så en liten navle-pris der)

Årets diktsamling
Mona Høvring – Å paradis

Årets kinofilm
Vicky Christina Barcelona – Woody Allen
(innrømmelse: vurderingsgrunnlaget er akk så tynt. Les: en av yderst få kinofilmer Lindkvist så i 2008)

Årets DVD-film
Persepolis (rakk visst aldri å se den på kino, men boka leste jeg og anmeldte i Ny Tid i sin tid)

Årets ball
Operaballet

Årets radioprogram
Hallo i uken (holder seg godt.)

Årets TV-program
Nytt på nytt (ser i grunnen knapt på noe annet)

Årets revy
Ny musikkk 70 år
Riktignok var revyen tre timer for lang (halvannen time hadde vært nok).
Men den kunne i hvertfall slå til med en naken mann på scenen (som rotet bort brillene sine), og det er jo alltid et pluss.

Lindkvist-prisen 2007
Lindkvist-prisen 2006 del 1 og del 2 samt årets dikt
(Og Navle-prisen 2007)

tirsdag, januar 20, 2009

En skål for Obama

Tok vi alle sammen som er her i Skandinavisk Kunstnerforening. En skål med cava. Mellom tre dansker, to finner, en islending, en fra Polen og en norsking. Mens vi så på CNN.

Etterpå kunne jeg følge VGanders på twitter og ikke minst lese fr.martinsens rapport. 



Noe jeg savner når jeg er i utlendighet


1 - Avisene som ligger i postkassen hver morgen, hvor alt står på norsk. Et språk jeg forstår.

2 - Norsk radio, NRK P2, særlig kulturnytt.

3 - Innebandytreninga.


mandag, januar 19, 2009

Min favorittbok

Her skrev jeg sist om Inger Christensen og dette sa jeg til Nordlys i juni i fjor:


Hva er din favorittbok?

Alfabet – Inger Christensen (dikt, Danmark 1981)


Hva gjør den til favorittboka?

Den lager sin egen kosmologi. Den beskriver alt. Den ordner verden. Den er vakker og fantastisk. Åpningen: "aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes."


Når leste du den første gang?

Da jeg gikk på Forfatterstudiet i Tromsø høsten 1996. Liv Lundberg, som senere oversatte Alfabet til norsk, introduserte oss for den danske forfatteren. Vi hadde faktisk Christensen på forfatterbesøk det året.


Har du spesielle minner til boka?

Diktet som begynner slik: "kjærligheten finnes, kjærligheten finnes/ så glemsomt din hånd stukket inn som en unge/ i min og døden umulig å huske," (fra den norske utgaven) har jeg lest både i et bryllup og i en begravelse.

 

Hvor mange ganger har du lest den?

Sikkert fire-fem ganger hele boka, både på dansk og norsk. I tillegg til at jeg blar i den og leser utdrag, ikke minst nå, når jeg skal svare på dette.

(Nordlys 16. juni 2008)

 

søndag, januar 18, 2009

Test deg selv: hvilken type blogger er du?

Noen må bare lage den testen først.

Før var jeg morsom og satirisk, ofte, med en sånn passe distanse til hun derre Lindkvist. Og lite personlig. 

Nå er jeg visst blitt personlig. Men noen ganger kanskje bare litt sånn dvask personlig. Eller bare litt dvask blogging. Som om jeg ikke investerer noe i det, eller har mistet tonen min.

Og da lurer jeg på hva jeg skal gjøre. Skal jeg anstrenge meg mer? Eller ta en pause fra blogginga?

Hvorfor blogger jeg ikke oftere?

Når jeg faktisk tenker på det såpass ofte. Og til og med skriver blogginnlegg som jeg ikke poster. Er det fordi jeg har lyst til å blogge og den strenge-utilitaristiske-tildels-masochistiske-Lindkvist nekter meg? 

Så sitter jeg der og tenker på hva som er meningen med alt. Ikke minst blogging.

Dessuten er det både facebook og twitter og underskog og e-poster og noe som heter det virkelige liv eller hva man nå skal kalle det. Og alt det andre. 

Så sitter jeg der og tenker på hva som er viktigst. Hva bør jeg gjøre?

Og sånn går no dagan.

Folk reiser alt for mye


Nå er jeg visst blitt sånn. En som reiser. Tre dager i Stockholm. Videre til Visby. Fjorten dager i Berlin og nå hele fire uker i Roma.

Det er fint å reise. Er det ikke? 

Men det er også stresset før man reiser. Alt man skal huske. Å ordne først, og å ta med seg. Særlig hvis man skal være borte lenge og jobbe. Og ikke bare på to-tre dagers storbyferie. Reisefeberen og lite søvn natta før av redsel for å forsove seg og miste flyet. 

Jeg liker ikke korte storbyferier. Det er ikke noe for meg. Jeg er en langsom person. Dessuten er det fint at når man først forurenser med å ta fly å bli lenge borte. 

Siden jeg er (og hvertfall har vært) både fattig og gjerrig er også storbyferier med hotell langt utenfor rekkevidde. Mine reiser er ofte skrive-reiser. Stockholm: studietur, research og jobb. Visby: jobb, for å skrive. Og Roma: stipendiat på Skandinavias kunstnerforening.

Nå var det ikke planlagt å reise mye tett. Jeg fikk avslag på søknad om opphold i Roma og dermed planla og bestilte jeg turer til Sverige og til Berlin. Så tikket det inn en forespørsel om Roma likevel, da andre har meldt avbud og vips ble det mange reiser på kort tid. Det er nesten så jeg kan glede meg til å komme tilbake til hverdagslivet i Oslo. Det gjør jeg faktisk. 

Det er fint å være i Roma også. Og fint å være et sted så lenge at man kan kjenne på hverdagen på dette stedet. I dag har jeg skiftet sengetøy og støvsugd rommet mitt. 

Mann er reist hjem og jeg har tolv dager alene i Roma. Alene sammen med de andre som bor her, finske, danske, islandske og til og med en polsk skandinav. Jeg skal være mindre turist og mer forfatter. Det vil si jobbe mer. Men jeg skal fortsatt jogge i Doria Pamphili-parken. Hvor både Sigrid Undset og Selma Lagerlöf har fått egne veier oppkalt etter seg.

Noe som er fint med å være her er den milde lufta, sola som varmer og lyser, og dagslyset som varer til langt på dag. (Ja, til rundt fem, så mørkner det mot halv seks.)

lørdag, januar 10, 2009

fredag, januar 09, 2009

Ny bok: Ådissjen


Ny bok med monologer, tilpasset skuespillerspirer eller andre som trenger en monolog før de skal på audition eller opptaksprøve.

Og ja Lindkvist er med. Med monologen S for Shoppingsenter fra Jeg er ikke slik.



Hvert år forbereder hundrevis av håpefulle kandidater seg til ulike opptaksprøver og auditions i inn- og utland. En av de viktigste beslutninger man må ta i en slik prosess er valg av monolog. Mange leter i klassikere fra Ibsen og Shakespeare, mens andre oversetter tekster fra en av de tilgjengelige engelskspråklige tekstsamlingene. 

Ådissjen er en nyskrevet monologantologi, forfattet av både erfarne og debuterende dramatikere. Antologien er den første i sitt slag, tror vi, og er kommet i stand på initiativ fra Norsk Skuespillersenter, som i samarbeid med Norske Dramatikeres Forbund avholdt en monologkonkurranse i 2008. 

Inneholder monologer av: Tord Akerbæk, Ingunn Andreassen, Kristin E. Bjørn, Ingeborg Eliassen, Helga G. Eriksen, Eirik Fauske, Øyvind Gjengaar, Kim Atle Hansen, Liv Heløe, Morten Joachim, Kjetil Indregard, Per Knutsen, Ellisiv Lindkvist, Kaia Linnea Dahle Nyhus, Morten Nyhus, Tale Næss, Erlend Sandem, Linn Skåber, Jørgen Strickert, Thomas Seeberg Torjussen, Maria Tryti Vennerød

Boka kan bestilles her allerede nå, formell utgivelsesdato er 20. januar.




torsdag, januar 08, 2009

Jeg er i Roma.

I fire uker. Jeg bare nevner det. 

tirsdag, januar 06, 2009

aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes.

Inger Christensen 1935 - 2009

Andre januar tok jeg flyet fra Oslo til Roma for å være her på skandinavisk forening i fire uker. Det er sjelden jeg slår mobilen helt av nå for tiden, siden det som regel holder å ha den på lydløs. Men om jeg skal fly slår jeg den helt av.

Vi lander i Roma, Mann og jeg, jeg slår på mobilen igjen, da kommer det opp et lite dikt: "aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes." Det er åpningen på diktsamlingen Alfabet. Som jeg i sa til Nordlys i fjor er favorittboka mi. (Ligger ikke på nett). Jeg husker at jeg leste dette (aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes.), etter at vi hadde landet og fest-sikkerhetsbeltet-lyset forsvant, og det vanlige kaoset av flypassasjerer som alle vil ha kofferten og jakken i hyllene over setet oppstod. Vi hadde sittet inntil vinduet, jeg i midten og jeg visste Mann det diktet. Vi satt der i flyet og så på diktet jeg hadde lagt inn på mobiltelefonen. Og det var samme dagen Inger Christensen døde. I går sa det danske paret det til oss, de som også bor her. Han er komponist og har laget musikk til Sommerfugldalen. Vi fikk låne CDen og høre på den. Inger Christensen leser selv. Liv Lundberg har oversatt Alfabet til norsk. Hun sørget for å invitere Inger Christensen opp til Tromsø da jeg var student på forfatterstudiet i 1996-97. Det er jeg glad for. Jeg kan fortsatt erindre at hun leser fra Alfabet på teaterkafeen i Tromsø.

aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes.

mandag, januar 05, 2009

Nyttårsforsetter

Hva er dine mål for det nye året? Spør jeg nyttårsselskapet. Mange er skeptiske og ønsker ikke å ha noen forsett, man forbinder det med en moralisme i form av at man skal slutte å røyke eller bruke mindre penger eller noe annet som man finner utrolig kjedelig etter to glass champagne. Jeg forklarer at mål for det nye året ikke trenger å være kjedelige og begrense livsutfoldelsen, tvert imot, sier jeg og slår ut med mine, for anledningen, hanskebekledde hender. Et mål kan være lystbetont. Det kan være et ønske, en ambisjon, noe du har lyst til å gjøre. For det er ganske sikkert noe du har lyst til å gjøre.

Jeg gjør det hvert år. Lager en liste med forsett eller mål eller ønsker eller håp eller bare enkle gjøremål. Kanskje ca førtitre slike punkter skriver jeg ned i en bok. Når året er slutt leser jeg gjennom hva jeg skrev i fjor og krysser av de som er blitt fullbyrdet, lager et halvveis kryss for de som er delvis fullført og et minus ved dem jeg helt klart ikke har fullført. Noen synes kanskje dette kan høres ut som en tvangshandling, men jeg ser på det som et høytidelig og kjært ritual. Dog, det må innrømmes, av temmelig privat karakter. Jeg viser ikke listen til noen. Men jeg har alltid et par klare, tydelige og passe ambisiøse mål jeg kan presentere for nyttårsgjestene.

Andre mål kan noen ganger være nærmest basale. Eller enkle. Eller praktiske. Noen ganger ting jeg gjør av meg selv. Som å lese bøker. Det stod oppført som eget mål for i fjor: Fortsette å lese bøker. Det har jeg klart. Jeg har også sett film, gått på teater, vært på utstillinger og konserter. Jeg har bakt brød, lagd sjokoladekake og prøvd nye middagsretter. Jeg har vært i Berlin og i Brüssel. To ganger i Berlin til og med.

Ja, jeg ser det, en liste kan bli både overfladisk og skrytete. Litt som de brevene noen klarer å skrive før jul som de kopierer og sender til venner og kjente. Der står suksessene for året som gikk, reisene og alt det positive. Men jeg har sluttet å se ned på de brevene; det er greit, tenker jeg raust. Det er fint å få høre hva folk gjør. Selv skriver jeg ingen brev, selv om tanken har streifet meg, i stedet lager jeg altså en liste i all hemmelighet over hva jeg har lyst å få til i det kommende året. Og krysser ut det jeg har klart i året som gikk. Alt i alt er 2008 et veldig bra år. Det ligger høyt oppe på lista over personlige favorittår. Helt der oppe sammen med 2007.


(Baksida av Klassekampen lørdag 3. januar - tror jeg, men har ikke sett det selv, siden jeg er i Roma)