Noen gråter. Jeg våkner. Noen
skriker. Jeg står opp. Noen trenger meg. Jeg løfter henne opp. Hun er blid. Hun
slutter å gråte. Hun er fornøyd nå. Hun blir løftet opp. Hun løfter meg opp.
Opphever trøttheten jeg kjenner, nesten konstant, som om jeg har glemt hva det
vil si å være uthvilt. Som om jeg aldri har vært det, aldri skal bli det. Jeg
koker grøt, jeg lager kaffe, jeg småpludrer. Jeg bruker den stemmen voksne har
når de snakker med babyer. Jeg tenker på hva vi skal ha til middag i dag, hva
jeg må huske å handle. Jeg driver en bedrift. Det som begynte så uskyldig med
tiltrekning er blitt denne bedriften. Men inntekter og utgifter. Spenning er
blitt hverdag. Kjærlighet, trivialitet, de ligger tett inntil hverandre. Det
store og det lille. De store ordene og de små. Vi kan snakke om alt. Vi må
snakke om alt. Bleieskift. Tilbudspriser. Frysevarer. Har du tatt ut brød til i
morgen? Hvis jeg leverer, kan du hente henne? Hvem skal handle? Små lykkeglimt
inni trøttheten, hverdagene tar ikke slutt, en liten jente som begeistret roper
og peker.
Pappa, min Pappa, var suveren. Han
husket alltid innholdet i fryser og kjøleskap. Han avsluttet kvelden med å spørre
hvilket syltetøy vi ønsket oss til frokost dagen etter. Vi kunne velge mellom
selvplukket og hjemmelagd blåbær, tyttebær eller multer. Noen ganger hadde vi
bringebær. Jordbær og rips var mer sjelden, de var favorittene mine. Mamma og Pappa
styrte familiebedriften med stø hånd. De kjøpte fisk fra fiskeren og hele slakt
som ble fordelt i små pakker og lagt i fryseren. Mamma bakte brød, fryste ned
og Pappa husket alltid på å ta ut kvelden før. Mamma og Pappa gjorde disse hverdagstingene
for barna sine, år etter år. De lengtet ikke etter noe annet. De vekket oss,
lagde frokost, smurte matpakker, lærte oss å smøre matpakker selv. Uten å
skifte jobb. Uten å flytte til et annet hus, et annet sted. Uten å skille seg.
De ble i det samme huset, på det samme stedet, med den samme jobben, den samme
ektefellen. De samme barna. Nå er de barna blitt voksne. Nå er det jeg som er
Mamma og må huske på å handle inn melk, brød, kaffe, leverpostei, laks, linser,
brokkoli. For brokkolien, linsene og laksen kan forvandles. De kan bli den gode
og sunne middagen, den vi spiser sammen og samler krefter fra. En liten jente
tar en bit av laksen og sier mmmmmm. Hun sier: Mamma. Det er meg hun peker på.
(Baksida av Klassekampen tirsdag 22. mai 2012)
Legger den ut siden jeg legger ut alle baksidetekster her på bloggen. Denne gangen hadde jeg juksa litt på førehånd. Jeg skrev teksten spesielt for tidsskriftet Riss og deres nummer med tema trivialiteter som nettopp kom (01-2012). Denne teksten er dermed mer gjennomarbeidet enn en vanlig Klassekampen-tekst ofte er. Kanskje er det grunnen til at jeg har fått usedvanlig mange fine tilbakemeldinger? Takk for det.