Fru Lindkvist?

Da jeg var lita husker jeg at vi satt ved middagsbordet og snakket om navn. Vi het Andreassen i familien og jeg mente å huske at mamma og pappa fortalte at da de giftet seg var Andreassen mer sjeldent enn Lindkvist, derfor ble de enige om å hete det. Da jeg ble eldre skjønte jeg at samtalen ikke akkurat kunne ha foregått slik. Foreldrene mine giftet seg i 1962. Loven som påbød kvinner å ta mannens etternavn ved ekteskapsinngåelse kom i 1923 også barna måtte få farens etternavn. Først i 1964 kom loven som gjorde det mulig for kvinner å heholde sitt eget etternavn hvis de søkte om det på forhånd. Derfor var det ikke noe valg for moren min å bli hetende Lindkvist. Hun måtte ta Andreassen navnet og hennes tre barn, alle født før 1979 fikk automatisk etternavnet Andreassen.

I 1979 kom en lovendring som gjorde at par som inngikk ekteskap skulle bli enige om hvilke navn de skulle ha. Jeg skjønte noen år senere at minnet mitt om at vi valgte å ta Andreassen-navnet, må ha vært en slags forskyving i minnet som man og særlig barn ofte har. Jeg synes Lindkvist-navnet var fint, det var en historie knyttet til det, dessuten hadde vi ingen søskenbarn på mor-siden så navnet innenfor vår familie kunne dø ut. Jeg var 18 år da jeg bestemte meg for å skifte navn til Lindkvist. I begynnelsen var det en del papirarbeid som gjorde det litt komplisert. Et vedtak om navneskiftet måtte inn i passet. Men siden jeg var såpass ung rakk jeg å få det fornyede sertifikatet med Lindkvist, og deretter studiebevis og eksamenspapirer. Å ta Mammas etternavn var selvsagt et ønske om et finere etternavn, men det var også et ønske om å ta vare på et navn innenfor vår familie. En honnør til min mor, et feministisk valg. Selv om Mammas navn kom fra hennes far.

Derfor merket jeg en irritasjon når folk som hadde kjent meg som Ellisiv Andreassen lurte på om Ellisiv Lindkvist var et resultat av ekteskapsinngåelse. Hva trodde de om meg? Jeg var vel ikke så konservativ, ja, reaksjonær at jeg ville tatt mannens etternavn! Hvem gjør egentlig det i våre dager? Ganske mange viser det seg.

Jeg har skiftet etternavn en gang. Så da jeg skrev under det juridiske papiret på ekteskapsinngåelse ville jeg ikke skifte igjen. Derimot insisterte jeg på at dattera mi skulle hete Lindkvist til etternavn. Mannen syns det var greit: Det finnes nok Heyerdahler i verden.

(Baksida av Klassekampen 26. mai 2016)

Voksenpoeng

Det er mange fordeler med å bli voksen. Man kan legge seg når man vil. Man velger selv om man vil spise grønnsaker. Man kan spise lørdagsgodt hele uka. Man betaler regninger. Og det rare er at man vil som regel legge seg tidlig. Man spiser grønnsaker med glede. Man avstår helt frivillig fra sjokolade. Man betaler regninger.

Jeg er en voksen person med ansvar for barn. Feriedrømmen er ikke å gå rundt i en storby med blikk for kulturelle severdigheter. Ei heller å finne den kuleste baren og feste hele natta. Feriedrømmen er en stille og rolig hytte uten internett i tre uker. Dermed fyller vi bilen til bristepunktet og ferierer der. Vi har god plass og tar i mot besøk. En hel familie kommer og med seg har de en gave: spillet Voksenpoeng. Og det er jo morsomt. For voksne.

Så når ungene har lagt seg og vi sitter der og er voksne sammen, mens vi dannet nipper til et glass vin, slik bare voksne kan, er det bare å brette opp armene og kjøre spill. Voksenpoeng. Spillet har en rekke spørsmål, og ut fra svarene skal man komme fram til hvor gammel man egentlig er. I ånden eller noe sånt. Og hvem som vinner er litt uklart, men den som havner nærmest sin biologiske alder er vel på et vis vinneren. Med mindre man ønsker å være eldre enn man er, noe de fleste av oss sluttet med rundt 23-års alderen. På den andre sida er det alltid bra å bli voksen. Vi vil jo ha voksenpoeng. Hadde jeg endt opp som 19-åring i dette spillet hadde jeg blitt så flau at jeg ikke hadde skrevet noen spalte om det etterpå.

Spørsmålene kommer: Gir du flere julegaver enn du får? Parer du sokkene etter å ha vasket dem? Står du opp før klokka ni i helgene? Pakker du opp kofferten innen 24 timer etter at du har vært ute og reist? Tar du vare på gamle t-skjorter for å bruke dem som kluter? Svarene mine er i så stor grad ja at jeg overhodet ikke havner på min egentlige alder – som, det må jeg få presisere, fortsatt er i 30-årene et sted. Neida i stedet blir jeg over 50. Det hjelper ikke at vi spiller det på nytt dagen etter. Jeg slår alle sammen ned i støvlene og blir eldst. Flest voksenpoeng. Ja, jeg storhandler en gang i uka? Ja, jeg vil heller ha behagelige enn trendy klær. Og ja, jeg eier en lyseslukker. Men jeg er fortsatt faktisk i 30-årene. Jeg er ikke over 50, jeg har bare blitt opplært til å ikke sløse, til å ta vare på det som kan brukes. Og dessuten er det godt med fløte i kaffen.

 (Baksida av Klassekampen lørdag 25. august 2012)

Hverdag. Småbarnsliv

Noen gråter. Jeg våkner. Noen skriker. Jeg står opp. Noen trenger meg. Jeg løfter henne opp. Hun er blid. Hun slutter å gråte. Hun er fornøyd nå. Hun blir løftet opp. Hun løfter meg opp. Opphever trøttheten jeg kjenner, nesten konstant, som om jeg har glemt hva det vil si å være uthvilt. Som om jeg aldri har vært det, aldri skal bli det. Jeg koker grøt, jeg lager kaffe, jeg småpludrer. Jeg bruker den stemmen voksne har når de snakker med babyer. Jeg tenker på hva vi skal ha til middag i dag, hva jeg må huske å handle. Jeg driver en bedrift. Det som begynte så uskyldig med tiltrekning er blitt denne bedriften. Men inntekter og utgifter. Spenning er blitt hverdag. Kjærlighet, trivialitet, de ligger tett inntil hverandre. Det store og det lille. De store ordene og de små. Vi kan snakke om alt. Vi må snakke om alt. Bleieskift. Tilbudspriser. Frysevarer. Har du tatt ut brød til i morgen? Hvis jeg leverer, kan du hente henne? Hvem skal handle? Små lykkeglimt inni trøttheten, hverdagene tar ikke slutt, en liten jente som begeistret roper og peker.

Pappa, min Pappa, var suveren. Han husket alltid innholdet i fryser og kjøleskap. Han avsluttet kvelden med å spørre hvilket syltetøy vi ønsket oss til frokost dagen etter. Vi kunne velge mellom selvplukket og hjemmelagd blåbær, tyttebær eller multer. Noen ganger hadde vi bringebær. Jordbær og rips var mer sjelden, de var favorittene mine. Mamma og Pappa styrte familiebedriften med stø hånd. De kjøpte fisk fra fiskeren og hele slakt som ble fordelt i små pakker og lagt i fryseren. Mamma bakte brød, fryste ned og Pappa husket alltid på å ta ut kvelden før. Mamma og Pappa gjorde disse hverdagstingene for barna sine, år etter år. De lengtet ikke etter noe annet. De vekket oss, lagde frokost, smurte matpakker, lærte oss å smøre matpakker selv. Uten å skifte jobb. Uten å flytte til et annet hus, et annet sted. Uten å skille seg. De ble i det samme huset, på det samme stedet, med den samme jobben, den samme ektefellen. De samme barna. Nå er de barna blitt voksne. Nå er det jeg som er Mamma og må huske på å handle inn melk, brød, kaffe, leverpostei, laks, linser, brokkoli. For brokkolien, linsene og laksen kan forvandles. De kan bli den gode og sunne middagen, den vi spiser sammen og samler krefter fra. En liten jente tar en bit av laksen og sier mmmmmm. Hun sier: Mamma. Det er meg hun peker på. 

(Baksida av Klassekampen tirsdag 22. mai 2012)

Legger den ut siden jeg legger ut alle baksidetekster her på bloggen. Denne gangen hadde jeg juksa litt på førehånd. Jeg skrev teksten spesielt for tidsskriftet Riss og deres nummer med tema trivialiteter som nettopp kom (01-2012).  Denne teksten er dermed mer gjennomarbeidet enn en vanlig Klassekampen-tekst ofte er. Kanskje er det grunnen til at jeg har fått usedvanlig mange fine tilbakemeldinger? Takk for det.

Vil du gifte deg med meg?*

Det er et stort og viktig spørsmål i mange menneskers liv. Likevel noe de fleste mener hører privatsfæren til. Særlig inntil ekteskapsinngåelsen er et faktum. Da er det en offentlig sak. De fleste besvarer lydig spørsmålet om de er gift, i hvert fall så lenge svaret er ja. Og i år, for ti dager siden, hadde vi denne dagen, denne ene dagen, som kommer bare én gang hvert fjerde år. Den dagen kvinner visstnok har lov til å fri. Alle de andre dagene, i alle de andre årene, det vil si hver dag, året rundt, har menn lov til å fri.
 Dette er gammeldags. Men ordningen sitter i. Det er ikke mange kvinner som har lyst til å fri. I alle fall ikke på en annen dag enn dagen i dag. De tar utdannelse, de jobber, de deler utgifter og oppgaver. Men snakker man om bryllup, ønsker de fleste å bli fridd til. Også de likestilte moderne kvinnene. Det handler om noe annet, noe som ikke har med politikk å gjøre. Det handler om kjærlighet. Drømmen om å bli tatt med storm, drømmen om at Han, Drømmemannen, går ned på kne for Deg. Mange av de høyt utdanna likestilte kvinnene som ønsker å bli fridd til, blir også fridd til. Da sier de ja. Mange ifører seg hvit kjole, gifter seg i kirka, og lar sin egen far føre seg fram til mannen de har sagt ja til. Som om de fortsatt er farens eiendom og skal gis videre til mannen de elsker. Som om de egentlige er kristne mennesker siden de velger det religiøse som scenografi for sin feiring. Noen av disse høyt utdanna moderne kvinnene velger å gjøre en ytterligere forandring etter giftemålet. De tar mannens etternavn, etter sitt eget. Ofte får barna navnet til faren, selv når mor har insistert på å beholde sitt eget navn virker det som om barna likevel skal ha farens navn. Det som forbauser og overrasker meg er å oppdage hvor viktig bryllupsritualet er. At man er villig til å gjøre disse eldgamle ritualene uten å ønske å modernisere eller forandre særlig mye. Forskjellen på å være samboer eller gift er en juridisk forskjell. Men den er mye mer enn det. Det ligger en stor symbolsk betydning i det å gifte seg, som ikke synes å ha blitt mindre med årene til tross for økt likestilling. Og til tross for den høye skilsmissestatistikken. Den ultimate kjærlighetserklæring er fortsatt at mannen går ned på kne og frir til deg, kvinnen, så tar du i mot frieriet, ringen, gavene og ikler deg hvit kjole. Du feires, alt du behøver å gjøre er å si ja.

*(Ja, kjære faste lesere, dette har du lest før. Dette er en litt kortere versjon av denne skuddårsdag-teksten. Denne kortere versjonen stod på trykk på baksida av Klassekampen 10. mars 2012 og jeg legger alle tekstene derfra ut her. Ja, det er nærmest for mitt eget arkiv å regne.)

Vil du gifte deg med meg?

Det er et stort og viktig spørsmål i mange menneskers liv. Likevel noe de fleste mener hører privatsfæren til. Særlig inntil ekteskapsinngåelsen er et faktum. Da er det en nærmest offentlig sak. De fleste besvarer lydig spørsmålet om de er gift, i hvert fall så lenge svaret er ja. Og i dag er dagen, den ene dagen, ikke i året, nei hvert fjerde år, kommer denne dagen da jeg visstnok har lov til å fri, fordi jeg er kvinne. Alle de andre dagene i alle de andre årene, det vil si hver dag, året rundt, har menn lov til å fri.

Dette er gammeldags. Men ordningen sitter i. Det er ikke mange kvinner som har lyst til å fri. I alle fall ikke på en annen dag enn dagen i dag. De tar utdannelse, de jobber, de deler utgifter og oppgaver. Men snakker man om bryllup, ønsker de fleste å bli fridd til. Også de likestilte norske kvinnene. Det handler om noe annet, noe som ikke har med politikk å gjøre. Det handler om kjærlighet. Den store kjærligheten, drømmen om å bli tatt med storm, drømmen om romantikk, drømmen om at Han, Drømmemannen, går ned på kne for Deg.

Mange av disse oppegående høyt utdanna likestilte kvinnene som ønsker å bli fridd til, blir også fridd til. Da sier de ja. Noen av dem ifører seg hvit kjole, gifter seg i kirka og lar sin egen far føre seg fram til mannen de har sagt ja til. Som om de fortsatt er farens eiendom og skal gis viere til mannen de elsker. Som om de egentlige er kristne mennesker siden de velger det religiøse som scenografi for sin private feiring av kjærligheten.

Noen av disse høyt utdannete likestilte moderne kvinnene velger å gjøre en ytterligere forandring etter giftemålet. Det er ikke nok å endre statusen fra forlovet til gift på facebook, også navnet skifter de. De tar rett og slett mannens etternavn, etter sitt eget. Det vil si det etternavnet de fikk etter sin far, han som fulgte dem opp kirkegolvet. Ofte får barna navnet til faren, selv når mor har insistert på å beholde sitt eget navn virker det som om barna likevel skal ha farens navn.

Det som forbauser og overrasker meg er å oppdage hvor viktig bryllupsritualet er for mange mennesker. At man er villig til å gjøre disse eldgamle ritualene uten å ønske å modernisere eller forandre særlig mye. Det er ikke bare en juridisk kontrakt. Forskjellen på å være samboer eller gift er en juridisk forskjell. Men den er mye mer enn det. Kvinner jeg liker å sammenligne meg med tror på bryllupet som noe viktig. De ønsker å bli fridd til, de vil feire dette ritualet med mange mennesker og god mat. De vil ha fin kjole, ofte hvit kjole. Og det ligger en enorm symbolsk betydning i det å gifte seg, som ikke synes å ha blitt mindre med årene til tross for økt likestilling. Og til tross for at den er en romantisk boble som sprekker, gitt skilsmissestatistikken. Den ulimate kjærlighetserklæring er fortsatt at mannen går ned på kne og frir til deg, kvinnen, så tar du i mot frieriet, ringen, gavene. Du feires, alt du behøver å gjøre er å si ja.

I Bakvendtland (om menn og kvinner)

Suzy Dahl skriver om hvordan ting, som vanlig, blir snudd helt på hodet.

Denne gangen er det Dagbladet med sitatet "Noen av jentene er veldig enkle å få".

Det er, som Suzy Dahl skriver, vanligvis guttene som er lette å få.

Det er også en generell tendens særlig i forbindelse med ekteskap og bryllup - det har Suzy Dahl skrevet om før. Les mer her.

Tre uker til termin

Huset er et stort kaos. Den nye vogna står står midt i oppussingsstøvet - må ristes og støvsuges. Alle småtingene som ikke ble ryddet unna må også tørkes støv av. Nav-søknaden må sendes. Vanlige folk med vanlige jobber har vanligvis permisjon fra nå av. Papirene fra selvangivelsen må ryddes. Alt må ryddes. Stabler med bøker inn i bokhylla. Skittentøyet tårner seg opp i store hauger. Det nye barnetøyet skal også vaskes før bruk. I morgen kommer gjester. Kontoret er midlertidig i stua og må ned til kontoret som har vært stengt grunnet oppussingen i rommet utenfor. Og se der ja, alle selvangivelsespapirene som flyter. Og jeg går opp og ned trappene med mine fjorten ekstra kilo og roper av og til au, eller raper, og har halsbrann. Og leter etter Fødselsboka som jeg fikk i posten for en stund siden og da tenkte jeg skulle vente med å lese, og finner den ikke. Finner en gammel spalte fra Klassekampen 2008, med forsidehenvisningen: "Det er langt bedre at min mann gjør mer husarbeid enn meg, enn omvendt." Ja, det er jo det. Men selv han har sine begrensinger. Jeg koser meg med et glass nyco (halsbrannen!) spiser mer is enn jeg noen gang har gjort før (halsbrann). Rydder litt her og rydder litt der uten at det virker som resultatene er særlig synlige. Lager lister for å få en følelse av kontroll. Bør jeg pakke sykehusbagen nå? Og nevnte jeg at jeg egentlig skal skrive en roman?

Aldri for seint å angre

”Gift deg och du skall ångra det; gift dig inte och du skall ångra det också; gift dig eller gift dig inte, du skall ångra båda delarna; antingen du gifter dig eller du inte gifter dig kommer du att ångra båda delarna.” 

En innmari viktig debatt

Jeg har registrert at det er veldig mange som er opptatt av debatt. Det er hele tiden viktig å diskutere. Media mener debatt er innmari viktig, politikere snakker hele tiden om hvor viktig debatt er og Fritt Ord? Uansett: det er kjempeviktig å diskutere. Er alle like mye verd? Ja, særlig. Vil vi ha handicappede barn? Nei, selvsagt ikke. Jo mer sårende og sjikanøst man snakker om andre, jo mer presse blir det. Da blir det hele kjempeartig. Nesten som sirkus. La oss skape litt baluba dere!

 

Jeg har en sak som er kommet i skyggen av mye annet. Man diskuterer hele tiden hvorfor kvinner er så innmari dumme og hvorfor de ikke passer mer på barna. Hva med å gå rett til sakens kjerne: Stemmerett for kvinner. Det er fortsatt ikke gått hundre år siden vi innførte den og er vi egentlig fornøyd med ordningen? Skjedde ikke det hele litt for kjapt? Var vi klar over alle konsekvensene? Ble samfunnet bedre? Her har vi en virkelig herrlig og politisk ukorrekt sak. Vi trenger bare noen som kan fronte kampanjen, men det blir neppe vanskelig å finne. Forslag til slagord: Nok er nok. Ta stemmeretten tilbake fra kvinnene nå! I forlengelsen må selvfølgelig kvinner ut av styre og stell også, men hvem vil egentlig savne Erna Solberg, Karita Bekkemellem eller Siv Jensen? Jeg bare spør.

 

Tenk alle de herrlige kronikkene Knut Olav Åmås kan trykke. Tenk på alt Nina Karin Monsen kan få mene. Tenk de bekymrede kommentarene Frank Rossavik og Jan E. Hansen kan få skrive. Og tro hvem Francis Sejersted kan gi prisen sin til til neste år? La alle religiøse komme til orde. Der er det mange som mener at mannen er overlegen kvinner. Og hvis vi kjenner etter: hvem mener egentlig ikke det?

 

La oss gå tilbake til de gamle grekerne, kulturens vugge. De hadde demokrati de. For menn – ikke for slaver og kvinner. Siden vi ikke egentlig har noen slaver i Norge i dag kan vi ta stemmeretten fra de fargede med det samme (ja, dere skjønner jo hvem jeg mener). Det er uansett de som stort sett gjør slave-arbeidet her til lands. (Ja, og kvinnene da.)

 

I dag tar alle stemmerett for kvinner for gitt. Man tenker at det er en selvsagt rett. Nærmest en menneskerett. Hvis vi ikke tar denne debatten nå, kan det blir for sent! Det haster. Hvis vi ikke gjør noe for å stoppe dette nå, kan vi risikere at stemmerett for kvinner er like vanlig som… Tja: homoekteskap om hundre år?

(Baksida av Klassekampen i dag mandag 25. mai 2009)

Ny ekteskapslov

Jeg har strengt tatt ikke skjønt hvorfor folk er så sinte på den nye ekteskapsloven. Særlig siden de som ofte er opptatt av at folk skal gifte seg er de som er mest sinte. De vil at alle skal gifte seg ideelt sett, samtidig som de ikke vil at alle skal gifte seg, ideelt sett. 

Men nå leser jeg at de har avskaffet det gamle ekteskapet med et pennestrøk og nesten uten debatt, ifølge flere. (Selv syntes jeg den debatten var ganske lang, men jeg er kanskje litt utålmodig). 

Og nå skjønner jeg hvorfor folk er så sinte: det er rett og slett blitt forbudt for heterofile å gifte seg! Det hadde jeg ikke trodd. Da jeg skrev forby heterofile ekteskap, så trodde jeg ingen kom til å ta det alvorlig.