Urpremiere under Vårscenefest Tromsø

 

Jo Blank, en monolog, hadde urpremiere som et vorspiel til Vårscenefest i Tromsø 23. april 2022.

Stykket ble spilt på Rådstua Teaterhus i Tromsø til god mottakelse fra publikum og anmeldelse i Shakespearetidsskriftet.  (krever digitalt abonnement). Sitat fra anmeldelsen:

Lørdag 23. april var det premiere på monologen Jo Blank som et vorspiel til Vårscenefest. Teksten er skrevet av forfatter, dramatiker, og fersk leder av Dramatikerforbundet, Ellisiv Lindkvist. Tematikken er beslekta med flere av hennes tidligere bøker og scenetekster og kretser rundt utenforskap og trange kvinne- og kjønnsroller.

og:

Monologen er interessant, spennende og har god framdrift de 75 minuttene forestillinga varer. Brantzeg og Suikkari har samarbeida flere ganger tidligere, noe som vises på scenen, regien og skuespillet flyter lett og Suikkari er en perfekt casting til rollen som Jo Blank. Hun har en androgynitet ved seg som kler rollen og har herlig fandenivoldsk tilstedeværelse på scenen. Fremstillinga av ei kvinne som hele livet har strevet med å finne sin plass er troverdig og dynamisk. Det er også lett å tenke seg at tematikken i stykket berører både regissør og skuespiller personlig. Både Brantzeg og Suikkari er voksne kvinner som har levd lange kunstnerliv, og det skal godt gjøres at de ikke har med seg erfaringer som kretser rundt kroppspress, kvinnekamp, makt og fokus på utseende og nettopp, det vakre, fra innsida av teateret. Lindkvist skal ha honnør for å berøre et tema som etter mi mening er alt for lite kunstnerisk behandla.

Forestillinga kommer til Oslo og spilles på Vega Scene 13., 14. og 15. oktober.

Anitta Suikkari som Jo Blank i monologen med samme navn. Regi: Mette Brantzeg. Vårscenefest 2022. Begge foto: Aslak Mikal Mienna

Aftenposten anbefaler Oh, Kulturmannen

Oh, Kulturmannen blir anbefalt i Aftenposten som en av de viktigste bøkene for å forstå #metoo


Solnit og Lindkvist: Disse bøkene må du lese for å forstå #metoo

Uansett om du jubler eller ikke over #metoo: Dette er bøkene som setter bekjennelsene i en større sammenheng, skriver Kjetil Røed i Aftenposten.

Hele saken ligger her. 

Røed skriver:

Lindkvist – som er romanforfatter, dramatiker og feminist – viser oss hvordan ulikheten ikke alltid kan avdekkes mens den pågår, fordi vi formes av opplagrede vaner, som vi ikke uten videre kan kvitte oss med ved å lese andres bekjennelser eller skarpe analyser. Pamfletten er en humoristisk, sårbar og besk studie hvordan forfatteren dras mellom etablerte tankemønstre som opprettholder både mannsdominans og fascinasjon.
De fleste av oss vet jo – tenker jeg – at det ikke nødvendigvis hjelper å vite hva som er sant og riktig. Særlig når det er noe som frister eller fascinerer der og da, og som overstyrer innsikten du ellers er overbevist om.

 

Under her siterer jeg Aftenpostens artikkel:


Rebecca Solnit
Alle spørsmåls mor
Pelikanen Forlag, 2017
Ellisiv Lindkvist
Oh, kulturmannen
Flamme, 2017

De siste månedene har den ene kvinnen etter den andre stått frem og avslørt råtten oppførsel fra enkelte menn. Det har vist seg at trakassering er blitt oversett – ja, til og med tolerert – av miljøene disse karene er en del av.
Og det har pågått lenge – i alle deler av samfunnet.
Verdien av å bli hørt
Likevel savner jeg overordnede refleksjoner i strømmen av avsløringer.
Rebecca Solnits Alle spørsmåls mor besvarer behovet for overblikk og ettertanke bedre enn noen annen bok jeg kjenner. Solnit er en av de fremste sakprosa-forfatterne i USA de siste 20 årene – og er særlig kjent for sin feministiske agenda, noe vi så tydelig i forrige bok Menn forklarer ting for meg (2016). Her forklarte hun hvordan såkalt mansplaining – at menn har rett til å være belærende ovenfor kvinner uansett situasjon – er forankret i en dypere ulikhet mellom kjønnene. Det handler om hvordan menn generelt tar seg til rette.
I hele Solnits forfatterskap er det retten til å fortelle sin egen historie som står sentralt. Akkurat dét blir tydeligere forklart i Alle spørsmåls mor enn noen av de foregående bøkene.
Fortellinger om solidaritet
Å snakke ut i et rom som gjør at du blir hørt – som #metoo åpner for – handler om å finne et fellesskap som hører, sier Solnit. Når mange blir hørt, kan skjebner deles og noe forandres. Det er en temperatur, det brenner, i denne boken: Solnit er forbanna. Samtidig har hun evne til å formulere bilder som samler trådene i argumentasjonen og gjør at tankene sitter.
Som her:«Ordene bringer oss sammen og tausheten skiller oss, berøver oss den hjelpen eller solidariteten eller det fellesskapet som samtalen kan lokke fram. Noen arter av trær brer seg ut med rotsystemer under jorda som forbinder de enkelte stammene og vever de enkelte trærne sammen til et mer stabilt hele, slik at de ikke så lett kan blåses over ende. Fortellinger og samtaler er som disse røttene.»

Manglende empati
Fortellinger er det som virkelig kan forandre samfunnet, og kollektive bekjennelser som #metoo-kampanjen kan vanskelig overvurderes, mener Solnit. For er det noen røtter som stikker dypt fra før, så er det dem som rotfester enkelte menns tro på at de har rett til å herse med kvinner. Hun forbinder disse røttene med den manglende empatien som ligger i all diskriminering – og plasserer både trakassering og mansplaining i en lang historie om undertrykkelse.
Noe som bringer meg til selve essensen av denne boken: Å fortelle historier handler om å leve seg inn i en annens synsvinkel. Men også at det å høre på dem kan være en øvelse i empati, i å se virkeligheten fra et annet sted enn sitt eget.
På denne måten kommer Solnit frem til en overbevisende forståelse av både sakprosa og skjønnlitteratur som er etisk fundert.
Kulturfeltets midlertidighet Flamme forlag
Når jeg leser Solnits refleksjoner og tenker på #metoo, slår det meg at noe midt imellom også trengs: Tekster som viser frem kuende erfaringer fra innsiden, men samtidig reflekterer over hvor sammensatt undertrykkelsen kan være.
Ellisiv Lindkvists prosadikt Oh, kulturmannen er interessant i så måte. I boken – som er en liten pamflett – blir vi kjent med en kvinne i litteraturmiljøet som ikke blir hørt av kulturmannen – som er mest opptatt av andre kulturmenn. Dét forhindrer ikke at hovedpersonen tiltrekkes av kulturmenn med makt.
«Jeg drømmer om å bli pisket/av deg,/tatt hardt av deg/– ja, jeg drømmer om det./Oh, Kulturmannen [ ...]du som sprer entusiasme og overskudd.// Nei, du gjør jo ikke det./Du sprer frykt og beven./Du tar motet fra oss./Og sier: såpass må du tåle.»
Klarhet og erfaring
Lindkvist – som er romanforfatter, dramatiker og feminist – viser oss hvordan ulikheten ikke alltid kan avdekkes mens den pågår, fordi vi formes av opplagrede vaner, som vi ikke uten videre kan kvitte oss med ved å lese andres bekjennelser eller skarpe analyser. Pamfletten er en humoristisk, sårbar og besk studie hvordan forfatteren dras mellom etablerte tankemønstre som opprettholder både mannsdominans og fascinasjon.
De fleste av oss vet jo – tenker jeg – at det ikke nødvendigvis hjelper å vite hva som er sant og riktig. Særlig når det er noe som frister eller fascinerer der og da, og som overstyrer innsikten du ellers er overbevist om.
I hjertene våre
Det er derfor det er så viktig å huske at den største forandringen må skje i kjernen av hvordan kvinner og menn forholder seg til hverandre, i hverdagen. Det er i hjertene våre, ikke bare i lovbøkene – i forbud, straffeutmålinger eller stortingsproposisjoner – likhet mellom kjønnene virkelig kan blomstre.
For å komme dit er Solnit og Lindkvists bøker et svært godt utgangspunkt.

Oh, kulturmannen anmeldt i Berlingske

Oh, Kulturmannen har kommet seg til Danmark og har fått en særdeles god og interessant anmeldelse i Berlingske av nettopp en kulturmann! Han gjør selv et poeng av at han er kulturmann. Forøvrig gir han boka gode skussmål og anbefaler den oversatt og gitt ut i Danmark. Noe som kunne passet bra da den er så å si utsolgt i Norge.

Er der nogen mening til, vil et lille dansk forlag snart oversætte og udgive »Oh, Kulturmannen«. 

Anmeldelsen ligger her - bak betalingsmur, men jeg siterer villig vekk:

Den ulidelige kulturmand

Af Jeppe Krogsgaard Christensen

Forfatter & kritiker

Du kan skrive et essay på 40 sider om deg selv.
Du kan skrive 40 000 sider om deg selv.
Du kan skrive 400 000 tegn om at være deg.


Jeg læste Ellisiv Lindkvists 32 sider korte »Oh, Kulturmannen« som et afbræk i læsningen af Lars Noréns to bind tykke, tætskrevne »En dramatikers dagbok«. Og sådan kan bøger ved et tilfælde krydsbelyse hinanden. For Norén kan ikke bare skrive tusinder og atter tusinder af tegn om at være sig selv, men har allerede gjort det. Ironien er imidlertid, at hans tykke bøger krymper i det lys, Lindkvists tynde digtsamling kaster.


Den udkom i Norge for nogle måneder siden og stiller ikke bare skarpt på de magtfulde kulturmænd og på de kvindelige kunstnere, de end ikke ænser, men er også noget så sjældent som hård, smuk, sørgelig, morsom og kønsdiskuterende poesi.


Er der nogen mening til, vil et lille dansk forlag snart oversætte og udgive »Oh, Kulturmannen«. Fordi den fungerer som litteratur, og fordi den tegner et portræt af en mandetype, der uden at være sig det bevidst både giver den som lovgivende, udøvende og dømmende magt i kunst- og kulturmiljøet:

Du som skriver og er redaktør, 
ofte er du redaktør, i hvert fald kritiker, 
du kan også være forfatter, 
regissør, teatersjef, forlegger, kronikör, 
politi, dommer, jury, whatever.


Sidste år udgav svenske Ebba Witt-Brattström »Århundredets kærlighedskrig«, der er formet som en dialog mellem en kvinde og en mand, der er indbegrebet af Lindkvists kulturmand. »Jeg lever som fange i dit magtapparat«, siger hun et sted. Han svarer: »Du med dit lille/ ligestillingsministerium/ Hvem interesserer sig for det.«

Herhjemme er kønsdiskussionen stadig et felt for debattører og har endnu ikke fundet litterært udtryk i et værk som Bratt-Wittströms eller Lindkvists. Jeg håber snart, det sker. I litteraturen, i fiktionen, er der plads til gråtoner og nuancer, til alt det virkeligheden er, men som ofte ofres i spalter og kommentarspor. Og så kan litterære greb skabe nye, overraskende pointer. Som et linjeskift hos Lindkvist:

vi forsøker å onanere oss selv
det er vanskelig på grunn av blodet i bind etter bind
av historien.

Lindkvist giver også et bud på noget, der har undret mig, nemlig hvorfor feminismen synes at fokusere stadig mere på kvindekroppen, på kussen og menstruationen. »Det er det eneste jeg har/som du ikke har,« skriver hun til kulturmanden, der kun interesserer sig for kvindelige kunstnere, hvis de er unge og knepbare. Og »Det finnes så mye underdanig kvinnekjøtt.«

Det kan virke fortegnet eller hysterisk, hvilket jo er det ord, man benytter til at diskvalificere vrede kvinder. Men Lindkvists bog har fat i noget væsentligt her midt i tidens glohede køns- og elitesnak. Endda i poesiens form og fuld af benknasende sarkasme og med hvas sans for paradokser:

Jeg er feminist, siger kulturmannen.
Men se! Han som tror andre har lest så lite. 
Han har ikke lest en eneste feministisk klassiker.

Jeg kender sådan nogle mænd. Men jeg hjemsøges af mistanken om, at jeg også er en afart af ham, af kulturmanden. Helvede er jo ikke altid kun de andre.

Jeg er forfatter på et stort forlag. Jeg er kritiker på en landsdækkende avis. Og klummeskribent. Guilty if charged. Men måske gør dét hele forskellen. Bevidstheden om egne privilegier. Ikke at være blind som den kulturmand, Lindkvist portrætterer så præcist, at det gør ondt. Det håber jeg.

er noget så sjældent som hård, smuk, sørgelig, morsom og kønsdiskuterende poesi.

Kulturmannen. Igjen.

Kvinner og menn. Smått om senn. Kjønn og kultur. Kritikk og struktur. Og #kulturmannen selvfølgelig.


Under tittelen Kjønnsbalansen er skeiv blant norske kritikarar
har nrk skrevet om nettopp det.


Også Lindkvist er på plass og snakker om kulturmannen:

Kvinner blir lesne annleis enn menn

VIL KJØNNE MANNEN: Ellisiv Lindkvist er lei av at kvinnelege forfattarar blir putta i bås, medan litteratur av menn blir sett på som universelt.

FOTO: ANNA-JULIA GRANBERG / CAPPELEN DAMM / BLUNDERBLUSS

Forfattar Ellisiv Lindkvist gav tidlegare i år ut boksingelen «Oh, Kulturmannen». Teksten tek for seg kjønnshierarkiet i kulturlivet, der den mannlege kritikaren er ein av «kulturmennene». Lindkvist trur det er ei større anerkjenning å få merksemd frå ein mann enn frå ei kvinne.

– I mange tilfelle er det eit slikt hierarki. Det har også Harald Eia sagt, at han helst vil ha ros av menn. Kvinner som lagar mannlege hovudpersonar kan lett få ein annan status, der kjønn spelar mindre rolle.

Forøvrig svarte jeg Harald Eias "Menn som elsker menn" med innlegget Alle elsker menn.

Kvinner som skriv om kvinner blir putta i ein bås som ligg utanfor det universelle og allmenne.ELLISIV LINDKVIST

– Er det eit problem at menn i stor grad les menn?

– Problemet er ikkje nødvendigvis talet på mannlege og kvinnelege kritikarar, men at menn og kvinner blir lesne ulikt. Eg synest måten Ingunn Økland gjekk ut mot Vigdis Hjorth på var ein kjønna reaksjon, all den tid Knausgård og Espedal ikkje har vore i nærleiken av å få same type kritikk.

 Mer om dette kan høres på Kulturnytt 21. juni der jeg også leser høyt fra Oh, Kulturmannen. 

Intervju i Fett

Lindkvist ble også intervjuet av Fett om Oh, Kulturmannen, på trykk i nr 2 - 2017. Ligger ikke på nett, men du kan kjøpe Fett eller abonnere på det her.

Looking through a glass.

"Nei, hvem skal man egentlig ligge med,
hvis man ikke kan ligge med kulturmannen?
Vi har snakket med forfatter Ellisiv Lindkvist,
om denne våren gir ut den lille boksingelen,
Oh Kulturmannen (Flamme Forlag 2017)."

- fra ingressen i Fett

Kvinnelig forfatter tenker på Kulturmannen
og at hun strengt tatt burde sminket seg mer før billedtakingen.

Intervju i Vårt Land

Lørdag 17. juni var det intervju i Vårt Land med de to singel-forfatterne Monica Isakstuen og Lindkvist. Isakstuen har nylig gitt ut flammesingelen Anstendig og verdighet.

Kulturkvinnene slår tilbake

Dagsavisen 27. mai 2017

Oh, Kulturmannen er blitt anmeldt i Dagsavisen.

Resultatet er tre kloke og morsomme pamfletter om lesing, skriving, kjønn og kultur.

Under overskriften "Kulturkvinnene slår tilbake" leses Oh, Kulturmannen sammen med Karolina Ramqvists Det er natten og Kjersti Annesdatter Skomsvolds lesning av Aksel Sandemose i Dagsavisen lørdag. Anmelderen, Gerd Elin Stava Sandve, sammenfatter i ingressen:

En kvinne skriver brev til kulturmannen. En annen har fridd seg fra ham. En tredje har lest de skrytete gamle bøkene hans. Resultatet er tre kloke og morsomme pamfletter om lesing, skriving, kjønn og kultur.

Videre skriver hun

Hei, Kulturmannen.
Jeg snakker til deg. Jeg skriver til deg. Jeg vil bli sett av deg. Sett og likt.
Jeg vil at du skal ta meg på alvor.

Dette skriver Ellisiv Lindkvist i det Flamme forlag kaller en boksingel, altså en halvlang tekst i hefteform. «Oh, Kulturmannen» er et åpent brev i dikts form, adressert til - du gjettet det - kulturmannen.

Kulturmannen er han som ignorerer dyktige kvinner, yngre som eldre. Han er redaktør, kritiker, forfatter, regissør, teatersjef, forlegger eller kronikør, eventuelt politi, jury, dommer, utdyper Ellisiv Lindkvist. Han er typen som kan skrive 40, eller like gjerne 40.000, sider om seg selv. Og som feires for det.
Kvinner, derimot, har mensen. De feires ikke. Eller de gjør det, men kun av andre kvinner. Av hverandre. Det føles ikke bra nok, synes hun som raser i teksten. Hun vil ha kulturmannens oppmerksomhet. Hvis ikke kan hun «like gjerne gå hjem», siden «ingen» (kulturmenn, altså) hører på henne uansett.

Som gammel kvinne i gyngestol, med rullator, tenker hun at
«det hadde vært bedre å være død som deg. Du som er udødelig. » 

«Oh, kulturmannen» er en sint tekst. Men også morsom, med artige ordspill og en type resignasjon som, enten det var planlagt eller ikke, tipper over i en lett harselerende selvironi. Lindkvist namedropper både egne og andres romantitler, knekker opp ord, refererer dikt, og sender mer enn et langt nikk mot Märta Tikkanens kjærlighetssaga, i form som i innhold. Mye er tatt på kornet: Kvinnenes trange rom, mennenes store. Gutteklubbens heiaklubb for andre gutter. Kvinnenes usynlighet. Ellisiv Lindkvists pamflett engasjerer, og er definitivt verdt lesningen, uten at man dermed trenger være enig i alt hun skriver. Kanskje er det meningen å overdrive, for slik å vise fram det absurde i at patriarkatet lurer også kvinner til å verdsette menn høyest. 

Helt til slutt etter å også ha vært innom Kjersti Annesdatter Skomsvolds lesning av Aksel Sandemose konkluderer hun slik:

Kulturmannen var ikke udødelig likevel, viste det seg. Og det disse tre kvinnene har på hjertet, er vel så interessant som mye av det han og hans kumpaner produserer.

 Her tror jeg det er mulig å lese hele anmeldelsen.

Anmeldelse av Oh, Kulturmannen i Blazer Fanzine

Les hele anmeldelsen her.

Anmeldelsen er skrevet av Elin Amundsen Grinaker

Jeg siterer:

Jeg liker Flamme forlags boksingel-serie! Og Ellisiv Lindkvists Oh, Kulturmannen fryder meg. Det gode med singelserien, er at pamflettene er såpass korte at de nesten kan siteres i sin helhet i en anmeldelse. Og denne boken hadde faktisk fortjent det. Den er skarp, tidvis morsom og på kornet. Og aller best; den er SINT! Jeg tenker på Valerie Solanas mens jeg leser de første sidene. Hvor levende og livgivende, smittende et godt skrevet sinne kan være. For det er jo få ting som er så befriende som et godt plassert ballespark når det er velfortjent.
Oh, Kulturmannen er 30 sider lang tekst som er satt opp i diktform. Tidvis er det en rasende rant over at Kulturmannen ikke ser jeg-personen, (som er større enn et enkelt jeg, det er den kvinnelige kunstneren), hun forsøker å gjøre seg til noe eget ved å trekke frem klitoris, mensen, utflod og vulva. Hun går i bølger fra overbevisning om at vi nok skal seire når vi blir 60 år, da skal vi pule de 10, 20, 30 år yngre mennene, til hun i motløshet innser det faktum at selv om kvinner, som heier på andre kvinner, har lengre levetid enn mannen i reelle år, overlever Kulturmannen henne. Fordi han, i motsetning til den kvinnelige kunstner, er udødelig.

Anmeldelsen er lang og grundig og hun siterer ganske mye fra selve teksten. Så her siterer jeg ganske mye fra anmeldelsen:

Jeg liker denne teksten best når den er på sitt mest rasende. Når Lindkvist tar den helt ut i rasende platthet. Interessant nok merker jeg at jeg blir litt redd for hvordan teksten tas imot av nettopp Kulturmannen når den går hen og blir sår og bitter. Og der møter jeg meg selv i døren. For det viser nettopp at jeg leser ut fra hans blikk. At det er safe å legge tonen til et sted hvor han fortsatt vil lese med, og ta imot ordene. At man ikke må bli for krevende og klagende, for da legger Kulturmannen boken vekk og vil ikke høre mer. Så selv om jeg ikke syns det svinger like mye av denne teksten når Lindkvist blir sår og bitter, så heier jeg på at hun gjør det. At hun trekker den hele veien til den gamle damen som angrer på hvordan hun har brukt tiden sin feil. Hun er bitter over sin dødelighet, selv om hun i dette livet aldersmessig overlever mannen, men hun kan ikke bli udødelig slik som han kan. 

Det kuleste er slutten på anmeldelsen der hun oppforder hver især og seg selv inkludert til å lage et lite helvete:

Vi skal nok ikke forvente at Lindkvists bok blir lest av (hele skaren) Kulturmenn, og at de så blir til lyttende og inkluderende vesener, men kanskje er ikke det så viktig. Kanskje kan dette være en pamflett som mobiliserer flere kulturkjærringer, som meg selv, til å starte en ordentlig filleristing av kulturmannen. La oss si at dette er statsskuddet her i Norge, og at vi sammen og hver for oss lager et sant helvete! (min uth)

(fra anmeldelse i Blazer Fanzine)

Oh, Kulturmannen

Boksingel på Flamme Forlag, kommer i april.
Design Aslag Gurholt

Oh
Kulturmannen.
Jeg vil at du skal ligge med meg.

Ikke bokstavelig selvsagt.
Det skulle tatt seg ut.
Du er jo ofte gift og jeg er jo ofte gift.
Jeg mener
ligge med meg
som du ligger med deg selv
altså
andre kulturmenn,
hvis du skjønner hva jeg mener
gjør du ikke?
Skjønner du ikke hva jeg mener?
Misforstår du med vilje?
Forstår du ikke hva jeg sier?
Jeg skriver og forklarer.
Du må lese.
Jeg skriver til deg.
Du må lese
meg
bedre
read me harder.


Forlaget skriver:
Oh, Kulturmannen er en retorisk tekst, et feministisk kampskrift, et velrettet ballespark.


Boka kan bestilles direkte på Flamme Forlag her. Eller så vil den finnes på Tronsmo, Tanum Karl Johan, Norli Universitetsgata, Eldorado, Litteraturhuset Bergen og andre utvalgt bokhandlere.

Å rette baker for smed

Ingunn Økland startet høstens debatt med en grov anmeldelse av Vigdis Hjorths roman, som hun mente bare kunne være god hvis den var ”sann”. Siden Hjorth ikke kom på banen og stod fram som det offeret Økland kanskje ønsket seg, og siden debatten uteble, gikk hun et skritt lenger for komme med ”bevisføring” om at dette var sant. Aftenposten gravde i privatlivet til Vigdis Hjorth og brukte to sider på å bevise at hun brukte sin egen fars begravelsesprogram i romanen. Da kom selvfølgelig debatten Økland ønsket seg. Det var ikke bare forfattere som svarte, også to av våre beste og mest anekjente kritikere Ane Farsethås og Kaja Scherven Mollerin gikk Økland i møte. Men Øklands svar på den massive kritikken var ikke å ta innover seg at hun hadde gått for langt. Nei, det var at kritikken var et ”ekkokammer”.

Men hva er det Økland ønsker seg?

Å skille mellom litteratur og virkelighetMen hva er det Økland ønsker seg? På den ene side sier hun at romanen er bedre jo sannere den er, på den andre side er hun så moralsk indignert over at noen kan skrive slik at hun ikke klarer å skjule det. Det er som om hun holder seg for nesa og sier dette lukter vondt, du bør skjerme offentligheten for den skitne kunsten din. Økland forfekter åpenbart et borgerligkonservativt kunstsyn og reagerer med moralsk forargelse om kunsten blir farlig. I tillegg klarer hun ikke å skille litteratur og virkelighet, noe som jo er det første man bør lære seg om man skal anmelde skjønnlitteratur.

Det er flere påstander fra Økland i debatten som er merkelige. Det ene er at hun sier at Hjorth og Ebba Witt-Brattstrøm ikke klarer å skille mellom litteratur og virkelighet i sin omtale av Knausgård. Mens det i virkeligheten forholder seg motsatt. Det er Økland som ikke klarer det. Både Witt-Brattstrøm og Hjorth snakker om den litterære karakteren Knausgård. Vigdis Hjorth tar konsekvensen av det han skriver, hun tar det på alvor, hun ønsker seg mer, at han skal gå lenger og spør derfor hvordan en skilsmisseroman ville sett ut (Vinduet 1-2014). Økland, som åpenbart ikke tror det går an å ønske seg en slik roman uten å ønske seg en skilsmisse i virkeligheten, kaller det et ”makabert ønske”. Det er altså Økland som selv som ikke klarer å skille her.

Merkelappen "virkelighetslitteratur"

De færreste ønsker å bli utlevert på en lite flatterende måte i en roman, eller kjenne på at noen utleverer private detaljer om en selv. Men de aller fleste forfattere vurderer dette mens de skriver, og iallefall før de publiserer. Det er ikke gitt hvor grensen skal gå. Man reagerer ulikt på å kjenne seg igjen i en romankarakter. Noen tar det utvilsomt som en ære og en kompliment, mens andre vil kjenne på et ubehag de ikke har noe sted å rette. Men denne debatten kan vi ikke ta med Øklands og Aftenpostens utgangspunkt. Skal forfattere åpne opp og fortelle om sine vurderinger, samtidig som de risikerer at Norges største avis trykker private detaljer som en gjengivelse av et begravelsesprogram? Med det som utgangspunkt er det ikke rart de fleste forfattere avviser problemstillingen. Om Økland ønsker seg en åpen debatt må hun også selv stille seg åpen. Nå gir hun store deler av samtidslitteraturen merkelappen ”virkelighetslitteratur”, for så å avvise denne typen fiksjon.

Det er vanskelig å ikke lese det som en reaksjonær påminnelse om hvor stor forskjell det er på hva kvinner og menn kan tillate seg å si i offentligheten, selv innpakket i fiksjon.

Intimiseringen i kulturen
Alle som jobber med kunst vet at det ikke går an å lage kunst som aldri støter eller provoserer noen. Da ville man bare få søte dikt om naturen. Det som er påfallende i denne debatten er hvordan man går etter forfattere generelt og Hjorth spesielt, som strengt tatt ikke er en del av den ”virkelighetslitteraturen” Knausgård representerer. Hjorth har alltid lagt inn en distanse, og at raseriet retter seg mot henne er merkelig. En som er langt grovere i sin utlevering, uten å legge inn noen tydelig distanse er jo den mannlige forfatteren Knausgård, som til gjengjeld har sluppet merkelig lett fra det hele. Det er vanskelig å ikke lese det som en reaksjonær påminnelse om hvor stor forskjell det er på hva kvinner og menn kan tillate seg å si i offentligheten, selv innpakket i fiksjon.

I hele kulturen har det skjedd en intimisering. Mye som tidligere ble sett på som privat, skrives nå om i såvel kulørt presse og på sosiale medier som i mer tradisjonelle medier.

Hvem er det som er mest interessert i pikante detaljer fra privatlivet? Er det virkelig forfatterne? Eller er det kanskje media selv?

 Forfatternes ansvar?

Journalister får større og større byliner, privatlivets fred blir truet, også av den type media Aftenposten og Økland representerer. Økland mener det er blitt vanligere at forfattere nå sier i intervjuer at de skriver om ting de selv har opplevd. Og så sier hun: "Vil man ikke leses på den måten, må man la være å si akkurat det." Her legger hun altså hele ansvaret for dårlige lesninger på forfatteren selv. Som om intimiseringen av samfunnet er noe forfattere og litteraturen først og fremst driver med. Man trenger ikke å ha blitt intervjuet mange ganger før man forstår hva media og journalister helst vil snakke om. Det er nettopp om "alt du skriver er sant". På den annen side vil det jo være absurd å tro at ingenting av det en forfatter skriver bygger på egne hendelser. Hvilken virkelighet lever egentlig Ingunn Økland i? Hvis hun vil ha litteratur som ikke har noe med forfatterens liv å gjøre får hun gå over til å lese krim eller fantasybøker (selv om det nok også her kan være paralleller til forfatterens eget liv).

Det er ironisk at mens debatten her hjemme handler om at forfatterne må fjerne seg fra virkeligheten, bruker mediehus i flere andre land store summer på å finne ut hvem som skjuler seg bak pseudonymet Elena Ferrante. Hvem er det som er mest interessert i pikante detaljer fra privatlivet? Er det virkelig forfatterne? Eller er det kanskje media selv? Øklands ønske om den rene og snille kunsten vil være vanskelig å kombinere med den virkelige verden, som vi tross alt alle er en del av. Også kunstnere og forfattere.

(Først publisert 1. november her)

Slemmeste jenta i klassen

 Det er en stor og urolig klasse, men på forreste rad sitter en skikkelig flink pike, en sånn som alltid er pen i tøyet og rekker opp hånda før hun sier noe. Den flinke piken gjør leksene sine og kommer alltid presis. Men nettopp derfor er det så irriterende å se hva de slemme, skitne jentene på bakerste rad driver med. De er har korte skjørt, leppestift og de røyker. Kanskje drikker de også. De kommer helt sikkert fra dårlige hjem. Ikke som den flinke jenta som er oppvokst i et møblert borgerlig hjem. Så hun rekker opp hånda og sier til læreren: - Se! Se hva de gjør! Det er ikke fint, det er ikke pent! Det er ikke sånn leksene skal gjøres.

Samtidig som guttene på bakerste rad får holde på. Ja, guttene er enda verre, der de avbryter læreren, forteller vitser høylytt uten å be om ordet, latterliggjør de slemme jentene, samtidig som de flørter med dem og klår på dem. De krever oppmerksomhet og de får den. De viser seg fram og de blir sett på. De bare: se på meg, se hva jeg kan, se så langt jeg kan tisse, se så flink jeg er til å balansere, se så modig jeg er! Selv den flinkeste jenta applauderer dem. I det minste lar hun dem holde på. De provoserer ikke så mye som jentene. For når hun selv anstrenger seg for å være innenfor, for å gjøre leksene, møte opp presis og rekke opp hånda. Hvorfor gjør ikke de andre jentene det da? Skal de slippe unna med denne oppførselen sin? Og attpåtil få oppmerksomhet for det?

Guttene er tross alt gutter. Dem bryr ikke den flinke jenta på første rad seg om. Nei, det er jentene hun peker på. Se på de slemme jentene, sier hun til læreren. De flørter for mye, de er vulgære, de passer ikke inn her. Og dessuten lyver de, nesten roper hun. Skjønt hun roper ikke som de slemme gjør, hun sier det håndlig, nedlatende. Vi kan ikke tro på dem, det de sier er ikke sant. De sier slemme ting om andre. Om familien sin og sånt bør man ikke si høyt. Det bør man holde for seg selv.

-       Alle må få gå på skolen, sier læreren. Før han bøyer han seg ned mot den flinke jenta og hvisker:

- Men de vil få nedsatt orden og oppførsel.

(Baksida av Klassekampen lørdag 29. oktober 2016)

Feministisk Forum

Her er jeg deltager i panel i regi av Feministisk forum, sammen med Tone Selboe, Martine Næss Johansen og Namra Saleem. Samtalen ble ledet av Joakim Tjøstheim.

Min facebookoppdatering i forbindelse med arrangementet:
Hva er en kvinne? Jeg er en kvinne. Jeg er ikke en kvinnelig forfatter. (For å sitere Toril Moi.) Jeg er en mann. (for å sitere meg selv). Uansett: skal jeg være med i panel på tirsdag for å snakke om disse greiene igjen. Både kulturmenn og kulturkjerringer er velkomne.

Fru Lindkvist?

Da jeg var lita husker jeg at vi satt ved middagsbordet og snakket om navn. Vi het Andreassen i familien og jeg mente å huske at mamma og pappa fortalte at da de giftet seg var Andreassen mer sjeldent enn Lindkvist, derfor ble de enige om å hete det. Da jeg ble eldre skjønte jeg at samtalen ikke akkurat kunne ha foregått slik. Foreldrene mine giftet seg i 1962. Loven som påbød kvinner å ta mannens etternavn ved ekteskapsinngåelse kom i 1923 også barna måtte få farens etternavn. Først i 1964 kom loven som gjorde det mulig for kvinner å heholde sitt eget etternavn hvis de søkte om det på forhånd. Derfor var det ikke noe valg for moren min å bli hetende Lindkvist. Hun måtte ta Andreassen navnet og hennes tre barn, alle født før 1979 fikk automatisk etternavnet Andreassen.

I 1979 kom en lovendring som gjorde at par som inngikk ekteskap skulle bli enige om hvilke navn de skulle ha. Jeg skjønte noen år senere at minnet mitt om at vi valgte å ta Andreassen-navnet, må ha vært en slags forskyving i minnet som man og særlig barn ofte har. Jeg synes Lindkvist-navnet var fint, det var en historie knyttet til det, dessuten hadde vi ingen søskenbarn på mor-siden så navnet innenfor vår familie kunne dø ut. Jeg var 18 år da jeg bestemte meg for å skifte navn til Lindkvist. I begynnelsen var det en del papirarbeid som gjorde det litt komplisert. Et vedtak om navneskiftet måtte inn i passet. Men siden jeg var såpass ung rakk jeg å få det fornyede sertifikatet med Lindkvist, og deretter studiebevis og eksamenspapirer. Å ta Mammas etternavn var selvsagt et ønske om et finere etternavn, men det var også et ønske om å ta vare på et navn innenfor vår familie. En honnør til min mor, et feministisk valg. Selv om Mammas navn kom fra hennes far.

Derfor merket jeg en irritasjon når folk som hadde kjent meg som Ellisiv Andreassen lurte på om Ellisiv Lindkvist var et resultat av ekteskapsinngåelse. Hva trodde de om meg? Jeg var vel ikke så konservativ, ja, reaksjonær at jeg ville tatt mannens etternavn! Hvem gjør egentlig det i våre dager? Ganske mange viser det seg.

Jeg har skiftet etternavn en gang. Så da jeg skrev under det juridiske papiret på ekteskapsinngåelse ville jeg ikke skifte igjen. Derimot insisterte jeg på at dattera mi skulle hete Lindkvist til etternavn. Mannen syns det var greit: Det finnes nok Heyerdahler i verden.

(Baksida av Klassekampen 26. mai 2016)

Hun er bare ikke interessert

Alle kvinner har opplevd å bli trakassert. Noen mer enn andre. Noen oftere enn andre. Noen grovere enn andre. Men ingen slipper unna. Kvinners seksualitet har lenge vært et offentlig anliggende (bare tenk på prostituerte!), mens menns seksualitet har vært privat (igjen: tenk på prostituerte).

Også kvinner som blikkfang, kvinner som kropp er noe som regnes som fritt vilt. Menn som ikke er interessert i klær, eller møter opp usminket med den største selvfølgelighet, tar ikke fem øre for å kommentere kvinners utseende, kvinners klær, kvinners sminke. Etterhvert et også menn begynt å pleie seg selv og sitt eget utseende i så stor grad at mange mener det er et problem og ikke et skritt i riktig retning. En kvinne som ser ”naturlig” ut bruker som regel mye tid og penger på å se nettopp sånn ut. En mann som sminker seg er noe helt annet, nærmest faretruende, en klovn og neppe helt heterofil.

Hvorfor opplever så mange kvinner å bli seksuelt trakassert? Overgangen fra en hyggelig kompliment, en flørtende kommentar til en ubehagelig kommentar er kort. Det har også noe å si hvem som sier det. Og hvem mottakeren er. Kvinner er individer (surprise!) og reagerer ulikt på samme kommentar. Menn og gutter helt ned i tidlig tenåringsalder hevder ofte at de ikke vet hva kvinner vil. Det er så vanskelig å lese signalene. Dette henger sammen med hvor lite interessert man(nen) er i å forstå kvinnen, se det fra hennes perspektiv. Ja, i det hele tatt være interessert i kvinner som mennesker. (Som hva kvinner leser og skriver).

Ok, så legger dette opp til en generaliserende, heteronormativ tankegang der alt foregår i et binært kjønnssystem. På den andre side virker det som det er slik folk flest tenker, med mindre man er opptatt av kjønnsforskning og Judith Butler. Seksuell trakassering fortsetter, alle kvinner utsettes for det. Menns forklaringer er ofte at det er vanskelig å forstå hva kvinner mener. ”Din munn sier nei, men dine øyne sier ja.”

Men ganske snart, vil det komme en amerikansk film, som skal forklare det som tydeligvis tar litt tid for enkelte å forstå: Hvis noen sier nei, snur seg vekk, flakker med blikket eller endatil flytter hånda di vekk fra kroppen sin, så betyr det: Hun er faktisk ikke interessert.

Sorry. She is just not that into you. Og det må du tåle.

(Baksida av Klassekampen 25. april 2016)

Blogginnlegg på Forlagsliv

Jeg er begynt å blogge igjen.
Eller jeg skriver ting som blir publisert på en blogg.

På Forlagsliv, der jeg har bloggen Bonusord.

Jeg har skrevet Det første kjønn, som også ligger på denne bloggen.

Og  Hun er bare ikke interessert (publisert 25. mars 2016)

Men det som har blitt mest lest, delt og kommentert er innlegget jeg skrev i forbindelse med kvinnedagen, 8. mars:

I anledning kvinnedagen: Meg. Meg. Meg.

En kvinne blir aldri liten nok, spe nok, stille nok, tynn nok, diskret nok.

Jeg er en kvinnelig kunstner. Jeg tar liten plass. Jeg snakker med små ord. Jeg søker om små stipender. Jeg skriver korte bøker. les mer   (publisert 8. mars 2016)

Det første kjønn

Det var en gange en ung mann, la oss kalle ham Filosofistudenten. Han var en sympatisk mann på alle vis, belest og intelligent. Men han fikk det liksom ikke til med damene. Filosofistudenten var veldig opptatt av Hegel, Heidegger, Habermas, Hamsun. Han snakket gjerne om Kant og Kafka. Selv leste jeg mer samtidslitteratur, Filosofistudenten sa: Solstad og ansiktet strålte som en sol. Jeg sa Marguerite Duras, Doris Lessing, Kerstin Ekman, Eldrid Lunden, Cecilie Løveid. Eller hvis du absolutt vil lese gamle bøker av døde forfattere så les: Virginia Woolf og Simone de Beauvoir. Filosofistudenten så ulykkelig ut, som om dette var en straff jeg påla ham. Jeg sa at det sikkert ville hjelpe ham å få damer.

Når menn skal få kontakt med det annet kjønn virker det ikke som de vet hvordan kvinner tenker. Hva er de opptatt av? Hvilke bøker leser de? Hvilke filmer liker de? Hvem er de? For kvinner er dette sjelden et problem. Majoriteten av hovedpersonene de har møtt siden de var små er gutter og menn, enten man leser bøker, blader, magasiner, se på tv, film eller leser aviser. Mennene er overalt og kjøper du et dameblad så er de fulle av råd om hvordan menn er, hva de tenker og hva du skal gjøre for å tekkes mannen (les: få han interessert).

Hun som sitter på kaffebaren der for eksempel, hva er det hun leser? Er det Lena Andersson eller er det Vigdis Hjorth? Kanskje det er enda verre, kanskje det er Ebba Witt-Brattströms Kulturmannen! Er det best å rømme nå? Det finnes nok av damer som ikke maser så jævla. Som bare digger og dyrker menn og ikke maser om feminisme. Man kan ligge med damer uten å lese dem. Jada, jada. På den annen side: har det aldri skadet en mann å lese flere kvinnelige forfattere. Ikke på noen måte. Se bare på filosofistudenten:

Han begynte å lese Doris Lessing, Suzanne Brøgger, Virginia Woolf og flere andre. Han traff en dame som studerte litteraturvitenskap og som ble mektig imponert over hans bitekstualitet (Å lese både kvinnelige og mannlige forfattere). De giftet seg og levde lykkelig alle sine dager. Mens kompisene hans ble skilt, diskuterte Filosofen og Litteraturviteren Simone de Beauvoirs Det annet kjønn. Og da var det strengt tatt ingen grunn til å skille seg.

Bokprat: podkast

Anette Garpestad også kjent som Bokdama, skriver dette på forlagsliv om podkasten Bokprat:

Bokprat: Kvinnelige forfattere, skam og sex og sånt.

Selma Lønning Aarø og Ellisiv Lindkvist har skrevet to på sitt vis beslektede bøker. Selvopptatt og Jeg kommer snart har begge kvinnelige forfattere i hovedrollen, to handlekraftige damer som på hver sin måte finner ut av seksualitet og følelsesliv.

 I denne episoden av Bokprat fikk jeg med meg disse to særpregede forfatterne inn i studio for å høre med dem hvordan de oppfatter situasjonen for kvinnelige forfattere i vår skandinaviske nåtid. Har kvinnelige forfattere omsider lagt fra seg skammen, og funnet formen for å skrive åpent og kompromissløst om sex og frustrerende følelser? Det ble en prat om skrivelivet, feminisme og viktige historiske kvinneskikkelser. 

Om Jeg kommer snart:
Julie har faket orgasmer helt siden hun debuterte seksuelt, men en dag går hun lei – lei av å late som. Hun låser seg inne på soverommet med proviant, babyolje og Mr. Rabbit – en vibrator med 30 dagers orgasmegaranti fra Kondomeriet.
Denne boken er akkurat nå aktuell som skuespill på Akershus Teater! 

Om Selvopptatt:
Selvutleverende og selvironisk. En humoristisk og skarp bok om å være forfatter og kvinne. En forfatter drar til Visby på Gotland for å skrive. Men skriveprosessen utfordres når hun involverer seg i et trekantdrama med en litausk poet og en polsk krimforfatter.

Her ligger podkasten

Alle elsker menn

Harald Eia er ute igjen og når Harald Eia taler, lytter alle. Han får spalteplass og han blir hørt. Eia innrømmer at han elsker menn. Ikke-seksuelt selvsagt. Det han sier, har mange av oss riktignok sagt før, men uten penis eller kjendisstatus får ikke utsagnet samme tyngde. Eia innrømmer han at han elsker menn. Ikke-seksuelt selvsagt. Som kvinne kan man si at menn foretrekker menn og menn kan nekte og si nehei, det gjør vi ikke. Jeg har flere ganger sagt at en kvinnelig Knausgård aldri ville bli gitt ut. Eia innrømmer at han ikke ville gidde å lese en kvinnelig forfatters seks bind om seg selv. Etterpå vil han ha ros for å innrømme at han er en kjønnsrasist. Men ikke fra meg, fra andre menn. Men jeg skal gi ham ros jeg, for akkurat det.

Det han derimot ikke sier er jo at kvinner også elsker menn. Som regel på både den ene og den andre måten. For det er jo ikke sånn at kvinner generelt foretrekker Linn Skåber framfor Knut Nærum. Dessverre. For fortsatt henger Knut Nærum og Otto Jespersen høyt der oppe. Og å få ros fra menn er mye mer stas enn bare å få ros fra kvinner. Harald Eia innrømmer at dette gjelder ham. Men det gjelder selvsagt de fleste, uavhengig av kjønn.

Selv har jeg en lei uvane. Hver gang jeg blir spurt om å nevne forfattere som har gjort inntrykk: hvilken bok er den beste du har lest?, hvilken bok har betydd mest for deg? Så svarer jeg som regel med kvinnelige forfattere. Det er dumt. Jeg nevner gode forfattere, det er klart, men jeg stiller likevel meg selv i et dårlig lys. Jeg er en forfatter som nevner kvinnelige forfattere, altså en forfatter som er opptatt av kvinnegreier, en kvinne-forfatter. Mens det reelt viktige skjer på det andre bordet. Der de mannlige forfatterne sitter og nevner hverandre.

Mennene har tradisjonen, historien, makta og pengene. Så hvorfor stille seg så lagelig til for hugg? Hvorfor ikke bare nevne noen av de store mannlige navnene? Du trenger jo ikke bare nevne mannlige forfattere. Men hva med halvparten? Fifty-fifty? Er det ikke det som er likestilling liksom? Det er det som kalles likestilling. Hvis jeg nevnte femti prosent kvinner og femti prosent menn ville det bli likestilling om jeg var den eneste man refererte til. Men det er jeg jo ikke. Snarere tvert i mot.

Likestillingen finnes ikke ennå. Den er ikke oppnådd og når den ikke er oppnådd så finnes det ikke noe reelt å sammenligne med. Virkeligheten finnes – i alle fall for oss som befinner oss i den – og virkeligheten er overbefolket med menn. De er overalt og i hverandres lister. Også i kvinnenes lister. For kvinnene som bare nevner menn, sammenligner seg selv med menn, får litt av mannens status. Og det vil hun, i likhet med Eia, selvsagt ha.

(En noe forkortet versjon er på trykk i Klassekampen i dag fredag 6. november 2015)

Innlegget ble skrevet som svar på Eias innlegg på søndag, og i mellomtiden har det kommet flere innlegg som også svarer på Eias innlegg. Et av de beste og mest morsomme er skrevet av Øystein Runde og ligger her.