Hei, middelklassen

Foreldrene mine arbeidet. De var arbeidere. De var de første i sine familier som fikk høyere utdannelse. Mamma fikk stipend fra kommunen til å ta realskolen fordi hun var så flink. Pappa gikk på ski til skolen. Det fantes ingen vei, han måtte bo på internat. Mamma ble evakuert under krigen. Barndomshjemmet hennes ble brent og de dro med båt fra Finnmark til Helgeland. Den tyske kokken kastet kniv etter ungene som prøvde å ta litt ekstra mat. De var sultne.

Disse historiene høres fjerne ut. Er dette mine foreldre? Ikke besteforeldre? Oldeforeldre? Utviklingen har gått  fort. Mamma og Pappa fikk, etter realskolen, dra til Tromsø og ta lærerskolen. Det var der de møttes. De giftet seg, fikk tre barn og arbeidet som lærere hele livet. På grunnskolenivå. De var arbeidere. Men det regnes ikke som et arbeideryrke, det regnes som et middelklasseyrke.

Mamma ville at jeg skulle bli lege. Det skjønner jeg godt at hun ville. Men den privilegerte jenta ville ikke bli lege. Jeg hadde ikke opplevd krigen og ville realisere meg selv. Jeg ville bli kunstner. Det fantes ingen bakdører å gå for meg. Jeg måtte selv reise de 2000 kilometerne til hovedstaden og finne ut av ting. Det fantes ingen med kunstneryrke eller som var en del av den kulturelle middelklassen som jeg visste om. Jeg er selv ansvarlig for at jeg nå bor her, behersker kodene, kan spise sushi og drikke kaffe latte. Jeg opplever ting foreldrene mine bare kunne drømme om. Jeg har fått utgi bøker, satt opp teaterstykker og spist lunsj på Teaterkafeen. Jeg klager over at jeg det tar lang tid å hente og levere i barnehagen, mens faren min gikk på ski til skolen fordi det ikke fantes vei.

Jeg har klart det. Jeg har reist bort, klatret opp og kommet meg vekk. Jeg er en del den kulturelle middelklassen selv med en lav forfatterårslønn. Jeg har fast spalte i avis og når jeg går på fest der får jeg østers og champagne. Det er vi som er den kulturelle middelklassen. Det er vi som leser filosofi, teori og kjøper mer enn 20 bøker i året. Vi som går på teater og opera. Vi som … ja, dere vet jo best selv hva dere gjør, dere som leser dette. 

(Baksidetekst i Klassekampen i dag 22. juni 2012)

Hverdag. Småbarnsliv

Noen gråter. Jeg våkner. Noen skriker. Jeg står opp. Noen trenger meg. Jeg løfter henne opp. Hun er blid. Hun slutter å gråte. Hun er fornøyd nå. Hun blir løftet opp. Hun løfter meg opp. Opphever trøttheten jeg kjenner, nesten konstant, som om jeg har glemt hva det vil si å være uthvilt. Som om jeg aldri har vært det, aldri skal bli det. Jeg koker grøt, jeg lager kaffe, jeg småpludrer. Jeg bruker den stemmen voksne har når de snakker med babyer. Jeg tenker på hva vi skal ha til middag i dag, hva jeg må huske å handle. Jeg driver en bedrift. Det som begynte så uskyldig med tiltrekning er blitt denne bedriften. Men inntekter og utgifter. Spenning er blitt hverdag. Kjærlighet, trivialitet, de ligger tett inntil hverandre. Det store og det lille. De store ordene og de små. Vi kan snakke om alt. Vi må snakke om alt. Bleieskift. Tilbudspriser. Frysevarer. Har du tatt ut brød til i morgen? Hvis jeg leverer, kan du hente henne? Hvem skal handle? Små lykkeglimt inni trøttheten, hverdagene tar ikke slutt, en liten jente som begeistret roper og peker.

Pappa, min Pappa, var suveren. Han husket alltid innholdet i fryser og kjøleskap. Han avsluttet kvelden med å spørre hvilket syltetøy vi ønsket oss til frokost dagen etter. Vi kunne velge mellom selvplukket og hjemmelagd blåbær, tyttebær eller multer. Noen ganger hadde vi bringebær. Jordbær og rips var mer sjelden, de var favorittene mine. Mamma og Pappa styrte familiebedriften med stø hånd. De kjøpte fisk fra fiskeren og hele slakt som ble fordelt i små pakker og lagt i fryseren. Mamma bakte brød, fryste ned og Pappa husket alltid på å ta ut kvelden før. Mamma og Pappa gjorde disse hverdagstingene for barna sine, år etter år. De lengtet ikke etter noe annet. De vekket oss, lagde frokost, smurte matpakker, lærte oss å smøre matpakker selv. Uten å skifte jobb. Uten å flytte til et annet hus, et annet sted. Uten å skille seg. De ble i det samme huset, på det samme stedet, med den samme jobben, den samme ektefellen. De samme barna. Nå er de barna blitt voksne. Nå er det jeg som er Mamma og må huske på å handle inn melk, brød, kaffe, leverpostei, laks, linser, brokkoli. For brokkolien, linsene og laksen kan forvandles. De kan bli den gode og sunne middagen, den vi spiser sammen og samler krefter fra. En liten jente tar en bit av laksen og sier mmmmmm. Hun sier: Mamma. Det er meg hun peker på. 

(Baksida av Klassekampen tirsdag 22. mai 2012)

Legger den ut siden jeg legger ut alle baksidetekster her på bloggen. Denne gangen hadde jeg juksa litt på førehånd. Jeg skrev teksten spesielt for tidsskriftet Riss og deres nummer med tema trivialiteter som nettopp kom (01-2012).  Denne teksten er dermed mer gjennomarbeidet enn en vanlig Klassekampen-tekst ofte er. Kanskje er det grunnen til at jeg har fått usedvanlig mange fine tilbakemeldinger? Takk for det.

Skyld og skam

Jeg skammer meg. Jeg skammer meg og føler skyld av mange ulike grunner. En av dem er at jeg ikke er direkte rammet. At livet mitt er fylt av andre ting. At jeg har gått videre så lett. Norge er rammet av det verste angrepet, siden andre verdenskrig. Ting er tilbake i gjenge. Kristopher Schau er spurt av Morgenbladet om å rapportere fra rettssaken. Han skriver i avisa om den dårlige samvittigheten han føler. Jeg kan bare føye meg inn i rekken. Skal jeg skrive om noe annet nå når rettsaken er begynt ogdet er rundt oss igjen?Men skal jeg skrive om det da? Jeg som riktignok var i Oslo, men som befant meg trygt på Tøyen og trente mens Derrick gikk på skjermen. Så kommer meldingen om en ekstra nyhetssending fordi en bombe har eksplodert i Oslo sentrum. Uvirkelig og fjernt. Likevel ikke langt unna.

Hvilken rett har jeg til å gjøre krav på tragedien,  når jeg ikke ble direkte rammet? Bare rammet som en borger av staten Norge, og byen Oslo. Rammet som tenåringsmor, men til tenåringer som befant seg i trygghet hjemme hos oss. Rammet som en tidligere aktiv i ungdomspolitikken. Indirekte rammet.

Det føles selvopptatt eller lite empatisk å skrive om noe annet. Slik teksten jeg hadde levert til denne spalten 21. juli, som da kom på trykk lørdag 23. juli. Den handlet om kropp. 23. juli var jeg ikke særlig opptatt av kropp. Jeg skulle gjerne sett at den petiten ikke stod på trykk akkurat da. Men også det var en bagatell. Det var mye forhåndsprodusert stoff i helgeavisene som brått virket malplassert.

Det kjennes lite empatisk å ikke si, mene eller skrive noe om denne store tragedien. Men det virker også lite empatisk å skrive om tragedien når man ikke er direkte rammet. Hvilket krav har vi til å si noe, mene noe, om dette? Hvor viktig er våre følelser eller meninger om dette? Det er ikke vår sorg. Det er vår sorg også. Men ikke i like sterk grad.

Så jeg ender opp med å skrive dette. Hva annet kan jeg gjøre? Selv om jeg også er mettet av alle ordene som prøver å si noe, som leter, som vakler, som er ambivalent og usikker. Slik også jeg er vaklende, ambivalent, usikker. Fylt av skyld og skam.

Vel vitende om at det finnes mange mennesker som er direkte rammet. Som må gjennomleve deres livs verste mareritt på nytt. Og som ikke bryr seg om våre små dilemmaer som å skrive denne teksten. De finnes ikke langt unna oss andre i samme land, samme by, samme virkelighet som oss.

(På baksida av Klassekampen i dag tors 19. april 2012)

Vil du gifte deg med meg?*

Det er et stort og viktig spørsmål i mange menneskers liv. Likevel noe de fleste mener hører privatsfæren til. Særlig inntil ekteskapsinngåelsen er et faktum. Da er det en offentlig sak. De fleste besvarer lydig spørsmålet om de er gift, i hvert fall så lenge svaret er ja. Og i år, for ti dager siden, hadde vi denne dagen, denne ene dagen, som kommer bare én gang hvert fjerde år. Den dagen kvinner visstnok har lov til å fri. Alle de andre dagene, i alle de andre årene, det vil si hver dag, året rundt, har menn lov til å fri.
 Dette er gammeldags. Men ordningen sitter i. Det er ikke mange kvinner som har lyst til å fri. I alle fall ikke på en annen dag enn dagen i dag. De tar utdannelse, de jobber, de deler utgifter og oppgaver. Men snakker man om bryllup, ønsker de fleste å bli fridd til. Også de likestilte moderne kvinnene. Det handler om noe annet, noe som ikke har med politikk å gjøre. Det handler om kjærlighet. Drømmen om å bli tatt med storm, drømmen om at Han, Drømmemannen, går ned på kne for Deg. Mange av de høyt utdanna likestilte kvinnene som ønsker å bli fridd til, blir også fridd til. Da sier de ja. Mange ifører seg hvit kjole, gifter seg i kirka, og lar sin egen far føre seg fram til mannen de har sagt ja til. Som om de fortsatt er farens eiendom og skal gis videre til mannen de elsker. Som om de egentlige er kristne mennesker siden de velger det religiøse som scenografi for sin feiring. Noen av disse høyt utdanna moderne kvinnene velger å gjøre en ytterligere forandring etter giftemålet. De tar mannens etternavn, etter sitt eget. Ofte får barna navnet til faren, selv når mor har insistert på å beholde sitt eget navn virker det som om barna likevel skal ha farens navn. Det som forbauser og overrasker meg er å oppdage hvor viktig bryllupsritualet er. At man er villig til å gjøre disse eldgamle ritualene uten å ønske å modernisere eller forandre særlig mye. Forskjellen på å være samboer eller gift er en juridisk forskjell. Men den er mye mer enn det. Det ligger en stor symbolsk betydning i det å gifte seg, som ikke synes å ha blitt mindre med årene til tross for økt likestilling. Og til tross for den høye skilsmissestatistikken. Den ultimate kjærlighetserklæring er fortsatt at mannen går ned på kne og frir til deg, kvinnen, så tar du i mot frieriet, ringen, gavene og ikler deg hvit kjole. Du feires, alt du behøver å gjøre er å si ja.

*(Ja, kjære faste lesere, dette har du lest før. Dette er en litt kortere versjon av denne skuddårsdag-teksten. Denne kortere versjonen stod på trykk på baksida av Klassekampen 10. mars 2012 og jeg legger alle tekstene derfra ut her. Ja, det er nærmest for mitt eget arkiv å regne.)

Litteraturliste

På utallige oppfordringer fra det dedikerte publikummet i Lier på kvinnedagen, legger jeg ut litteraturlisten over bøker jeg snakket om/nevnte i foredraget jeg holdt på Lier Bibliotek 8. mars om kvinnelige samtidsforfattere og moderne kvinneroller.

Forfattere jeg nevner, der hele forfatterskapet kan være aktuelt:

Vigdis Hjorth – nevner flere av de siste utgivelsene og særlig Tredve dager i Sandefjord, Snakk til henne, Hjulskift og Om bare.

Hanne Ørstavik – særlig Presten

Marit Eikemo – alle tre, men særlig Samtale ventar.

Ingvild Holvik  - Lykkefeltet

Beate Grimsrud – En dåre fri, m flere.

Trude Marstein – nevner forfatterskapet, romanen Gjøre godt og siterer fra flere essay av henne.

Brit Bildøen – særlig Litterær salong og essayet om Stormannsgalskap fra Forfattarforelsingane.

Lina Undrum Mariussen - Finne deg der inne og hente deg ut (dikt)

Gunnhild Øyehaug – Vente. Blinke.

Olaug Nilssen - forfatterskapet

Kjersti Kolbotn – Eg er mamma. Eg skal vere god.

Kjersti Skomsvold - Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Martina Lowden – Allt (svensk)

Nevner også mine egne to bøker, Tørst og Alt jeg skriver er sant.

Essay/sakprosa

Unn Conradi Andersen – Har vi henne nå?

Marta Nordheim – Røff guide til samtidslitteraturen

Susanne Christensen – Den ulne avantgarde

Virginia Woolf – Indiskresjoner og andre essay. Og Et eget rom.

Forfattarforelesingane (utgitt av Norsk Forfattersentrum)

Toril Moi – Hva er en kvinne?

Nevner/ramser opp kvinner som har gitt ut essaysamlinger:

Liv Lundberg, Eva Jensen, Trude Marstein, Gunnhild Øyehaug, Olaug Nilssen, Agnes Ravatn, Marit Eikemo, Eldrid Lunden, Brit Bildøen

Andre forfattere/bøker som nevnes:

Heidi Marie Kriznik, Anne Oterholm,

Linn Ullmann, Cathrine Grøndahl, Kjersti Rorgemoen

Maria Sveland - Bitterfittan

Sara Stridsberg – Drømmefakultetet

Geir Gulliksen – Tjuendedagen (og essayet Se min kjole fra Samtiden)

Edy Poppy, Doris Lessing, Sarah Kane, Siri Hustvedt,

Marie Redonnet, Gertrude Stein.

Ingrid Storholmen, Monika Aasprong, Cecilie Holck

Suzanne Brøgger, Erica Jong, Cecilie Løveid, Marguerite Duras, 

Kerstin Ekman, Monika Fagerholm, Merete Morken Andersen

Kristine Tofte – Song for Eirabu

Cervantes - Don Quixote

Nevner også en del tidsskrift.

Samtiden, Bokvennen, Kraftsentrum

Fett, Utflukt, Luj, Prosa

Det er ikke slutt ennå!

Tenk at jeg for mange år siden, helt tilbake i 2008 trodde det skulle ta slutt.

Det som jeg levde høyt på i 2007.

Vi snakker om den oppturen det er å bli spurt om legitimasjon. Og det er igjen i Sverige det skjer. Hos systembolaget.

Og nå snakker vi mars 2012. Jeg er innom Systembolaget for å ta med en flaske rødvin og damen er altså så elskverdig å be meg vise legitimasjon.

Ja, gjerne, sier jeg, det er meg en glede.
Du er jo ikke så gammel, sier hun da hun ser den.

Jeg skriver det ned så ihvertfall ikke jeg skal glemme det.
Jeg elsker Sverige.

La-di-da, la-di-da.

Den internasjonale kvinnedagen

Da puster jeg lettet ut etter å ha holdt foredrag om Kvinnelige forfattere og moderne kvinneroller på Biblioteket i Lier.

Kvinnedagen gjør meg nesten litt nostalgisk når jeg tenker tilbake på Fjordfitte og Drusilla og 0803-bloggen. Og jeg mimrer meg tilbake ... helt tilbake til 2007 da jeg både var Kulturredaktør i Fett og var med å lage Ladyfest. Det kan virke som jeg også var glad. Iallfall skrev jeg

Overstrømmet av glede

Og mens jeg er inne på gamle poster anbefaler jeg gjerne Drusillas post om Faktafemnisme med det samme.

I 2008 hadde jeg visning av nyskrevet tekst på det som da var Det Åpne Teater. Heltinnesinne het det og er etterpå blitt en forstilling. I 2009 var jeg Ordstyrer på et Ladyfest arrangement som stilte spørsmålet "Har boka kjønn?" - I 2009 skrev jeg også på 0803-bloggen:

Små kvinnesaker. Store kvinnesaker.

og denne

Mannlige glamourmodeller

Til og med i 2010 eksisteterte 0803-bloggen. Da skrev jeg om Den offentlige kroppen.

Og avslutningsvis kan jeg anbefale denne posten som både beviser at man fortsatt blogger feministisk og på kvinnedagen, samt at menn kan være feminister.

Gratulerer med kvinnedagen!

Kulturell kvinnekveld

Sted: Lier bibliotk.

Tid: Straks! Dvs kl 18.00

Les mer her 

og se plakaten her.

Saksa fra Lierposten:

Lierposten 08.03.2012  -  Side: 15

Kvinnedagen markeres i år med en kulturell aften med spennende innhold på biblioteket i Lierbyen.

Det hele åpnes med en Fairtrade-utstilling i ord og bilder. Her kan besøkende få smaksprøver og en mulighet til å sette seg inn i hvordan Fairtrade-organisasjonen jobber. Håpet er at dette kan motivere flere til å tenke nytt.


Arrangementet innledes av varaordfører Nina Johnsen holder en kort tale og åpner utstillingen.


Hun etterfølges av Kari Tomine Isene Bodnar som vil synge viser og jazztoner akkompagnert av Hans Martin Fiskum. Hun er født og oppvokst med sang og musikk i Lier, og spiller selv diverse instrumenter. Isene Bodnar har vært med i flere kor og korps, og nå synger hun i «DameEtagen»


Foredraget blir holdt av forfatter Ellisiv Lindkvist, og hennes tema er kvinnelige samtidsforfattere og moderne kvinneroller. Lindkvist er både forfatter og dramatiker, og hennes siste bok er kalt «Tørst». Den inneholder viktige tema om kvinners forhold til kropp, seksualitet, kunstfeltet og mennene der.

Bildetekst:
 - Ellisiv Lindkvist. (Foto: Pressefoto Cappelen Damm/Anna-Julia Granberg) Kari Tomine Isene Bodnar (Foto: Benedikte Håkonsen)Nina Johnsen (Foto: Benedikte Håkonsen)