Sommer i P2

Sommer i P2 er et av mine absolutte favorittprogrammer. Jeg liker å få høre forskjellige personer snakke uten avbrytelser, morsomt, klokt, spennende, interessant alt etter som hvem som forteller. Og jeg har ofte endt med å gråte en skvett av andres historier og musikkvalg. I sommer fikk jeg æren av å være gjest der selv.

Programmet beskrives slik på nettsidene:

Forfatter Ellisiv Lindkvist vokste opp i Troms og forteller om romantisering av både bygda og byen, om foreldrenes klassereise og om sin feministiske oppvåkning. Hun røper også sin fortid i bandet Poetmos, der folk på gata i Tromsø ble vitne til poetiske framføresler.

Her ligger programmet, tilgjengelig til 11. januar 2017. Etter det blir det tilgjengelig som podkast, men da uten musikken.

I studio hos NRK

Min spilleliste

• Glenn Miller and His Orchestra - In the Mood
• Les Reines Prochaines - Opfer Dieses Liedes (Wicked Game)
• Rihanna + Calvin Harris - We Found Love
• Laurie Anderson - From the Air
• Joy Division - Love Will Tear Us Apart (Original Version)
• Annika Norlin - Åkej
• Liv Steen (vokal) - Begravelsestango
• Oscar Danielson - Besvärjelse

-->

Slemmeste jenta i klassen

 Det er en stor og urolig klasse, men på forreste rad sitter en skikkelig flink pike, en sånn som alltid er pen i tøyet og rekker opp hånda før hun sier noe. Den flinke piken gjør leksene sine og kommer alltid presis. Men nettopp derfor er det så irriterende å se hva de slemme, skitne jentene på bakerste rad driver med. De er har korte skjørt, leppestift og de røyker. Kanskje drikker de også. De kommer helt sikkert fra dårlige hjem. Ikke som den flinke jenta som er oppvokst i et møblert borgerlig hjem. Så hun rekker opp hånda og sier til læreren: - Se! Se hva de gjør! Det er ikke fint, det er ikke pent! Det er ikke sånn leksene skal gjøres.

Samtidig som guttene på bakerste rad får holde på. Ja, guttene er enda verre, der de avbryter læreren, forteller vitser høylytt uten å be om ordet, latterliggjør de slemme jentene, samtidig som de flørter med dem og klår på dem. De krever oppmerksomhet og de får den. De viser seg fram og de blir sett på. De bare: se på meg, se hva jeg kan, se så langt jeg kan tisse, se så flink jeg er til å balansere, se så modig jeg er! Selv den flinkeste jenta applauderer dem. I det minste lar hun dem holde på. De provoserer ikke så mye som jentene. For når hun selv anstrenger seg for å være innenfor, for å gjøre leksene, møte opp presis og rekke opp hånda. Hvorfor gjør ikke de andre jentene det da? Skal de slippe unna med denne oppførselen sin? Og attpåtil få oppmerksomhet for det?

Guttene er tross alt gutter. Dem bryr ikke den flinke jenta på første rad seg om. Nei, det er jentene hun peker på. Se på de slemme jentene, sier hun til læreren. De flørter for mye, de er vulgære, de passer ikke inn her. Og dessuten lyver de, nesten roper hun. Skjønt hun roper ikke som de slemme gjør, hun sier det håndlig, nedlatende. Vi kan ikke tro på dem, det de sier er ikke sant. De sier slemme ting om andre. Om familien sin og sånt bør man ikke si høyt. Det bør man holde for seg selv.

-       Alle må få gå på skolen, sier læreren. Før han bøyer han seg ned mot den flinke jenta og hvisker:

- Men de vil få nedsatt orden og oppførsel.

(Baksida av Klassekampen lørdag 29. oktober 2016)

Hei, middelklassen

Foreldrene mine arbeidet. De var arbeidere. De var de første i sine familier som fikk høyere utdannelse. Mamma fikk stipend fra kommunen til å ta realskolen fordi hun var så flink. Pappa gikk på ski til skolen. Det fantes ingen vei, han måtte bo på internat. Mamma ble evakuert under krigen. Barndomshjemmet hennes ble brent og de dro med båt fra Finnmark til Helgeland. Den tyske kokken kastet kniv etter ungene som prøvde å ta litt ekstra mat. De var sultne.

Disse historiene høres fjerne ut. Er dette mine foreldre? Ikke besteforeldre? Oldeforeldre? Utviklingen har gått  fort. Mamma og Pappa fikk, etter realskolen, dra til Tromsø og ta lærerskolen. Det var der de møttes. De giftet seg, fikk tre barn og arbeidet som lærere hele livet. På grunnskolenivå. De var arbeidere. Men det regnes ikke som et arbeideryrke, det regnes som et middelklasseyrke.

Mamma ville at jeg skulle bli lege. Det skjønner jeg godt at hun ville. Men den privilegerte jenta ville ikke bli lege. Jeg hadde ikke opplevd krigen og ville realisere meg selv. Jeg ville bli kunstner. Det fantes ingen bakdører å gå for meg. Jeg måtte selv reise de 2000 kilometerne til hovedstaden og finne ut av ting. Det fantes ingen med kunstneryrke eller som var en del av den kulturelle middelklassen som jeg visste om. Jeg er selv ansvarlig for at jeg nå bor her, behersker kodene, kan spise sushi og drikke kaffe latte. Jeg opplever ting foreldrene mine bare kunne drømme om. Jeg har fått utgi bøker, satt opp teaterstykker og spist lunsj på Teaterkafeen. Jeg klager over at jeg det tar lang tid å hente og levere i barnehagen, mens faren min gikk på ski til skolen fordi det ikke fantes vei.

Jeg har klart det. Jeg har reist bort, klatret opp og kommet meg vekk. Jeg er en del den kulturelle middelklassen selv med en lav forfatterårslønn. Jeg har fast spalte i avis og når jeg går på fest der får jeg østers og champagne. Det er vi som er den kulturelle middelklassen. Det er vi som leser filosofi, teori og kjøper mer enn 20 bøker i året. Vi som går på teater og opera. Vi som … ja, dere vet jo best selv hva dere gjør, dere som leser dette. 

(Baksidetekst i Klassekampen i dag 22. juni 2012)