Små kvinnesaker. Store kvinnesaker.

Den internasjonale kvinnedagen, 8. mars – kom og gikk og media kunne igjen bable om kvinnesaker i noen dager. Er stripping feminisme, var et av spørsmålene som sto på agendaen i år. Og som alltid når man snakker om kvinnesaker er det fint å ha folk som ikke er feminister, som ikke er den del av norsk kvinnebevegelse til å kunne påpeke: kvinnebevegelsen har svikta. Fordi det finnes kulturer, samfunn, strukturer og menn som undertrykker kvinner, fordi mange ikke-vestlige kvinner ikke blir integrert i det norske samfunnet er det (surprise!) Kvinnebevegelsen som har svikta.  Hvis du er feminist, har du tydeligvis et helt spesielt ansvar for å alltid snakke om den saken som er mest kvinneundertrykkende. Det kan for eksempel være kjønnslemlestelse. Hvis du er feminist og snakker om ting som er et problem først og fremst for norske hvite middelklassekvinner, da har du selv et problem. Kanskje er du kvinne, hvit, norsk og middelklassefeminist og hvordan skal noen ta deg alvorlig da? Alle vet at hvite middelklassekvinner i Norge har det kjempebra og det finnes mange andre kvinner som har det verre. Slutt å syte. Problemer i forbindelse med skjønnhetstyranniet, intimbarbering eller seksualitet er ingenting å snakke om så lenge det finnes kjønnslemlestelse i verden. Kritikken kan oppsummeres slik: Norske feminister har det alt for godt, de er alt for opptatt av eget underliv og drikker alt for mye caffe latte.

 

Kritikken gjelder ikke norske hvite middelklassemenn. Enda de er enda mer privilegert enn norske hvite middelklassekvinner. Ansvaret for all verdens kvinner begynner visst først idet du kaller deg feminist. Antagelig er det fordi du da blir en del av Kvinnebevegelsen og er det noe media liker å si å påpeke er det at kvinnebevegelsen har svikta. At Märtha Louise ikke vil kalle seg selv feminist fordi det er så belastende er dermed åpenbart. Hun tjener penger på at navnet hennes er blitt kjent grunnet et antidemokratisk system, og vil selvsagt ikke kalle seg feminist. Da ville hun jo med ett få ansvar for hele verdens (eller halve verdens) befolkning i tillegg til å bare kunne uttale seg om det til enhver tid mest kjønnsurettferdige i verden. I stedet skryter prinsessen av å ha vært såkalt guttejente. Noe svært mange kvinner gjør. På den måten får de rakket ned på alt som knyttes til kvinnekjønnet samtidig som man opphøyer seg selv. ”Jeg er ikke sånn, som de andre kvinnene. Jeg er en guttejente. (Jeg er ikke feminist heller, altså.)”

 

Et par relevante og åpenbare spørsmål er: 1 – Hvem er kvinnebevegelsen? 2 – Har ikke alle et ansvar for urettferdighet i verden, ikke bare feministene, men kanskje først og fremst folk med makt, inkludert menn med makt?