Tenk om …

La oss tenke oss at en tidligere AUFer har fått nok av samfunnsutviklinga. Det er for jævlig hvordan Frp og Høyre styrer dette landet, tenker hun! Inhumanismen, den sosiale urettferdigheten, de økte klasseforskjellene, rasismen, materialismen, selvgodheten, arrogansen, tilbakeslagene i likestillingskampen. Det er ingen ende på elendigheten, tenker hun. Hun mister troen på demokratiet. Hun melder seg ut av AUF og oppsøker radikale miljøer på nett stort sett bestående av revolusjonære ekstremister på venstresiden. Hun skriver et langt manifest gjennomsyret av mannsforakt – for hvordan menn har styrt verden, startet kriger, nektet å ta seg av barna sine, slått, mishandlet og drept sine nærmeste og andre kvinner i hundrevis, tusenvis av år. Ofte med lover på sin side eller med hjelpeløse små straffer. Hun viser hvordan den systematiske undertrykkingen fortsetter den dag i dag og hvordan høyresidas politikk legitimerer dette. Hun trener seg opp med våpen, hun slutter å ha kontakt med andre mennesker. Hun tar piller og dop for å få svekket empati og  større muskler. Hun spiller dataspill for å øve seg på å skyte. Hun planlegger noe. Noe stort, noe som vil bli husket, noe hun vil få avisenes forsider for.

Hun bestemmer seg for å gjennomføre det. Hun plasserer en bombe mot regjeringskvartalet. Deretter skal hun halshugge Carl I. Hagen. Det vil gi en voldsom effekt. Hun rekker ikke Hagen. Han har reist hjem. Mange har gått fra jobbene sine i regjeringslokalene også, likevel er en bombe i Oslo Sentrum noe man legger merke til. Ikke bare i Norge, i verden! Og enda har ikke det verste skjedd. Hun skal ta dem, landssvikerne, rasistene, då små kvinnehaterne. Hun drar til Fpus sommerleir, der Hagen nettopp har vært, men dratt og hun klarer faktisk å drepe 69 Fpuere.  Barn. Ungdommer.

La oss si at dette hendte. Er det sannsynlig at Frp lar være å kritisere Ap og Auf – fordi de ikke vil slå politisk mynt på tragedien? Er det sannsynlig at Ap vinner neste valg? Er det sannsynlig at Siv Jensen vil sitte hos Skavlan og rolig forklare utlendinger at Ap ikke er et terroristparti? Ville mannshatet bli feid under teppet? Ville kommentarfeltet fortsette å bestå av store mengder mannshat og Frphat? Ville Ap si at handling ikke kommer fra holdning? Ville en meningsfelle av den kvinnelige terroristen – en som var flittig sitert i det lange manifestet – ville hun få støtte av Fritt Ord for å skrive sin versjon? Sin visjon?

Herregud – nei! Vi lever da ikke i en sinnsyk verden, heller.

(Baksida av Klassekampen i dag 10. september 2014)

Skyld og skam

Jeg skammer meg. Jeg skammer meg og føler skyld av mange ulike grunner. En av dem er at jeg ikke er direkte rammet. At livet mitt er fylt av andre ting. At jeg har gått videre så lett. Norge er rammet av det verste angrepet, siden andre verdenskrig. Ting er tilbake i gjenge. Kristopher Schau er spurt av Morgenbladet om å rapportere fra rettssaken. Han skriver i avisa om den dårlige samvittigheten han føler. Jeg kan bare føye meg inn i rekken. Skal jeg skrive om noe annet nå når rettsaken er begynt ogdet er rundt oss igjen?Men skal jeg skrive om det da? Jeg som riktignok var i Oslo, men som befant meg trygt på Tøyen og trente mens Derrick gikk på skjermen. Så kommer meldingen om en ekstra nyhetssending fordi en bombe har eksplodert i Oslo sentrum. Uvirkelig og fjernt. Likevel ikke langt unna.

Hvilken rett har jeg til å gjøre krav på tragedien,  når jeg ikke ble direkte rammet? Bare rammet som en borger av staten Norge, og byen Oslo. Rammet som tenåringsmor, men til tenåringer som befant seg i trygghet hjemme hos oss. Rammet som en tidligere aktiv i ungdomspolitikken. Indirekte rammet.

Det føles selvopptatt eller lite empatisk å skrive om noe annet. Slik teksten jeg hadde levert til denne spalten 21. juli, som da kom på trykk lørdag 23. juli. Den handlet om kropp. 23. juli var jeg ikke særlig opptatt av kropp. Jeg skulle gjerne sett at den petiten ikke stod på trykk akkurat da. Men også det var en bagatell. Det var mye forhåndsprodusert stoff i helgeavisene som brått virket malplassert.

Det kjennes lite empatisk å ikke si, mene eller skrive noe om denne store tragedien. Men det virker også lite empatisk å skrive om tragedien når man ikke er direkte rammet. Hvilket krav har vi til å si noe, mene noe, om dette? Hvor viktig er våre følelser eller meninger om dette? Det er ikke vår sorg. Det er vår sorg også. Men ikke i like sterk grad.

Så jeg ender opp med å skrive dette. Hva annet kan jeg gjøre? Selv om jeg også er mettet av alle ordene som prøver å si noe, som leter, som vakler, som er ambivalent og usikker. Slik også jeg er vaklende, ambivalent, usikker. Fylt av skyld og skam.

Vel vitende om at det finnes mange mennesker som er direkte rammet. Som må gjennomleve deres livs verste mareritt på nytt. Og som ikke bryr seg om våre små dilemmaer som å skrive denne teksten. De finnes ikke langt unna oss andre i samme land, samme by, samme virkelighet som oss.

(På baksida av Klassekampen i dag tors 19. april 2012)

aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes

Og rosene. Rosene.

For dem som ønsker flere/andre ord enn Til Ungdommen anbefaler jeg Inger Christensens Alfabet, overskrifta (aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes) har jeg hentet fra den. 

Anbefaler også Juliana Spahrs Alle med lunger kopla saman (gjendikta av Ingrid Storholmen og Gunstein Bakke, norsk utgave 2008), det er jo også mulig å lese originalutgaven This connection of everyone with lungs. Første del heter: Dikt skrive etter 11. september 2001.

TIL UNGDOMMEN av Nordahl Grieg (1936)

Kringsatt av fiender,

gå inn i din tid!

Under en blodig storm -

vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,

udekket, åpen:

hva skal jeg kjempe med

hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,

her er ditt sverd:

troen på livet vårt,

menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,

søk det og dyrk det,

dø om du må - men:

øk det og styrk det!

Stilt går granatenes

glidende bånd

Stans deres drift mot død

stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.

Fred er å skape.

Kast dine krefter inn:

døden skal tape!

Elsk og berik med drøm

alt stort som var!

Gå mot det ukjente

fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,

ukjente stjerner.

Skap dem, med skånet livs

dristige hjerner!

Edelt er mennesket,

jorden er rik!

Finnes her nød og sult

skyldes det svik.

Knus det! I livets navn

skal urett falle.

Solskinn og brød og ånd

eies av alle.

Da synker våpnene

maktesløs ned!

Skaper vi menneskeverd

skaper vi fred.

Den som med høyre arm

bærer en byrde,

dyr og umistelig,

kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt

fra søster til bror:

vi vil bli gode mot

menskenes jord.

Vi vil ta vare på

skjønnheten, varmen

som om vi bar et barn

varsomt på armen!

Et nydelig dikt og en nydelig sang som de også sang i Domkirka i dag. Selv husker jeg den best fra alle SU-samlingene jeg deltok på i min ungdom. Der sang vi alltid fra søster til bror i nestsiste vers.