Den offentlige kroppen

“Du sökte en kvinna och fann en själ - du är besviken.” Sånn slutter Edith Södergrans dikt “Dagen svalnar”. For kvinnen har alltid vært (knyttet til) kroppen og kroppen har alltid vært (knyttet til) synden. Selv i vår tid og i vår del av verden, hvor vi tror vi er kommet så langt, er det fortsatt vanskelig å være denne syndefulle kroppen. På den ene siden lever vi i seksualisert kultur, det seksuelle presset mot kvinnekroppen, ja mot jentekroppen er blitt mye sterkere. BHer lages for treåringer, det finnes knapt en nedre grense for når man kan begynne seksualiseringen. På den andre siden er det de som ønsker å beskytte kvinne- og jentekropper med å dekke kroppen til, for slik å frata kvinnen skyld. Problemet er at man da påfører skyld til alle kvinne- og jentekropper som ikke dekker seg til.

Kvinnens kropp er offentlig. Derfor kan Aftenposten lage en sak om at unge jenter er dumme som drikker rusbrus uten å tenke på kaloriene den inneholder. Derfor kan kommersielle selskaper ta det for gitt at enhver kvinne er misfornøyd med sin egen kropp. Kroppen er syndig, hun vil aldri ha grunn til å være fornøyd. Derfor er den mest hyppige reklamen til kvinner på facebook og gmail nettopp for slankeprodukter. Og derfor er det kvinnens egen skyld om hun blir utsatt for overgrep. Denne logikken er det vanskelig å bli kvitt så lenge kulturen er både så kjønnet og så seksualisert.

Det hjelper ikke om noen få mennesker mener at voldtekt egentlig er noe menn kan gjøre noe med, siden det er menn som voldtar. Majoriteten fortsetter å legge skylden på kvinner, som vekteren sa til NRK nylig: ”Jenter er utrolig naive.” Hadde de ikke vært så naive hadde de ikke blitt voldtatt.

Derfor handler det ikke bare om moral når man ønsker å se tenåringsjentene kledd annerledes. Det handler også om frykt for hva de skal bli utsatt for og vissheten om at alle vil spørre hva jenta hadde gjort, hva hun hadde på seg og hvor mye hun hadde drukket.

Hva man spør gutter og menn om vet jeg ikke. Man kan jo ikke implisere at menn som gruppe har gjort noe galt. For det første er jo ikke menn en gruppe, de er individer. Vi kan ikke begynne å beskylde alle menn for å være voldtektsforbrytere, fordi noen få er det. Da er det bedre at den andre halvparten av befolkningen lever i konstant frykt.

Også lagt ut på 0803-bloggen.

På baksida av Klassekampen onsdag 24. mars.