Vi som elsker Forfatterforeningen

 Svaret er litterær kvalitet. Hva var spørsmålet?

Den store stipendutdelingen har nettopp vært.

Noen har fått. Noen har ikke fått.

Same procedure as last year.

Same procedure as every year.

Nåja, med visse variasjoner.

- Det finnes mange som hater Forfatterforeningen der ute, ble det sagt fra talerstolen under et årsmøte i DnF for noen år siden. Grunnen er at de er blitt avvist som medlemmer etter to bøker. Selv om de fleste av disse blir tatt opp etter en tredje bok kunne dette første-hatet forhindre senere interesse for - og engasjement i foreningens verv og arbeid, sa taleren. Den gang diskuterte vi medlemskriteriene.

Som en deltaker i ulike debatter først og fremst på sosiale medier merker jeg at dette hatet finnes. Det ulmer og syder. Blant dem som er blitt avvist som medlemmer, og blant en del som ikke får stipend. I fjor ble en profilert forfatter så sur over å ikke få stipend at hun meldte seg ut av foreningen. Barnslig, ja visst. Kanskje også usolidarisk. Da var det mer hold i kritikken Monica Aasprong kom med for noen år siden. ”Monica Aasprong liker ikke genikulten som ligger til grunn for Det litterære råds gjentatte stipender til visse forfattere.”

Det litterære råd satser på å bygge forfatterskap. Med andre ord: har du først fått (arbeids) stipend har du større sjanse for å få det igjen enn om du aldri har fått. De velger seg ut noen forfatterskap, mens andre knapt får noe. Det var dette Aasprong påpekte. Det kan neppe ha vært en lett posisjon å sette seg selv i. Aasprong fikk støtte av andre kolleger. Mens etablerte forfattere som hadde nytt godt av satsingen på enkelte forfatterskap som Dag Solstad og Per Pettersson forsvarte ordningen. (Logikken er: jeg har fått stipend, jeg har klart å skrive gode bøker fordi jeg har fått stipend, ergo er ordningen god (for meg)).

Da Aasprong gikk ut offentlig med kritikken tenkte jeg i mitt stille sinn at det var en dirty jobb, men at det var på tide noen pirket borti det som nesten har vært tabu å snakke om. Heldigvis har Aasprong et litterært kvalitativt godt forfatterskap, fullt av eksperimentvilje og mot. Jeg vil tro det er få som tenker at hun ikke får stipend fordi hun kvalitativt ikke er god nok.

Å kritisere ordningen hvis du er en av dem som får stipend vil jo være som å skyte seg selv i foten. Å kritisere ordningen fordi du ikke får stipend er å sutre.

Det litterære råd består av ni medlemmer som er valgt av årsmøtet/generalforsamlingen, det vil si oss, DnFs medlemmer. De er nennsomt plukket ut av en valgkomité og fordeles på bokmål og nynorsk men også kjønn, geografi, sjanger og litteratursyn spiller inn. De som spørres av valgkomiteen blir også spurt fordi de selv har et forfatterskap med det man kaller litterær kvalitet. Så langt alt greit. Problemet er  at årets stipendutdeling stiller rådet seg så lagelig til for hugg at man lurer på om de har sovet i timen.

Som Dagsavisen skrev 1. april har to av de tre 5-årige arbeidssstipendene, de aller største stipendene, gått til to av rådets tidligere medlemmer. (Med unntak av to tiårige arbeidsstipend til etablerte kunstnere, som erstatter den tidligere garantiinntekten). Nei, ikke bare tidligere medlemmer, avtroppende medlemmer. Inntil i fjor var Markus Midré leder av rådet og Mirjam Kristensen medlem av rådet. Kritikken besvares av rådets leder som sier: ”Utelukkende på grunn av høy litterær kvalitet” La oss ikke gå inn på kvaliteten i forfatterskapene deres. Den er sikkert utmerket nok.

Det underlige er om de er de eneste av søkerne med denne utmerkede kvaliteten?

Jeg vil tro – ut fra egen erfaring med å sitte i tekstutvalg, styrer og annet at for hver søker som får støtte eller stipend finnes det minst ti andre som like gjerne kunne fått, eller i det minste to andre. Det var tross alt 217 søkere på Statens arbeidsstipend og 18 som fikk ett- eller flerårig. Det var 224 søkere på Vederlagsfondets arbeidsstipend og også her 18 som fikk.

Siden rådet likevel insisterer på å gi de to mest høythengende stipendene til folk de selv nettopp har sittet i rådet sammen med, er det vanskelig å ikke tenke at nettopp det spiller noen rolle.

Å kritisere det litterære råd er ikke lett. Det gir en ekkel smak i munnen, særlig fordi man egentlig ønsker å forsvare dem. Under årsmøtet til DnF i helga var det bare Kristine Tofte som torde å ta ordet og kritisere dette. Hun holdt et godt forberedt innlegg og svaret fra rådets leder var noe sånt som at vi er ni forfattere (implisitt: ni forfattere kan ikke ta feil).

Noen av oss elsker Forfatterforeningen – kanskje fordi vi har sittet i styre og utvalg og vet hvilken jobb som kreves, kanskje fordi vi kom inn ved første gangs søknad, kanskje fordi vi til og med tilhører de få utvalgte som er blitt begunstiget med et stipend i ny og ne, eller bare fordi vi ser fordelen med en forening som arbeider for våre rettigheter. Vi som elsker Forfatterforeningen forsvarer både den og rådet når vi møter de sure folkene der ute. Enten det er i en facebooktråd eller i et middagsselskap. Vi legger ned flid og omsorg i å forklare hvorfor vi trenger en forening, hvorfor vi trenger stipender, innkjøpsordning, boklov osv. Vi forklarer og forsvarer så godt vi kan. Vi bruker den informasjonen vi har til å fjerne misforståelser og myter.

Det litterære råd er under press. Det er kommet forslag fra politisk hold om å gjøre om på dette og la byråkrater bestemme hvem som skal fordele stipendene. Da gjelder det at de som sitter i rådet har kløkt og holder sin sti ren. Og i tillegg å stiller seg spørsmålet djevelens advokat ville stilt. Hvordan ser dette ut for min verste kritiker? Svaret ville vært at dette ser djevelsk dårlig ut. Det tar seg ikke godt ut i dagslys og det burde det litterære råd skjønne selv om de ser på litterær kvalitet. De burde tenke er dette pragmatisk, politisk og strategisk lurt?

Det gjelder å ha to tanker i hodet samtidig selv om svaret alltid er litterær kvalitet.

De fleste kunstnere vil ønske at det er kunstnerne selv som skal dele ut midler.

Vi vil forsvare det litterære råd med nebb og klør, til vi dør.

Vi er fotsoldater i litteraturens tjeneste ute i felten,

de fleste av oss er uten verv, men vi gjør en jobb.

Vi forsvarer dere.

Kjære litterære råd: Ikke gjør jobben vår så forbasket vanskelig da.

Teksten førte til en oppfølgingssak i Klassekampen 12. april 2016, jfr bildet - saken ligger på nett her. 

Denne teksten ble først publisert på Forlagsliv, på Bonusord-bloggen min hos CappelenDamm 

9. april 2016 for å følge opp saken etter årsmøtet i Forfatterforeningen 2. og 3. april.

Fra hele vide verden

...kommer kvinnelige dramatikere for å samles i Stockholm. Det er klart for den 9. internasjonale konferansen for kvinnelige dramatikere. For undertegnedes del den første.

Gleder meg til å se teater, høre lesninger, delta på workshops, treffe nye kolleger og være i Stockholm.

Les mer her. 

Monologer i bokform

Alltid moro å bli valgt ut etter anonym juryering:

Dette skriver norsk skuespillersenter: 

MONOLOGKONKURRANSE
VINNERNE AV MONOLOGKONKURRANSEN
Norsk Skuespillersenter og Transit forlag følger opp tidligere suksesser, og gir ut ny monologbok i forbindelse med jubileet for kvinners stemmerett i 2013. Boken skal feire 100-årsjubileet for kvinners stemmerett i 2013, men også sette fokus på skjevheter i dagens teaternorge, der det fremdeles er flere roller for menn enn for kvinner. Monologene i boken er valgt ut på bakgrunn av en monologkonkurranse. Juryen har jobbet på spreng i hele sommer, og vurdert de over 200 bidragene (!) vi fikk inn. Her er vinnerne som alle får sin monolog trykket i boken:
Trond Arntzen
Fredrik Brattberg
Ingir Ane Nango Bål
Ingrid Jørgensen Dragland
Eirik Fauske
Gunnar Hagen
Malmfrid Hallum
Liv Heløe
Agate Øksendal Kaupang
Janne Langaas
Ellisiv Lindkvist
Christina V. Mauer
Ingrid Weme Nilsen
Hanne Ramsdal
Erlend Sandem
Sara Li Stensrud
Jørgen Strickert
Merete Nagell Strandos
Vi gratulerer!
Vinnertekstene benyttes i Monologkurset ledet av Ragnhild Lund høsten 2012, og enkelte av monologene derfra vil vises på boklanseringen. Boken slippes på nyåret 2013. Dato kommer.
Ved siden av monologene vil boken presentere tekstenes opphavskvinner og -menn. Boken vil være tilgjengelig hos alle norske bokhandlere. Alle utvalgte bidrag vil honoreres, og bidragsyterne får et eksemplar av boken. Bidragene ble behandlet anonymt av redaksjonen.
Jury: Anna Bache Wiig, Silje Vigerust Vinjar, Øystein Ulsberg Brager (red.)

Og på scenekunst.no kan vi lese at det var overraskende mange bidrag.

Lindkvist fikk også med en monolog i denne boka.

Monologsamlingene Ådissjen og MonolUNG kan kjøpes via Transit Forlag.
Les mer om disse bøkene her.

Litteraturliste

På utallige oppfordringer fra det dedikerte publikummet i Lier på kvinnedagen, legger jeg ut litteraturlisten over bøker jeg snakket om/nevnte i foredraget jeg holdt på Lier Bibliotek 8. mars om kvinnelige samtidsforfattere og moderne kvinneroller.

Forfattere jeg nevner, der hele forfatterskapet kan være aktuelt:

Vigdis Hjorth – nevner flere av de siste utgivelsene og særlig Tredve dager i Sandefjord, Snakk til henne, Hjulskift og Om bare.

Hanne Ørstavik – særlig Presten

Marit Eikemo – alle tre, men særlig Samtale ventar.

Ingvild Holvik  - Lykkefeltet

Beate Grimsrud – En dåre fri, m flere.

Trude Marstein – nevner forfatterskapet, romanen Gjøre godt og siterer fra flere essay av henne.

Brit Bildøen – særlig Litterær salong og essayet om Stormannsgalskap fra Forfattarforelsingane.

Lina Undrum Mariussen - Finne deg der inne og hente deg ut (dikt)

Gunnhild Øyehaug – Vente. Blinke.

Olaug Nilssen - forfatterskapet

Kjersti Kolbotn – Eg er mamma. Eg skal vere god.

Kjersti Skomsvold - Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Martina Lowden – Allt (svensk)

Nevner også mine egne to bøker, Tørst og Alt jeg skriver er sant.

Essay/sakprosa

Unn Conradi Andersen – Har vi henne nå?

Marta Nordheim – Røff guide til samtidslitteraturen

Susanne Christensen – Den ulne avantgarde

Virginia Woolf – Indiskresjoner og andre essay. Og Et eget rom.

Forfattarforelesingane (utgitt av Norsk Forfattersentrum)

Toril Moi – Hva er en kvinne?

Nevner/ramser opp kvinner som har gitt ut essaysamlinger:

Liv Lundberg, Eva Jensen, Trude Marstein, Gunnhild Øyehaug, Olaug Nilssen, Agnes Ravatn, Marit Eikemo, Eldrid Lunden, Brit Bildøen

Andre forfattere/bøker som nevnes:

Heidi Marie Kriznik, Anne Oterholm,

Linn Ullmann, Cathrine Grøndahl, Kjersti Rorgemoen

Maria Sveland - Bitterfittan

Sara Stridsberg – Drømmefakultetet

Geir Gulliksen – Tjuendedagen (og essayet Se min kjole fra Samtiden)

Edy Poppy, Doris Lessing, Sarah Kane, Siri Hustvedt,

Marie Redonnet, Gertrude Stein.

Ingrid Storholmen, Monika Aasprong, Cecilie Holck

Suzanne Brøgger, Erica Jong, Cecilie Løveid, Marguerite Duras, 

Kerstin Ekman, Monika Fagerholm, Merete Morken Andersen

Kristine Tofte – Song for Eirabu

Cervantes - Don Quixote

Nevner også en del tidsskrift.

Samtiden, Bokvennen, Kraftsentrum

Fett, Utflukt, Luj, Prosa

Kulturell kvinnekveld

Sted: Lier bibliotk.

Tid: Straks! Dvs kl 18.00

Les mer her 

og se plakaten her.

Saksa fra Lierposten:

Lierposten 08.03.2012  -  Side: 15

Kvinnedagen markeres i år med en kulturell aften med spennende innhold på biblioteket i Lierbyen.

Det hele åpnes med en Fairtrade-utstilling i ord og bilder. Her kan besøkende få smaksprøver og en mulighet til å sette seg inn i hvordan Fairtrade-organisasjonen jobber. Håpet er at dette kan motivere flere til å tenke nytt.


Arrangementet innledes av varaordfører Nina Johnsen holder en kort tale og åpner utstillingen.


Hun etterfølges av Kari Tomine Isene Bodnar som vil synge viser og jazztoner akkompagnert av Hans Martin Fiskum. Hun er født og oppvokst med sang og musikk i Lier, og spiller selv diverse instrumenter. Isene Bodnar har vært med i flere kor og korps, og nå synger hun i «DameEtagen»


Foredraget blir holdt av forfatter Ellisiv Lindkvist, og hennes tema er kvinnelige samtidsforfattere og moderne kvinneroller. Lindkvist er både forfatter og dramatiker, og hennes siste bok er kalt «Tørst». Den inneholder viktige tema om kvinners forhold til kropp, seksualitet, kunstfeltet og mennene der.

Bildetekst:
 - Ellisiv Lindkvist. (Foto: Pressefoto Cappelen Damm/Anna-Julia Granberg) Kari Tomine Isene Bodnar (Foto: Benedikte Håkonsen)Nina Johnsen (Foto: Benedikte Håkonsen)

Bokvåren eller jeg teller og teller og teller

19.02.2005 00:00 – Av Ellisiv Lindkvist

Forlagene lanserer flest bøker om høsten, men de har også en vårliste. For en kulturredaksjon blir bokhøsten fort for tett, med for mange nye titler til at man rekker å anmelde eller skrive om alt man ønsker. Mens våren har langt færre titler, noe som også gjør at det blir lengre mellom høydepunktene. Flere kulturjournalister har ønsket seg et jevnere fordelt bokår uten at det har hjulpet nevneverdig. Jeg går inn på forlagenes nettsider for å finne ut om det er noe interessant å anmelde i vår. Tiden, for eksempel, har to debutanter. To nye norske romaner. To oversatte romaner. Fire romaner på krim og spenning. To fantasyromaner. Sju nye billigbøker og fem klassikere. Begge debutantene er menn, både de oversatte og de norske romanene er skrevet av menn. Fantasyforfatterne er menn. Alle klassikerne er menn. To av billigbøkene er skrevet av kvinner. I tillegg til en bok bestående av en forfatter av hvert kjønn. Og krimbøkene har også en kvinnelig forfatter. Men altså tre av mannlige forfattere.

Det er ikke morsomt å telle. Det er ganske kjedelig å telle. Men når det blir så påfallende som her så skal det litt til å ikke legge merke til det. Har man først begynt å legge merke til menn så er de overalt. De er på forsiden av avisene og inni avisene. De er ansvarlige redaktører og kulturredaktører. De er bokanmeldere og forfattere. De får mest spaltemeter, flest anmeldelser og intervjuer. De får flest stipend og de får de største stipendene.

Tiden lanserer altså en vårliste med tilsammen 26 forfattere. Av disse er fire kvinner. Det tilsvarer noe sånt som 13 prosent. Omtrent det samme som andelen kvinnelige styrerepresentanter (Andelen kvinnelige styrerepresentanter i børsnoterte selskap for 2004 var 13 prosent, i 2002 bare 8 prosent). Men høy nok? Er vi fornøyd med dette? Er det slik det skal være? Juryen, nedsatt av Morgenbladet, som våren 2004 plukket ut de ti beste forfatterne under 35 år, valgte seg sju menn og tre kvinner. Dette sa de gjenspeilet nøyaktig den kjønnsprosent blant forfatterne de skulle velge blant.

Poenget er ikke at Tiden er et dårlig forlag. Det er de ikke. De har flere interessante titler på listen sin. Ser vi for eksempel på Gyldendals pressemelding er ikke den stort bedre i forhold til kjønn. Pressemeldingen de har lagt ut med en god del av vårens lanseringer inneholder 30 mannlige forfatternavn og fem kvinnelige forfatternavn, riktignok gir det en høyere prosentandel med et helt prosentpoeng opp til 14 prosent. Ingen av de fem kvinnenavnene befinner seg blant den norske skjønnlitteraturen, fire av dem kommer på oversatt litteratur og den siste nevnes i pocketslippet. Går man gjennom hele Gyldendals liste med skjønnlitteratur, norsk og oversatt får man en kvinneandel på 28 prosent. Men det er jo symptomatisk hvilke forfattere forlaget trekker fram og gir ekstra omtale.

Jeg vet ikke om noen synes at 13 og 14 prosent kvinnelige forfattere er så mye å rope hurra for i 2005 i Norge. Det reflekterer i hvert fall ikke kjønnsfordelingen på innsendte manus eller sammensetningen av elever på forfatterskolene. Og det er langt fra regjeringens 40 prosent kvinneandel. Men ok, dette er bare to forlag og det er bare vårlista eller i Gyldendals tilfelle "reklame" for vårlista. La oss håpe at det generelle tallet er noe høyere.

Ifølge Bok og Samfunn er det i tidsrommet 1994-2001 41 prosent kvinner og 59 prosent menn som debuterer med en skjønnlitterær utgivelse. Tilsammen utgjør dette 188 debutanter og 37 prosent av disse er kommet med bok nummer to. Men ser man på hvilke forfattere som gir ut bok nummer to øker andelen kvinner til 61 prosent og menn til bare 39 prosent. Noe som kan gi spekulasjoner i retning av: er det lettere for menn å debutere? Stiller vi strengere krav til en kvinnelig forfatter enn til en mannlig? Eller andre krav? Leses kvinner og menn på like premisser? For selv om det er flere kvinner som i dette tidsrommet har kommet med bok nummer to er andelen mannlige forfattere langt høyere enn andelen kvinnelige forfattere. Og med vårens boklister in mente ser det ut til at den fortsetter å være det.

I forbindelse med kjønn og kvotering snakkes det ofte om kvalitet. At kvotering vil gå utover kvaliteten. At så lenge kvaliteten får styre kommer de beste bøkene ut. Men kvalitet er hele tiden avhengig av hvem som bedømmer kvalitet. Og kvalitet er bare et av kriteriene når et forlag velger å gi ut en bok. Det var sikkert noen gode kommersielle grunner for å gi ut Mads Larsens Pornopung, men litterær kvalitet var neppe en av dem. Så ble han også slaktet av et samlet kritikerkorps.

Jeg synes ikke det er spesielt morsomt å telle. Jeg skulle gjerne latt være. Men har man først sett skjevhetene i samfunnet i dette tilfellet knyttet til kjønn, er det vanskelig å plutselig overse dem. Har man først begynt å telle slår den skjeve kjønnsrepresentasjonen en i øynene igjen og igjen. Det erkjedelig å telle. Men noen må gjøre det.

(I anledningen kvinnedagen legger jeg ut denne saken fra 2005. Publisert i Ny Tid 19.2.2005)

Kulturkjerringa rasler med kjeppen

Kjerringa reiser seg. Kjerringa har kjepp. Ikke bare det. Kjerringa har full jobb og ganske god lønn, ikke så god lønn som mannen da, men det skulle bare mangle. Pensjonen er heller ikke like god. Hun var jo hjemme noen år. Men nå har barna blitt voksne og hun har altså både penger og tid. Penger nok til å kjøpe klær på Design Forum. Ha fargerike artige klær. Og fordype seg i kulturen som de andre lager. De andre, det er både selvhøytidelige mannlige forfattere og unge kvinner som kan komme til å si ”klimakteriedesign” i forbifarten. For man tenker ikke så mye på aldersdiskriminering når man er under 35 år og alle eldre mannlige forfattere syns man er interessante, det vil si pene.

Det er først seinere man blir noe annet. Ikke bare kvinnelig forfatter eller kulturkjerring med en seksualitet som er tabu, for hvor mange menn på 30 år vil egentlig ligge med en kulturkjerring? Mens de unge sultne kulturelle damene på rundt 30 gjerne ligger med den dobbelt så gamle mannlige forfatteren. Ja, hvem ville ikke det? For menn blir ikke tabu, eller gammel og stygg, så lenge de har kulturell og/eller økonomisk kapital. Det er fortsatt bare kvinner som blir kjerringer. Det er fortsatt bare kvinners seksualitet som er tabu i den grad.

Hva med økonomien? Kommer arrogansen fra forfattermennene av fornedrelsen over å tjene så lite? Samtidig som kulturkjerringene sitter der med designtingene sine, har råd til å kjøpe bøkene dine og har en helt annen årslønn enn din? Det er jo provoserende! Ikke bare er de gamle og har ingen attraktiv seksualitet lengre, ikke bare er de interessert i det du skaper, de leser det og diskuterer det, men de har også råd til å kjøpe bøkene dine. Eller la være.

Ja, men det gjelder jo alle. Er man forfatter så har (nesten) alle andre (i Norge) en bedre årslønn enn din. Så dersom det skal være grunnen for raseriet mot kulturkjerringene, er det egentlig bare to ting som står igjen for hvorfor man er sinte på og gjerne vil latterliggjøre kulturkjerringene.

Alder. Og kjønn.

(Baksida av Klassekampen 6. oktober 2011)

Velkommen til skriveloftet i kveld

Les om det på min nye blogg her.

Eller hos Litteraturhuset her.

Velkommen til boklansering. Velkommen til ny blogg.

Det er Ingeborg Arvola fra skrivegruppa mi som har boklansering. Jeg er invitert til å lese fra min nye roman. Den kommer til høsten og det blir første gang jeg skal lese fra den. Spennende. Rart.

Cappelen Damm er forlaget til både Ingeborg og meg. Om dagen lanserer forlaget sin egen blogg Forlagsliv med en rekke bloggere fra innsiden av forlaget, blant annet Anders Heger og Anette Garpestad bokdama@work som er redaktøren for det hele. Det er ikke fullt så mange forfattere. Men jeg er en av de foreløpig bare fire forfatterne, sammen med Ingvar Ambjørnsen, Elin Rise og Brynjulf Jung Tjønn. Bloggen min heter Bonusord.

Jeg har ikke rukket å gjøre så mye med bloggen ennå, men får vel muligens en ny blogg-giv nå. Har lagt ut en tekst fra Alt jeg skriver er sant, den siste baksideteksten fra Klassekampen og en introduksjonstekst. I tillegg finnes det info "om meg", eller som jeg foretrekker å si "om Ellisiv Lindkvist".

Hva gjør jeg når jeg nå har to blogger? Mulig jeg poster dobbelt, der og her. Mulig jeg bare lenker fra denne og dit. Og mulig denne bloggen blir enda mindre aktiv enn den har vært i det siste.

Er forfatteren død?

I går ble jeg stående og se på en plakat for Det Norske Teater på vei inn til hovedbiblioteket. Forestillingen virket interessant og jeg lurte (selvsagt) på hvem som har skrevet den. Jeg klarte ikke å finne det ut, gikk nærmere for å lese alt som stod der. Store flotte bilder av skuespillerne. Regissøren selvsagt nevnt. Og der stod det hvem som var komponist og til og med "umsetjar", men ingenting om hvem som har skrevet selve teksten. (Med forbehold om at jeg overså dramatikerens navn, tok ikke bilde av plakaten som bevismateriale. På nettsiden finner jeg det jo ut. Der står det. )

Dersom jeg så riktig, at det ikke stod hvem som hadde skrevet stykket (ironisk nok hang plakaten på biblioteket,) er det grunn til å rope varsko. Det handler om opphavsrett og kunstnerisk integritet. Det syndes ofte mot forfatteren/dramatikeren. Skuespillere kan bruke tekster, lage forestillinger og "glemme" å spørre om lov eller betale vederlag til forfatteren.

I dag finner jeg i bokbyttestasjonen på Litteraturhuset to bøker som kan være interessante om man har små barn (jeg har): "Magiske eventyr" og "Forheksede eventyr". Det er kjente og kjære eventyr: Aksepott, Hans og Grethe, Alice i eventyrland, Bambi, Den stygge andungen, Peter Pan. Og hvem har skrevet eventyrene? Eller hvilken versjon bygger de på?

Noen har nok tatt seg bryet med å forenkle historiene i et rimelig dvaskt språk og ingen opphavsmenn er nevnt noe sted. Det finnen ingen forfatter, men også her er det en oversetter. Og en redaktør. Bøkene er gitt ut av Exlibriz og bærer preg av å være en kommersiell utgivelse, uten særlig hensyn til litterære eller kunstneriske kvaliteter, rikt illustrert, uten at det står hvem som har illustrert dem heller! Det bør antagelig ikke komme som en bombe på meg at barnekulturen eller forbruksting rettet mot barn ofte drives av kommersielle interessert. Jeg har ant dette lenge, men sluppet å forholde meg til det.

Så har kanskje Roland Barthes fått rett i at forfatteren er død.

En norsk dramatikers dagbok

Jeg er på Gotland i Sverige. Nærmere bestemt Visby, Baltic Centre for Writers and Translators. Et nydelig sted, en kort flytur eller en lengre båttur, fra Stockholm. Her kan forfattere og oversettere søke seg inn for å sitte og skrive i inntil fire uker. Man får et av elleve ulike små og store rom, fra munkecelle til suite, med utsikt mot havet og kirken eller innover mot muren som omslutter byen. Er jeg forfatter nå?

Det er tredje gang jeg er her, tiden til å skrive blir mer konsentrert, selv om Visby og Gotland har sine lokale fristelser som Trøffelsalt og en utmerket fiskerestaurant Bakfickan, et sted også Lars Norén frekventerer, når han drar til Gotland og sitt landssted her.

Her møtes forfattere, oversettere, skribenter, dramatikere, poeter og kritikere. Vi kommer fra Sør-Afrika, El Salvador, Tyskland, Russland, Litauen, Latvia, Estland, Norge, Sverige, Danmark, Finland eller USA, for eksempel. I kveld skal vi spise middag sammen, åtte nasjonaliteter, akkurat nå er det norskingene som er i flertall. Da jeg var her på samme tid i fjor, hadde vi en lunsj med tretten nasjonaliteter til bords, da også med Baltic Centre for Composers.

Det oppleves sjenerøst å få komme hit. Det er fantastisk for en skrivende person å ha en intens skriveperiode. Jeg tror det er ganske deilig for den nærmeste familie, å slippe å bo sammen med en forfatter i de mest intense periodene. Det er også befriende for en forfatter, å ha andre som skriver, omkring seg i denne intense perioden. Det er stor forståelse for hva man holder på med. Selv om man ikke kjenner hverandres tekster, ligger det mye omtanke i møtene rundt frokostene, eller middagene: hvordan har din skrivedag vært? Får du jobbet? Vi kan være nerdete sammen, i diskusjoner av struktur, dramaturgi, handling, språk eller kanskje oftere: ens egen form i forhold til skrivingen.

-- Nå gråter jeg fordi det ble så intenst når jeg skriver slutten, sa en av forfatterne. Det gjør jeg også, svarer en annen. Det er bra! Man er altså ikke alene om å sitte og gråte. Annenhver dag jogger jeg rundt denne vakre byen omsluttet av en mur. Jeg ser havet fra vinduet og har ingen andre plikter enn å skrive en roman og sende en spalte til Klassekampen.

Å være forfatter er verdens ensomste yrke, heter det. Da er det bra å være her på Gotland. Vel vitende om at du ikke er alene.

(Baksida av Klassekampen i dag, fredag 20. nov 09)

Skrivegruppa mi

Jeg har en skrivegruppe.

Likevel vil jeg ha mer! Flere skrivende venner og kolleger.

Folk jeg kan møte og skrive sammen med. Lesesirkel. Skrivesirkel. Skriving på kafe. Reise-bort-å-skrive-sammen.

Det tar tid å organisere noe. Noen ganger koster det penger også.

Det tar alltid tid.

Det tar tid å ringe, maile, smse, sende ut ting på Underskog og/eller facebook. Det tar tid å få nok folk til å komme sånn at det blir volleyball. Det tar enda mer tid å få folk til å binde seg fast en dag i uka og attpåtil betale litt for å for eksempel spille innebandy.

Det tar tid å arrangere middagsselskap.

Det tar enda mer tid å arrangere bryllup.

Det tar tid å arrangere en opplesning.

Det tar tid å arrangere en lanseringsfest.

Det er ikke lett å starte noe, finne folk som er interessert. Finne folk som er interessert nok til å binde seg, love tiden sin bort.

Derfor er det fint å ha en skrivegruppe. For selv om jeg har skrevet uendelig mange antall mailer – ikke minst for å avtale møter – så ville det tatt enda mer tid å starte en ny skrivegruppe. Vi har holdt på i mange år, jeg kom med i 2003.

Vi har konsolidert oss. Vi har hatt noen stormer. Vi har kommet i havn. Vi eksisterer. Vi har en historie. Og vi blir bare bedre og bedre.

Ordfitte (det er meg det)

Spørsmål: Hva er en kvinnelig forfatter?

Svar: En Ordfitte!

Hilsen Ordfitta

Dramatikerstafetten

Ellisiv LIndkvist Født 1973, bor i Oslo   Ellisiv Lindkvist   Hva holder du på med nå? Jeg vender tilbake til sceneteksten, samtidig som jeg arbeider med en roman.  Jeg lar meg distrahere av små oppdrag innimellom.  Romanen er et stykke på vei, mens sceneteksten er i startgropa.   Det er startfasen som er den morsomste, der alle ideene får komme ut,  samtidig er det også fasen som er preget av mest  usikkerhet. Først må jeg skrive ferdig teksten, så må noen like den nok  til å ville sette den opp. Deretter skal andre påvirke  den; regissører og skuespillere. Det er et større sjansespill for at  sluttresultatet virkelig skal klaffe. Sceneteksten min  ”Du tror det er slik, men egentlig er det slik” er en slik klaff.  Det var opprinnelig en Propellen-produksjon, i høst kommer  den til Samtidsfestivalen.  Det er slike klaffer som gir meg mer lyst til å skrive for scenen.     Hvordan ser arbeidsplassen din ut? Hjemme har jeg et eget kontor med en stor mac, en printer som  faktisk virker, bokhyller, papirer og et mildt rotete preg.  Likevel har jeg begynt å reise bort hver morgen for å komme  hjem om ettermiddagen, med sykkel eller t-bane tar jeg meg  bort til Litteraturhuset hvor jeg enten sitter i et fellesrom med  andre skribenter, og noen ganger har jeg hatt tilgang  på eget kontor eller munkecelle. Fordelen med å dra bort er  at jeg det får meg til å føle meg normal, jeg skiller mer  mellom arbeid og fritid i tillegg treffer jeg andre hyggelige  skribenter og jobben blir mindre ensom.     Din største kunstopplevelse? Det er teateropplevelser som faller meg først inn som de sterkeste  kunstopplevelser. Jeg husker Hålogaland Teaters  ”Når hjertet slår ut med arman” en Jacques Brel kabaret. Grunnen  til at jeg husker den så godt er nok fordi jeg var et barn.  HT var på turne, jeg så den i gymsalen på skolen i Brøstadbotn.  Det var et meget begrenset teatertilbud der jeg vokste opp.  Fortsatt husker jeg den forestillingen og hører på sangene. På kassett!     Hvilket ord mangler i den norske ordboken? Enig med Bjørn-Olaf Johannesen i at vi mangler et personlig  pronomen som ikke er kjønnsbestemmende. Hen er foreslått.  For øvrig savner jeg ofte presise ord, ord som har en eksplisitt  betydning. Noen ganger finnes disse som (mer ukjente)  fremmedord, andre ganger i lokaluttrykk. Som innflytter til Oslo,  oppdager jeg stadig vekk at mine dialektord mangler  ekvivalente uttrykk på bokmål/østlandsk.     Hvilket medlem går pinnen til?  Kate Pendry Ligger på Dramatikerforbundets hjemmesider her.

Jeg er utfordret

På hjemmesidene til Dramatikerforbundet har de begynt med en Dramatikerstafett. Jeg liker å lese hva min kolleger holder på med og hvordan arbeidsplassen ser ut. Sist ut var Tale Næss som har sendt stafettpinnen over til Lindkvist. 

Illustrerer saken med bilde av fine Tale Næss