Terningkast? Nei, vi driver ikke med sånt. Det var
May-Grethe Lerum som holdt på med det. Etter kategorier som blant annet kjendisfaktor. Noe vi ikke bryr oss om i det hele tatt. Det var folk i går som likte den festen Lerum gir så lavt terningkast langt bedre. Bedre enn gårsdagen. Noen savnet de gamle lokalene, røyketaket og at det virket mer intimt der.
Festen i går var bra den. Selv om ingenting kan slå min egen deby-forlags-fest. Altså høstfesten til Damm 21. august 2007 da jeg debuterte med bok. Dagen startet med at jeg syklet ned til Det Norske Teater hvor pressekonferansen skulle være. På to langbord lå det hauger av bøker alle som kom kunne ta med seg. Det var bare noen få titler, en av dem var
Alt jeg skriver er sant.
På pressekonferansen leste jeg. Etter pressekonferansen ville
Dagsavisen,
ABC-nyheter, Vårt Land (tror jeg det var) og Det Nye snakke med meg. I tillegg ble jeg bedt om stille på NRK i Dagsnytt 18 sammen med øverste sjefen.
Jeg syklet hjem, skiftet og tok drosje til NRK som både NRK og forlaget ville betale. Jeg leste tekst fra studio direkte til folket og tok drosje ned til Lorry hvor folk fra forlaget og andre forfattere og debutanter satt og drakk øl. Da jeg steg ut av den drosjen kjente jeg meg viktig, eller velleykket, eller nei: det var feiringen av noe jeg hadde drømt om og jobbet for i ti år. Det var kult, men det var også en slags ro: jeg kom fram. Jeg ga ikke opp. Jeg fikk det til til slutt.
Nå var feiringen her. Jeg hadde gul kjole, grønne sko, grønn veske og grønt belte. Jeg var akkurat fin nok. Forlaget betalte ølene. Og den intimiteten i dette vorspielet er viktig for at festen etterpå skal bli bra. Vi bindes sammen, vi blir en gjeng. Vi kastes ikke ut i en stor og skummel fest.
Så er det selve forlagsfesten. Maxi taxi opp til Ekebergrestauranten. Jeg går rundt med navnelapp der det står Ellisiv Lindkvist. Jeg tenker at jeg kan gjøre hva jeg vil siden jeg er skjønnlitterær debutant. Hva jeg vil i betydnigen at jeg har et stort spillerom denne kvelden. Er ikke egentlig hele festen til ære for meg? (Ha-ha.)
Musserende. Vin. Øl. Mat. Kaffe. Kaker. Denne festen trenger ikke ta slutt. Jeg trenger ikke stå opp tidlig for å jobbe i morgen. Denne festen kan bare fortsette og fortsette. Jeg har noe å feire.
I forhold til det blir alle andre forlagsfester litt mindre. Det er morsommere å feste når man virkelig har noe å feire. Som en bokutgivelse.
I går hadde jeg ikke like mye å feire. Jeg kommer inn midt i talen til Vigdis Hjort som jeg ser på storskjerm. Hun er morsom og snakker på rim. Det er hun alltid. Morsom. Underholdende. En performer i tillegg til forfatter.
Jeg kjenner folk. Flere nå enn før. Matkøen første gang tar en evighet. Det køes fra to hold og man møtes på midten. Da jeg etter en evighet alene i matkø kan velge mellom scampi og vårruller, får jeg et kompliment fra ei som har lest boka mi. Det er hyggelig. Hun som sier det er en kjent designer. Jeg blir glad og mister plassen min i matkøen. Har såvidt klart å ta noen scampi og en vårrull. Etterpå oppdager jeg et matbord nede nesten uten kø. Etterhver kommer til og med asparges. I tillegg severes Corona øl.
(som hun har
lest og som jeg leser.). Jeg spør om jeg får lov til å skrive på bloggen at jeg har møtt henne. Det får jeg lov til. (
Her skriver fr.martinsen litt om festen.)
Oppsummert: Vigdis Hjorth, grønn asparges og Corona. Da er i hvert fall jeg ganske fornøyd.
Innlegg
