Hver onsdag spiller jeg fotball og noe av det som er befriende med å komme dit er fraværet av sminke, moteklær og iscenesatt kvinnelighet.
Etter forrige spalte i Klassekampen* ble jeg oppringt av Ukeslutt. I beste sendetid var jeg med på å redusere feminismedebatten til et spørsmål om intimbarbering og badedraktens benskjæring. Jeg kunne selvfølgelig sutre over tabloidiseringen og føle meg lurt, men jeg velger å skrive mer om det samme.
En kvinne som tør å gå ut uten sminke, som ikke kler seg diskret i siste (eller nestsiste) mote, en kvinne som ikke løfter puppene opp og fram i brystholderen, en kvinne som ikke har betalt totusen kroner for å få en glansvask slik at håret skal se naturlig (sic) friskt ut; hva slags kvinne er det? En kvinne som har gitt opp?
Nei – det kan være en kvinne som er så trygg på seg selv og sin egen integritet at hun ikke gidder. Som har en jobb eller en karriere, en mann eller en partner eller barn hun er mor for, eller en mor hun er datter for, eller venner eller interesser eller noe annet hun brenner mer for enn viktigheten av å bruke så mye tid og penger på eget utseende.
Kanskje snakker vi om en kvinne som har frigjort seg fra kravet om at hennes verdi ligger i utseende. Noe det er veldig vanskelig å frigjøre seg fra. Finnes det mange slike kvinner? De færreste ønsker å se stygge ut til daglig. Men man kan ønske å slippe å alltid måtte se pyntet ut.
Det er det som er noe av det befriende med fotballtreninga. Damene som møtes for å spille fotball speiler seg ikke i hverandres maskara og glansvask. Det er noe annet som teller. Kondisjon, styrke, hurtighet og treffsikkerhet. Det er et sted der du måles etter andre skalaer. Det er lov å være god. Det er lov å være glad når man skårer og sint når man bommer på målet. Det er lov å bli rød i fjeset og svett overalt. Det er lov å banne og kjefte; det er lov å rose hverandre. For noe annet enn antrekket og håret.
Hva kvinner er i stand til å gjøre med sin egen kropp, hva kvinner ønsker å fornekte seg selv for å ha en slank kropp, hva kvinner bruker av tid og ressurser for å gjøre kroppen sin attraktiv, attråverdig og tilpasset er absurd mye.
Det snakkes mye om den friheten som ligger i det å være pen, sexy, attråverdig. Men retten til å gi blaffen i å være noe for noens blikk er undervurdert. Retten til å bevege seg i det offentlige rom uten å trenge bekreftede blikk som sier ”du er deilig”, retten til å gi blaffen i det, kan være vel så frigjørende.
*strengt tatt ikke forrige spalte, men den før der igjen.
(På baksida av Klassekampen i går fredag 24. april.)
Innlegg
