Folk reiser alt for mye

Nå er jeg visst blitt sånn. En som reiser. Tre dager i Stockholm. Videre til Visby. Fjorten dager i Berlin og nå hele fire uker i Roma.

Det er fint å reise. Er det ikke? 

Men det er også stresset før man reiser. Alt man skal huske. Å ordne først, og å ta med seg. Særlig hvis man skal være borte lenge og jobbe. Og ikke bare på to-tre dagers storbyferie. Reisefeberen og lite søvn natta før av redsel for å forsove seg og miste flyet. 

Jeg liker ikke korte storbyferier. Det er ikke noe for meg. Jeg er en langsom person. Dessuten er det fint at når man først forurenser med å ta fly å bli lenge borte. 

Siden jeg er (og hvertfall har vært) både fattig og gjerrig er også storbyferier med hotell langt utenfor rekkevidde. Mine reiser er ofte skrive-reiser. Stockholm: studietur, research og jobb. Visby: jobb, for å skrive. Og Roma: stipendiat på Skandinavias kunstnerforening.

Nå var det ikke planlagt å reise så mye så tett. Jeg fikk avslag på søknad om opphold i Roma og dermed planla og bestilte jeg turer til Sverige og til Berlin. Så tikket det inn en forespørsel om Roma likevel, da andre har meldt avbud og vips ble det mange reiser på kort tid. Det er nesten så jeg kan glede meg til å komme tilbake til hverdagslivet i Oslo. Det gjør jeg faktisk. 

Det er fint å være i Roma også. Og fint å være et sted så lenge at man kan kjenne på hverdagen på dette stedet. I dag har jeg skiftet sengetøy og støvsugd rommet mitt. 

Mann er reist hjem og jeg har tolv dager alene i Roma. Alene sammen med de andre som bor her, finske, danske, islandske og til og med en polsk skandinav. Jeg skal være mindre turist og mer forfatter. Det vil si jobbe mer. Men jeg skal fortsatt jogge i Doria Pamphili-parken. Hvor både Sigrid Undset og Selma Lagerlöf har fått egne veier oppkalt etter seg.

Noe som er fint med å være her er den milde lufta, sola som varmer og lyser, og dagslyset som varer til langt på dag. (Ja, til rundt fem, så mørkner det mot halv seks.)