Anmeldelse av Oh, Kulturmannen i Blazer Fanzine

Les hele anmeldelsen her.

Anmeldelsen er skrevet av Elin Amundsen Grinaker

Jeg siterer:

Jeg liker Flamme forlags boksingel-serie! Og Ellisiv Lindkvists Oh, Kulturmannen fryder meg. Det gode med singelserien, er at pamflettene er såpass korte at de nesten kan siteres i sin helhet i en anmeldelse. Og denne boken hadde faktisk fortjent det. Den er skarp, tidvis morsom og på kornet. Og aller best; den er SINT! Jeg tenker på Valerie Solanas mens jeg leser de første sidene. Hvor levende og livgivende, smittende et godt skrevet sinne kan være. For det er jo få ting som er så befriende som et godt plassert ballespark når det er velfortjent.
Oh, Kulturmannen er 30 sider lang tekst som er satt opp i diktform. Tidvis er det en rasende rant over at Kulturmannen ikke ser jeg-personen, (som er større enn et enkelt jeg, det er den kvinnelige kunstneren), hun forsøker å gjøre seg til noe eget ved å trekke frem klitoris, mensen, utflod og vulva. Hun går i bølger fra overbevisning om at vi nok skal seire når vi blir 60 år, da skal vi pule de 10, 20, 30 år yngre mennene, til hun i motløshet innser det faktum at selv om kvinner, som heier på andre kvinner, har lengre levetid enn mannen i reelle år, overlever Kulturmannen henne. Fordi han, i motsetning til den kvinnelige kunstner, er udødelig.

Anmeldelsen er lang og grundig og hun siterer ganske mye fra selve teksten. Så her siterer jeg ganske mye fra anmeldelsen:

Jeg liker denne teksten best når den er på sitt mest rasende. Når Lindkvist tar den helt ut i rasende platthet. Interessant nok merker jeg at jeg blir litt redd for hvordan teksten tas imot av nettopp Kulturmannen når den går hen og blir sår og bitter. Og der møter jeg meg selv i døren. For det viser nettopp at jeg leser ut fra hans blikk. At det er safe å legge tonen til et sted hvor han fortsatt vil lese med, og ta imot ordene. At man ikke må bli for krevende og klagende, for da legger Kulturmannen boken vekk og vil ikke høre mer. Så selv om jeg ikke syns det svinger like mye av denne teksten når Lindkvist blir sår og bitter, så heier jeg på at hun gjør det. At hun trekker den hele veien til den gamle damen som angrer på hvordan hun har brukt tiden sin feil. Hun er bitter over sin dødelighet, selv om hun i dette livet aldersmessig overlever mannen, men hun kan ikke bli udødelig slik som han kan. 

Det kuleste er slutten på anmeldelsen der hun oppforder hver især og seg selv inkludert til å lage et lite helvete:

Vi skal nok ikke forvente at Lindkvists bok blir lest av (hele skaren) Kulturmenn, og at de så blir til lyttende og inkluderende vesener, men kanskje er ikke det så viktig. Kanskje kan dette være en pamflett som mobiliserer flere kulturkjærringer, som meg selv, til å starte en ordentlig filleristing av kulturmannen. La oss si at dette er statsskuddet her i Norge, og at vi sammen og hver for oss lager et sant helvete! (min uth)

(fra anmeldelse i Blazer Fanzine)