Da jeg var lita husker jeg at vi
satt ved middagsbordet og snakket om navn. Vi het Andreassen i familien og jeg
mente å huske at mamma og pappa fortalte at da de giftet seg var Andreassen mer
sjeldent enn Lindkvist, derfor ble de enige om å hete det. Da jeg ble eldre
skjønte jeg at samtalen ikke akkurat kunne ha foregått slik. Foreldrene mine
giftet seg i 1962. Loven som påbød kvinner å ta mannens etternavn ved
ekteskapsinngåelse kom i 1923 også barna måtte få farens etternavn. Først i
1964 kom loven som gjorde det mulig for kvinner å heholde sitt eget etternavn
hvis de søkte om det på forhånd. Derfor var det ikke noe valg for moren min å
bli hetende Lindkvist. Hun måtte ta Andreassen navnet og hennes tre barn, alle
født før 1979 fikk automatisk etternavnet Andreassen.
I 1979 kom en lovendring som gjorde
at par som inngikk ekteskap skulle bli enige om hvilke navn de skulle ha. Jeg
skjønte noen år senere at minnet mitt om at vi valgte å ta Andreassen-navnet, må
ha vært en slags forskyving i minnet som man og særlig barn ofte har. Jeg synes
Lindkvist-navnet var fint, det var en historie knyttet til det, dessuten hadde
vi ingen søskenbarn på mor-siden så navnet innenfor vår familie kunne dø ut.
Jeg var 18 år da jeg bestemte meg for å skifte navn til Lindkvist. I
begynnelsen var det en del papirarbeid som gjorde det litt komplisert. Et
vedtak om navneskiftet måtte inn i passet. Men siden jeg var såpass ung rakk
jeg å få det fornyede sertifikatet med Lindkvist, og deretter studiebevis og
eksamenspapirer. Å ta Mammas etternavn var selvsagt et ønske om et finere
etternavn, men det var også et ønske om å ta vare på et navn innenfor vår familie.
En honnør til min mor, et feministisk valg. Selv om Mammas navn kom fra hennes
far.
Derfor merket jeg en irritasjon når
folk som hadde kjent meg som Ellisiv Andreassen lurte på om Ellisiv Lindkvist
var et resultat av ekteskapsinngåelse. Hva trodde de om meg? Jeg var vel ikke
så konservativ, ja, reaksjonær at jeg ville tatt mannens etternavn! Hvem gjør
egentlig det i våre dager? Ganske mange viser det seg.
Jeg har skiftet etternavn en gang.
Så da jeg skrev under det juridiske papiret på ekteskapsinngåelse ville jeg
ikke skifte igjen. Derimot insisterte jeg på at dattera
mi skulle hete Lindkvist til etternavn. Mannen syns det var greit: Det finnes
nok Heyerdahler i verden.
(Baksida av Klassekampen 26. mai 2016)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar