Skummel fortid

Lindkvist har en skummel fortid som medlem av Sosialistisk Ungdom. Ikke bare var Lindkvist medlem hun tok også initiativ til å starte lokallag i kommunen hun bodde i og ble selv leder av Dyrøy SU. (Og jeg vet om en rekke personer som også var med i SU på den tida. Noen blogger og andre er blitt forfattere.) Lindkvist gikk rundt i fargerike tights, militærboots, hatter og store gensere, blant mye annet 90-talls fint. Man skrev slagord som: ”Gud er lesbisk negresse”, ”En kvinne uten en mann er som en fisk uten sykkel” og ”Socialists are better lovers”* i skoledagbøkene, uten at det hindret en fra å kline med pene Unge Høyre-gutter i russetida. Lindkvist deltok aktivt i Troms SU og reiste på seminarer både til Oldervika og Kautokeino. Lindkvist hadde en button hvor det stod ”Æ fløtte aldri” noe som gjenspeilte distriktspolitikken til SU. Til Lindkvists forsvar må jeg si at Lindkvist allerede da var vel vitende om at hun kom til å flytte straks hun hadde fått utlevert vitnemål med studiekompetanse og det gjorde hun også. Så den buttonen var litt sånn ironisk selv den gangen. På SU-seminarer diskuterte man politikk dagen lang mens man om kvelden sang Ellinors vise, Internasjonalen, Kjærlighetsvisa og andre røde kampsanger. I tillegg røykte man ofte sigaretter, kjørte sofadebatt og diskuterte ivrig. Ja det var tider. Nesten litt sentimental nå.


* Nå tror Lindkvist at høye, tynne, mørke, pene, velkledde menn, med høyere utdannelse og middelklassebakgrunn med ressurssterk familie og fast jobb med stabil inntekt, egen leilighet og bil, som i tillegg har kulturelle interesser og gjerne leser både Samtiden og Vagant på fritiden er de beste elskerne.

Ny mobil

Under over alle undere. Lindkvist har kjøpt seg ny mobil. Antagelig satte hun verdensrekord i å ha samme mobil – som fungerte (relativt bra) – hun hadde nemlig samme mobil i fem hele år. Ja, fem år. Mens andre hadde haugevis med mobiler i samme tidsrom. Og de som ikke hadde mobiler som brøt sammen selv, hadde mobil de mistet i golvet, glemte igjen på hovedøya eller fikk stjålet fra seg på Teddys eller Internasjonalen. Iallfall stod de tilbake mobil-løse og måtte ut og kjøpe ny. Men Lindkvist hadde samme gamle. Fylte opp adresseboka og måtte slette noen hver gang et nytt bekjentskap dukket opp. Kunne ikke motta MMS men måtte inn på pcen og se på dem. Hadde bare plass til ca 20 meldinger noe som førte til en ivrig nedtegning av romantiske eller andre minneverdige SMS. Nå er den tid forbi. Meldingene hoper seg opp. Jeg kan få nye venner uten at de gamle rykker ut. Jeg har fargeskjerm og handsfree og radio og i det hele tatt. Men en ting savner jeg fra den gamle gode mobilen som varte i fem år: den fine froskelyden den lagde når jeg fikk melding eller noen ringte. Jeg er ikke helt fortrolig med de nye lydene. Ingenting er som et kvekk-kvekk når verden kaller.

Kosepus-passer

Venninna til Lindkvist har katt. Venninna til Lindkvist har reist til Mexico. Venninnas katt med det presise navnet Kosepus trengte å bli passet. Tilfeldigvis var Lindkvist innom Venninna si når problemet med kattepasser meldte seg. Noen andre hadde ny sofa og ville dermed ikke ha katt i huset. Venninna til Lindkvist har stilt opp for Lindkvist og muligheten for å si nei var vanskelig. I tillegg satte sønnen hennes sine to store bedende øyne i Lindkvist. Lindkvist tilbydde seg som kattepasser, dog noe motvillig.

Dette vakte stor glede for eieren av Kosepus, som Lindkvist likevel mistenker for å egentlig føle at hun gjør Lindkvist en tjeneste. Venninna har selv både mann, sønn og katt som hun øser sin store omsorg over, i tillegg til familie og venner. Det virker som Venninna synes Lindkvist viser lite omsorg. Venninna mener Lindkvist kan lære noe av å huse Kosepus. At Lindkvist er heldig som får lov til å ha Kosepus i hus og ta hånd om Kosepus.

Og kanskje har Venninna rett. Lindkvist er begynt å like og ha katt i huset. Hun sier hadet til Kosepus når hun forlater og hei til Kosepus når hun kommer hjem. Lindkvist er til og med begynt å vurdere å skaffe seg katt selv. Men da må den hete noe annet. Enten kan den hete Robin, Fredrik eller Lars slik at man kan si at nå må jeg hjem til Robin. For eksempel. Eller vil hun kalle katten opp etter en forfatter og døpe den Elfriede Jelinek, Simone de Beauvoir eller Gertrude Stein. Eller så kan den rett og slett hete Ødipus. Eventuelt Vampus?

Pene mannlige forfattere, del 2

Lindkvist har møte med Kvinneglamgruppa for å foreslå noen kandidater til pene mannlige forfattere-lista vi skal lage. Lindkvist har noen kandidater klare.

1 - Lars Ramslie

Dette beviser at Lindkvist ikke klarer å skille form og innhold. Lindkvist liker forfatterskapet til Ramslie og dermed tenker hun at han er "pen". Likevel er den viktigste grunnen til at Lindkvist velger seg Ramslie at han virker som han har et bevisst forhold til kjønn/likestilling/kjønnsroller. Lindkvist synes jo ingenting er mer sexy enn menn med et bevisst forhold til denne tematikken. (som tidligere sagt) Jaja. Godt kvinneglamgruppa kan prøve å se etter ren og ubesudlet skjønnhet uten slike innholdsmessige og tematiske hensyn som Lindkvist henfaller til.



Men Lindkvist er ikke ferdig, hun foreslår

2 - Pedro Carmona-Alvarez

Kvinneglamgruppa: Har du sett han live?
Lindkvist: Nei.
Kvinneglamgruppa: Nettopp. Alle kan se pen ut på ETT bilde med hvit hatt hvor de forøvrig ser ut som en koloniherre.



Lindkvist: Hva med Nils-Øyvind Haagensen da?
Kvinneglamgruppa: Han snakker jo Ålesund-dialekt.
Lindkvist: Ja, og så? Jeg synes det er fint med vestlands-dialekter.
Kvinneglamgruppa: Ikke Ålesund-dialekt.
Lindkvist: Eh...jo.

Lindkvist (litt snurt): Hvem vil dere foreslå da?
Kvinneglamgruppa: Vi må tenke litt på det.

Jaja. Fortsettelse følger...

De peneste mannlige forfatterne

Skal Lindkvist kåre. Altså de peneste norske nålevende mannlige forfatterne.

Menn er lei av å bare bli dømt etter hva de sier, skriver og gjør. Aldri blir vi dømt etter størrelsen på brystkassa, lengden på øyevippene eller våre sjarmerende smil, sier en mann i en pressemelding. Menn er lei av å bare bli sett på som personligheter eller intellektuelle. Vi vil også være sex-objekter, sier en annen mann som hevder han snakker på vegne av mange menn.

Lindkvist vil gjøre sitt for å glede menn og har bestemt seg for å kåre de peneste norske nålevende mannlige forfatterne. Først tenkte jeg bare å bestemme alt selv. Men nå har jeg bestemt meg for å ta et møte med Kvinneglamgruppa for å la flere uttale seg om denne viktige kåringen.

Men ikke bare det. Nå er jeg blitt så opptatt av leserne etter at så mange har stemt på meg at også du, kjære leser, kan være med på kåringen. Enten du er mann eller kvinne oppfordres du til å se forbi de mannlige forfatternes store intellektuelle kapasitet og deres glitrende språkføring. Se på øynene, se på smilet, se på håret.

Kjære lesere i blogger-space hvilken mannlig forfatter har penest face?

Jeg gikk videre!

Fra å ha ligget på en lunken sjetteplass, lå jeg på toppen når stemmene ble talt opp. Lindkvists logg lå på tredje plass rett før klokka 09 på stemmepollen, men etter at også kommentar-stemmene ble talt opp, skriver Hjorthen: "Mens Tyvlyttet falt så kom Lindkvists Logg for fullt, sanket stemmer både på pollen og i kommentarfeltet, og endte opp som soleklar vinner." Jeg sier bare juhuuuu! Klem og jubel til alle som stemte på meg. Dette er bare første runde så følg med følg med, jeg vil trenge nye stemmer i neste runde også. Og snart skal jeg skrive om noe annet enn min egen høye score på stemmepollen. Nemlig pene menn. Noe jeg gå ut fra alle er interessert i. Kommer snart.

Det stemmes. Det stemmes.

Jeg tenkte: jaja, det var jo bare en avstemming. For jeg lå litt dårlig an i stad. Og når jeg prøvde å starte en e-post kampanje og sende mail til alle jeg kjente så klarte jeg å sende lenke til den gamle pollen og ingen fikk stemt, men fikk beskjed om at det var over og avgjort. Jaja. Det var jo ikke så farlig. Tenkte jeg.

Men så sjekka jeg nå hvordan det stod til. Og jammen - der ligger jeg på femte plass - like bak Tyvlyttet. Jeg er for øyeblikket gått forbi Filter. Og alle de fire som får flest stemmer går videre. Så da er det håp i hengende snøre. Det er fortsatt mulig å stemme. Her.

Lese mer om det og sjekke ut de andre bloggene kan du gjøre her.

Tordenbloggen

Tordenbloggen er en bloggcup. Jeg ser til min store glede og overraskelse at jeg er nominert, les mer her. Om det finnes noen som liker Lindkvists logg gå inn og stem! Jeg er nominert i et døgn så man kan stemme fram til klokka 09 i morra tidlig. Og stemme gjør du her.

Nå har jeg oppdatert stemmelinken så det er den nye og riktige. Beklageligvis har jeg hatt link til det gamle stemmeverktøyet - da får man bare beskjed om at det er over. Det er det ikke! Men jeg ligger visst litt dårlig an - siden hele kampanjen min lenket til gammelt stemmeverktøy. Får håpe jeg har noen som fortsatt vil stemme utover kvelden.

Høye hæler

Det finnes en rekke menn som forteller oss hvor fint de synes det er med høye hæler. På kvinner vel å merke. Det er mye som er fint på kvinner: miniskjørt, nettingstrømper, hold-in strømpebukser, push-up BH, langt hår og glatte legger. Glatte legger er veldig kvinnelig. Og det er jo så fint å være kvinnelig. For kvinner.

Også jeg kan synes det er fint med høye hæler, særlig akkurat nå, det er moteriktig og det ser elegant ut. Derfor går vi ut og bruker flere tusen kroner på nye støvletter med høye hæler bare for å oppdage hvor hemmet vi blir. Hvor vanskelig det er å gå, særlig på glatt føre. Høye hæler er muligens lettere på italienske veier. På norske isglatte vinterveier er høye hæler ikke annet enn galskap.

Det finnes mange som hele tiden roser oss for alle de frie valgene vi kan gjøre. Det finnes de som tror at når kvinner barberer leggene så gjør de det fordi det er et fritt valg, akkurat som noen tror at kvinner ifører seg hijab som fritt valg. Jeg vil mye heller brukt den tiden jeg nå må bruke til å barbere leggene på å lære meg - om ikke gresk - så i det minste tysk eller fransk. Jeg barberer leggene fordi jeg MÅ. Fordi jeg ikke orker å være en martyr på feminismens vegne. Dog med et stikk av dårlig samvittighet fordi jeg egentlig synes jeg burde la være. Det er ikke styggere med en hårete kvinnelegg enn en hårete mannslegg, men vi er kulturelt oppdratte til å tro at det er det. Estetikk og skjønnhet er kulturelt betinget, og fungerer normativt som noe å strekke seg etter, noe å bli evaluert etter. Nettopp derfor er det vanskelig å endre hva som oppfattes som skjønt og pent. Men det er ikke umulig, det er ikke mange år siden det var langt mer vanlig med hårete kvinnearmhuler og kvinnelegger her i Norge. Hva som er akseptabelt eller trendy, endrer seg. Vi følger etter og tror vi tar frie valg.

På toppen av det hele er det kvinner selv som er dumme, nå de stolprer rundt på de høye hælene sine og ikke kommer noen vei. De har seg selv å takke, ingen tvinger dem til å ta på seg høye hæler. Kvinner dømmes etter utseende og fordømmes hvis de er for opptatt av eget utseende og dermed jålete og selvopptatt. De kvinnene som ikke er opptatt av å passe inn i det trange rommet man har å være kvinne på, dømmes for å ikke være kvinne, altså kvinnelig.
Hva sier man så om de kvinnene som ikke tilpasser seg, de som nekter å ta på seg høye hæler, de som har kort hår og som er ”ukvinnelige”. Vel, de kaller man lesbiske, mannshatere eller enda verre: feminister.

(På trykk på baksida av Klassekampen i dag)

En liten hverdagskatastrofe

En dag før snøen vanskeliggjorde sykling, tråkket Lindkvist i vei på sin tohjuling, over Youngstorget, der skal hun svinge ut i Youngs gate, men hei, der kommer en bil. Lindkvist som er lei av bilister som oppfører seg som om syklistene ikke eksisterer (les: svinger ut foran dem, parkerer i sykkelstier osv) insisterer på sin rett og sykler ut foran bilisten. Da merker Lindkvist at klokka åpner seg fra håndleddet og faller ned på veien. Lindkvist stopper syklingen vel vitende om at hun har en bil like bak seg. Hun ser klokka ligge på asfalten, hun ser bilen. Hun forsøker febrilsk å signalisere at bilen må stoppe, bilen sakker ned og veldig sakte ser Lindkvist forhjulet til bilen gli over klokka. Lindkvist holder kontant opp hånden for å få bilen til å stoppe helt. Bilen stopper. Lindkvist henter klokka si, mellom forhjulet og bakhjulet. Og tro det eller ei: klokka går fortsatt. Men Lindkvist bør nok skaffe seg ny reim.

Deit fem

Mann:
Begynner du å få kalde føtter?

Lindkvist:
Selvfølgelig har jeg kalde føtter. Det er november. Det går mot vinter.

Mann:
Hva har du tenkt å gjøre med det?

Lindkvist:
Ta på meg lester vel. Hver gang vi kommer inn, tar jeg av meg støvlettene og på meg lester.

Mann:
Du er som en trekkfugl, som synes det er greit med en sommerflørt, men når vinteren kommer lengter du vekk, til noe annet?

Lindkvist:
Jeg snakker om lester.

Mann:
Kom ikke her, alle vet hva kalde føtter betyr.

Lindkvist:
Selvfølgelig vet jeg hva kalde føtter betyr. Jeg fryser nesten bestandig på føttene. Og ofte på hender og ører også. Det må ha noe med blodomløpet å gjøre.

Mann:
Du mener du ikke er typen til å binde deg?

Lindkvist:
Det er viktig å skifte å lester ofte, for hvis de blir skitne så er det ikke særlig varme i dem. Du har sett at jeg har veldig mange lester?

(Lindkvist henter en hel skuff med lester og tømmer utover golvet.)

Mann:
Du mener at du skal skifte meg ut snart?

Lindkvist:
Si meg ser du på deg selv som en lest?

(Deit fire, Deit tre, Deit to, En deit?.)

Venninner

Jeg vil ha venninner med høyere utdannelse og klare ambisjoner. Jeg vil ikke ha venninner som gifter seg og får barn. Jeg vil ikke ha venninner som gifter seg i kirka og lar faren følge dem til alters. Jeg vil i hvert fall ikke ha venninner som skifter etternavn og tar mannens etternavn. Jeg vil ikke ha venninner som tror vi lever i et likestilt land, som ikke ser realitetene. Jeg vil ikke ha venninner som føder barn og som dermed gir opp egen karriere. Jeg vil ikke ha venninner som er gravide. Jeg vil ikke ha venninner som bare snakker om og er opptatt av barn. Jeg er ikke interessert i venninner som bare kan gå ut på onsdager for da har pappaen barna. Jeg vil ikke ha alenemødre til venninner. Alenemødre burde tenkt seg bedre om før de fikk barn. Jeg vil iallfall ikke ha alenemødre som bor i Distrikts-Norge til venninner. Hva skal jeg med slike venninner? Jeg vil ha tøffe, sterke og kule venninner. Venninner som har utdannelse, ambisjoner og penger. Venninner som er likestilte, feministiske og seksuelt frigjorte. Som er trygge, morsomme og ambisiøse. Venninner som er urbane, kulturelle og kommer fra ressurssterke middelklassehjem. Venninner som er voksne og som liker å ta seg en øl, ja, som kan gå på fylla. Jeg vil ikke ha venninner som er alkoholiserte eller avhengig av andre stoffer. Jeg vil heller ikke ha venninner med psykiske plager og depresjoner. Jeg vil ikke ha syke venninner. Jeg vil ikke ha venninner som går på trygd. Jeg vil ha supre venninner. Jeg vil ha venninner.

(Venninner er også en kortprosatekst og den er også å finne i Trykk 2005. Samt at Lindkvist leste den høyt på Fjerde hver fredag, loftet til Kittelsen sist fredag.)

Kulturuke

Det har vært ei hard kulturuke for Lindkvist siste uka. Det startet på tirsdag med møte i Damenes tale og forelesning/diskusjon med Elin Ørjasæter om kvinner og karriere. Før seansen var over trippet Lindkvist på sine, for anledningen høye hæler, ned til Arcimboldo for å innta Ny Vin med Ny Tid. Vin og Ny Tid må vel kunne karakteriseres som kultur.

Onsdagen var det I Feel A Great Desire To Meet The Masses Once Again med The Atlas Group/Walid Raad på Black Box Teater. Den New York baserte Libanesiske kunstneren ga en absolutt severdig leksjon.

Torsdagen var det lesning av Sarah Kanes stykke Blasted på Det Åpne Teater i Kate Pendrys regi. Sarah Kane er en meget god dramatiker. Kate Pendry er en meget god scenekunstner. Lesningen var en usedvanlig sterk teateropplevelse. Skuespillerne var sjeldent gode. Jeg er ikke sikker på om det ville vært sterkere om stykket hadde vært satt opp som full produksjon. Etter Blasted, gikk Lindkvist til Hausmania for å få med seg resten av Podiums program denne kvelden.

Fredag var det lesning av Sarah Kanes stykke 4.48 Psyhosis, nå i regi av Torkil Sandsund med Kjersti Sandal som skuespiller. 4.48 Psychosis er en fantastisk teatertekst og oversettelsen til Jon Fosse var også god. Etter denne lesningen gikk Lindkvist til loftet til Erling Kittelsen som er åpent fjerde hver fredag. Fjerde hver fredag som arrangementet heter serverer både suppe og kultur. Og Lindkvist bidro selv med å lese tre tekster.

Lørdagen var det ny blanding av kultur og fest. Og søndagen siste sjanse til å se VERK Produksjoner spille Finn Iunkers Ifigeneia. Noe Lindkvist ikke ville gå glipp av. Forestillingen var absolutt severdig. Og Lindkvist synes ikke som Henning Gärtner i Morgenbladet at forestillingen er en "Monoton orgie", men han tror at VERK vil komme sterkere tilbake. Lindkvist synes VERK kom sterkere tilbake med nettopp denne forestillingen etter å ha satt opp den langt mer uinteressante House av Richard Maxwell. Tidligere har VERK satt opp både Andevariasjonene og Haven var helt hvit.

Etter den uka sitter Lindkvist pent hjemme i aften og hviler ut. Hva kan hun lære av dette? At det er hardt å være kultur-konsument, men at det absolutt er verdt det når det er slike gode kulturelle events som siste uka stortsett har bestått av? Eller kanskje er det ikke selve kulturen som sliter, men det sosiale som kommer etterpå sammen med alkoholholdige enheter? Eller kan det være de høye hælene som gjør Lindkvist sliten?

Lindkvist i Kuiper

Det er kommet nytt nummer av Kuiper. I skrivende stund er det kanskje ikke så nytt lenger. Men vi reklamerer likevel. Både for Kuiper og oss selv. Kuiper nr 2-3/2006 har teater og Japan som tema.

I forbindelse med teater-temaet utfordret Kuiper-redaksjonen Lindkvist til å være med i en enquete.

Spørsmålene var som følger:

1. Din beste teateropplevelse?
2. Hvilke roman/diktsamling ville du gjerne sett som teateroppsetning (og eventuelt hvorfor)?
3. Du får en dag med avdøde William Shakespeare, hva snakker dere om?


Og dette svarte Lindkvist:


1 - Jeg anstrenger meg så godt jeg kan for bare å nevne tre teaterforestillinger:

Belgiske TG Stan – av mange kåret som det beste teaterkompaniet i Europa. Jeg har sett flere forestillinger med dem. Alle er gode teateropplevelser. Jeg nevner La Carta etter en roman (Faktisk! Jfr. neste spørsmål) av Javier Tomeo, med den engelske tittelen The Coded letter. Denne forestillingen er en lang monolog der skuespiller Frank Vercruyssen (som også har spilt i flere filmer) snakker gjennom hele forestillingen samtidig som den andre skuespilleren Tiago Rodrigues står på scenen og leverer gnistrende skuespillerkunst uten å si ett eneste ord. Fantastisk teater. Noe av grunnen til at TG Stan alltid framstår som så gode er at de jobber mye med tekst og dramaturgi. Selv når skuespillerne snakker engelsk med sterk belgisk aksent virker det som de forstår hva de selv sier. Noe man ikke kan si om alle skuespillere. La Carta ble vist på Black Box Teater våren 2001.

Britiske Forced Entertainment – har jeg også sett flere forestillinger med, de er i likhet med TG Stan et spennende og anerkjent teaterkompani. De har holdt på siden midten av 80-tallet, her vil jeg trekke fram First Night som Black Box Teater hadde som åpningsforestilling da de åpnet i nye lokaler på Rodeløkka i Oslo februar 2004. Og den litt mer stille og intime Exquisite pain med tekst av Sophie Calle som de gjestet Oslo med august 2005.

To You The Birdie! av og med Wooster Group, New York 2002. Wooster Group re-skriver Racines Fedra. Forestillingen viser at en klassisk tekst og historie kan bli interessant og samtidsorientert teater. New York-baserte Wooster Group er også et interessant og anerkjent teaternavn, men en viss geografisk distanse gjør det vanskeligere å følge med på alt de gjør.


2 – I utgangspunktet synes jeg jo dramatikere skal skrive dramatikk og å dramatisere romaner er ofte et kjedelig utgangspunkt for teater. (Selv om TG Stan klarte det utmerket jfr. forrige spørsmål). Det finnes derimot en del dramatikk som jeg bare har lest; og som jeg gjerne skulle sett som teater; blant annet Nattorienterna av Kristina Lugn, Det velsignede barn av Astrid Saalbach og Neshornet av Eugene Ionesco. Jeg vil også gjerne se stykker av Sarah Kane og Elfriede Jelinek.

3 – En hel dag med avdøde William? Og det i Ibsenåret? Under forutsetning av at vi ville forstå hverandre kunne vi sikkert snakket om -... Med Henrik derimot, ville jeg snakket om Hedda Gabler, stykket, men også om karakteren Hedda. For det er mitt favoritt-Ibsenstykke og hun er min favorittkarakter. Jeg ville også snakke om Rebekka West, om Regine og Fru Alving og kanskje til og med om Nora. Om hva han syns om Jelineks fortsettelse. Og hva han syns om at han er blitt gjort så stueren og besteborgerlig og ufarlig. Er det ikke noe klamt over Ibsenfestivalen og Nationaltheatrets feiring av deg? Ville jeg spurt han om. Og det tror jeg i grunnen han ville vært enig i.

Hjelp hjelp

Hvorfor har alt som står på siden av bloggen min ramla ned til etter alle postene? Og hvorfor er dette bare synlig når man går inn via explorer? Bør jeg skifte nettleser? Men hva med alle andre som har explorer? Hvordan skal jeg løse dette både upraktiske og lite estetiske problemet? Hvor er datakvinnene når man trenger dem? Sitter de teipet fast med gaffateip til en stol? Det er mye jeg burde kunnet mer om. Jeg rakk heller aldri å lære meg gresk.