Nattfestivalen i Korpilombolo

En personlig reiseberetning av Ellisiv Lindkvist


I begynnelsen husker jeg ikke hva stedet heter, jeg sier jeg skal på Nattfestivalen, et sted i Nord-Sverige i Pajala kommun, du vet Mikael Niemi, Populærmusikk från Vittula, det er i Pajala. Så lærer jeg meg det: Kor-pi-lom-bo-lo. Slik jeg for fire år siden lærte meg å si det nesten like vanskelige Tai-val-ko-ski, som ligger i Nord-Finland.

Selve reisen tar tolv timer fra Oslo til Korpilombolo. Jeg går på hotellet og Linnea, en av arrangørene som har invitert meg, tar meg i mot med en Tornedalsbuffet. Det er sild, eller strömming, i alle varianter, det er flere typer laks, det er skinke, reinsdyrkjøtt, en rekke salater, poteter i alle varianter, blodpølse, tyttebærsyltetøy og brød. Det er vidunderlig godt. Det er lokale retter. Jeg tenker at i Norge generelt, og Nord-Norge spesielt, burde man dyrke sine lokale retter og selge dem i veikroene som ligger langs veiene, vi alle kjører, både norske og utenlandske turister. Man burde kunne få kjøpt fersk fisk, fårikål, molter, finnbiff, om ikke i stedet for, så i alle fall i tillegg til, hamburger og pizza, som man tydeligvis selger på alle veikroer i hele Norge.

Første morgen på Nattfestivalen våkner jeg til et fantastisk lys. Det snødekte vinterlandskapet er åpent og vidt, annerledes enn Nord-Norge. Det ligger en stripe rødt i øst (går jeg ut fra) der sola ville stått opp om det hadde vært sol. Jeg kjenner meg sentimental og lykkelig. Dette landskapet, som er annerledes enn det landskapet jeg fortsatt betrakter som mitt, nemlig det nordnorske, har likevel det samme lyset, den samme snøen og det samme mørket. Jeg blir en lokalpatriot, en romantiker, en nord-entusiast. Folk sørpå tror mørketida er mørk! De har ikke forstått hvordan det er, de har ikke vært her, der. Mange reiser til Hellas, til Thailand, til USA, uten å kjenne den nordlige delen av sitt eget land, tenker jeg indignert mens jeg er romantisk lokalpatriot.

Som når jeg så filmen Insomnia av Erik Skioldberg sammen med Østlendingen på 30+ for noen år siden. Filmen handler om en svensk politimann som er i Tromsø og ikke får sove fordi det er så lyst hele døgnet. Østlendingen på 30+ spør meg skeptisk – som om hun avslører filmen – er det så lyst om natta?

Ja, det er det! Så lyst er det. Lyset har døgnåpent. Men det er ikke mørkt hele døgnet i mørketida. Lyset i mørketida er helt spesielt, det er et lys for viderekomne, for kjennere. Jeg beundrer lyset i Korpilombolo. Jeg løper inn og henter kameraet, selv om jeg burde skjønt at dette klarer ikke kameraet ivareta. Jeg forsøker likevel.

Klokka ett skal jeg være med på den første opplesningen. Linnea sa at det kom til å være elever fra ”høyholdet”, noe jeg trodde var høyskole. Det er det ikke. Det er i hovedsak elever mellom 12 og 16 år som er publikummet til denne opplesningen i tillegg til en del voksne. Siden jeg begynte å skrive har jeg hatt mange opplesninger, men ettersom tekstene mine er skrevet for et voksent publikum, har også opplesningene hatt et voksent publikum.

I siste liten gjør jeg litt om på repertoaret, tar ut noen tekster, legger til andre. Så er det bare å la det stå til. ”Forstår dere norsk?” spør jeg innledningsvis. Salen er taus. ”Ja, vi får satse på det”, fortsetter jeg muntert og setter i gang med det jeg har tenkt å si, og leser tekster innimellom. Jeg nevner lyset, det helt ekstraordinære lyset den morgenen, eller var det bare jeg, en gjest fra sør som så det og syntes det var så vakkert? Jeg får langt mindre respons fra barna enn jeg vanligvis får fra et voksent publikum. Jeg aner ikke om jeg har nådd fram. Forstod de hva jeg sa? Linnea beroliger meg: En 15 år gammel gutt hadde sagt til henne:
”Jag forstod allt. Och hon var jo bra.”

Etter opplesningen går jeg for å ta badstu. Det er en vedfyrt utebadstu. Det vil si: de sier at det er det, men badstuen har både vegger og tak. Dog er det ingen elektrisitet, så det er ganske mørkt. Jeg tenker at dette må være en særegen korpilombolsk erfaring, tenker tilbake på badstu-scenen i Populærmusikk från Vittula og husker at jeg selv fikk prøve den uvante røykbadstuen når jeg var i Taivalkoski fire år tidligere. Verten viser meg badstuen hvor to finske kvinner allerede har tatt plass og spør om jeg vil ha en øl. Det vil jeg.

Etter badstu er det middag og om kvelden skal jeg lese igjen. Denne gangen er publikummet i stor grad voksent. Lokalitetene er likevel noe annerledes enn det jeg er vant til fra ulike litterære arrangement i Norge, hvor de stort sett finner sted på en kafe og publikum nyter som regel alkohol. Nå er vi derimot i en kinosal, som minner om en gammeldags gymsal med opphøyd titteskapsscene. Det er ingen skjenkebevilling, ingen bord, men fullsatt sal.

I andre bolk er det litteratur og trekkspill, to forfattere og tre trekkspillere på scenen, vi bytter på å lese og å spille, men vi sitter alle på scenen gjennom hele settet. Publikum er takknemlig å lese for. Bare ordet frosk, viser det seg at de ikke helt forstår på norsk. Når vi avslutter settet, vil applausen ingen ende ta. Publikum blir sittende, Linnea kommer opp og ber om mer, ekstranummer! Vi gir dem mer. Jeg leser ”Nesten naturlig” (Circum Polaris 1997) på oppfordring fra Linnea siden jeg leste den tidligere i dag. Trekkspillene avslutter kvelden. Dette er kanskje det nærmeste jeg kommer, å være rockestjerne, det vil si noe som kan minne om det. Å bli bedt om å ta et ekstranummer, en ønsketekst.

Når jeg reiser hjem tidlig dagen etter er jeg sliten og fornøyd, jeg har vært på et nytt sted, jeg har opplevd noe nytt, møtt nye folk, sett lyset i mørketida og fått god respons. Det er verdt 24 timers reising. Nattfestivalen er kanskje en særegen Korpilombolsk hendelse? I så fall er den også verdt det.

(Står på trykk i siste nummer av Skarven nr 1-07, Nordnorsk Forfatterlags medlemsblad som nettopp kom. Derfor denne vintersaken om mørketida nå, mens det er vår og lysere kvelder)