Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

torsdag, februar 15, 2007

Deit åtte

Lindkvist:
Noen tror du gikk fordi det ble for lite hud.

Mann:
Hvem noen?

Lindkvist:
Noen som har lagt igjen kommentar på bloggen min.

Mann:
Ja og hva vil du jeg skal si nå?

Lindkvist:
At du gikk fordi du er hypokonder og livredd for å bli sjuk.

Mann:
Jeg er ikke hypokonder. Mora mi er hypokonder.

Lindkvist:
Vi krangler alltid om vi skal ha vinduet åpent om natta eller ikke.

Mann:
Det er helt vanvittig å ha vinduet åpent når det er minusgrader ute.

Lindkvist:
Frisk luft er sunt.

Mann:
Du er ekstrem.

Lindkvist:
Familien min er ekstrem på det med åpent vindu. Jeg er moderat.

Mann:
Har du gjort oppmerksom på at denne samtalen finner sted per telefon?

Lindkvist:
Fordi du er redd for å bli smittet.

Mann:
Greit, jeg er redd for å bli smittet.

Lindkvist:
Kan jeg si at du gikk fordi du er hypokonder?

Mann:
Alle er vel redd for å bli sjuke!

onsdag, februar 14, 2007

Å sjekke eller ikke sjekke

Hvis du ikke allerede har fått det med deg: Sjekking er for menn, skam er for kvinner.


I utgangspunktet høres det lovende ut: Håndbok i sjekking henvender seg til kvinner. Noe slikt
eksisterer nærmest ikke, slike bøker henvender seg vanligvis til menn. Bøker av denne typen rettet mot kvinner handler om hvordan man skal skaffe seg en ektemann. I 2006 er det kanskje på tide å erkjenne at også kvinner er interessert i sjekking og sex. Likevel er boka en stor skuffelse. For dette er slett ingen håndbok i sjekking. Den har faktisk ingen råd om sjekking å komme med. Med mindre det å drikke seg så full at du havner til sengs med en fyr uten å huske hvordan kan betraktes som et råd.

Skammelig

Forfatterne takker forfattergruppa bak TV-serien Sex og singelliv, det kan virke som de har hatt serien som et forbilde da de skrev boka, men der tv-serien har et persongalleri og en dramaturgi som gjør den severdig, mangler boka begge deler. Tilbake blir en raljering over menn i et kjønnsstereotypt univers som antagelig er ment å være morsomt. Det er det ikke. I tillegg er boka inkonsekvent og full av dobbeltmoral. Tidlig i boka latterliggjør den langvarige og faste forhold, for så å på slutten fortelle hvordan sjekking faktisk kan føre til faste forhold. Og denne gang virker det som forfatterne mener det er poenget med hele sjekkingen.

Forfatterne kaller den veien en kvinne må gå hjem fra hans seng til sitt eget hjem dagen derpå for ”Skammens vei”, slik legitimerer de at sex (for kvinner) er skammelig, de avslører at de ikke tror på det de selv skriver. De bruker et helt kapittel på hvordan ”Skammens vei” skal bli lettere å gå, som om det som har skjedd om natten er noe skammelig og skittent du – som kvinne – nødvendigvis angrer på. Et eksempel er ”Noen jenter gjemmer en tannbørste i vesken når de tror de skal få skikkelig napp en kveld, men det føler vi er en tanke for dristig”. Altså ei håndbok i sjekking som mener å putte en tannbørste i veska er for dristig?

Boka er ubrukelig og den er dårlig skrevet; jeg undres hvorfor Damm har tatt seg bryet med å oversette den.

Nerdenes hevn

Hvis du ønsker å lære mer om sjekking bør du heller lese Spillet av Neil Strauss. Denne boka er bygd opp som en roman, har en dramaturgi og den er faktisk morsom å lese. Den påberoper seg også å være en sann historie, uten at man trenger ta det helt alvorlig. Man lærer om sjekkestrategier menn bruker overfor kvinner og det er ganske besnærende lesning. Spillet avslører en bevegelse av menn som i utgangspunktet ikke har draget på kvinner, men som lærer seg strategier og rutiner for å sjekke kvinner. Hovedpersonen Style blir så god at han sammen med sin læremester tar penger for å lære opp andre menn i ”Spillet”. Boka avslører teknikker som ofte bygger på relativt enkel psykologi og som således kan brukes i ulike henseender for å få en person dit du ønsker. Selv om også Spillet kan tendere mot kjønnsstereotypier i sin beskrivelse, og til tider et eksplisitt kvinnehat blant en del av spillerne, redder boka seg ved å være seg dette bevisst og til dels problematisere det. I seg selv er det heller ikke noe galt i at nerdete, håpløse menn lærer seg teknikker for å henvende seg til kvinner med det formål å ha sex med dem.

En påstand ofte hørt og som også Strauss her kommer med er at på sjekkemarkedet har kvinner størst makt fordi de kan avvise en mann. Men det burde være opplagt at så lenge menn velger, plukker ut og er den aktive part har de også mest makt. Det ligger større makt i å kunne velge den du vil ha, enn å bare kunne avvise dem som henvender seg til deg. Og så lenge rollene er fastlagte er det vanskelig for kvinner å bryte ved å selv bli den aktive part.

Begge bøkene er skrevet i USA der kjønnsrollene virker enda mer fastgrodde enn her i Skandinavia. Under lesningen av Spillet undres jeg på om dette kunne fungert motsatt vei: kunne kvinner lært seg dette for å sjekke menn? Tanken virker både fjern og utopisk, all den tid det fortsatt er slik at kvinner fordømmes for et aktivt sexliv med mange partnere, mens menn berømmes for det samme.

Anmeldt av Ellisiv Lindkvist

JESSICA ROZLER og ANDREA LAVINTHAL
Håndbok i sjekking

- lev et heftig liv uten fast partner
Oversatt av Lene Stokseth
Damm, 221 sider

NEIL STRAUSS
Spillet

En inntrengende analyse av sjekkeartistenes hemmelige fellesskap
Oversatt av Monica Carlsen
Cappelen, 441 sider


(Stod på trykk i Ny Tid 31. mars 2006)

Drømmemannen 2

Ring-ring.

- Hallo.

- Hei, Mamma, det er meg.

- Hei.

- Jeg trenger din hjelp.

- Ja?

- Det gjelder en mann.

- Ja?

- Eller Mannen.

- Menn i det tjueførste århundre er så treige. De tror de alltid skal ha tjangs hos kvinner. Så de utsetter å binde seg. Men de har jo også behov for nærhet.

- Jeg har funnet han.

- Hvem da?

- Drømmemannen.

- Å?

- Ja, jeg er overbevist om at vi virkelig passer sammen.

- Passer sammen? Hva med forelskelsen?

- Forelskelse er oppskrytt. Jeg tror mer på arrangerte ekteskap.

- Arrangerte ekteskap?

- Ja, det er derfor jeg trenger din hjelp.

- Til å arrangere ekteskap?

- Ja, det må jo ikke være et ekteskap, jeg er radikal og ekteskapet er en heteronormativ kristenkonservativ kjønnsstereotypi.

- Du vil jeg skal arrangere noe, men ikke nødvendigvis et ekteskap?

- Nettopp. Vil du det?

tirsdag, februar 13, 2007

Navle. Navle. Mer.




Selvfølgelig vil jo den standariserte billedruta ha et bilde som passer. Hvilket betyr at Lindkvist må finne et bilde på høykant. Og det er jo nesten ingen fine bilder å finne som står på høykant. Og et mer teknisk vesen ville sikkert fiksa det likevel ved å klippe det fineste bildet til. Men det aller fineste bildet er jo på mobilen min og jeg aner ikke hvordan jeg skal få det over på en pc engang. Og ja, jeg er faktisk sjuk. Det er derfor jeg sitter her og driver med dette navle-tullet som jeg ellers tenker jeg ikke kan gjøre fordi jeg har så mange langt viktigere ting å gjøre.

Når jeg ser disse bildene komme "på trykk", vet jeg strengt tatt ikke om det er verdt å skifte ut det bildet jeg har. Riktignok kan jeg skryte av mitt eget utseende. Men det betyr ikke at jeg ikke er forfengelig. (Nei, det betyr nok at det er nettopp det jeg er. Eller?) Og vil ta meg best mulig ut når jeg først skal plante et bilde på nett. (Mulig jeg har feber i dag). Uansett tror jeg trenger en fotograf. Ikke i dag. Jeg er sjuk og kan tenke meg mye annet jeg trenger i dag. Jeg synes synd på meg selv. Det gjør jeg virkelig. Bu-hu. Kanskje jeg fjerner disse bildene når feberen går ned. Jeg tror ikke jeg tenker helt klart. Navle. Navle. Navle. Hva mer kan jeg finne på tro?

Navle. Navle. Navle.


Et av mine mange mål for 2007 er å skifte det gamle bildet som ligger der på siden av bloggen min og ofte følger meg i kommentarfeltet. Bildet er snart tre år gammelt og de som kjenner meg og mener noe om utseendet mitt (og det kan jo være så mange) har uttalt, blant annet, at det ikke ”avspeiler mitt tiltalende ytre”. Jeg skryter jo ofte av mitt eget ytre, (hos hvem andre enn hos Lindkvist selv kan Hjorthen ha snappet opp at ”Lindkvist visstnok skal være smellvakker”) eller jeg legger ikke skjul på at jeg er fornøyd med utseendet mitt. Dette er selvsagt en del av et feministisk prosjekt, jeg tror nemlig verden vil bli bedre om langt flere kvinner sluttet å være misfornøyde med utseendet sitt. (Jeg kan gjøre mangt og mye til et feministisk prosjekt.) Så for å starte med målene for 2007, skal jeg poste et bilde av meg selv og se om jeg får til å skifte ut det gamle.

Deit sju

Mann:
Hvorfor sa du det?

Lindkvist:
Hva da?

Mann:
At jeg er en motpol til dine feministiske prosjekter. Er det antifeministisk å ha en mann?

Lindkvist:
Nei, det vil jeg ikke si.

Mann:
Hvorfor sa du det da?

Lindkvist:
Det var vel bare på tull. For å få en punsjline til bloggposten.

Mann:
Jeg er jo et assosiert medlem av feminismen.

Lindkvist:
Men du kaller deg ikke feminist.

Mann:
Nei, noen grenser må det være.

Lindkvist:
Når jeg blir frisk skal jeg skrive en post om hva jeg mener feminisme er.

Mann:
Er du syk?

Lindkvist:
Ja.

Mann:
God bedring.

Lindkvist:
Går du?

Mann:
Ja, jeg vil ikke bli smittet.

fredag, februar 09, 2007

Jimmy Young

Fordelen med å ha en blogg er at man ikke har en deadline. Derfor kan Lindkvist skrive om Jimmy Young nå hvis hun vil. Selv om det allerede er tatt av plakaten og hun så det på lørdag. Ideelt sett burde hun skrevet om det på søndag, men da var hun opptatt av å skrive om lykken.
(Mange bloggere setter riktignok sin ære (?) i å være aktuelle. Selv har Lindkvist en upostet sak om jula som hun strengt tatt innser er litt uaktuell nå.)

Jimmy Young er altså et teaterstykke av og med De Utvalgte som ble spilt på Black Box Teater i januar og februar. Jimmy Young er også navnet på en figur som Torbjørn Davidsen i De Utvalgte har skapt og fulgt i mer enn ti år. Det vil si Torbjørn Davidsen er Jimmy Young eller han spiller Jimmy Young.

Jimmy Young (forestillingen) leverer oss et kjønnsstereotypt univers, nærmest misogynt og Lindkvist hadde ikke vært Lindkvist om hun ikke hadde ønsket seg en større problematisering av dette. På den andre side så kjøper hun (Lindkvist) tildels at De Utvalgte reflekterer et kjønnsperspektiv som finnes i samfunnet og samtida og at Jimmy Young som den utålelige karakteren han er har dette synet på kvinner. Likevel liker (skal jeg bruke ordet elske?) Lindkvist forestillingen. Lindkvist liker (elsker?) nemlig teater som tar samtida så på kornet, teater som handler om teater, metateater. Lindkvist elsker at Torbjørn Davidsen spiller Torbjørn Davidsen som er Jimmy Young og skaper usikkerhet om hva som er virkelighet og hva som er fiksjon. Lindkvist elsker at Jørgen Langhelle spiller Jørgen Langhelle som en opponent til Jimmy Young og Torbjørn Davidsen og nærmest overtar Jimmy Young-rollen.

Den uproblematiske holdningen forestillingen reflekterer i forhold til kjønn, blant annet ved at den kvinnelige rollefiguren er en taus tjener for mennene blir nettopp problematisk og en åpenbar innvending. Likefullt er dette teater som risikerer noe, som tar noen sjanser, som karikerer samtiden, vår vestlige kultur og spør hva identitet er. Tiltross for innvendingen kan man nesten si at Lindkvist elsker Jimmy Young. Og hvem skulle vel trodd det?

Mer om Jimmy Young og De Utvalgte her.

onsdag, februar 07, 2007

Lindkvist gjør research

Lindkvist:

Kan jeg spørre deg om noe.


Pen mannlig forfatter:

Spør i vei.


Lindkvist:

Er det greit at jeg sier du er pen?


Pen mannlig forfatter:

He-he… Så vidt meg bekjent er det knyttet få negative konnotasjoner til det å være pen.


Lindkvist:

Så du tar det som et kompliment?


Pen mannlig forfatter:

Ei heller assosiasjoner.


Lindkvist:

Så da er det greit at jeg sier det?


Pen mannlig forfatter:

Har du tenkt å si det nå?


Lindkvist:

Nei, jeg har tenkt å skrive det.


Pen mannlig forfatter:

I avisa?


Lindkvist:

Nei, på bloggen min.


Pen mannlig forfatter:

Hvorfor skulle jeg ha noe i mot det?


Lindkvist:

Kanskje du ville bli kalt noe annet?


Pen mannlig forfatter:

Som hva da?


Lindkvist:

Øh…sexy?

Oppdatert: Tidligere poster om emnet her og her.