Vi som elsker Forfatterforeningen

 Svaret er litterær kvalitet. Hva var spørsmålet?

Den store stipendutdelingen har nettopp vært.

Noen har fått. Noen har ikke fått.

Same procedure as last year.

Same procedure as every year.

Nåja, med visse variasjoner.

- Det finnes mange som hater Forfatterforeningen der ute, ble det sagt fra talerstolen under et årsmøte i DnF for noen år siden. Grunnen er at de er blitt avvist som medlemmer etter to bøker. Selv om de fleste av disse blir tatt opp etter en tredje bok kunne dette første-hatet forhindre senere interesse for - og engasjement i foreningens verv og arbeid, sa taleren. Den gang diskuterte vi medlemskriteriene.

Som en deltaker i ulike debatter først og fremst på sosiale medier merker jeg at dette hatet finnes. Det ulmer og syder. Blant dem som er blitt avvist som medlemmer, og blant en del som ikke får stipend. I fjor ble en profilert forfatter så sur over å ikke få stipend at hun meldte seg ut av foreningen. Barnslig, ja visst. Kanskje også usolidarisk. Da var det mer hold i kritikken Monica Aasprong kom med for noen år siden. ”Monica Aasprong liker ikke genikulten som ligger til grunn for Det litterære råds gjentatte stipender til visse forfattere.”

Det litterære råd satser på å bygge forfatterskap. Med andre ord: har du først fått (arbeids) stipend har du større sjanse for å få det igjen enn om du aldri har fått. De velger seg ut noen forfatterskap, mens andre knapt får noe. Det var dette Aasprong påpekte. Det kan neppe ha vært en lett posisjon å sette seg selv i. Aasprong fikk støtte av andre kolleger. Mens etablerte forfattere som hadde nytt godt av satsingen på enkelte forfatterskap som Dag Solstad og Per Pettersson forsvarte ordningen. (Logikken er: jeg har fått stipend, jeg har klart å skrive gode bøker fordi jeg har fått stipend, ergo er ordningen god (for meg)).

Da Aasprong gikk ut offentlig med kritikken tenkte jeg i mitt stille sinn at det var en dirty jobb, men at det var på tide noen pirket borti det som nesten har vært tabu å snakke om. Heldigvis har Aasprong et litterært kvalitativt godt forfatterskap, fullt av eksperimentvilje og mot. Jeg vil tro det er få som tenker at hun ikke får stipend fordi hun kvalitativt ikke er god nok.

Å kritisere ordningen hvis du er en av dem som får stipend vil jo være som å skyte seg selv i foten. Å kritisere ordningen fordi du ikke får stipend er å sutre.

Det litterære råd består av ni medlemmer som er valgt av årsmøtet/generalforsamlingen, det vil si oss, DnFs medlemmer. De er nennsomt plukket ut av en valgkomité og fordeles på bokmål og nynorsk men også kjønn, geografi, sjanger og litteratursyn spiller inn. De som spørres av valgkomiteen blir også spurt fordi de selv har et forfatterskap med det man kaller litterær kvalitet. Så langt alt greit. Problemet er  at årets stipendutdeling stiller rådet seg så lagelig til for hugg at man lurer på om de har sovet i timen.

Som Dagsavisen skrev 1. april har to av de tre 5-årige arbeidssstipendene, de aller største stipendene, gått til to av rådets tidligere medlemmer. (Med unntak av to tiårige arbeidsstipend til etablerte kunstnere, som erstatter den tidligere garantiinntekten). Nei, ikke bare tidligere medlemmer, avtroppende medlemmer. Inntil i fjor var Markus Midré leder av rådet og Mirjam Kristensen medlem av rådet. Kritikken besvares av rådets leder som sier: ”Utelukkende på grunn av høy litterær kvalitet” La oss ikke gå inn på kvaliteten i forfatterskapene deres. Den er sikkert utmerket nok.

Det underlige er om de er de eneste av søkerne med denne utmerkede kvaliteten?

Jeg vil tro – ut fra egen erfaring med å sitte i tekstutvalg, styrer og annet at for hver søker som får støtte eller stipend finnes det minst ti andre som like gjerne kunne fått, eller i det minste to andre. Det var tross alt 217 søkere på Statens arbeidsstipend og 18 som fikk ett- eller flerårig. Det var 224 søkere på Vederlagsfondets arbeidsstipend og også her 18 som fikk.

Siden rådet likevel insisterer på å gi de to mest høythengende stipendene til folk de selv nettopp har sittet i rådet sammen med, er det vanskelig å ikke tenke at nettopp det spiller noen rolle.

Å kritisere det litterære råd er ikke lett. Det gir en ekkel smak i munnen, særlig fordi man egentlig ønsker å forsvare dem. Under årsmøtet til DnF i helga var det bare Kristine Tofte som torde å ta ordet og kritisere dette. Hun holdt et godt forberedt innlegg og svaret fra rådets leder var noe sånt som at vi er ni forfattere (implisitt: ni forfattere kan ikke ta feil).

Noen av oss elsker Forfatterforeningen – kanskje fordi vi har sittet i styre og utvalg og vet hvilken jobb som kreves, kanskje fordi vi kom inn ved første gangs søknad, kanskje fordi vi til og med tilhører de få utvalgte som er blitt begunstiget med et stipend i ny og ne, eller bare fordi vi ser fordelen med en forening som arbeider for våre rettigheter. Vi som elsker Forfatterforeningen forsvarer både den og rådet når vi møter de sure folkene der ute. Enten det er i en facebooktråd eller i et middagsselskap. Vi legger ned flid og omsorg i å forklare hvorfor vi trenger en forening, hvorfor vi trenger stipender, innkjøpsordning, boklov osv. Vi forklarer og forsvarer så godt vi kan. Vi bruker den informasjonen vi har til å fjerne misforståelser og myter.

Det litterære råd er under press. Det er kommet forslag fra politisk hold om å gjøre om på dette og la byråkrater bestemme hvem som skal fordele stipendene. Da gjelder det at de som sitter i rådet har kløkt og holder sin sti ren. Og i tillegg å stiller seg spørsmålet djevelens advokat ville stilt. Hvordan ser dette ut for min verste kritiker? Svaret ville vært at dette ser djevelsk dårlig ut. Det tar seg ikke godt ut i dagslys og det burde det litterære råd skjønne selv om de ser på litterær kvalitet. De burde tenke er dette pragmatisk, politisk og strategisk lurt?

Det gjelder å ha to tanker i hodet samtidig selv om svaret alltid er litterær kvalitet.

De fleste kunstnere vil ønske at det er kunstnerne selv som skal dele ut midler.

Vi vil forsvare det litterære råd med nebb og klør, til vi dør.

Vi er fotsoldater i litteraturens tjeneste ute i felten,

de fleste av oss er uten verv, men vi gjør en jobb.

Vi forsvarer dere.

Kjære litterære råd: Ikke gjør jobben vår så forbasket vanskelig da.

Teksten førte til en oppfølgingssak i Klassekampen 12. april 2016, jfr bildet - saken ligger på nett her. 

Denne teksten ble først publisert på Forlagsliv, på Bonusord-bloggen min hos CappelenDamm 

9. april 2016 for å følge opp saken etter årsmøtet i Forfatterforeningen 2. og 3. april.