Er årets tema på Norsk litteraturfestival på Lillehammer. Festivalen har fått sin egen blogg også.
Lindkvist reiser til lillehammer for å være med på kritikerseminaret og for å være konferansier på:
Iscenesettelser fra nord: Nordnorsk forfatterlag har figurert og fungert gjennom en seig trettiårsperiode. Utgangspunktet var politisk og polemisk på syttitallsmåten. Rævva skulle vendes til sentrum, periferi var godt nok og kanskje bedre. Hva så, i dag? Kom i Parkkafeen og møt et fedd forfattere med tilknytning til landets nordligste del. Knut H. og Cora S. kommer ikke. Det gjør derimot Tor Eystein Øverås, Kirsti Blom, Marion Palmer, Morten Wintervold, Lene E. Westerås, Sylvi Inez Liljegren og Ragnfrid Trohaug.
Musikk ved Malvin Skulbru.
Konferansier er Ellisiv Lindkvist.
Parkkafeen kl 19.00 torsdag 1. juni. Gratis inngang.
Velkommen!
onsdag, mai 31, 2006
fredag, mai 26, 2006
The Norwegian spring
- When do you have spring in Norway?
- It depends on what you mean by spring.
- When you can go out without a jacket.
- Oh, you mean summer.
In Troms it's 14 degrees today. And we are not complaining.
- It depends on what you mean by spring.
- When you can go out without a jacket.
- Oh, you mean summer.
In Troms it's 14 degrees today. And we are not complaining.
mandag, mai 22, 2006
Seks timer kultur
På fredag gjorde jeg en solid innsats for kulturen. Som tilskuer. Jeg dro til Black Box Teater som er favoritt-teatret mitt. Det finnes ingen annen kulturinstitusjon i Norge som har gitt meg så mange gode kunstopplevelser som Black Box. Likevel var denne fredagen litt annerledes, det var Podium Spesial. Høydepunkter fra Podium 2006.
Det var et hardt program selv for overentusiastiske kulturelskere som meg selv. Seks timer med input kan bli mye (fra 19.30 til 01.30). Med få og korte ølpauser innimellom. Det var dog overraskende mye bra. Hovedinnvendingen er at det ble for mye program, at man på et punkt bør la kulturen gå over til fest (og helst før ølsalget stenger kl 00.30 - at ølsalget må stenge da får jeg klage over an annen gang)
Likevel, jeg fikk være med på mye denne kvelden, blant annet dette:
- En stillbilde-animasjon av Et Dukkehjem med Onkel Skrue som Helmer, sekretæren hans (en noe ukjent figur) som selveste Nora, Magica fra Tryll som Fru Linde og Donald som Krogstad.
- En av våre nye landsmenn forsøker å integrere seg selv til norskhet ved å helle lettmelk over hodet.
- Medpublikummeren ved siden av meg hvisker ”Because I love you” i øret mitt.
- Et anarkistisk støyimpro-orkester sjarmerer oss i senk.
- En mann problematiserer kjønn og seksuelle handlinger og poserer tidvis sexy. (Ingenting er så sexy som menn med et kritisk blikk på kjønnsrollene. He-he.)
Kulturellisiv
Det var et hardt program selv for overentusiastiske kulturelskere som meg selv. Seks timer med input kan bli mye (fra 19.30 til 01.30). Med få og korte ølpauser innimellom. Det var dog overraskende mye bra. Hovedinnvendingen er at det ble for mye program, at man på et punkt bør la kulturen gå over til fest (og helst før ølsalget stenger kl 00.30 - at ølsalget må stenge da får jeg klage over an annen gang)
Likevel, jeg fikk være med på mye denne kvelden, blant annet dette:
- En stillbilde-animasjon av Et Dukkehjem med Onkel Skrue som Helmer, sekretæren hans (en noe ukjent figur) som selveste Nora, Magica fra Tryll som Fru Linde og Donald som Krogstad.
- En av våre nye landsmenn forsøker å integrere seg selv til norskhet ved å helle lettmelk over hodet.
- Medpublikummeren ved siden av meg hvisker ”Because I love you” i øret mitt.
- Et anarkistisk støyimpro-orkester sjarmerer oss i senk.
- En mann problematiserer kjønn og seksuelle handlinger og poserer tidvis sexy. (Ingenting er så sexy som menn med et kritisk blikk på kjønnsrollene. He-he.)
Kulturellisiv
lørdag, mai 20, 2006
Bunad mot bunadspoliti
17. mai i år debuterte jeg som bunadsbruker. Jeg hadde for første gang på meg bunad. Arvet/lånt blå Nordlandsbunad med ny bunadsjorte. Tidligere har jeg vært anti-bunad. Jeg har ikke akkurat sett ned på de som har gått med bunad, men jeg har overhodet ikke villet gå i en selv. Argumentene mot bunad var: bunad er borgerlig, bunad er et overklassefenomen, bunad er kristenkonservativt, bunad er uniformering (og hvem vil vel gå i en uniform?), bunad er nasjonalistisk, bunad er for kvinner og ikke minst bunad er rådyrt: det koster omtrent mellom 20 og 40 000 og hvem vil vel betale det for et plagg du kan bruke én gang i året?
Kort sagt argumentene var mange, de var nyanserte og de var uslåelige. Etter hvert begynte jeg å synes bunad var, tja… litt fint. Iallfall selveste 17. mai. Jeg ville ikke drømme om å bruke bunad for eksempel i et bryllup (ikke det at jeg blir invitert så ofte i bryllup, jfr forrige innlegg). Men 17. mai, joda, det er jo litt fint. Fra å ha hatt en sterk aversjon mot bunad, har jeg nå bare en mild ambivalens til bunad.
Men fortsatt en sterk aversjon til bunadspolitiet. De som mener at bunad skal bæres på en ”korrekt” måte. De som kommer løpende med måleband for å sjekke at avstanden fra bakken til skjørtet er korrekt. Poenget med bunad må jo være å holde tradisjonen i hevd ved å videreutvikle den, ikke ved å la den stivne i en konserverende form. La de tusen bunader blomstre. Bland bunaden med nytt tilbehør. Bruk bunadskjorta til fest med bukser til. For eksempel. Slik kan man la plagget få en ny æra med nye bruksområder.
Selv tok jeg Nordlandsbunaden på meg slik den skal med skjorte, skjørt, forkle og tørkle (dog uten veske, kyse og ”riktige” sko), før jeg ikledde meg rosa boots, rosa jakke og rosa veske. Det er faktisk litt rosa i forkleet på nordlandsbunaden så dette er ikke helt uhørt. Dessuten måtte jeg ha sko som passet med vær og føre på Kuba hvor det er 17. mai for alle denne dagen. De rosa bootsene er en markør: Bunad mot bunadspoliti.
Kort sagt argumentene var mange, de var nyanserte og de var uslåelige. Etter hvert begynte jeg å synes bunad var, tja… litt fint. Iallfall selveste 17. mai. Jeg ville ikke drømme om å bruke bunad for eksempel i et bryllup (ikke det at jeg blir invitert så ofte i bryllup, jfr forrige innlegg). Men 17. mai, joda, det er jo litt fint. Fra å ha hatt en sterk aversjon mot bunad, har jeg nå bare en mild ambivalens til bunad.
Men fortsatt en sterk aversjon til bunadspolitiet. De som mener at bunad skal bæres på en ”korrekt” måte. De som kommer løpende med måleband for å sjekke at avstanden fra bakken til skjørtet er korrekt. Poenget med bunad må jo være å holde tradisjonen i hevd ved å videreutvikle den, ikke ved å la den stivne i en konserverende form. La de tusen bunader blomstre. Bland bunaden med nytt tilbehør. Bruk bunadskjorta til fest med bukser til. For eksempel. Slik kan man la plagget få en ny æra med nye bruksområder.
Selv tok jeg Nordlandsbunaden på meg slik den skal med skjorte, skjørt, forkle og tørkle (dog uten veske, kyse og ”riktige” sko), før jeg ikledde meg rosa boots, rosa jakke og rosa veske. Det er faktisk litt rosa i forkleet på nordlandsbunaden så dette er ikke helt uhørt. Dessuten måtte jeg ha sko som passet med vær og føre på Kuba hvor det er 17. mai for alle denne dagen. De rosa bootsene er en markør: Bunad mot bunadspoliti.
fredag, mai 19, 2006
Nei til heterofile ekteskap
Nå har de heterofile fått holde på lenge nok. I uminnelige tider har de fått holde på. Nå er det nok. De har giftet seg og giftet seg og giftet seg. Og som regel har de skilt seg like mange ganger. Det eneste all giftingen har ført til er flere skilsmisser. Faktum er at over femti prosent skiller seg.
Men grunnen til at den foreløpig er såpass lav er at min generasjon ikke har rukket å skille seg ennå. Bare vent til vi begynner å skille oss. Da skal du se statistikken går i været. Skilsmissene vil gå opp mot 75 % kanskje 85 også. Og grunnen til at den ikke vil nå 100 prosent er at de heterofile gifter seg så fort igjen at det alltid vil være en 15-25 % som er nygift og innen de rekker å skille seg, er det en ny gruppe nygifte som lever ut hvetebrødsdagene og ikke har realisme nok til å ta statistikken innover seg og slutte med dette tullet. For å gifte seg er jo det rene konservative tøv. Det er et teatralt rituale som strengt tatt ikke betyr annet enn at man svir av kanskje hundre tusen – og det skal til og med være et billig bryllup. I Norge er det heldigvis ikke så ille som i USA der man i kjønnstester spør om du har drømt om bryllup, noe som "beviser at du er kvinne". Bryllup er amerikanske kvinners største, eneste og mest ultimate drøm. Det er selvsagt hemmende at kvinner bare får verdi i ekteskapets patriarkalske lenker, helst med hans etternavn, for å markere at hun gir opp status som eget selvstendig individ, med eget selvstendig navn (fra faren) og dermed går over til å bli mannens eiendom. Å bli mannens eiendom er tydeligvis amerikanske kvinners største drøm. I Norge er ikke dette like ille. Selv kjenner jeg knapt nok noen som gifter seg, og har knapt nok vært tilstede i et bryllup. I Norge er det som regel de kristelig-konservative som gifter seg. Andre bruker pengene på noe vettugt. Hvis man har pengene da. Nei, istedet for å ikle kvinner skaut og slør (hijab) samt hvit kjole for å kommentere hennes seksuelle status (som sjelden er reell, det blir en fiktiv markør), og videre la faren føre henne, som sin eiendom, fram til kommende ektemann slik at hun blir hans eiendom, så burde vi overlate ekteskapet til de homofile. De homofile er ikke besudlet med de trange heterofile kjønnsrollene som gjør ethvert bryllup til en trist klisjé. De homofile kan gjøre om på tradisjonene, de kan sprenge bryllupets latterlige karakter innenfra og gjøre om på kjønnsdikotomiene. De som er motstandere av homofile ekteskap er stortsett de kristenkonservative som selv gifter seg og som bejubler ekteskapet. At disse som er så glad i ekteskapet selv, vil nekte andre å gifte seg er et mysterium. Hvis de virkelig mener at ekteskapet er så bra for to som elsker hverandre, hvorfor skal da to som elsker hverandre bli nektet? La det bli slutt på heterofile ekteskap. De har øvd seg lenge nok. Ja til homofile ekteskap.
Rituellisiv
Men grunnen til at den foreløpig er såpass lav er at min generasjon ikke har rukket å skille seg ennå. Bare vent til vi begynner å skille oss. Da skal du se statistikken går i været. Skilsmissene vil gå opp mot 75 % kanskje 85 også. Og grunnen til at den ikke vil nå 100 prosent er at de heterofile gifter seg så fort igjen at det alltid vil være en 15-25 % som er nygift og innen de rekker å skille seg, er det en ny gruppe nygifte som lever ut hvetebrødsdagene og ikke har realisme nok til å ta statistikken innover seg og slutte med dette tullet. For å gifte seg er jo det rene konservative tøv. Det er et teatralt rituale som strengt tatt ikke betyr annet enn at man svir av kanskje hundre tusen – og det skal til og med være et billig bryllup. I Norge er det heldigvis ikke så ille som i USA der man i kjønnstester spør om du har drømt om bryllup, noe som "beviser at du er kvinne". Bryllup er amerikanske kvinners største, eneste og mest ultimate drøm. Det er selvsagt hemmende at kvinner bare får verdi i ekteskapets patriarkalske lenker, helst med hans etternavn, for å markere at hun gir opp status som eget selvstendig individ, med eget selvstendig navn (fra faren) og dermed går over til å bli mannens eiendom. Å bli mannens eiendom er tydeligvis amerikanske kvinners største drøm. I Norge er ikke dette like ille. Selv kjenner jeg knapt nok noen som gifter seg, og har knapt nok vært tilstede i et bryllup. I Norge er det som regel de kristelig-konservative som gifter seg. Andre bruker pengene på noe vettugt. Hvis man har pengene da. Nei, istedet for å ikle kvinner skaut og slør (hijab) samt hvit kjole for å kommentere hennes seksuelle status (som sjelden er reell, det blir en fiktiv markør), og videre la faren føre henne, som sin eiendom, fram til kommende ektemann slik at hun blir hans eiendom, så burde vi overlate ekteskapet til de homofile. De homofile er ikke besudlet med de trange heterofile kjønnsrollene som gjør ethvert bryllup til en trist klisjé. De homofile kan gjøre om på tradisjonene, de kan sprenge bryllupets latterlige karakter innenfra og gjøre om på kjønnsdikotomiene. De som er motstandere av homofile ekteskap er stortsett de kristenkonservative som selv gifter seg og som bejubler ekteskapet. At disse som er så glad i ekteskapet selv, vil nekte andre å gifte seg er et mysterium. Hvis de virkelig mener at ekteskapet er så bra for to som elsker hverandre, hvorfor skal da to som elsker hverandre bli nektet? La det bli slutt på heterofile ekteskap. De har øvd seg lenge nok. Ja til homofile ekteskap.
Rituellisiv
tirsdag, mai 16, 2006
Innkjøpsordninga redder liv
Kulturrådet (av alle) ønsker å halvere innkjøp av norsk lyrikk til bibliotekene fordi det lånes ut for få diktbøker. Av alle gode ting Norge har; er innkjøpsordninga definitivt på toppen blant noe av det aller beste. Som bortskjemt norsk riking, et land hvor selv poeter er rike hvis man sammenligner med resten av verden er det lett å glemme ting som er bra i Norge.
Jeg vokste opp på verdens minste sted. Uten teater. Uten kino (bare en sjelden gang og lenge etter at filmen var vist andre steder). Uten konsertsteder. Uten gallerier og museer. Uten noe særlig kultur som kunne gi et stakkars individ større horisont, økt perspektiv, ny innsikt og kloke tanker. Så hvordan overlevde man? Svar: biblioteket. Biblioteket og innkjøpsordninga redder liv. Den gjør at alle som ufrivillig vokser opp på et bittelite knøsted langtinniskoddeheimen kan gå på biblioteket og helt gratis låne og lese så mange bøker hun bare vil. FOR ET GENIALT KONSEPT! Det koster så lite statlige penger å bevare innkjøpsordningen og den når ut til så mange.
Fordelen med å bo i et demokrati er at man ivaretar også mindretallets interesser. Fordelen med å en kulturpolitikk er at den ikke skal ta kommersielle hensyn. Hva kan man stille opp med mot dette trangsynte kortsiktige forslaget? Et forslag er å låne så mange diktbøker man klarer å bære for å få opp tallene. Det foreslår nyvalgt leder i Nordnorsk Forfatterlag, Anita Arildsdatter Pedersen her.
Andre som mener noe om dette kan du se her og her
I anledning 17. mai i morra vil jeg si: hurra for biblioteket, lenge leve innkjøpsordninga!
Jeg vokste opp på verdens minste sted. Uten teater. Uten kino (bare en sjelden gang og lenge etter at filmen var vist andre steder). Uten konsertsteder. Uten gallerier og museer. Uten noe særlig kultur som kunne gi et stakkars individ større horisont, økt perspektiv, ny innsikt og kloke tanker. Så hvordan overlevde man? Svar: biblioteket. Biblioteket og innkjøpsordninga redder liv. Den gjør at alle som ufrivillig vokser opp på et bittelite knøsted langtinniskoddeheimen kan gå på biblioteket og helt gratis låne og lese så mange bøker hun bare vil. FOR ET GENIALT KONSEPT! Det koster så lite statlige penger å bevare innkjøpsordningen og den når ut til så mange.
Fordelen med å bo i et demokrati er at man ivaretar også mindretallets interesser. Fordelen med å en kulturpolitikk er at den ikke skal ta kommersielle hensyn. Hva kan man stille opp med mot dette trangsynte kortsiktige forslaget? Et forslag er å låne så mange diktbøker man klarer å bære for å få opp tallene. Det foreslår nyvalgt leder i Nordnorsk Forfatterlag, Anita Arildsdatter Pedersen her.
Andre som mener noe om dette kan du se her og her
I anledning 17. mai i morra vil jeg si: hurra for biblioteket, lenge leve innkjøpsordninga!
fredag, mai 12, 2006
Ønskeliste
(I anledning min egen fødselsdag.)
- At kvinner og menn skal ha samme rettigheter og muligheter.
- At kvinner og menn skal tjene like mye.
- At innkjøpsordninga bevares og bygges ut i stedet for å gå motsatt vei som de nå truer med.
- At de 30 % som truer med å stemme Fr.p. avslører på neste meningsmåling at det hele har vært en stor spøk og Fr.p normaliseres med en oppslutning på omtrent 5 %.
- At kollektivtrafikken i Oslo blir gratis. Iallfall bør billettene halveres.
- At sykkelstiene i Oslo forbedres. Hvis regjeringa mener noe med slagordet om å få folk i form, er det en utmerket ide å starte med å tilrettelegge for sykling.
- Kultur bør gjøres tilgjengelig og i enkelte tilfeller gratis. F.eks bør Munchmuseet i likhet med de fleste museer verden over ha en gratis dag i uka. Nationaltheatret og andre institusjonsteatre bør også ha enkelte gratisvisninger for å nå ut til et annet publikum.
- At institusjonsteatrene satser mer på samtidsdramatikk.
- At det opprettes et eget samtidsteater i Oslo.
Når det er sagt er det kanskje større sjanse for at jeg får en salatslynge og en knivsliper, som jeg for øvrig også ønsker meg.
- At kvinner og menn skal ha samme rettigheter og muligheter.
- At kvinner og menn skal tjene like mye.
- At innkjøpsordninga bevares og bygges ut i stedet for å gå motsatt vei som de nå truer med.
- At de 30 % som truer med å stemme Fr.p. avslører på neste meningsmåling at det hele har vært en stor spøk og Fr.p normaliseres med en oppslutning på omtrent 5 %.
- At kollektivtrafikken i Oslo blir gratis. Iallfall bør billettene halveres.
- At sykkelstiene i Oslo forbedres. Hvis regjeringa mener noe med slagordet om å få folk i form, er det en utmerket ide å starte med å tilrettelegge for sykling.
- Kultur bør gjøres tilgjengelig og i enkelte tilfeller gratis. F.eks bør Munchmuseet i likhet med de fleste museer verden over ha en gratis dag i uka. Nationaltheatret og andre institusjonsteatre bør også ha enkelte gratisvisninger for å nå ut til et annet publikum.
- At institusjonsteatrene satser mer på samtidsdramatikk.
- At det opprettes et eget samtidsteater i Oslo.
Når det er sagt er det kanskje større sjanse for at jeg får en salatslynge og en knivsliper, som jeg for øvrig også ønsker meg.
onsdag, mai 10, 2006
Jeg blogger altså er jeg
Hva har skjedd? Ikke engang ei uke med blogg og allerede en tom dag på bloggen!
Det er ikke det at jeg ikke har noe å skrive om. Jeg har tre desennier levd liv uten blogg og et hav av innestengte frustrasjoner som presser seg på og vil ut i tekstlig format. Jeg har også såpass mye tekstmateriale liggende at jeg kan gjøre som Ingrid Espelid: jukse litt og legge ut en allerede skrevet tekst.
Hva er meningen med blogg? Å nå ut til flest mulig og å få flest mulig kommentarer? I så fall bør man starte med å legge ut kommentarer hos andre. Slik vil man tipse aktive bloggere om sin egen blogg.
JEG HAR TENKT å sortere lenkene slik at jeg kan også kan legge ut lenker til andre og ikke bare til saker om meg selv. JEG HAR TENKT å bli en aktiv logger som skriver kommentarer til andre og slik beviser at jeg finns.
JEG HAR TENKT å nyansere mitt innlegg ”Hvor skal Gro flytte seg?” ved å si at jeg er enig i Martine Aurdals hovedbudskap i lederen ”Flytt deg, Gro” nemlig at likestillingskampen i Norge står forbausende stille. Det virker som om alle er fornøyd fordi vi allerede har hatt én såkalt kvinneregjering (les: en regjering med 8 av 18 kvinnelige statsråder), og én kvinnelig statsminister. Norge har gjort sitt liksom. Norge er et godt land for kvinner, hva er det dere maser om?
Dette har jeg tenkt å gjøre. Poenget er at tidsmessig kjenner blogging ingen grenser. Man kan bli fanget der ute mellom alle bloggene. Det er som med skriving. Uansett hvor mye du skriver, kunne du alltids skrevet mer. Slik er det med blogg. I tillegg er det alt annet som skal gjøres. Livet stopper ikke opp selv om man får en blogg som må passes og mates og besøkes og vannes og pleies.
Det er ikke det at jeg ikke har noe å skrive om. Jeg har tre desennier levd liv uten blogg og et hav av innestengte frustrasjoner som presser seg på og vil ut i tekstlig format. Jeg har også såpass mye tekstmateriale liggende at jeg kan gjøre som Ingrid Espelid: jukse litt og legge ut en allerede skrevet tekst.
Hva er meningen med blogg? Å nå ut til flest mulig og å få flest mulig kommentarer? I så fall bør man starte med å legge ut kommentarer hos andre. Slik vil man tipse aktive bloggere om sin egen blogg.
JEG HAR TENKT å sortere lenkene slik at jeg kan også kan legge ut lenker til andre og ikke bare til saker om meg selv. JEG HAR TENKT å bli en aktiv logger som skriver kommentarer til andre og slik beviser at jeg finns.
JEG HAR TENKT å nyansere mitt innlegg ”Hvor skal Gro flytte seg?” ved å si at jeg er enig i Martine Aurdals hovedbudskap i lederen ”Flytt deg, Gro” nemlig at likestillingskampen i Norge står forbausende stille. Det virker som om alle er fornøyd fordi vi allerede har hatt én såkalt kvinneregjering (les: en regjering med 8 av 18 kvinnelige statsråder), og én kvinnelig statsminister. Norge har gjort sitt liksom. Norge er et godt land for kvinner, hva er det dere maser om?
Dette har jeg tenkt å gjøre. Poenget er at tidsmessig kjenner blogging ingen grenser. Man kan bli fanget der ute mellom alle bloggene. Det er som med skriving. Uansett hvor mye du skriver, kunne du alltids skrevet mer. Slik er det med blogg. I tillegg er det alt annet som skal gjøres. Livet stopper ikke opp selv om man får en blogg som må passes og mates og besøkes og vannes og pleies.
mandag, mai 08, 2006
Født i tyrens tegn
I dag har noen jeg liker 30 års dag (Happy birthday, even though the day is almost over). Broren min, som jeg også liker ble 30 på lørdag 6. mai (hurra for han). Svein Jarvoll, min høyt verdsatte lærer i Bø, ble 60 år fredag 5. mai (hurra for han også) (to siders intervju i siste Morgenbladet i sakens anledning). Alle tre har det til felles med meg (som har bursdag på torsdag) at vi er tyrer. Grunnen til at jeg ikke har skrevet opp fødselsdato under personlige opplysninger er at da føyer bloggen til, helt av seg selv, både hvilket stjernetegn jeg har og hvilken zodiac jeg har (hva nå det er for noe?). Dette er en vektlegging av astrologi som jeg overhodet ikke ønsker og jeg fjernet derfor fødselsdatoen igjen. Når det er sagt er jeg umåtelig fornøyd med å være tyr selv om jeg ikke tror på horoskoper. Jeg har nemlig lest at tyrer er pålitelige, opptatt av kunst og kultur, glade i mat og drikke, trofaste, beskyttende, til å stole på, opptatt av design og estetikk, gode med økonomi, ambisiøse, lidenskapelige, holder alltid avtaler, kvalitetsbevisste, kreative, seige, utholdende, og ofte intellektuelle. Sa jeg pen og morsom? Pretensiøs?
søndag, mai 07, 2006
Allergisk mot våren
Kan man skille form og innhold var en hyppig diskusjon ved Forfatterstudiet i Bø, iallfall det året jeg selv gikk der. I dag er formen dårlig noe som skyldes minst fire faktorer: øl i parken i går, gin og tonic på byen etterpå, intens pollenallergi og lite søvn. Formen er altså dårlig, men hvordan er innholdet? Er det svekket av rennende røde øyne (som jeg drypper øyedråper i), kløende nese og hodepine? (Jeg tenker etter.) Svaret er: ja, innholdet påvirkes av formen. Hvilken innsikt! Hva kan man lære av dette? Øl i parken er godt. Gin og tonic på byen i Norge er overpriset. Mens pollenallergien er uunngåelig når den først har fått feste. Som det naturbarnet jeg er – oppvokst i nord på verdens minste sted, omgitt av natur på alle kanter – forekommer det meg absurd at jeg i voksen alder faktisk er allergisk mot naturen. Allergisk mot selve våren som man lengter etter hele den lange vinteren.
lørdag, mai 06, 2006
Jeg er pretensiøs
Dersom man sier ting om seg selv litt for ofte kan det virke mot sin hensikt. For eksempel hvis man skriver i en blogg som bare har eksistert i 4-5 dager hele tre ganger at man har tenkt å være morsom, i stedet for å faktisk bare være morsom helt uanstrengt så virker det kanskje mer pretensiøst enn nettopp morsomt. Men hvem har sagt at jeg ikke også vil være pretensiøs? Jeg er pretensiøs. Jeg er pretensiøs. Jeg er pretensiøs. Jeg er pretensiøs. Jeg er pretensiøs. Jeg er pretensiøs.
Likevellisiv
Likevellisiv
fredag, mai 05, 2006
Hvor skal Gro flytte seg?
I dagens Ny Tid skriver konstituert redaktør Martine Aurdal en leder med overskrifta ”Flytt deg, Gro” og ingressen ”Den stolte norske likestillingshistorien står i veien for den fortsatte kampen for likhet mellom kjønnene”. Det er en problematisk påstand.
At Norge har en stolt likestillingshistorie som Gro Harlem Brundtland har stått i bresjen for hindrer ikke Norge i å fortsette i et likestillingsspor. Tvert i mot. Aurdal sier at lite har skjedd i Norge siden Gro dannet sin første såkalte Kvinneregjering. Vi har ikke flere kvinner på Stortinget enn i 1989. Ja, ting tar tid og går sakte og noen ganger virker det som det går baklengs, man kan skylde på mange, men ikke på Gro. På den norske venstresiden (den som er til venstre for Arbeiderpartiet) har det aldri vært særlig stuerent å beundre, like eller anerkjenne Gro Harlem Brundtland, eller hennes innsats for likeverd, miljø og ikke minst hennes bevis på at kvinner kan inneha maktposisjoner og gjøre det fremragende. Nå viser historien at det bør vi absolutt gjøre. At noen har gått foran oss og kjempet en kamp for likestilling gjør det faktisk lettere å komme etterpå. Ikke vanskeligere. Aurdal gir selv et spark til landets nye likestillingsminister Karita Bekkemellem og det er mer velrettet. Står likestillingen stille i Norge i dag, får de som har makt i dag ta ansvar. Og det er selvsagt mange flere enn Karita Bekkemellem alene. Det vil uansett ikke hjelpe norsk likestillingskamp at Gro flytter seg. Og hvor skulle hun nå flytte seg forresten?
At Norge har en stolt likestillingshistorie som Gro Harlem Brundtland har stått i bresjen for hindrer ikke Norge i å fortsette i et likestillingsspor. Tvert i mot. Aurdal sier at lite har skjedd i Norge siden Gro dannet sin første såkalte Kvinneregjering. Vi har ikke flere kvinner på Stortinget enn i 1989. Ja, ting tar tid og går sakte og noen ganger virker det som det går baklengs, man kan skylde på mange, men ikke på Gro. På den norske venstresiden (den som er til venstre for Arbeiderpartiet) har det aldri vært særlig stuerent å beundre, like eller anerkjenne Gro Harlem Brundtland, eller hennes innsats for likeverd, miljø og ikke minst hennes bevis på at kvinner kan inneha maktposisjoner og gjøre det fremragende. Nå viser historien at det bør vi absolutt gjøre. At noen har gått foran oss og kjempet en kamp for likestilling gjør det faktisk lettere å komme etterpå. Ikke vanskeligere. Aurdal gir selv et spark til landets nye likestillingsminister Karita Bekkemellem og det er mer velrettet. Står likestillingen stille i Norge i dag, får de som har makt i dag ta ansvar. Og det er selvsagt mange flere enn Karita Bekkemellem alene. Det vil uansett ikke hjelpe norsk likestillingskamp at Gro flytter seg. Og hvor skulle hun nå flytte seg forresten?
torsdag, mai 04, 2006
Jeg er en mann
Jeg er en mann. Jeg er nøytral. Jeg snakker sant. Jeg lyver aldri. Jeg er objektiv. Jeg er en mann. Jeg kan skrive. Jeg har utdannelse. Jeg har leilighet. Jeg har lappen. Jeg er en mann. Jeg kan løpe. Jeg synes kvinner er vakre. Jeg kan snakke. Jeg liker å pule. Jeg er en mann. Jeg kan lese. Jeg er intelligent. Jeg er klok. Jeg får lett orgasme. Jeg er en mann. Jeg kan lage mat. Jeg kan smile. Jeg vet hva kvinner liker. Jeg betaler regninger. Jeg er en mann. Jeg liker menn. Jeg liker å pynte meg. Jeg har høy sosial intelligens. Jeg har tredve skjørt. Jeg er en mann. Jeg bruker sminke. Jeg har hull i ørene. Jeg er empatisk. Jeg har en vagina. Jeg er en mann.
Jeg er en mann er en kortprosatekst som står i Trykk 2005
Jeg er en mann er en kortprosatekst som står i Trykk 2005
Blogg, andre dag
(Egentlig tredje dag fordi jeg lagde bloggen 2. mai, men grunnet en feil ble hele loggen seende så rar ut at jeg måtte slette den og lage en ny. Men det gikk iallfall lettere andre gang!) Jeg har ikke sendt ut til nettverket og listen min at jeg har en blogg så foreløpig føles dette som et eget rom uten utsikt. Du vet, når du ser ut av vinduet og ser rett inn i en murvegg og hvis noen skal klare å kikke inn av vinduet ditt må de nesten falle ned fra taket og det vil vi jo ikke anbefale. Uansett hvor høy bygningen måtte være. Poenget er at jeg tenkte jeg måtte skrive noe mer, noe både hardtslående og oppsiktsvekkende før jeg inviterer folk inn. Og det skal jeg nok få til. Jeg har allerede fått til å lage lenker. Og det skal komme flere og kanskje kan det bli en sortering av lenkene også etter hvert. Og så kommer sterke meninger. Og jeg vil dessuten være morsom og ha selvironi.
onsdag, mai 03, 2006
Endelig! Og velkommen etter.
Til alle som har mast og spurt og ønsket og sagt: Hvorfor har ikke du en blogg? Hvor er bloggen til Ellisiv Lindkvist? Ventetida er over: her er den. Seint, men godt (omtrent som våren i år, skjønt er den egentlig kommet?). Dette kommer til å være et eget usensurert rom hvor man (les: jeg og mine team-arbeidere) kan utøse sitt sinne, sin aggresjon, sine litterære perler, sine anbefalninger, sine ønsker, sin poesi, sine ukonvensjonelle meninger, sine eventuelle andre meninger, sin vrede og sin glede. Hipp hurra!
Kulturellisiv
Kulturellisiv
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
