Hurtigruta, oh, Hurtigruta!

Det skjedde noe. Først var alle ironiske på twitter, over hvor lite som skjedde, men så skjedde det noe, begeistringen kom, begeistringen økte. Og økte. Og økte. Og nå er det ikke mange igjen som ikke lot seg begeistre. Det er selvfølgelig alltid noen selvpiskende, ”kritiske” surpomper som reagerer hver gang vi i Norge er litt stolte over oss selv. At en viss avis fikk seg til å trykke en sak der en ekstremsurpomp mener at vi kan sammenligne Norge med DDR og Nord-Korea er såpass latterlig at man lurer på om man skal le eller gråte.

Noen av oss er på mange måter ikke en del av ”folk flest”, ei heller særlig ”vanlig”. Noe som kan virke som koketteri, men som i mange tilfeller er reelt. Å mangle arbeidsplass og å leve av kunstnerisk virke er ikke noe de fleste gjør. Er man utenfor fellesskapet i mange sammenhenger, kan det være befriende å føle seg inne med en større gruppe i andre sammenhenger. Å se på Hurtigruta minutt for minutt på NRK2 var en sånn gledesfølelse. På mange måter tenker jeg at det handler om å bli voksen, å tillate seg å glede seg over noe som er fylt med glede, selv om det er både folkelig og vanlig.

Surpompene skriker opp om nasjonalisme, mens de vanlige folkene er stolte av bygda si som får sine femten minutter på riksdekkende tv. Folk står med bannere som ”Vi har det beste helsesenteret”, er ikke det strålende? I Kirkenes ble Hurtigruta møtt av samisk, russisk og norsk flagg, hørte jeg nasjonalisme? Er det ikke enkel psykologi at skal du like andre, må du først like deg selv. En positiv, fredelig nasjonalfølelse, som feiring av nasjonaldagen med barnetog, eller det som kom fram under Hurtigrute-sendingen er virkelig ikke bekymringsfullt. Snarere tvert i mot. Snarere er det verdt et hurra.

Jeg kommer fra et lite sted i Nord-Norge og kunne følge med at Hurtigruta seilte forbi, jeg kunne se hjemtraktene, jeg kunne se stedet faren min vokste opp, stedet der mora mi vokste opp og jeg kunne se innseilingen til Studentbyen min, Tromsø. Det var selvfølgelig vakkert, nydelig og sentimentalt. Å komme fra små steder handler ofte om å lengte bort, flytte bort, langt bort, ta store kvantesprang og moderne klassereiser, som handler om å bli en del av Kultur-Norge fra å ha vokst opp i en kulturell utkant. Mange av oss som kom fra små steder har kjent en sterk motvilje mot sitt eget lille hjemsted. Derfor tenker jeg at det handler om å bli voksen, å forsone seg med at det var der jeg kom fra, at det er utrolig nydelig og vakkert der. Og å sitte klistra til skjermen når hurtigruta drar forbi og rope der! Akkurat der!

 (Baksida av Klassekampen 29. juni)