De beste blant oss

Jeg kan fortsatt sangen utenat. Kringsatt av fiender/ gå inn i din tid/ under en blodig storm/ vi deg til strid. Det var fordi vi alltid sang den på SU-samlingene. Jeg var en av dem. En ungdom som var med i politiske organisasjoner, som drev med politikk og organisasjon. Det er jeg veldig glad for. Det var morsomt, interessant, lærerikt. Det var viktig.

Det er mye som er ille når man er ung. Man er aldri tynn nok eller pen nok. Man mangler selvtillit og egne penger. Man tør ikke snakke i forsamlinger eller til nabogutten. Foreldrene forstår en ikke. Lærerne er teite. Medelevene er forresten også teite. Det er mye å slite med.

Selv syns jeg det verste var å bo på et sånt lite idiotisk knøsted. Og gå på en liten idiotisk videregående. Der det ikke var noen andre som var som meg. Det vil si SU-er, eller idet minste at de så ut som en. Nå så ikke alle SUere ut som SUere. Noen så så streite ut at de kunne blitt med i AUF og noen hadde sikkert vært med i RU om det hadde vært noe aktivt RU i Troms på den tida. Og av og til kom det ungdommer som til og med kunne sklidd inn i Unge Høyre, rent utseendemessig.

Klesdrakten. Musikksmaken. Meningene. Alt var så viktig på den tida. Hvordan kunne man være venn med noen som var mot selvbestemt abort? Hvordan kunne man overhodet ha noe til felles med dem som hadde cowboyboots og ball-genser? Og hvordan kunne noen finne på å stemme Høyre? Men UngeHøyreguttene var ikke fienden. De kunne være medsammensvorne. For det UngeHøyregutten og jeg hadde til felles var engasjement. Det var alle de andre som ikke hadde noe engasjement som var – om ikke fienden – så bøygen vår. Dem vi snakket til, i et forsøk på å engasjere.

Vi som hadde et engasjement kunne samles om elevrådsarbeid, skrive i skoleavisa, og arbeide tverrpolitisk for at det skulle opprettes egne ungdomsråd i kommunestyret. Noe det senere faktisk ble. Jeg reiste på møter, seminarer, møter og seminarer. Jeg lærte hvordan en organisasjon fungerer og jeg øvde meg på å snakke i forsamlinger, ta ordet og entre talerstolen. Det er jeg glad for.

I SU var det samhold, det var hygge, det var søte gutter med langt hår og det var sang. Internasjonalen og Til Ungdommen sang vi hver gang. Og alltid sang vi fra søster til bror i nestsiste vers. Dette er løftet vårt /
fra søster til bror:
/ vi vil bli gode mot
menskenes jord // Vi vil ta vare på
/skjønnheten, varmen /
som om vi bar et barn
/ varsomt på armen!


(Baksida av Klassekampen 26. august)