Something old, something new, something borrowed and something blue

Lindkvist anbefaler bøker

Something old

Gammelt må ikke bety antikken, eller middelalderen, eller Shakespeare. Det trenger ikke engang bety Ibsen. Konsentrerer man seg om samtidslitteraturen er 60-tallet gammelt, 70-tallet også. Det merker jeg godt, som er født da. Til og med 80-tallet begynner å bli gammelt. Og jeg går til en av de aller beste bøkene, allerede en klassiker, skrevet av en mester, her i Norden, i Skandinavia: Inger Christensens diktsamling – Alfabet fra 1981. Den kan utmerket leses på dansk, men finnes også på norsk i Liv Lundbergs oversettelse.

Den lager sin egen kosmologi. Den beskriver alt. Den ordner verden. Den er vakker og fantastisk. Åpningen: "aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes."

something new

Finne deg der inne og hente deg ut, diktsamling av Lina Undrum Mariussen, debutanten fra i fjor som fikk den gjeveste debutantprisen. Boka er akkurat kommet i pocket. Dette er dikt du kan lese selv om du tror det er vanskelig å lese dikt.

something borrowed

Våren 2003. Jeg hadde flyttet og lette etter et sted å bo. Tingene mine, inkludert bøkene mine, var pakket ned i esker og stod på et lager. Jeg hadde ikke så mye penger, og jeg hadde heller ikke plass til å kjøpe så mange bøker. Jeg gikk mye på biblioteket, jeg lånte mange bøker. Jeg lånte Den høyeste kasten som den heter på norsk, Den högsta kasten på svensk, som skapte en del furore da den kom, Carina Rydberg var forfatteren som gikk lengre enn mange andre i å utlevere seg selv. Uten at jeg kjente til personene hun skrev om, ble jeg sugd inn i boka. Slukte den. Der jeg bodde midleritidig hos søstera mi – som så boka ligge der og begynte å lese  hun også – så vi begynte å krangle om boka. Nå har jeg et sted å bo, jeg har større plass og er over middels interessert i eie bøker jeg liker godt. Problemet da er at denne boka er utsolgt. Jeg har spurt på Cappelen Damm som  i sin tid oversatte den til norsk. Jeg har spurt i svenske bokhandler og jeg har sjekket på antikvariat.net og lagt inn ønske der, slik at jeg skal få beskjed om den dukker opp. Dersom noen vet om en måte å få tak i den på, for eksempel noen som har den og gjerne vil bli kvitt den, så husk at jeg er veldig interessert i den boka. Jeg anbefaler fortsatt å  lese boka, men da er nok biblioteket et bedre sted å spørre enn bokhandelen.

something blue

Salome av Mara Lee kom på norsk tidligere i år og er en fantastisk bok. Jeg leste den på svensk i 2011. Mara Lee snakket om den på Litteraturhuset på tidligere i år. Hun sa blant annet at den kom som en revolt på Ladies, forrige roman av Mara Lee. Den er annerledes enn Ladies i både tidsutstrekning, persongalleri, dramaturgi og fortellerstemme. Ladies er også en meget god bok og er blitt kalt intelligent chick-lit. Det er ment som en kompliment, men det viser hvordan man ønsker å båssette alt som handler om kvinner og i tillegg er skrevet av kvinner. Romanen handler om overflate, uten å være overfladisk. Den leker dog med det i omslaget, noe som gjør at man tenker chick-lit eller dameroman. Mara Lee er mer blå enn rosa. Mara Lee er mer blå enn rosa. (Og hva er forresten galt med rosa?)

Multitasking er oppskrytt

En historie fra studietiden min: jeg hadde akkurat fått meg kjæreste. Jeg var forelsket. Jeg ville være sammen med ham hele tiden. Det ble helg og vi hadde ikke avtalt noe. Hvorfor hadde vi ikke avtalt noe? Jeg ringte til studentaviskontoret hvor vi begge jobbet, han var ikke der. Jeg gikk ut på byen, det var en liten by, det var oversiktlig og jeg trodde jeg ville finne ham på et av de vanlige utestedene. Den gang ei. Internett hadde vi knapt hørt om, ingen av oss hadde mobiltelefoner, han hadde heller ikke fasttelefon og han bodde langt unna meg og langt unna sentrum. Jeg kunne jo ikke vite om han var hjemme heller.

Når jeg forteller den historien føler jeg meg gammel. Det høres ut som noe som skjedde for fryktelig lenge siden. Historien er ikke unik – jeg har flere historier om møter som ikke ble noe av fordi vi ikke fikk tak i hverandre. En venninne og jeg som stod og ventet på hver vår kafé på Oslo S. Sånn var livet før mobiltelefonen. Vi gikk glipp av møter.

Nå er alt så mye enklere. Det er fantastisk å kunne sende meldinger, e-poster. Og finner du ikke den du skal treffe, ringer du bare. Jeg forsøker å være åpen mot alt dette nye. Kjøpte meg PC allerede høsten 1993. Mobiltelefon i 1996. Jeg har blogget. Jeg er på underskog, facebook og twitter. Jeg avviser ikke at nye sosiale medier har noe for seg. Jeg har Iphone. Og nå er jeg også på LinkedIn.

Like fullt er det ikke til å komme fra at det er slitsomt å passe på alle disse tingene. Man får mye, men man må også gi, og bruke mye tid. Jeg vil gjerne blogge, jeg vil gjerne lese om ulike ting på underskogen eller facebook eller twitter, men jeg vil heller ikke bruke for mye tid på det.

Det er ikke alt med Iphonen jeg umiddelbart forstår eller får til. Det hender jeg syns det er slitsomt å svare på sms. Det hender jeg ikke orker å ringe noen. Det er et ork å snakke i telefonen. Hvordan man forholder seg til de ulike teknologiske dingsene er svært ulikt. Mange kan ha på musikk og tv samtidig som de fører en samtale, eller later som de gjør det.

Mens sånne som meg er håpløst gammeldagse, og stolt av det. Jeg har ingen tro på multitasking, forskning viser da også at det fører til stress. Jeg tror på fordypning. Jeg har det stille rundt meg når jeg skriver. Og selv om jeg svinger innom twitter og sier noe på 140 tegn, så er jobben min det langsomme språket. Det språket som skal bli stående.

Ikke som dette som leses av deg i dag og ligger i søpla i morgen.

(Baksida av Klassekampen, lørdag 29. september 2012)

Alt handler ikke om deg

28.08.2012

Oh, the joys of being a woman playwright – som Guerrilla Girls on Tour bemerker i teaterstykket Feminists are funny. Før de slår fast med all statistikks tydelighet at well, its not that funny.

- Et feministisk hallelujarop fra Stockholm og Women Playwrights International Conference (WPIC)

Av Ellisiv Lindkvist

Alt handler ikke om deg. Alt handler ikke om oss. Alt handler ikke om meg. Alt handler om alt og alle. Og veldig mye handler om krig. Og voldtekt. Krig og voldtekt. Det er det alle lesningene jeg ser og hører første dagen handler om. Det er her de skulle vært. Alle de norske teatersjefene og dramaturgene som sier at norsk dramatikk er så selvopptatt. At de er så lei av et par i en sofa. Her finnes stykkene de vil ha. Om krigen. Og krigen. Og krigen. Det er bare det, at det er ikke vår krig. Kanskje vil de ikke ha den om krigen likevel?

Alt handler ikke om deg. Verden er stor og det finnes kvinnelige dramatikere over hele verden. Ja, jeg vet det ikke virker sånn. Det er ikke alltid det virker som det finnes mannlige samtidsdramatikere engang, så at det også skulle finnes kvinnelige dramatikere virker litt fjernt.

Bildet: Tale Næss og Trond Peter Stamsø Munch fra Dismanteling the face of Cairo.

Men de finnes og de har gått rundt i Stockholm siste uka og det er nærmere hundre lesninger av hundre forskjellige teaterstykker fra kvinner fra forskjellige land. Vi er i det minste interessert i hverandre – om ingen andre er interessert i oss.

Oh, the joys of being a woman playwright – som Guerrilla Girls on Tour bemerker i teaterstykket Feminists are funny. Før de slår fast med all statistikks tydelighet at well, its not that funny. (81 % av av alle produserte skuespill i USA i 1998-99 var skrevet av hvite menn.) Det er også debatt eller samtale om det å være kvinnelig dramatiker, eller Female representation on stage. Den svenske dramatikeren Sofia Freden sier at som kvinne i (svensk) teater er dramatiker-posisjonen en av de beste å ha. Så har hun også fått det litt tveeggete komplimentet: ”Du skriver ikke som en kvinne, deg kan vi sette opp”. I Australia og England er den kvinnelige dramatikerprosenten henholdsvis 16 og 17 %.

Alt handler ikke om deg. Om ditt liv, om din lille hverdag, din lille tidsklemme og at du har det så vondt når du er her, fordi du savner dattera di. Det gjør også hun fra Fillipinene – bare at hun har fire. Og hun fra Indonesia. Enda så ung hun ser ut. Alt handler ikke om meg. Jeg er så norsk. Og privilegert at jeg ikke trenger å være her. Jeg er så privilegert at jeg nesten er som en mann. I hvert fall hvit, skandinavisk og rik. Jeg har hatt stemmerett i nesten hundre år. Jeg har ikke opplevd krigen. Jeg har en bærbar snerten mac og Iphone.

Alt handler ikke om deg. Men når det handler om meg. Iallfall noe som ligner nok på meg til at jeg ler; så er det befriende. Etter tunge dager med krig og voldtekt er det befriende med en ung nederlandsk kvinne som har morsomme og treffende replikker om sjekking.
Alt handler om meg. Det er ikke bare lesninger. Det er ikke bare møter i trappen og kaffepauser, felles lunsj og dinner on your own. Det er også en flott åpningsseremoni på Rådhuset. Samme sted som nobelbanketten finner sted. Denne kvelden blir de inntatt av en gjeng feministiske og lesbiske kvinnelige dramatikere, hører jeg en hviske til en annen. Men, maten er fantastisk.

Og presidenten for det hele er ingen ringere enn vår egen Lene Therese Teigen. (bildet)

Så vi spiser oss gode og mette og får vin i glasset denne første kvelden. Senere er det flere workshoper og ferdig produserte forestillinger. Norske Tale Næss med forestillingen Vilde. Norske Geddy Anniksdal med My life as a man. Det er Lana Nasser fra Jordan Etel Adnan Award vinner fra 2011 med forestillingen In the lost and found:  The red Suictcase. Og det er en kanadisk forestilling av Ann Lambert Two short women som er noe så sjelden som en komedie med to middelaldrende kvinner i hovedrollene.
Det er selvfølgelig få norske teatersjefer. Jeg hadde nær sagt skrevet ingen, men der er Janne Langaas  (teatersjef på Teater Innlandet) hun holder workshop om å skrive for barn. Og Lene Therse Teigen presenterer DESK-prosjektet (Dette skrev kvinner)

Det er sol alle dagene. Det er tre år til neste gang i Sør-Afrika. Alt handler ikke om deg. Men hvis du vil lære noe om de andre. Om resten av verden. Om det som ikke er deg. Så kan du jo reise dit. Det skal jeg.

 (Denne teksten er skrevet til Dramatikerforbundets nettsider dramatiker.no og ble publisert der i går 28. 8. 2012.)

Voksenpoeng

Det er mange fordeler med å bli voksen. Man kan legge seg når man vil. Man velger selv om man vil spise grønnsaker. Man kan spise lørdagsgodt hele uka. Man betaler regninger. Og det rare er at man vil som regel legge seg tidlig. Man spiser grønnsaker med glede. Man avstår helt frivillig fra sjokolade. Man betaler regninger.

Jeg er en voksen person med ansvar for barn. Feriedrømmen er ikke å gå rundt i en storby med blikk for kulturelle severdigheter. Ei heller å finne den kuleste baren og feste hele natta. Feriedrømmen er en stille og rolig hytte uten internett i tre uker. Dermed fyller vi bilen til bristepunktet og ferierer der. Vi har god plass og tar i mot besøk. En hel familie kommer og med seg har de en gave: spillet Voksenpoeng. Og det er jo morsomt. For voksne.

Så når ungene har lagt seg og vi sitter der og er voksne sammen, mens vi dannet nipper til et glass vin, slik bare voksne kan, er det bare å brette opp armene og kjøre spill. Voksenpoeng. Spillet har en rekke spørsmål, og ut fra svarene skal man komme fram til hvor gammel man egentlig er. I ånden eller noe sånt. Og hvem som vinner er litt uklart, men den som havner nærmest sin biologiske alder er vel på et vis vinneren. Med mindre man ønsker å være eldre enn man er, noe de fleste av oss sluttet med rundt 23-års alderen. På den andre sida er det alltid bra å bli voksen. Vi vil jo ha voksenpoeng. Hadde jeg endt opp som 19-åring i dette spillet hadde jeg blitt så flau at jeg ikke hadde skrevet noen spalte om det etterpå.

Spørsmålene kommer: Gir du flere julegaver enn du får? Parer du sokkene etter å ha vasket dem? Står du opp før klokka ni i helgene? Pakker du opp kofferten innen 24 timer etter at du har vært ute og reist? Tar du vare på gamle t-skjorter for å bruke dem som kluter? Svarene mine er i så stor grad ja at jeg overhodet ikke havner på min egentlige alder – som, det må jeg få presisere, fortsatt er i 30-årene et sted. Neida i stedet blir jeg over 50. Det hjelper ikke at vi spiller det på nytt dagen etter. Jeg slår alle sammen ned i støvlene og blir eldst. Flest voksenpoeng. Ja, jeg storhandler en gang i uka? Ja, jeg vil heller ha behagelige enn trendy klær. Og ja, jeg eier en lyseslukker. Men jeg er fortsatt faktisk i 30-årene. Jeg er ikke over 50, jeg har bare blitt opplært til å ikke sløse, til å ta vare på det som kan brukes. Og dessuten er det godt med fløte i kaffen.

 (Baksida av Klassekampen lørdag 25. august 2012)

Fra hele vide verden

...kommer kvinnelige dramatikere for å samles i Stockholm. Det er klart for den 9. internasjonale konferansen for kvinnelige dramatikere. For undertegnedes del den første.

Gleder meg til å se teater, høre lesninger, delta på workshops, treffe nye kolleger og være i Stockholm.

Les mer her. 

Monologer i bokform

Alltid moro å bli valgt ut etter anonym juryering:

Dette skriver norsk skuespillersenter: 

MONOLOGKONKURRANSE
VINNERNE AV MONOLOGKONKURRANSEN
Norsk Skuespillersenter og Transit forlag følger opp tidligere suksesser, og gir ut ny monologbok i forbindelse med jubileet for kvinners stemmerett i 2013. Boken skal feire 100-årsjubileet for kvinners stemmerett i 2013, men også sette fokus på skjevheter i dagens teaternorge, der det fremdeles er flere roller for menn enn for kvinner. Monologene i boken er valgt ut på bakgrunn av en monologkonkurranse. Juryen har jobbet på spreng i hele sommer, og vurdert de over 200 bidragene (!) vi fikk inn. Her er vinnerne som alle får sin monolog trykket i boken:
Trond Arntzen
Fredrik Brattberg
Ingir Ane Nango Bål
Ingrid Jørgensen Dragland
Eirik Fauske
Gunnar Hagen
Malmfrid Hallum
Liv Heløe
Agate Øksendal Kaupang
Janne Langaas
Ellisiv Lindkvist
Christina V. Mauer
Ingrid Weme Nilsen
Hanne Ramsdal
Erlend Sandem
Sara Li Stensrud
Jørgen Strickert
Merete Nagell Strandos
Vi gratulerer!
Vinnertekstene benyttes i Monologkurset ledet av Ragnhild Lund høsten 2012, og enkelte av monologene derfra vil vises på boklanseringen. Boken slippes på nyåret 2013. Dato kommer.
Ved siden av monologene vil boken presentere tekstenes opphavskvinner og -menn. Boken vil være tilgjengelig hos alle norske bokhandlere. Alle utvalgte bidrag vil honoreres, og bidragsyterne får et eksemplar av boken. Bidragene ble behandlet anonymt av redaksjonen.
Jury: Anna Bache Wiig, Silje Vigerust Vinjar, Øystein Ulsberg Brager (red.)

Og på scenekunst.no kan vi lese at det var overraskende mange bidrag.

Lindkvist fikk også med en monolog i denne boka.

Monologsamlingene Ådissjen og MonolUNG kan kjøpes via Transit Forlag.
Les mer om disse bøkene her.

Hei, middelklassen

Foreldrene mine arbeidet. De var arbeidere. De var de første i sine familier som fikk høyere utdannelse. Mamma fikk stipend fra kommunen til å ta realskolen fordi hun var så flink. Pappa gikk på ski til skolen. Det fantes ingen vei, han måtte bo på internat. Mamma ble evakuert under krigen. Barndomshjemmet hennes ble brent og de dro med båt fra Finnmark til Helgeland. Den tyske kokken kastet kniv etter ungene som prøvde å ta litt ekstra mat. De var sultne.

Disse historiene høres fjerne ut. Er dette mine foreldre? Ikke besteforeldre? Oldeforeldre? Utviklingen har gått  fort. Mamma og Pappa fikk, etter realskolen, dra til Tromsø og ta lærerskolen. Det var der de møttes. De giftet seg, fikk tre barn og arbeidet som lærere hele livet. På grunnskolenivå. De var arbeidere. Men det regnes ikke som et arbeideryrke, det regnes som et middelklasseyrke.

Mamma ville at jeg skulle bli lege. Det skjønner jeg godt at hun ville. Men den privilegerte jenta ville ikke bli lege. Jeg hadde ikke opplevd krigen og ville realisere meg selv. Jeg ville bli kunstner. Det fantes ingen bakdører å gå for meg. Jeg måtte selv reise de 2000 kilometerne til hovedstaden og finne ut av ting. Det fantes ingen med kunstneryrke eller som var en del av den kulturelle middelklassen som jeg visste om. Jeg er selv ansvarlig for at jeg nå bor her, behersker kodene, kan spise sushi og drikke kaffe latte. Jeg opplever ting foreldrene mine bare kunne drømme om. Jeg har fått utgi bøker, satt opp teaterstykker og spist lunsj på Teaterkafeen. Jeg klager over at jeg det tar lang tid å hente og levere i barnehagen, mens faren min gikk på ski til skolen fordi det ikke fantes vei.

Jeg har klart det. Jeg har reist bort, klatret opp og kommet meg vekk. Jeg er en del den kulturelle middelklassen selv med en lav forfatterårslønn. Jeg har fast spalte i avis og når jeg går på fest der får jeg østers og champagne. Det er vi som er den kulturelle middelklassen. Det er vi som leser filosofi, teori og kjøper mer enn 20 bøker i året. Vi som går på teater og opera. Vi som … ja, dere vet jo best selv hva dere gjør, dere som leser dette. 

(Baksidetekst i Klassekampen i dag 22. juni 2012)

Hverdag. Småbarnsliv

Noen gråter. Jeg våkner. Noen skriker. Jeg står opp. Noen trenger meg. Jeg løfter henne opp. Hun er blid. Hun slutter å gråte. Hun er fornøyd nå. Hun blir løftet opp. Hun løfter meg opp. Opphever trøttheten jeg kjenner, nesten konstant, som om jeg har glemt hva det vil si å være uthvilt. Som om jeg aldri har vært det, aldri skal bli det. Jeg koker grøt, jeg lager kaffe, jeg småpludrer. Jeg bruker den stemmen voksne har når de snakker med babyer. Jeg tenker på hva vi skal ha til middag i dag, hva jeg må huske å handle. Jeg driver en bedrift. Det som begynte så uskyldig med tiltrekning er blitt denne bedriften. Men inntekter og utgifter. Spenning er blitt hverdag. Kjærlighet, trivialitet, de ligger tett inntil hverandre. Det store og det lille. De store ordene og de små. Vi kan snakke om alt. Vi må snakke om alt. Bleieskift. Tilbudspriser. Frysevarer. Har du tatt ut brød til i morgen? Hvis jeg leverer, kan du hente henne? Hvem skal handle? Små lykkeglimt inni trøttheten, hverdagene tar ikke slutt, en liten jente som begeistret roper og peker.

Pappa, min Pappa, var suveren. Han husket alltid innholdet i fryser og kjøleskap. Han avsluttet kvelden med å spørre hvilket syltetøy vi ønsket oss til frokost dagen etter. Vi kunne velge mellom selvplukket og hjemmelagd blåbær, tyttebær eller multer. Noen ganger hadde vi bringebær. Jordbær og rips var mer sjelden, de var favorittene mine. Mamma og Pappa styrte familiebedriften med stø hånd. De kjøpte fisk fra fiskeren og hele slakt som ble fordelt i små pakker og lagt i fryseren. Mamma bakte brød, fryste ned og Pappa husket alltid på å ta ut kvelden før. Mamma og Pappa gjorde disse hverdagstingene for barna sine, år etter år. De lengtet ikke etter noe annet. De vekket oss, lagde frokost, smurte matpakker, lærte oss å smøre matpakker selv. Uten å skifte jobb. Uten å flytte til et annet hus, et annet sted. Uten å skille seg. De ble i det samme huset, på det samme stedet, med den samme jobben, den samme ektefellen. De samme barna. Nå er de barna blitt voksne. Nå er det jeg som er Mamma og må huske på å handle inn melk, brød, kaffe, leverpostei, laks, linser, brokkoli. For brokkolien, linsene og laksen kan forvandles. De kan bli den gode og sunne middagen, den vi spiser sammen og samler krefter fra. En liten jente tar en bit av laksen og sier mmmmmm. Hun sier: Mamma. Det er meg hun peker på. 

(Baksida av Klassekampen tirsdag 22. mai 2012)

Legger den ut siden jeg legger ut alle baksidetekster her på bloggen. Denne gangen hadde jeg juksa litt på førehånd. Jeg skrev teksten spesielt for tidsskriftet Riss og deres nummer med tema trivialiteter som nettopp kom (01-2012).  Denne teksten er dermed mer gjennomarbeidet enn en vanlig Klassekampen-tekst ofte er. Kanskje er det grunnen til at jeg har fått usedvanlig mange fine tilbakemeldinger? Takk for det.