Å legge kabal

Påske. Ferie. Det er ikke alle som er gode til å slappe av. Jeg, for eksempel, er ikke spesielt god til å slappe av. Det er ikke en måte å skryte på seg å være arbeidsnarkoman eller supereffektiv. For det er godt å være flink – også – til å slappe av. Jeg er ikke alltid et effektivt arbeidsjern, men jeg er flink til å huske at noe må gjøres, og noe må alltids gjøres, også når jeg strengt tatt burde slappe av. Utilitarismen står sterkt og jeg leter ofte etter nyttige gjøremål for avslappingen. Siden jeg livnærer meg av å være forfatter og dramatiker kan jeg forsvare både å lese romaner og se tv-serier på dvd som nyttig. Det kan være fint for å ha en unnskyldning om å lese en rekke romaner og se mye på DVD, men det kan også føre til at både romanlesing og dvd-titting blir en plikt. En hyggelig plikt, men like fullt en plikt. Så den ultimate avslapping, bør være noe annet.

Det finnes en ting jeg gjør nesten utelukkende i ferier, gjerne på en hytte. Jeg legger kabal. Ikke som min mor og mange med henne, de legger den på pcen. Nei, det minner for mye om jobb å sitte foran pcen. Jeg legger den manuelt, på den gammeldagse måten, med kortstokken, av papir. Å legge kabal er ikke særlig nyttig. Det er vel strengt tatt ikke nyttig i det hele tatt. Og nettopp derfor gjør kaballeggingen nytten som noe nyttig. Det er et nyttig avslappingsredskap.

Selvsagt legger jeg ikke kabal før etter at vi har stått opp, lagd frokost, spist frokost, smurt matpakker, ryddet etter frokosten, gått ut på tur, kommet hjem, pakket ut av sekken, lagd middag, spist middag og vasket opp og ryddet etter middagen. Først da, når det ikke står noe annet på programmet og kaffen er klar, setter jeg meg ved bordet med kortstokken og en kaffekopp. Påskeegget inneholder fortsatt fristende godbiter og det ligger ikke noe foran meg som må gjøres. Iallfall ikke i kveld. Jeg ser utover fjellene for det har vært vidunderlig vær, Senjafjellene speiler seg i Solbergfjorden. Sola går ned, himmelen er rødlig. Jeg har fått farge og fregner. Fjellsilhuetten er fantastisk. Jeg skryter gjerne av alt jeg ser. For jeg er hjemme i nord, hvor jeg en gang kom fra, på påskeferie og har lov til å tenke at dette er verdens vakreste utsikt.

Så legger jeg en kabal.

(Baksida av Klassekampen i dag 8. april 2010)

Lindkvist-prisen 2009 (med små glimt av navle)

Det er jo en tradisjon. Jeg gjorde det i fjor, for 2008.

Jeg gjorde det året før, for 2007 - da med egen navlepris.

Jeg startet min egen kåring og tradisjon i 2006, da i to deler, andre del her.

Så jeg gjør det igjen: Lindkvist oppsummerer 2009, kårer de beste hendelsene og skryter av sin kulturelle kredibilietet. Skjønt det er kanskje ikke så mye å skryte av lenger?

Årets teateropplevelse

Jeg er mettet på teater. Jeg har sett for mye. Jeg har sett for mye kjedelig teater.

Derfor er 2009 det dårligste teateråret siden jeg flyttet til Oslo i 1997. Det vil si i forhold til hvor mye teater jeg har sett. Jeg så lite teater i 2009.

Noe jeg så var Of/Niet med tg Stan (på Black Box Teater selvsagt). Langt fra det beste med dem, likevel alltid en nytelse å se tg Stan i aksjon.

Årets institusjonsteateropplevelseVerdiløse menn (Christopher Nielsen/ Joachim Nielsen) Nasjonalteateatret

Årets norske leseropplevelse

Vente, blinke – Gunnhild Øyehaug

Årets oversatte leseropplevelse

Når du ser meg – Siri Hustvedt

Årets nynorske leseropplevelse

Saman er ein mindre aleine – Anna Gavalda

Årets bok

Om skjønnhet – Zadie Smith

Årets likte-den-bedre-enn-jeg-hadde-trodd-og-skal-innrømme-det-selv-om-alle-andre-også-liker-den:

Min Kamp 1 – Karl Ove Knausgård

Årets tegneserie

Pyonyang - Guy Delisle (oversatt av Thomas Lundbo)

Årets reis til et sted du ikke har vært før:

Roma

Årets reis tilbake til et kjært sted

Visby

Årets blogg

Arachne

Årets diktsamling

Mens lyset endrar flatene – Eva Jensen (2008)

Årets (eneste) kinofilm

Upperdog

Årets DVD-film

Off-side, Iafar Panahi, Iran 2005

Look both ways, Sarah Watts, Australsk 2005

Årets nye juletradisjon

Tre nøtter til Askepott på originalspråket med engelsk undertekst.

Årets nyoppdagete tv-serie

True Blood

Årets nye lidenskap og hobby

Trening. Nytt av året: fotball og styrketrening. (Det vil si gjenoppstart)

Årets konsert (mer som en happening enn av musikalske grunner)

Nobelkonserten

Årets Lindkvist-happening

Var nok å få seks på terningen og dessuten få stykket satt opp under samtidsfestivalen i Oslo.

Brainstorm på gutterommet

- Fitteland

- Dette er et jævla fitteland.

- Fylt av venstrevridde, akademikere, feminister, politisk korrekte, kulturfolk

- Poeter, Morgenbladet, NRK P2, kjønnsforskere.

- Lilla sjal. Fotformsko.

- Kvinner i 40-årene.

- Kvinner i 50-årene.

- Kjerringer.

- Jeg har så lyst å provosere dem.

- Jeg også!

- Men hva, hva kan virke provoserende på de jævla fitteforskerne?

- Jeg har det!

- Hva da?

- Biologi!

- Det er ingenting som er så provoserende på de politisk korrekte fittene, kjønnsforskerne, kvinnene, homsene som å si at det skyldes biologi.

- Ha-ha-ha.

- Ha-ha-ha.

- La oss lage et tv-program der vi sier at alt skyldes biologi og ikke miljø.

- Ja!

- Og så blir det sendt på NRK og alle snakker om det som om de ikke har hørt om det før, som om det ikke bare er noe reaksjonært dritt, vi graver opp igjen for å provosere fittefolka.

- Genialt.

- Og vi får masse presse og blir dyrka som helter for folk flest er jo enige med oss og ikke med fitteforskerne i dette fittelandet.

- Ha-ha-ha.

- Ha-ha-ha.

Den offentlige kroppen

“Du sökte en kvinna och fann en själ - du är besviken.” Sånn slutter Edith Södergrans dikt “Dagen svalnar”. For kvinnen har alltid vært (knyttet til) kroppen og kroppen har alltid vært (knyttet til) synden. Selv i vår tid og i vår del av verden, hvor vi tror vi er kommet så langt, er det fortsatt vanskelig å være denne syndefulle kroppen. På den ene siden lever vi i seksualisert kultur, det seksuelle presset mot kvinnekroppen, ja mot jentekroppen er blitt mye sterkere. BHer lages for treåringer, det finnes knapt en nedre grense for når man kan begynne seksualiseringen. På den andre siden er det de som ønsker å beskytte kvinne- og jentekropper med å dekke kroppen til, for slik å frata kvinnen skyld. Problemet er at man da påfører skyld til alle kvinne- og jentekropper som ikke dekker seg til.

Kvinnens kropp er offentlig. Derfor kan Aftenposten lage en sak om at unge jenter er dumme som drikker rusbrus uten å tenke på kaloriene den inneholder. Derfor kan kommersielle selskaper ta det for gitt at enhver kvinne er misfornøyd med sin egen kropp. Kroppen er syndig, hun vil aldri ha grunn til å være fornøyd. Derfor er den mest hyppige reklamen til kvinner på facebook og gmail nettopp for slankeprodukter. Og derfor er det kvinnens egen skyld om hun blir utsatt for overgrep. Denne logikken er det vanskelig å bli kvitt så lenge kulturen er både så kjønnet og så seksualisert.

Det hjelper ikke om noen få mennesker mener at voldtekt egentlig er noe menn kan gjøre noe med, siden det er menn som voldtar. Majoriteten fortsetter å legge skylden på kvinner, som vekteren sa til NRK nylig: ”Jenter er utrolig naive.” Hadde de ikke vært så naive hadde de ikke blitt voldtatt.

Derfor handler det ikke bare om moral når man ønsker å se tenåringsjentene kledd annerledes. Det handler også om frykt for hva de skal bli utsatt for og vissheten om at alle vil spørre hva jenta hadde gjort, hva hun hadde på seg og hvor mye hun hadde drukket.

Hva man spør gutter og menn om vet jeg ikke. Man kan jo ikke implisere at menn som gruppe har gjort noe galt. For det første er jo ikke menn en gruppe, de er individer. Vi kan ikke begynne å beskylde alle menn for å være voldtektsforbrytere, fordi noen få er det. Da er det bedre at den andre halvparten av befolkningen lever i konstant frykt.

Også lagt ut på 0803-bloggen.

På baksida av Klassekampen onsdag 24. mars.

Gratulerer med dagen!

Jepp, det er selveste kvinnedagen i dag.

Ta en titt på 0803-bloggen.

Jeg anbefaler Anne Bitsch sitt innlegg.

Anbefaler også dagens post hos frmartinsen.

Drusilla/Dagens onde kvinner er ikke å finne på nett lenger, men nesten en hvilken som helst post fra Fjordfitte er også å anbefale.

Hjertesukk om hjernevask

Ja, jeg så programmet mandag kveld.

Ja, jeg syns det var skikkelig dårlig.

Nei, jeg gidder ikke si hvorfor.

.

Fordi den diskusjonen er så gammel og så kjedelig. Den om kultur versus biologi.

Jeg orker ikke.

Jeg syns Harald Eia er langt bedre som komiker. Jeg syns programmet var tendensiøst, spekulativt og folkelig. Å fremstille kjønnsforskningen som politisk korrekt er jo litt underlig all den tid Harald Eia er på parti med folk flest. "Folk flest" vet jo nemlig at det finnes (biologiske) forskjeller på kjønnene fordi de har sett småbarn leke. Det vet "alle" som har sett småbarn leke.

Nei, dette orker jeg ikke si mere om. Bare dette: all endring mellom kjønnene som vi ikke trodde var mulig fordi det ble argumentert med biologi har likevel funnet sted. Kvinner har fått lov til å studere, til å bli leger og professorer. Kvinner har fått stemmerett. Argumenter mot dette var i sin tid biologien.

Hjernevask er et program som gjør meg oppgitt. Må jeg skrive noe om dette?

Skulle ønske Drusilla stod opp fra hvor hun nå hviler og skrev en knusende kritikk av programmet med referanser til nettopp forskningen.

Eller at Fjordfitte lagde et alternativt programkonsept som en knusende satirisk parodi. Så fikk vi i det minste noe å le av. Harald Eia er dessverre ikke morsom lenger.

(Dersom noen har sett andre som har blogget godt om dette, tips meg gjerne.)

Ventetid

Jeg skriver en roman. Eller: jeg har skrevet en roman. Den er på omtrent 230 sider og er inne hos redaktøren min for tredje gang. Første gang var den veldig skisseaktig. Andre gang var den mye bedre. Nå er den også bedre, eller mer gjennomarbeidet, enn sist. Den nærmer seg en ferdig roman. Jeg leverte 15. februar og dro så til Berlin. Vi skulle ha møte på onsdag. Redaktøren ble syk. Vi utsatte til fredag. Redaktøren fortsatt syk. Vi må utsette. Det er bare noen dager, men siden dette er det viktigste i livet mitt akkurat nå, er det som om jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre mens jeg venter. Det jeg håper mest på er at vi går for høsten, noe forsåvidt redaktøren har antydet er det som vil skje. Men som en følge av det vil det nok vente meg en siste hard arbeidsøkt fram mot påske for å ferdigstille manuset helt. Vel vitende om det klarer jeg ikke å helt å nyte å "få" to "fridager" ekstra før arbeidet starter.

Selv om det er mye annet som skjer. Åpning av Dramatikkens hus i kveld. Årsmøtet i Dramatikerforbundet på lørdag. Tiårs-jubileumsfest for fantastiske Hedda Gambler.

Videre leser jeg Knausgårds Min Kamp 3, uten å klare å komme inn i den på samme suggererende måte jeg ble oppslukt av Min Kamp 1 og 2.

Heltinnesinne

Propellenteater-bloggen skriver om meg:

(sak på siden uten egen lenke, så vil nok endres etterhvert.)

Ellisiv Lindkvists "Du tror det er slik, men egentlig er det slik", i regi av Jean Marie Lejude, produsert av HiNT og Propellen gjestet Samtidsfestivalen i 2009. Nå arbeider Ellisiv med en ny helaftens forestilling, "Heltinnesinne", denne gangen i samarbeid med Kate Pendry. Forestillingen utvikles av Propellen med talentutviklingsmidler fra Norsk Kulturråd.

Heltinnesinnets første versjon ble til på 48 timer og satt opp som en stuntforestilling på Det Åpne Teater til 8. mars 2008. Også da med Kate Pendry som regissør. Rollene ble spilt av Kari Ramnefjell og Guri Glans.

(Finner ingen lenker på nett om det lenger.)