Omsorg

Jeg liker at ting går på skinner, jeg liker at alt går smooth. Jeg stoler på at ting fungerer og virker rundt meg. Vi skal alle være friske, vi holder avtaler, vi møter opp presis, toget går når det skal, t-banen er i rute. Sånn skal det være. Internett skal være kjapt og effektivt og virke. Mobilen min skal virke. I kjøleskapet er det mat som jeg selv handler et sted der jeg forventer både godt utvalg og lave priser. Bilen skal virke. Sykkelen skal fungere. Joggeskoene skal være av beste kvalitet. Badet skal ha varmekabler. Kaffen skal være nytraktet og varm. Brødet skal være ferskt.

For å få til alt dette, planlegger vi, og jobber vi fra morgen til kveld. Vi planlegger middager, innkjøp, skriver handlelister, fyller opp fryser og kjøleskap. Vi gjør husarbeid, rydder, vasker, handler inn, vasker klær. Vi betaler regninger, stiller opp på dugnader, er voksne og ansvarlige.

Ingen skal skrike. Ingen skal sette seg ned midt i veien. Alle skal virke. Utmerket. Helst skal ingen bli syke og dø. Noen gang. Det er sånn vi lever. Og mange av oss blir sinte over å oppdage at ens egne foreldre plutselig trenger omsorg og man stiller opp i Dagsrevyen og ber det offentlige ta ansvar. ”For er det rimelig at min gamle mor ligger alene hjemme i verdens rikeste land,” uttaler Svendsen som er på sydentur med familien.

Jo mer ekstremt vi krever full vakkerhet, full funksjonalitet, null forsinkelser, fullt utvalg i alle supermarked, full komfort, at alt skal gå på skinner fra vi står opp til vi legger oss. Jo mindre ønskelig blir det å få noen som er annerledes, som krever ekstra ti og ekstra omsorg.

Memento mori – husk du skal dø. Det er en betimelig påminnelse. For vi er ikke usårlige, ufeilbarlige. Vi skal alle dø. Til slutt. Ingen av oss er perfekte. Heldigvis. Vi blir syke. Barnet skriker. Besteforeldre dør. Foreldrene våre blir eldre. Hus skal tømmes og selges. Ting tar tid. Mennesker tar tid. Ting trenger stell og omsorg. Mennesker trenger stell og omsorg. Det er også det som er livet. 

(Baksida av Klassekampen onsdag 2. oktober 2013)

aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes

Og rosene. Rosene.

For dem som ønsker flere/andre ord enn Til Ungdommen anbefaler jeg Inger Christensens Alfabet, overskrifta (aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes) har jeg hentet fra den. 

Anbefaler også Juliana Spahrs Alle med lunger kopla saman (gjendikta av Ingrid Storholmen og Gunstein Bakke, norsk utgave 2008), det er jo også mulig å lese originalutgaven This connection of everyone with lungs. Første del heter: Dikt skrive etter 11. september 2001.

TIL UNGDOMMEN av Nordahl Grieg (1936)

Kringsatt av fiender,

gå inn i din tid!

Under en blodig storm -

vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,

udekket, åpen:

hva skal jeg kjempe med

hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,

her er ditt sverd:

troen på livet vårt,

menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,

søk det og dyrk det,

dø om du må - men:

øk det og styrk det!

Stilt går granatenes

glidende bånd

Stans deres drift mot død

stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.

Fred er å skape.

Kast dine krefter inn:

døden skal tape!

Elsk og berik med drøm

alt stort som var!

Gå mot det ukjente

fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,

ukjente stjerner.

Skap dem, med skånet livs

dristige hjerner!

Edelt er mennesket,

jorden er rik!

Finnes her nød og sult

skyldes det svik.

Knus det! I livets navn

skal urett falle.

Solskinn og brød og ånd

eies av alle.

Da synker våpnene

maktesløs ned!

Skaper vi menneskeverd

skaper vi fred.

Den som med høyre arm

bærer en byrde,

dyr og umistelig,

kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt

fra søster til bror:

vi vil bli gode mot

menskenes jord.

Vi vil ta vare på

skjønnheten, varmen

som om vi bar et barn

varsomt på armen!

Et nydelig dikt og en nydelig sang som de også sang i Domkirka i dag. Selv husker jeg den best fra alle SU-samlingene jeg deltok på i min ungdom. Der sang vi alltid fra søster til bror i nestsiste vers.