Stem heller på den rødgrønne regjeringa,

tenkte jeg, da jeg ble oppringt og spurt om å være med på å komme opp med en grunn til å hvorfor Rødt trengs på Stortinget. Altså denne: 99 grunner.

Det er mange som er med i det gode selskap her og kommer opp med grunner til det, ikke minst er det flere gode forfattere her. Vigdis Hjorth, Torvald Steen, Gert Nygårdshaug, Kjell Askildsen, Gerd Brantenberg, Olaug Nilssen, Gro Dahle og forlegger Anders Heger. Alle har de klart å komme på en grunn til at Rødt skal på Stortinget.

I et mer venstreorientert samfunn enn vårt ser jeg ikke noe galt i å ha Rødt på Stortinget. Jeg er langt fra enig med dem i alt. Jeg er sikkert enig med dem i noe, siden jeg har stemt SV og vært med i SU.

Olaug Nilssens grunn til å stemme rødt er:

Å få Raudt på Stortinget vil vere første skritt på vegen mot eit folkekrav: Aslak Sira Myhre for president!

Her mistenker jeg Nilssen for å ha en lett humoristisk innstilling til det hele. Og hvorfor skulle hun ikke det?

Flere snakker om at SV trenger en venstreopposisjon. Klaus Hagerup har det som argument:

Arbeiderpartiet og SV trenger en venstreoposisjon

Tja, kanskje det, men synd hvis det går på bekostning av Aps og SVs posisjon.

Da jeg tok partitest på nettet sist foreslo testen at jeg burde stemme på nettopp Rødt. Det gjorde jeg ikke. Jeg er for pragmatisk og realistisk. (Dessuten uenig med Rødt på en rekke områder.) Jeg vil ha fortsatt rødgrønn regjering.

Dersom mange stemmer Rødt nå som ikke gjorde det sist, går jeg ut fra at det er SV-velgeren som går dit. At SV som parti og den rødgrønne regjeringa vil tape på at flere stemmer Rødt. Derfor vil jeg altså ikke være med på å finne på en god grunn for å stemme Rødt.

SV har laget denne siden hvor Kristin Halvorsen lager valgtaler som du kan sende til folk du syns bør stemme SV.

Hunden bjeffer

- Når det tordner

- Når den hører fyrverkeri

- Når den hører skudd eller andre skarpe høye lyder.

- Når den ser eller hører katter.

- Når det ringer på.

- Når jeg banker i bordet. (Særlig hvis noen sier kom inn etterpå.)

Slik har vi det her. Jobber hjemme i dag, ja.

Jeg er ikke enig

Det er en ganske fin setning. En god ting å si. Jeg er ikke enig.

Istedetfor: Du tar feil. 

Det tenkte jeg på og har tenkt på. Jeg så noe i Aftenposten i dag som jeg ikke var enig i. Jeg ble alterert og opphisset og brukte sterke ord på twitter. Jeg lurte på om jeg skulle skrive et svar. 

Men nå tenker jeg at jeg ikke orker. 

Fordi jeg ikke er enig i verken premisset eller konklusjonen. Og fordi jeg ikke er særlig glad i debatt. Eller den type debatt. 

Jeg vil heller høre på Sånn er livet enn på Ukeslutt. I Ukeslutt konstruerer man debatter i en tabloid form for å få temperatur og konflikt. I Sånn er livet lar man istedet to motdebattanter snakke ut, uten verken en irriterende programleder eller en motdebattant. Sånn er livet er et program man kan lære noe av. Man kan få hele tankerekken til noen og så få hele tankerekken til motparten. I Ukeslutt vil du ikke få noen av delene. Bare en øvelse i tabloid retorikk. Noen er gode og behersker dette. Noen elsker også debatt. 

Det gjør ikke jeg. 

Jeg kommer ikke til å skrive et innlegg til Aftenposten denne gangen. 

(Jeg prøvde en gang og ble refusert!) 

Men jeg regner med at noen andre komme til å gjøre det. 

I kveld har jeg sittet med pcen ute på verandaen, lyttet til gresshoppene, mens det har mørknet rundt meg og sendt fra meg smilefjes på twitter, lagt igjen kommentarer på facebook, skrevet om Marita Fossum (som jeg leser og liker) på Underskog, kost meg, hatt det fint, følt meg som en del av noe og sendt en tanke til frmartinsen fordi jeg har inntrykk av at hun gjør sånt ganske ofte (koser seg med internettet en hel kveld). Dessuten er hun mer "Jeg er ikke enig"-typen enn "Der tar du feil"-typen.

Oppdatering fredag 7. august: Martine Aurdal har svart Anne Viken i Dagbladet. 

Jeg er enig med Martine Aurdal i dette, og glad for at hun orket å svare. Særlig er jeg enig i at kritikken ikke er ny. Det er alltid noen som mener at det feministene gjør er feil. At feministene er for trangsynte, har for lav takhøyde er for stygge eller for pene. Alt etter som. Kritikken er alt annen enn ny.

Oppdatering lørdag 8. august: Debatten går, noen orker alltid å debattere. Anne Bitsch svarer Anne Viken i Aftenposten i dag. Ellers er det både blogger, twitter og underskog hvor man alltid diskuterer slikt som dette. Syns du debatten er kjedelig - kommer denne oppsummerende og presise påpekningen fra fjordfitte.

Som folk flest

Du er normal. Du er vanlig. Du er som folk flest.

Med mer eller midre riktighet plasserer vi oss selv i forhold til andre. Mange av oss, særlig når vi er unge, tenker at vi er annerledes. Noen av oss fortsetter kanskje å tenke at vi er annerledes. Hvor annerledes og utenfor man i virkeligheten er, kan variere. Men man kan kjenne på det å være utenfor samfunnet om man ikke har en (fast) jobb. I betydningen: et sted å dra, kontor, kolleger, lønn, sykepenger, fødselspenger, regulert arbeidstid, ferie.

Er man i tillegg uten egen familie i form av partner og/eller barn mister man en annen del av samfunnskontakten som virker særdeles normaliserende. Mange avisoppslag handler om kampen for lønn, retten til fødselspermisjon, hvor mye en familie må ut med til barnehagen. Dersom du verken er en del av fast-jobb-kjøret eller familikjøret, ja, da er du virkelig ute å kjøre. For da ikke bare føler du deg annerledes, da er du annerledes.

Likeledes hvis man verken har en (vanlig) jobb, (vanlig) familie eller (vanlig) inntekt kan mye flyte ut og over i hverandre. Døgnet må ikke nødvendigvis starte om morgenen, natta må ikke brukes til å sove, hverdager sklir over i helg og ferie sklir over i hverdag. Det er ingen arbeidsgiver, mann eller barn som har en reguleriende virkning på livet ditt. Ingen barnehage som stenger klokka fem. Det eneste du skal rekke er å handle mat og Kiwi er åpen til kl 23. Derfor kan det gi deg en befriende følelse å kjenne på at du ikke lever slik lenger. Livet ditt er ikke grenseløst og tilsynelatende fritt, så fritt det kan bli når man lever under den såkalte fattigdomsgrensa.

Livet ditt er normalt.  Du har familie med mann, barn og hund. Noe som gjør at døgnrytmen holdes, helger er helger og kalenderåret følges på en helt annen måte.  Hvis man alltid jobber når andre jobber vil man ha ferie når andre har ferie. En del av normaliteten er å dra på ferie. Gjerne kjøre egen bil. Gjerne dra på hytta. Det er den ultimate norske ferien: hytteferie.  I år har du også vært på en sånn ferie, en ferie der ingenting skal skje. Ingen travel storby utenfor døra hvor du må ut og være kulturell. Kun sola eller regnet. Dagene strekker seg langsomt ut. Du legger en kabal, mens du tenker at du nesten, men bare nesten kjeder deg.

 

 (På baksida av Klassekampen i går onsdag 5. august)

Skriveprosess

Dette har helt sikkert noe med enkel psykologi å gjøre. På fredag ettermiddag da jeg skal ta fri fra skrivejobbing for å rydde og klargjøre huset til selskap/fest på lørdag - sniker jeg inn en time jobbing med romanen. Men da jeg tirsdag har hele dagen til kun romanjobbing og jobber hjemme, da sniker jeg meg til å tømme oppvaskmaskinen (fortsatt oppvask etter lørdag), fylle den, sette på en ny, tømme den, vaske klær, brette sammen klær fra tørkestativet. 

Hvis dette fungerer hver gang bør jeg altså stå opp med tanken: i dag skal jeg vaske hele huset. Og slik få kjempelyst til å sette meg ned for å skrive. På den andre siden vasket jeg aldri huset da jeg hadde eksamen. Noe mange påstod var et utbredt syssel.

Trafikkskole del 2: Hva er en syklist?

1 - Egoistisk person uten evne til å ta ansvar. Antagelig singel og barnløs. Kanskje til og med homo. Bør ikke ha noen rettigheter i trafikken.

 

2 – Person som gjør at det blir færre biler og mindre motorisert trafikk i byen. Samtidig som vedkommende er med på å holde seg selv i form. Ergo bidrar vedkommende til samfunnsøkonomien på flere positive måter. Og miljøet.

 

3 – Mann med altfor trange bukser.

 

Dramatikerstafetten

Ellisiv LIndkvist Født 1973, bor i Oslo   Ellisiv Lindkvist   Hva holder du på med nå? Jeg vender tilbake til sceneteksten, samtidig som jeg arbeider med en roman.  Jeg lar meg distrahere av små oppdrag innimellom.  Romanen er et stykke på vei, mens sceneteksten er i startgropa.   Det er startfasen som er den morsomste, der alle ideene får komme ut,  samtidig er det også fasen som er preget av mest  usikkerhet. Først må jeg skrive ferdig teksten, så må noen like den nok  til å ville sette den opp. Deretter skal andre påvirke  den; regissører og skuespillere. Det er et større sjansespill for at  sluttresultatet virkelig skal klaffe. Sceneteksten min  ”Du tror det er slik, men egentlig er det slik” er en slik klaff.  Det var opprinnelig en Propellen-produksjon, i høst kommer  den til Samtidsfestivalen.  Det er slike klaffer som gir meg mer lyst til å skrive for scenen.     Hvordan ser arbeidsplassen din ut? Hjemme har jeg et eget kontor med en stor mac, en printer som  faktisk virker, bokhyller, papirer og et mildt rotete preg.  Likevel har jeg begynt å reise bort hver morgen for å komme  hjem om ettermiddagen, med sykkel eller t-bane tar jeg meg  bort til Litteraturhuset hvor jeg enten sitter i et fellesrom med  andre skribenter, og noen ganger har jeg hatt tilgang  på eget kontor eller munkecelle. Fordelen med å dra bort er  at jeg det får meg til å føle meg normal, jeg skiller mer  mellom arbeid og fritid i tillegg treffer jeg andre hyggelige  skribenter og jobben blir mindre ensom.     Din største kunstopplevelse? Det er teateropplevelser som faller meg først inn som de sterkeste  kunstopplevelser. Jeg husker Hålogaland Teaters  ”Når hjertet slår ut med arman” en Jacques Brel kabaret. Grunnen  til at jeg husker den så godt er nok fordi jeg var et barn.  HT var på turne, jeg så den i gymsalen på skolen i Brøstadbotn.  Det var et meget begrenset teatertilbud der jeg vokste opp.  Fortsatt husker jeg den forestillingen og hører på sangene. På kassett!     Hvilket ord mangler i den norske ordboken? Enig med Bjørn-Olaf Johannesen i at vi mangler et personlig  pronomen som ikke er kjønnsbestemmende. Hen er foreslått.  For øvrig savner jeg ofte presise ord, ord som har en eksplisitt  betydning. Noen ganger finnes disse som (mer ukjente)  fremmedord, andre ganger i lokaluttrykk. Som innflytter til Oslo,  oppdager jeg stadig vekk at mine dialektord mangler  ekvivalente uttrykk på bokmål/østlandsk.     Hvilket medlem går pinnen til?  Kate Pendry Ligger på Dramatikerforbundets hjemmesider her.

Har hatt ferie (som folk flest)

Ferien skal være avslappende. Eller ferie er å gjøre noe annet enn det man gjør i hverdagen. Men ikke for annerledes, for da kjenner vi ikke igjen livet slik vi lever det vanligvis, og det vil vi jo.

Jeg har begynt å skjønne poenget med hytte. Ja, gjerne egen hytte. Jeg skjønner også poenget med ferie. 

Med en markant ferie hvor man reiser bort og ikke er hjemme og ser på strieveggen i hjørnet som fortsatt ikke er pusset opp. Eller de tre posene med bøker som ligger strødd utover spisebordet og skal inn i bokhylla i alfabetisk rekkefølge, men der begynner det å bli dårlig plass. Noen gikk på salg rett før ferien. Norli på Litteraturhuset hadde opphørssalg. Først var det bare 50% og noen få bøker ble plukket ut. Så var det 75% og plutselig ble tre poser plukket fulle av bøker. Og siste dag før ferien var det posesalg. Jeg plukket nesten i blinde, i travelheten, skulle rekke noe, fylte opp en pose med bøker, raskt. Og tenker fortsatt på de bøkene jeg ikke tok, skulle kjøpt en pose til, tenker jeg. De bøkene jeg derimot tok ligger utover stuebordet. Det må ryddes. Det må alltid ryddes hjemme. Det er derfor jeg ikke er hjemme nå. Jeg sitter på Litteraturhuset, trøtt fordi jeg sto opp tidlig. Tidligere enn i ferien. Og slett ikke fikk sove tidlig, fordi jeg visste at jeg skulle stå opp tidlig og kansje er det psykisk: jeg må få sove, ergo får jeg ikke sove. Eller mer prosaisk, jeg var vrangsøvd (er det korrekt bokmål eller dialektord?), hadde sovet lenge den dagen, for lenge, det var søndag. Ingen vekkerklokke.

Likevel er jeg på plass klokka 0900 på Litteraturhuset og har allerede hatt første matpakkelunsj. Drukket pulverkaffe, skal snart unne meg ordentlig kaffe. Forsøker å komme inn i hverdagen, som folk flest. Eller også: hverdager er det jo flest av. 

Jeg lurer på hvorfor det er så vanskelig å få folk til å bli med å spille volleyball. Folk har altfor mye å gjøre. Folk har altfor interessente liv. For krevende jobber, for mange hobbyer, for mange venner. Ha ha. Det er problemet. Også skal man intensievere dette i ferien! Nei, takke meg til å legge kabal på hytta og la alt gå så langsomt at man nesten, men bare nesten, kjeder seg.