Mitt liv med en hund

Jeg innrømmer det: før jeg møtte Emma var jeg full av fordommer mot sånne som henne. Krevende hårete skapninger, tenkte jeg! De må luftes, mates og gå tur med daglig. De vil hindre en i å legge opp dagen slik man selv ønsker, de vil legge beslag på tid og få en til å gå hjem alt for tidlig. Og de koster. Hvorfor noen frivillig skaffet seg slike skapninger, attpåtil betalte tusenlapper for det, var over min fatteevne. Alt man vanligvis gjør vil bli vanskelig. Det vil være vanskelig å sykle, vanskelig å reise bort, ikke ville man kunne ta den med på flytur heller. Hvem ønsker egentlig å gjøre livet så vanskelig for seg selv? Tenkte jeg.

 

Så traff jeg Emma. Nå vet jeg at hun må luftes, mates og gås tur med. Ja, hun røyter i store dotter, hun må dusjes og vaskes, gres og klippes. Hun kan ikke sykle og hun kan ikke være med om bord i et fly. Det er tidkrevende. Man kan ikke være borte i altfor mange timer av gangen. Det er vanskelig å reise bort. Men det er noe annet med Emma som jeg ikke tenkte på før jeg traff henne.

 

Denne lille skapningen som full av hengivenhet og glede logrer for deg enten du har vært i Roma i fire uker eller ute, kun for å hente posten. Det ligger en glede i ha noen å komme hjem til som alltid blir glad over å se deg. Ja, hun må gås tur med daglig, men hvem har vondt av å gå tur, det er da også en unnskyldning for å få luftet seg selv.

 

Problemet er selvfølgelig de dagene man vil, eller må, være lengre på jobben eller man skal reise bort. Da sitter man der fanget til en skapning som har visse behov og andre mangler. Emma kan fortsatt ikke sykle (eller løpe ved siden av sykkelen). Emma kan ikke fly (les: være med om bord i et fly). Emma er redd for å bli forlatt og kan gnage i stykker ting om man går fra henne i fremmede hus og hytter.

 

Mot min vilje har jeg likevel blitt glad i Emma. Jeg liker hennes åpenbare glede når jeg kommer hjem. Jeg viser omsorg, tar meg av henne og går tur med henne. Selv om det var mot min vilje at vi overtok ansvaret for henne hundre prosent. Hun var en skilsmissehund som pendlet sammen med barna.  Det var en utmerket fast plikt for barna å gå tur med hunden to dager i uka. Nå bor hun hos oss hele tiden. Slik går det når andre blir lei av det de engang skaffet seg.

 

Før kunne jeg ikke fordra hunder. Jeg var redd dem. Etter at jeg traff Emma – liker jeg i hvert fall én hund, en Welsh springer spaniel. Dog: Emma er fortsatt den eneste hunden jeg kjenner. Kanskje er det slik at om jeg blir kjent med flere, er hunder egentlig ålreite dyr? 

(Baksida av Klassekampen i dag tirsdag 16. juni.)