Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.
Nå er Selvopptatt kommet i pocket.

torsdag, januar 29, 2009

Blogg, Underskog, Facebook, Twitter

Det er mye å holde styr på i nettverden om dagen. Men det har passet meg fint så lenge jeg har sittet (relativt) ensom her i Roma, mens Norge er et annet sted. Så får jeg med meg hva man snakker om i Norge likevel. Og hva snakker man om når man snakker? Det har vært endel Obama. I det siste ser jeg Ari nevnt på twitter. Men vet ikke hva det gjelder. Vil ikke google for å finne det ut. Regner med å få vite det, enten jeg vil eller ikke, når jeg kommer tilbake til Oslo i morgen. 

Fortsatt finnes det noen som ikke er på disse nett-stedene. Det kan hende de ikke er på Underskog fordi de ikke blir invitert. (Eller som min venninne i Bergen sa: Nei, jeg er ikke en del av kultureliten i Oslo. På spørsmål om hun var i underskogen). Siden den gang er vel skogen blitt nærmest fordoblet, mange har søkt tilflukt på Facebook, som om de ikke orker mer underskog når det kommer flere dit. Selv har jeg en fornemmelse av at med flere folk blir det mer fjas - også på underskog. En annen fornemmelse er at det er blitt dårlig(ere) språk, et muntlig språk med banneord og skjellsord. Jeg aner ikke om dette stemmer. I begynnelsen sjekket jeg kanskje bare kalenderen og for alt jeg vet skrev "kultureliten i Oslo" sine banneord på underskog allerede i 2005

Fortsatt liker jeg Underskog best. Fordi det er bygd opp rundt en kulturkalender. Og så lenge det fungerer (at alle legger ute arrangement der) er det et helt briljant sted for oss som liker kultur og bor i Oslo (etterhvert er det en del andre byer som også begynner å bli bra.) Det er et utmerket: alt-på-ett-sted. Er du ikke på Underskog? Du kan likevel bruke kulturkalenderen.

Facebook tok visstnok av i Norge i mai 2007. (Da hadde vel Underskog eksistert ca halvannet år, men i begynnelsen var det færre med der). Jeg husker hvordan jeg våknet opp til skrekknyheter om hvor skadelig Facebook var. Hvordan folk ikke forstod at det da la ut der ble lest av andre. At man la ut private ting, sensitiv jobbinformasjon og så videre. I ukevis skrev media om Facebook, med negativt fortegn. Og vips var en million norskinger registrert på Facebook. For oss som allerede var semi-offentlige personer eller hadde en blogg bydde ikke Facebook på noen større personlige avsløringer, med mindre man ønsket det. Jeg la ikke ut noe mer på Facebook-profilen enn den man allerede kunne lese seg til på bloggen min eller nettet forøvrig. 

Jeg sjekker ikke referanser nå, jeg skriver etter hukommelsen, men jeg kan virkelig ikke huske at media skrev noe positivt om Facebook. (Fortell meg gjerne at jeg husker feil.) Og selv kjenner jeg jo dem som fortsatt nekter å komme seg på Facebook enten det nå er særhet,  at de er parnoid eller kanskje de bare kjøpte medias versjon om hvor farlig og skadelig Facebook er. 

Så kom Twitter. Jeg lot meg trigge av setningen: "Fortsatt er det bare 2000 nordmenn på twitter" hos fr.martinsen i august 2008 og registrerte meg da på twitter. Lenge hadde jeg bare mine nærmeste bloggervenner på følger-listen og følelsen av være en del av en liten gjeng, jeg likte den følelsen. I 2009 har det skjedd noe på twitter. Nå er det der det skjer. Det registreses stadig flere norskinger og jeg får daglig beskjed om nye som følger meg. Etter å ha lest fr.martinsen (igjen) på Journalisten.no hvor hun gir et lynkurs i twitter. Hun anbefaler oss å følge ca 100 personer, da prøver jeg det, på kort tid øker jeg antallet på dem jeg følger og har nå ca 100.

Det var stort å lese VGanders på innsettelsesdagen til Obama. Jeg leser sjelden VG, det å lese VGanders på twitter var noe helt annet. En følelse av nærhet til opplevelsen. Igjen lenke til fr.martinsen som skriver om denne dagen, da man ble som en familie i nettverden. 

Når jeg kommer tilbake til Oslo i morgen er det mulig jeg skal snakke med andre norskinger i virkeligheten også. Inntil da får jeg poste på facebook og twitter at jeg har skrevet nytt blogginnlegg. Og nå: over til det jeg egentlig skal gjøre i dag.

7 kommentarer:

fr.martinsen sa...

Twitter er tingen...
Følge 100 ja, gjerne fler, men det viktige er å ikke følge f.eks bare 30 og så er det noen av dem som aldri oppdaterer. Man må nok ha minst 100 for å ha sjansen til å syns det er gøy, det må oppleves som en strøm.

De to siste ukene har det virkelig begynt å svinge av twitter, gøy. Og så har jeg sett den første twitterkritikken: Det var greit med blogger, men twitter det er dumt. Tegnet på at twitter slår rot det der...

Lindkvist sa...

Ha-ha, hvor stod den kritikken? Det stemmer det jeg sa om facebook var vel litt sånn om blogging da det tok av. 2005 var vel det store blogger-året? Jeg kom diltende etter i 2006, men jeg blogger fortsatt.

fr.martinsen sa...

Her i bloggen til Hjorten er lenke til den svenske twitterkritikken.

Avil sa...

Eg har aldri sett Underskog utan meg. Men eg går sterkt ut frå at alle forum blir verre og meir fjasete med meg tilstades.

Eg har ikkje vore på Twitter, rett og slett for å ikkje øydelegge det med fjaset mitt.

Lindkvist sa...

Haha. Avil, da, du må ikke overvurdrer fjase-evnene dine. Jeg syns du er både seriøs og alvorlig rett som det er.

Lindkvist sa...

(Selvkritikk: Starter jeg alle kommentarer med Ha-ha? Kanskje på tide å resignere og gå over til smilefjes...)

Avil sa...

Ha-ha, eg er kvasiseriøs og multifjasete på alle kanalar.