Alle som har en far vil kjenne seg igjen i Alison Bechdels lesbiske selvbiografiske tegneserieroman, skriver Ellisiv Lindkvist.
Alison Bechdel
Husfred – en tragikomisk familiehistorie
Egmont, 2007
Oversatt av Johann Grip
Det kommer antagelig til å stå at dette er skrevet av en forfatter, altså denne teksten. Jeg er (foreløpig) en en-bok-forfatter, og er man da egentlig forfatter? På debutantseminar i vår snakket en to-bøker-forfatter om det som blir kalt «den vanskelige andreboka». Riktignok sa han at andreboka ikke var så vanskelig som den første (phu!). Og det tror jeg på. Han fortalte om det smarte i å begynne å skrive på andreboka med en gang, og gjerne før debutboka lanseres. Jeg har ikke rukket å begynne å skrive en ny bok, likevel har jeg skrevet kontinuerlig fra før boka mi ble lansert. Jeg ble som dramatiker spurt om å skrive teksten til noe vi litt flåsete kaller lesbisk dukketeater, og som mer presist kan kalles en skeiv kabaret med dukker. Resultatet kommer til å gå på Oslo Nye Teater i høst. Det var mens jeg forberedte meg til denne skriveprosessen at jeg leste Alison Bechdel. Jeg slukte «Dykes to watch out for», som i likhet med enkelte tv-serier har den egenskapen at jeg blir mer og mer glad i karakterene og serien etter hvert som jeg leser.
Da jeg etterpå begynte å se dramaserien «The L-Word», kunne jeg straks se forbindelseslinjer til «Dykes to watch out for». Her hadde nok researcherne og serieskaperne blitt inspirert og hentet (stjålet?) flere ideer. «Dykes to watch out for» er tv-serien før den ble tv-serie, det er Seinfeld og Friends bare bedre, og tidligere ute. Og ja; alle er lesbiske.
Etter å ha lest hele Dykes-serien, som dessverre tok slutt en gang (foreløpig finnes den i 12 bind), begynte jeg å lese «Fun Home». Denne dypt alvorlige, poetiske og likevel morsomme selvbiografien er – som denne spalten heter – en god bok. Og man kan lett tenke at Alison Bechdel har et liv verdig en selvbiografi – slik det står på baksida av boka. Skjønt hva er det?
Hvilke likheter er det mellom levd liv og fiksjon? Den kritiske leser kan lett karakterisere noe som «privat» når man egentlig mener «uinteressant». Her om dagen sa Tove Nilsen på radioen (sitert etter hukommelsen) at det alltid var noe fra forfatterens eget liv i boka, ellers var man feig som forfatter. Selv om det finnes rene fiksjoner, er jo det å skape fiksjon å skape liv, og da må man ha et liv selv, og det har vi jo alle, og så transformerer man liv, slik man kjenner det, om til et fiktivt liv, som igjen nesten alltid ligner på, eller minner om liv, slik vi kjenner det, fra det vi kaller virkeligheten.
Jeg tror ikke noen begynner å skrive fordi de tenker at livet mitt er så spennende at jeg må fortelle om det. Like fullt har det nok hendt at man tar noe fra sitt eget liv og gjør det om til skrift og fiksjon. Da jeg var barn og fikk stiloppgaver var det ofte slik at man skulle fortelle fra sitt eget liv. «Min 17. mai», «Min sommerferie» og lignende. Jeg spurte alltid om man fikk lov til å finne på. Og noen ganger spurte jeg ikke, men fant på, uten å si at det var det jeg gjorde. Denne motstanden mot biografi fulgte meg i de roman-lesende tenårene. Godt voksen hadde jeg aldri lest en biografi. En forfatter jeg hadde som lærer på Forfatterstudiet sa at hun hadde lest en rekke biografier for å finne ut hvordan kunstnerne levde sine liv. Nå, lenge etterpå, tenker jeg at det å lese om et levd liv kan være like interessant som et fiksjonelt. Ja, hvorfor ikke? Jeg kjenner en ambivalent lyst til å lese Noréns 1600 siders dagbok.
Jeg har fortsatt ikke kastet meg over biografisjangeren. Men jeg har lest selvbiografien til Alison Bechdel i tegneserieformat. «Fun Home» heter originalutgaven, med undertittelen «a family tragicomic», som jeg lånte og leste først. «Husfred – en tragikomisk familiehistorie» heter den i norsk oversettelse, som jeg skaffet meg for å skrive om den her. Riktignok mangler den fine tegningen av huset og alle familiemedlemmene i hvert sitt rom, som ligger som en skjult skatt under smussomslaget fra originalutgaven. Tegnet inne i boka på side 134 hvor familiemedlemmene forsvinner inn i hvert sitt rom og med hver sine kreative sysler. «Vårt hjem liknet et kunstnerkollektiv. Vi spiste sammen, men var ellers opptatt av vårt.»
Antagelig har ikke Egmont sett seg råd til å lage dette ekstra omslaget. Den norske utgaven har originalens smussomslag som eneste omslag. Bortsett fra det har Johann Grip som oversetter gjort en presis og god jobb.
Jeg-personen i boka heter Alison. Boka handler om Alisons oppvekst og om familien hennes. Den er tilegnet moren og de to brødrene, til dem står det: «Vi hadde mye moro, tross alt.» Boka handler mest om Alison og farens relasjon. Faren dyrker huset og dets estetikk ved hjelp av barnas ubetalte arbeidskraft. Og Alison ønsker seg et minimalistisk hjem når hun blir stor. Hva er vitsen med å lage noe som er så vrient å tørke støv av, spør hun sin far. Den er nydelig, svarer han.
Alison vil ikke ha ting bare fordi de er vakre. Alison er praktiker der faren er estet. Faren har en rekke feminine sider som han ønsker å få utløp for gjennom sin eneste datter. Alison på sin side er en guttejente. I boka står det:
«Det er upresist og utilstrekkelig å definere en homoseksuell som en person hvor genus-uttrykket står i motsetning til vedkommendes kjønn. Men i fars og mitt begrensede eksempel, er det kanskje tilstrekkelig. Ikke bare var vi avvikere, vi var hverandres vrengbilde.»
Det er fornøyelig å se farens forfengelighet, samtidig som Alison lengter etter maskulinitet. «Jeg ønsket meg muskler og tweed slik far ønsket fløyel og perler – det vil si, til meg selv. Vi begjærte helt forskjellige ting.»
Alison blir voksen og finner ut at hun er lesbisk. Og selv om hun mangler praksis, skriver hun et brev til foreldrene og forteller det. Noe hun ønsker skal frigjøre henne fra barnehjemmet, fra foreldrene, fra heterofamilielivet hun regner med å ha vokst opp i. I stedet blir hun dratt inn i familiens skjulte hemmelighet. Alisons far har, og har hatt, forhold til andre menn.
«Bare fire måneder før hadde jeg komme med en erklæring til foreldrene mine. På denne tiden var min homoseksualitet fremdeles rent teoretisk, en uutprøvd hypotese. (…) Og da fars død fulgte så hakk i hæl på min triste ut-av-skapet-fest, kunne jeg ikke unngå å se det som et årsak-og-virknings-forhold. (…) Hvorfor fortalte jeg det? Jeg hadde ikke hatt sex engang. Mens far hadde hatt sex med menn i årevis og ikke sagt noe som helst.
Boka har, til tross for tegneserieformatet, mye tekst og opererer på flere nivåer. Ofte er det fortelleren Alison som kommenterer hendelsesforløpet over tegneserierutene, mens tegningene og personene i rutene sier sine replikker. Som kan stå i et motsetningsforhold til kommentarstemmen. Slik utnytter hun tegneserieromanens muligheter og løfter boka; som forøvrig er stappfull av litterære referanser og sitater.
Det er i litteraturen far og datter får en slags kontakt. Og hun sammenligner faren med både Fitzgerald, Joyce og Wilde. Morens historie sammenligner hun med Henry James’ «Portrett av en dame». Sansen for å sammenligninger har hun allerede som barn da hun sammenligner sin familie med Addams-familien. De litterære referansene går også over mot dramatikk og teater. Moren og faren møttes under innspilling av «Troll kan temmes». Moren spiller senere i «The importance of being Earnest». Det er sommeren Alison fyller 13. Hun skriver dagbok:
«Mye skjedde den sommeren. Jeg er glad jeg skrev det ned. Ellers ville jeg finne graden av sammenfall usannsynlig.»
Etter farens begravelse får Joan, kjæresten til Alison, velge en av farens bøker. Moren vil gi dem bort. Joan velger Wallace Stevens, og moren sier at nettopp i den boka er yndlingsdiktet hennes «Sunday morning», og leser det høyt. Selvfølgelig tilbyr Joan å velge noe annet. Men moren sier «Nei. Nei. Ta den.» Og går sin vei. I motsetning til han som er død, vil hun ikke eie tingene. Men i likhet med ham som er død støter også hun det hun elsker vekk fra seg. Hans skaphomsetilværelse kan man si har tatt fra moren et liv i «ren og ekte» kjærlighet. Ømhetstegnene dem imellom oppsummerer Alison til to ganger. Og begge gangene ble hun forbløffet. At moren til slutt ber om skilsmisse er forståelig. To uker senere dør faren i noe de tror er et selvmord. Det er også bare fire måneder etter at Alison skrev brevet: Jeg er lesbisk.
Boka åpner og slutter med et bilde av Alison og faren der de har fysisk kontakt. Noe resten av boka formidler at forekommer svært sjelden. Alle har eller har hatt en far, og noen av oss har en død far. Historier om oppvekster og familieliv blir noen ganger kritisert fordi de handler om denne lille enheten, likevel fortsetter de å oppta oss. Barndommen former oss. Hva foreldre (og lærere og venner og alle) gjør mot hverandre er en risikosport. Noen replikker husker du for livet. Familieliv angår oss alle. Også lesbiske Alison. Derfor fortsetter vi å skrive og lese om det. Det særegne i Alisons liv formidles og treffer oss, i alle fall meg, det subjektive blir allment.
Hun orkestrerer fortellingen utmerket for oss som er interessert i dramaturgi. Den er ikke kronologisk, men hopper fram og tilbake mellom barndom og voksentid for Alison. Hun ser også barndommen i nytt lys etter å ha fått høre at den kjære barnevakten egentlig var farens elsker. Ja, ikke bare det, også moren kommer i nytt lys. Etter at Alison er kommet ut snakker moren til henne for første gang som en voksen. Og Alison oppfordrer henne til å flytte ut av huset. Farens hus. Vekk fra faren. Alison sier: «Som Odyssevs’ trofaste Penelope hadde mor drevet hjemmet i over tjue år med en stort sett fraværende ektemann.” De litterære referansene og sammenligningene fortsetter.
Jada, jeg vet at jeg skriver om meg selv og mitt eget prosjekt. Men det var slik jeg møtte denne boka. Og slik vi sier «Når så du lesbisk dukketeater sist?» med en viss munterhet i tonefallet, ønsker vi å nå ut til alle. Herværende avis spør tendensiøst kunstnere om de lager kunst for massene eller de få. Spørsmålet er en felle. Alle kunstnere ønsker å nå ut. Når leste du en lesbisk selvbiografisk tegneserieroman sist? Man trenger ikke være lesbisk for å lese den, det holder at man har et liv, en familie, at man har en far, eller har hatt en far. Jeg er sentimental og overarbeidet. Jeg har en deadline selv om det er søndag. Jeg leser ut boka og gråter. For også jeg hadde en pappa. Også min pappa er død. Jeg lever ikke lesbisk. Men jeg kjenner meg igjen i Alison, som elsker og lengter. Slik vi alle gjør. Og får ikke nok. Liv, litteratur, kjærlighet. La meg slutte med et stort sukk og rekke litt av dagen.
Alison Bechdel
Husfred – en tragikomisk familiehistorie
Egmont, 2007
Oversatt av Johann Grip
Det kommer antagelig til å stå at dette er skrevet av en forfatter, altså denne teksten. Jeg er (foreløpig) en en-bok-forfatter, og er man da egentlig forfatter? På debutantseminar i vår snakket en to-bøker-forfatter om det som blir kalt «den vanskelige andreboka». Riktignok sa han at andreboka ikke var så vanskelig som den første (phu!). Og det tror jeg på. Han fortalte om det smarte i å begynne å skrive på andreboka med en gang, og gjerne før debutboka lanseres. Jeg har ikke rukket å begynne å skrive en ny bok, likevel har jeg skrevet kontinuerlig fra før boka mi ble lansert. Jeg ble som dramatiker spurt om å skrive teksten til noe vi litt flåsete kaller lesbisk dukketeater, og som mer presist kan kalles en skeiv kabaret med dukker. Resultatet kommer til å gå på Oslo Nye Teater i høst. Det var mens jeg forberedte meg til denne skriveprosessen at jeg leste Alison Bechdel. Jeg slukte «Dykes to watch out for», som i likhet med enkelte tv-serier har den egenskapen at jeg blir mer og mer glad i karakterene og serien etter hvert som jeg leser.
Da jeg etterpå begynte å se dramaserien «The L-Word», kunne jeg straks se forbindelseslinjer til «Dykes to watch out for». Her hadde nok researcherne og serieskaperne blitt inspirert og hentet (stjålet?) flere ideer. «Dykes to watch out for» er tv-serien før den ble tv-serie, det er Seinfeld og Friends bare bedre, og tidligere ute. Og ja; alle er lesbiske.
Etter å ha lest hele Dykes-serien, som dessverre tok slutt en gang (foreløpig finnes den i 12 bind), begynte jeg å lese «Fun Home». Denne dypt alvorlige, poetiske og likevel morsomme selvbiografien er – som denne spalten heter – en god bok. Og man kan lett tenke at Alison Bechdel har et liv verdig en selvbiografi – slik det står på baksida av boka. Skjønt hva er det?
Hvilke likheter er det mellom levd liv og fiksjon? Den kritiske leser kan lett karakterisere noe som «privat» når man egentlig mener «uinteressant». Her om dagen sa Tove Nilsen på radioen (sitert etter hukommelsen) at det alltid var noe fra forfatterens eget liv i boka, ellers var man feig som forfatter. Selv om det finnes rene fiksjoner, er jo det å skape fiksjon å skape liv, og da må man ha et liv selv, og det har vi jo alle, og så transformerer man liv, slik man kjenner det, om til et fiktivt liv, som igjen nesten alltid ligner på, eller minner om liv, slik vi kjenner det, fra det vi kaller virkeligheten.
Jeg tror ikke noen begynner å skrive fordi de tenker at livet mitt er så spennende at jeg må fortelle om det. Like fullt har det nok hendt at man tar noe fra sitt eget liv og gjør det om til skrift og fiksjon. Da jeg var barn og fikk stiloppgaver var det ofte slik at man skulle fortelle fra sitt eget liv. «Min 17. mai», «Min sommerferie» og lignende. Jeg spurte alltid om man fikk lov til å finne på. Og noen ganger spurte jeg ikke, men fant på, uten å si at det var det jeg gjorde. Denne motstanden mot biografi fulgte meg i de roman-lesende tenårene. Godt voksen hadde jeg aldri lest en biografi. En forfatter jeg hadde som lærer på Forfatterstudiet sa at hun hadde lest en rekke biografier for å finne ut hvordan kunstnerne levde sine liv. Nå, lenge etterpå, tenker jeg at det å lese om et levd liv kan være like interessant som et fiksjonelt. Ja, hvorfor ikke? Jeg kjenner en ambivalent lyst til å lese Noréns 1600 siders dagbok.
Jeg har fortsatt ikke kastet meg over biografisjangeren. Men jeg har lest selvbiografien til Alison Bechdel i tegneserieformat. «Fun Home» heter originalutgaven, med undertittelen «a family tragicomic», som jeg lånte og leste først. «Husfred – en tragikomisk familiehistorie» heter den i norsk oversettelse, som jeg skaffet meg for å skrive om den her. Riktignok mangler den fine tegningen av huset og alle familiemedlemmene i hvert sitt rom, som ligger som en skjult skatt under smussomslaget fra originalutgaven. Tegnet inne i boka på side 134 hvor familiemedlemmene forsvinner inn i hvert sitt rom og med hver sine kreative sysler. «Vårt hjem liknet et kunstnerkollektiv. Vi spiste sammen, men var ellers opptatt av vårt.»
Antagelig har ikke Egmont sett seg råd til å lage dette ekstra omslaget. Den norske utgaven har originalens smussomslag som eneste omslag. Bortsett fra det har Johann Grip som oversetter gjort en presis og god jobb.
Jeg-personen i boka heter Alison. Boka handler om Alisons oppvekst og om familien hennes. Den er tilegnet moren og de to brødrene, til dem står det: «Vi hadde mye moro, tross alt.» Boka handler mest om Alison og farens relasjon. Faren dyrker huset og dets estetikk ved hjelp av barnas ubetalte arbeidskraft. Og Alison ønsker seg et minimalistisk hjem når hun blir stor. Hva er vitsen med å lage noe som er så vrient å tørke støv av, spør hun sin far. Den er nydelig, svarer han.
Alison vil ikke ha ting bare fordi de er vakre. Alison er praktiker der faren er estet. Faren har en rekke feminine sider som han ønsker å få utløp for gjennom sin eneste datter. Alison på sin side er en guttejente. I boka står det:
«Det er upresist og utilstrekkelig å definere en homoseksuell som en person hvor genus-uttrykket står i motsetning til vedkommendes kjønn. Men i fars og mitt begrensede eksempel, er det kanskje tilstrekkelig. Ikke bare var vi avvikere, vi var hverandres vrengbilde.»
Det er fornøyelig å se farens forfengelighet, samtidig som Alison lengter etter maskulinitet. «Jeg ønsket meg muskler og tweed slik far ønsket fløyel og perler – det vil si, til meg selv. Vi begjærte helt forskjellige ting.»
Alison blir voksen og finner ut at hun er lesbisk. Og selv om hun mangler praksis, skriver hun et brev til foreldrene og forteller det. Noe hun ønsker skal frigjøre henne fra barnehjemmet, fra foreldrene, fra heterofamilielivet hun regner med å ha vokst opp i. I stedet blir hun dratt inn i familiens skjulte hemmelighet. Alisons far har, og har hatt, forhold til andre menn.
«Bare fire måneder før hadde jeg komme med en erklæring til foreldrene mine. På denne tiden var min homoseksualitet fremdeles rent teoretisk, en uutprøvd hypotese. (…) Og da fars død fulgte så hakk i hæl på min triste ut-av-skapet-fest, kunne jeg ikke unngå å se det som et årsak-og-virknings-forhold. (…) Hvorfor fortalte jeg det? Jeg hadde ikke hatt sex engang. Mens far hadde hatt sex med menn i årevis og ikke sagt noe som helst.
Boka har, til tross for tegneserieformatet, mye tekst og opererer på flere nivåer. Ofte er det fortelleren Alison som kommenterer hendelsesforløpet over tegneserierutene, mens tegningene og personene i rutene sier sine replikker. Som kan stå i et motsetningsforhold til kommentarstemmen. Slik utnytter hun tegneserieromanens muligheter og løfter boka; som forøvrig er stappfull av litterære referanser og sitater.
Det er i litteraturen far og datter får en slags kontakt. Og hun sammenligner faren med både Fitzgerald, Joyce og Wilde. Morens historie sammenligner hun med Henry James’ «Portrett av en dame». Sansen for å sammenligninger har hun allerede som barn da hun sammenligner sin familie med Addams-familien. De litterære referansene går også over mot dramatikk og teater. Moren og faren møttes under innspilling av «Troll kan temmes». Moren spiller senere i «The importance of being Earnest». Det er sommeren Alison fyller 13. Hun skriver dagbok:
«Mye skjedde den sommeren. Jeg er glad jeg skrev det ned. Ellers ville jeg finne graden av sammenfall usannsynlig.»
Etter farens begravelse får Joan, kjæresten til Alison, velge en av farens bøker. Moren vil gi dem bort. Joan velger Wallace Stevens, og moren sier at nettopp i den boka er yndlingsdiktet hennes «Sunday morning», og leser det høyt. Selvfølgelig tilbyr Joan å velge noe annet. Men moren sier «Nei. Nei. Ta den.» Og går sin vei. I motsetning til han som er død, vil hun ikke eie tingene. Men i likhet med ham som er død støter også hun det hun elsker vekk fra seg. Hans skaphomsetilværelse kan man si har tatt fra moren et liv i «ren og ekte» kjærlighet. Ømhetstegnene dem imellom oppsummerer Alison til to ganger. Og begge gangene ble hun forbløffet. At moren til slutt ber om skilsmisse er forståelig. To uker senere dør faren i noe de tror er et selvmord. Det er også bare fire måneder etter at Alison skrev brevet: Jeg er lesbisk.
Boka åpner og slutter med et bilde av Alison og faren der de har fysisk kontakt. Noe resten av boka formidler at forekommer svært sjelden. Alle har eller har hatt en far, og noen av oss har en død far. Historier om oppvekster og familieliv blir noen ganger kritisert fordi de handler om denne lille enheten, likevel fortsetter de å oppta oss. Barndommen former oss. Hva foreldre (og lærere og venner og alle) gjør mot hverandre er en risikosport. Noen replikker husker du for livet. Familieliv angår oss alle. Også lesbiske Alison. Derfor fortsetter vi å skrive og lese om det. Det særegne i Alisons liv formidles og treffer oss, i alle fall meg, det subjektive blir allment.
Hun orkestrerer fortellingen utmerket for oss som er interessert i dramaturgi. Den er ikke kronologisk, men hopper fram og tilbake mellom barndom og voksentid for Alison. Hun ser også barndommen i nytt lys etter å ha fått høre at den kjære barnevakten egentlig var farens elsker. Ja, ikke bare det, også moren kommer i nytt lys. Etter at Alison er kommet ut snakker moren til henne for første gang som en voksen. Og Alison oppfordrer henne til å flytte ut av huset. Farens hus. Vekk fra faren. Alison sier: «Som Odyssevs’ trofaste Penelope hadde mor drevet hjemmet i over tjue år med en stort sett fraværende ektemann.” De litterære referansene og sammenligningene fortsetter.
Jada, jeg vet at jeg skriver om meg selv og mitt eget prosjekt. Men det var slik jeg møtte denne boka. Og slik vi sier «Når så du lesbisk dukketeater sist?» med en viss munterhet i tonefallet, ønsker vi å nå ut til alle. Herværende avis spør tendensiøst kunstnere om de lager kunst for massene eller de få. Spørsmålet er en felle. Alle kunstnere ønsker å nå ut. Når leste du en lesbisk selvbiografisk tegneserieroman sist? Man trenger ikke være lesbisk for å lese den, det holder at man har et liv, en familie, at man har en far, eller har hatt en far. Jeg er sentimental og overarbeidet. Jeg har en deadline selv om det er søndag. Jeg leser ut boka og gråter. For også jeg hadde en pappa. Også min pappa er død. Jeg lever ikke lesbisk. Men jeg kjenner meg igjen i Alison, som elsker og lengter. Slik vi alle gjør. Og får ikke nok. Liv, litteratur, kjærlighet. La meg slutte med et stort sukk og rekke litt av dagen.
(Artikkel som stod på trykk i Klassekampen fredag 29. august.)
Innlegg
2 kommentarer:
Seint men godt. Er akkurat ferdig med å lese "Fun Home" (bestilte den fra det store utland før jeg visste at den var oversatt til norsk), og synes det var en fabelaktig bok. Og det var vel det jeg hadde å bidra med ... ;)
Den kan absolutt leses på originalspråket også. Det fine med oversettelser er vel at det lettere når ut til flere. (Når det gjelder språk vi kan, som i dette tilfelle.) Ellers er det jo fantastisk med oversettelser slik at man kan lese bøker fra land hvor man ikke kan språket. Hvilket i grunnen er de fleste land, må jeg innrømme.
Legg inn en kommentar