Det finnes en rekke menn som forteller oss hvor fint de synes det er med høye hæler. På kvinner vel å merke. Det er mye som er fint på kvinner: miniskjørt, nettingstrømper, hold-in strømpebukser, push-up BH, langt hår og glatte legger. Glatte legger er veldig kvinnelig. Og det er jo så fint å være kvinnelig. For kvinner.
Også jeg kan synes det er fint med høye hæler, særlig akkurat nå, det er moteriktig og det ser elegant ut. Derfor går vi ut og bruker flere tusen kroner på nye støvletter med høye hæler bare for å oppdage hvor hemmet vi blir. Hvor vanskelig det er å gå, særlig på glatt føre. Høye hæler er muligens lettere på italienske veier. På norske isglatte vinterveier er høye hæler ikke annet enn galskap.
Det finnes mange som hele tiden roser oss for alle de frie valgene vi kan gjøre. Det finnes de som tror at når kvinner barberer leggene så gjør de det fordi det er et fritt valg, akkurat som noen tror at kvinner ifører seg hijab som fritt valg. Jeg vil mye heller brukt den tiden jeg nå må bruke til å barbere leggene på å lære meg - om ikke gresk - så i det minste tysk eller fransk. Jeg barberer leggene fordi jeg MÅ. Fordi jeg ikke orker å være en martyr på feminismens vegne. Dog med et stikk av dårlig samvittighet fordi jeg egentlig synes jeg burde la være. Det er ikke styggere med en hårete kvinnelegg enn en hårete mannslegg, men vi er kulturelt oppdratte til å tro at det er det. Estetikk og skjønnhet er kulturelt betinget, og fungerer normativt som noe å strekke seg etter, noe å bli evaluert etter. Nettopp derfor er det vanskelig å endre hva som oppfattes som skjønt og pent. Men det er ikke umulig, det er ikke mange år siden det var langt mer vanlig med hårete kvinnearmhuler og kvinnelegger her i Norge. Hva som er akseptabelt eller trendy, endrer seg. Vi følger etter og tror vi tar frie valg.
På toppen av det hele er det kvinner selv som er dumme, nå de stolprer rundt på de høye hælene sine og ikke kommer noen vei. De har seg selv å takke, ingen tvinger dem til å ta på seg høye hæler. Kvinner dømmes etter utseende og fordømmes hvis de er for opptatt av eget utseende og dermed jålete og selvopptatt. De kvinnene som ikke er opptatt av å passe inn i det trange rommet man har å være kvinne på, dømmes for å ikke være kvinne, altså kvinnelig.
Hva sier man så om de kvinnene som ikke tilpasser seg, de som nekter å ta på seg høye hæler, de som har kort hår og som er ”ukvinnelige”. Vel, de kaller man lesbiske, mannshatere eller enda verre: feminister.
(På trykk på baksida av Klassekampen i dag)
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Innlegg
23 kommentarer:
Men er det sånn, da? Egentlig? At kvinner som har hårete legger i sine lave sko dømmes?
Jeg kan gå med på at ungdommer er sjuko konforme og at ei ung jente nok ville fått en hard dom om hun dukket opp i svømmetimen med full-on pels.
Men for deg og for meg? Voksne damer i "liberale miljøer"? Hvem bryr seg om vi har hår under arma eller på legga? Og hvis noen bryr seg er det vel ikke en sjel som ville sagt noe. Jeg har iallefall aldri fått noen klager.
Det minner meg litt om kvinner med barn og hus og masse oppgaver som klager over at "de andre" ville reagert om de hadde et litt sjuskete hus. Og når jeg spør: Men hvem da? Hvem? Da får man ikke noe godt svar. Det høres mest ut som det er noen som bor inne i hodene.
Seriøst. Jeg barer leggene kun innimellom. Og jeg er for faen ingen martyr. Jeg kan tenke meg mange andre som reelt får dritt slengt etter seg: Feite folk, spesielt kvinner kanskje, folk med en mørk hudfarge og andre med mer synlige avvik enn en hårete legg.
Jeg barberer leggene fordi alternativet, fordømmelsen, utskillelsen er for tung å bære. Det er klart det er fristende når man påpeker skiller mellom kjønnene å si at "alt er inni ditt hode". Særlig når det gjelder noe som er så vanskelig å finne "bevis" for som blikk og lignende.
Nå skal det sies at jeg ikke barberer leggene konsekvent jeg heller. Jeg går i svømmehallen og på fjelltur med hårete legger. Men jeg viser meg ikke offentlig i Oslos urbane rom sommerstid med bare legger med hår på. Gjør du?
Det er kanskje ikke noen som vil komme med kommentarer direkte til en, men det oppleves likevel for stigmatiserende.
For noen år tilbake var det to reklamer for hårfjerningsprodukter for kvinner som begge sa at du ikke kom noen vei som kvinne om du ikke barberte leggene.
Den ene viser en kvinne som sitter med hårete legger og skriver på en pc i papp mens hun sier at det å ikke barbere leggene ikke hemmer hennes karriere.
Den andre er en mann som stryker en fot langt inne i en tykk sokk mot en kvinnelegg og - stakkars mann - han kjenner antydningen til spisse hår som stikker ut av kvinneleggen. Og han føler et sterkt ubehag. Reklamen oppfordrer alle kvinner til å bytte barberblad på høvlene sine oftere.
Disse reklamene forteller kvinner at hvis de ikke barberer leggene sine nøye vil de hverken komme noen vei karrieremessig eller få noen mann.
Dette er ikke inni mitt hode.
Når det er sagt er jeg enig i at man til en viss grad kan velge hvilken type kvinne man vil være. Man kan protestere mot skjønnhetsidealet, man kan nekte å følge trender osv. Men likevel er kvinners rom å være kvinne på langt trangere enn det rommet menn har. Og det er også slik at kvinner møter fordømmelse både hvis de er for jålete og hvis de ikke anstrenger seg for sin egen skjønnhet i det hele tatt. Det er den eldgamle damn if you do and damn if you don't.
Det er gode eksempler og jeg mener jo heller ikke at alt er inni hodet altså, mer at konsekvensene kanskje ikke er så dramatiske som man kan få inntrykk av i reklamer og media. Jeg tror virkelig at vanlige folk tross alt bryr seg lite om man går med en hårete legg. Jeg har ihvertfall ikke møtt noen fordømmelse for det i sommergatene. Mulig jeg ikke "ser" folks reaksjoner.
Det er viktig at man, som du her gjør, påpeker ting i kulturen som gjør rommet trangere. Samtidig mener jeg det er like viktig å påpeke at ikke alt er svart og håpløst. Jeg tror kanskje jeg legger mest vekt på det siste for tiden :)
Ja, man må jo ikke bli overkvinnet av svartsyn, da får man jo ikke gjort noe. Men strategien til mange er at "alt er bra slutt å klag" er jeg heller ikke enig i.
Leste du forresten Zadie Smiths meget gode og lesverdige essay i forrige Samtiden (3-2006) om samme tematikk. Med tittel "Har aldri lært meg gresk" og med introduksjon av Toril Moi.
Anbefales.
Du, Lindkvist, er ein av tre av KK sine baksideskribentar som eg alltid les, noko eg gjekk inn hit for å seie etter å ha lest dagens (eller var det gårsdagens?)tekst. Etter å ha lese desse kommentarane, tenkte eg også å kommentere korvidt og kor ofte eg sjølv barberte mine eigne leggar, men det måtte eg berre viske vekk, i og med at eg ikkje vil ha dette "offentleggjort". Der har du mitt trange rom. Vidare har eg ein kamerat som i fleire sosiale samanhengar har ytra sterke kvalmereaksjonar ved tanke på hårvekst på kvinners leggar.
Eg opplever deg, Lindkvist, som ei systematisk og pedagogisk lærebok i små og store feministiske problemstillingar.
Tusen takk, kjære Nebbhøne. "Ei systematisk og pedagogisk lærebok...", det kan bli den nye Lindkvist-reklamen.
det er klart det fins et visst press og enkelte forventninger til kvinners egenpleie, det er flere gode eksempler på dette i kommentarene over.
jeg barberer som regel leggene, og går ikke så ofte ut uten sminke. men jeg bruker ikke hold-ins, og du får ikke se meg i høye hæler.
jeg er kanskje naiv, men jeg vet jo at alt dette er valg jeg tar. jeg velger noe av det fordi det faktisk passer meg bra, og noe fordi jeg syns det er bedre enn de eventuelle sanksjonene jeg ville møte. men jeg vil ikke si det er synd på meg. jeg velger minste motstands vei, og bidrar på den måten lite til fremskrittet.
fremskritt har det med å gjøre vondt. det ser ut til at noen må lide på veien mot aksept. det gjelder både for kvinner som ikke vil barbere leggene, og for menn som vil barbere dem.
Ja, leste den artikkelen av Zadie Smith, og syntes den var glimrende på mange måter. Men for meg er det fortsatt noe som skurrer (og det ble bekreftet da jeg så N.R Langelands panegyriske anmeldelse av hennes essay).
Det blir lissom enda en ting der jenter er superteite, mens guttene, oioi, de leser gresk mens vi lakker negler. Men det *er* da ikke sånn, tenker jeg. Mulig kvinner bruker mer tid på utseende (men hvor mye da??? Nok til å lære gresk, ærlig talt?), men jeg kan ikke se at gutter bruker tida til noe særlig mer konstruktivt? Men de kan jo leve i troen, alle pompøse gutter, at de er overlegne intellekter ettersom de ikke bruker timesvis på badet hver dag.
Jeg tror Langeland sa at han likte Zadie Smiths essay så godt for da fikk han en anledning til å si at hun var mye bedre enn alle de dumme norske feministene. Og det var vel en anledning han ikke kunne la gå fra seg. Selv om han faktisk da måtte påstå at han likte et feministisk essay...
Det er vel ingen voksne damer som føler seg bedømt pga hårete legger? Da er man vel blitt fullstendig hjernevasket? Jeg gir som regel f... i å barbere leggene, kun ved store anledninger.
Selv om jeg er slækk på å barbere leggene, dømmer jeg ingen som faktisk gjør det. Selv om teksten din handler(går jeg ut i fra)om symbolverdien en hårete legg innehar og hvordan kampen mot hårene er et symbol på den temmede (og hemmede?) kvinne, har vel de fleste voksne kvinnemennesker opplevd at hår på leggene eller ikke, ikke spiller videre stor rolle for livskvaliteten og selvrespekt. Og det at menn er opptatt av hår på leggene er en stor overdrivelse. Etter å ha forsket på emnet i ca 15 år kan jeg komme med den absolutte (yepp) konkulsjonen om at menn hater stubb (kanskje det minner for mye om skjegg?) men gir beng i lange deilige myke hår. Menn er vel som oss, de liker ikke ting som stikker.
Ps. Kommer du "heim" til jul?
Dette er vel gammelt nytt. Og "feminist" er jo ikke et skjellsord, men et moteord for tiden. Det er ikke måte på hvor mange feminister som har poppet opp i glossy ukebladtapning den siste tiden, uten å ha noe å melde selvfølgelig.
"Estetikk og skjønnhet er kulturelt betinget, og fungerer normativt som noe å strekke seg etter, bli evaluert etter", denne setningen henger ikke på greip, jeg forstår at du vil innreflektere det sosialt konstruerte men å lefle slik med estetikkbegrepet blir flatt og meningsløst, regelrett misbruk av ordet.
Bruk heller spalten til å utsi noe vi ikke visste fra før!
mvh,
Silje S.
Den helsinga var vel ikkje så vennlig, Silje, men derimot unødvendig streng. Hugs no på at dei nye, glossy feministane som ikkje har noko å melde, heilt sikkert aldri har reflektert over barberhøvelens tur over leggen. No får dei sjansen.
Det der med å barbere leggene har forandret seg voldsomt i løpet av noen ganske få tiår. Da jeg var tenåring var det uvanlig å barbere leggene - nå er det, som dere sier, nesten utenkelig å la være. Hvorfor har det blitt sånn? Man skulle jo ellers trodd at kvinner skulle bli tryggere med tiden, men det ser dessverre ut til at på enkelte områder er vi blitt mye mer opptatt av hva andre tenker om oss. Og det ser ut til at det aller verste som kan skje oss er at noen sier vi er ukvinnelige. Triste greier.
Siste anonymous:
Ja, det er nettopp det jeg mener. Barbering er en trend som har fått etablere seg i Norge. Jeg begynte ikke med barbering før i 1999 - før det gikk jeg rundt - også i Oslos sommergater i korte skjørt med små søte hår.
Jeg er absolutt enig i at alle skal gjøre opprør mot kjønnsrollene. Men det er ikke så enkelt som at kvinner barberer seg fordi de er utrygge.
Kjære Nebbhøne - igjen takk for støtten.
Til Silje S: Ja, jeg er enig i at feminist til en viss grad er langt mer trendy å kalle seg nå enn for få år siden. Siste setning i innlegget mitt er satt endel på spissen. Men det finnes fortsatt folk og miljøer som grøsser bare de hører ordet feminist og du kan bli både båssatt og tillagt holdninger du ikke har om du bekjenner deg til feminismen. Det er jo nettopp dette som har fått Linda Skugge til å ikke kalle seg feminist lenger. Men jeg tror det er feminismen(e) vi må bruke om vi skal få til en endring.
Å barbere leggene er ikke et stort offer, men det er en av mange små ting som ikke er et reelt fritt valg.
Problemet er vel at ordet feminist viser til så mange ting som er så vidt forskjellige... Selv om et titalls striglete jenter gjerne skriver om kåthet under feminismens fane nå på 2000-tallet - eller stiller opp i Det Nye for den saks skyld, skal vel ikke det måtte bety at det er disse som har monopol på ordet. Er forsåvidt enig med Silje S. om at trend-feministene ikke har stort å melde, sånn rent utover det intime/private, og tenker at det er trist om vi skal redusere feminismen til bare å handle om kvinners seksualitet, slik som lett skjer når "glossy" feminister fører ordet. For min del syns jeg det er et minst like viktig anliggende ved feminismen å stille spørsmål ved hva skjønnhet er og hvordan kvinner skal forholde seg til det oppkonstruerte bildet av "en vakker kvinne"..., eller, jeg vet ikke, jeg tenker at den slitte (og akspeterte!) frasen om at "man må lide for skjønnheten" i alle fall er grusom, og jeg spør meg selv hvor disse mekanismene i oss kommer fra, de som får oss til å synes hår under armene er ekkelt (enda legestanden advarer og sier det er uhygienisk og skadelig å fjerne hårlaget på kroppen).
Men uansett hvilken del av feminismen standpunktet skal underordne seg, er jeg så enig med Lindkvist. La gå at jeg selv syns mykt dun på leggene bare er deilig, jeg har ingen betenkeligheter med å vise hår i det private. Men en annen sak er å møte opp i skjørt hos en anstendig arbeidsgiver på et anstendig kontor midt på sommeren, med synlige hår nedover beina. Jeg resignerte, og tød til den forhatte barberhøvelen. Det tok meg tretti minutter. Kom bare ikke her og fortell meg at dette var et FRITT valg.
Lindkvist - jeg leser epistlene dine i Klampen med største fornøyelse og måtte altså bare kommentere dette. Fortsett!
Slik denne samtala har utvikla seg, og ettersom eg har deltatt, føler eg at eg må vere redeleg og seie i frå om at eg ikkje berre er blant dei omlag ti som meiner at forteljingar om jenters kåtheit har noko under feminismens fane å gjere (utan at det betyr at eg trur det er _det einaste_ som har noko der å gjere), eg har også stilt opp i Det Nye (utan at det betyr at eg opplevde det som fullstendig uproblematisk). Likevel er eg ikkje særleg strigla, og føler heller ikkje at eg har monopol på ordet feminisme. Derimot har eg mykje å lære, og set difor pris på at til dømes Lindkvist tar for seg ein del elementære, feministiske emne. Eg kan ikkje skjøne at det skal vere plagsomt at eg kallar meg feminist på vegen mot den heilt store innsikta, og eg trur også at det er fleire enn meg, som kanskje ikkje eingong blir antatt å vere "strigla", som ikkje har tenkt så nøye gjennom akkurat dette med hælar og barberhøvlar frå før. I alle fall trur eg at det er fleire enn meg som ikkje er van med å setje ord på det.
Jeg forstår at man kan reagere på at endel av de nye trendy feministene ikke alltid virker like reflektert eller klar over hva det vil si å være feminist. Men dersom man har noe vettugt å si kan jeg ikke se noe galt i å stille opp i intervju i Det Nye (et blad jeg i sin tid abonnerte på).
Og når det gjelder Rosa Prosa boka, (om jenter og kåthet) jeg går ut fra du refererer til Vera, så synes jeg det er et viktig prosjekt. Det handler ikke om å redusere feminismen til bare å handle om kvinners seksualitet. Men å INKLUDERE seksualitet som en del av feminismen.
Å kontrollere kvinners seksualitet har absolutt vært en del av kvinneundertrykkelsen. Og er det fortsatt. Bare tenk på abortnemnder, prevensjonsmidler, fordømmelsen av alenemødre osv. Særlig de tre store en-guds religionene har vært opptatt av å kontrollere kvinners seksualitet.
I denne sammenhengen blir det å få lov til å være kvinne og et aktivt seksuelt subjekt, å få lov til å være kåt, å ha en aktiv voksen seksualitet uten å bli kalt hore, det blir en del av det samme frigjøringsprosjektet. Altså å bli et menneske. Kvinners seksualitet har vært - og er - langt mer offentlig enn menns seksualitet og derfor langt mer problematisk. (Slik antall seksualpartnere en kvinne har er langt mer problematisk enn om en mann har det samme antall osv osv.)
Seksualitet er viktig. Og jeg vil sikkert skrive en bloggpost eller en spalte om det også. Snart.
Oj, her må jeg nyansere... Jeg syns selvfølgelig også at åpenhet rundt og frihet til egen seksualitet har noe med feminisme å gjøre. Jeg syns også at Rosa Prosa i utgangspunktet var et viktig prosjekt, og det er det lett å glemme sånn i kjølvannet av utgivelsen.
For problemet er vel kanskje at sex selger så ufattelig godt i media at man her kunne tråkket litt mer varsomt? Det genuint feministiske ved prosjektet forsvant vel litt i mediedekninga av boka i etterhånd mener jeg, da bidragsyterne ble framstilt som litt frekke og vakre damer, som kanskje ikke fikk rom til å reflektere så veldig mye rundt prosjektet? Fra frokostbordet mitt kunne det i hvert fall virke som om "nyfeministene" ikke hadde så mye vettugt å komme med, der de ble framstilt som smilende fenomener i badedrakt fra avisoppslagende. Selv om jeg vet at mange av dem i nevnte antologi så absolutt har det! Deriblant og på alle måter Nebbhøna, som skrev en fantastisk viktig bok samme år.
Men jeg undrer altså om en bok om kvinner i arbeidslivet, eller om undertrykkingen av voldtekstofre i rettsapparatet eller hva det nå måtte være, noensinne kunne fått like mye oppmerksomhet som en bok om kvinners kåthet. Det er jo trist. Det var bare det.
Ja, det var en god nyansering Vera. Jeg ser absolutt poenget ditt. Sex selger. Det gjelder bare holde tunga rett i munnen og skille mellom en reell seksuell (og feministisk) frigjøring - og seksuell kommersialisering.
Slik vi også må skille mellom feminisme og en kommersiell feminisering. Mange blander disse begrepene.
Hei! Oi, jeg blogget om det samme her om dagen. Hakke herma, hvis du tror det ass :)
Selv barberer jeg hverken legger eller armhuler, og det er egentlig veldig vanskelig for meg. Jeg vil ikke gi etter, så jeg gjemmer meg i stedet, og innbiller meg at det er tøft. Det er jo ikke det? Jeg skjuler meg, og kunne like så godt barbert meg. Det er pest eller kolera. Drusilla sier at det er enklere for voksne damer i liberale miljøer, og det kan jeg godt tenke meg. Men det hjelper ikke meg. Jeg er nitten år, og jeg har ikke lyst til å vente noen år før jeg kan tørre meg selv.
Du har fin blogg, var vel egentlig det jeg hadde tenkt til å skrive. Heja!
Tørre å være meg selv, skulle det stå..
Takk for det Christina! Du får bare prøve så godt du kan å tørre å gjøre det du vil.
Det skal jeg prøve på..
Legg inn en kommentar