Ingen konsekvent facebook-politikk

Det er manglende konsekvens i facebook-politikken til Lindkvist. Med 718 venner skulle man tro at hun sa ja til å bli venn med hvem som helst. Men så enkelt er det ikke. I enkelte tilfeller sier hun nei, altså trykker ignorer. En stund forsøkte hun å spørre hvem vedkommende var om de kjente hverandre, det kunne jo hende hun ikke husket hvor de hadde møttes. Som regel var jo svaret av en så hyggelig art at å trykke ignorer etterpå ville virke som en overreaksjon.

Så hvorfor ikke bare si ja til alle? Hvorfor ikke være venn med alle? Hvem som helst? Alle som spør? Spørre selv? Kanskje fordi facebook ofte blir brukt til både personlige og private utsagn. Kanskje fordi man glemmer hvor mange som kan se/lese det, og ergo ofte sier noe som er personlig/privat.

Men hvordan klare denne balansegangen når man allerede har så mange venner? Skal man kvitte seg med dem? Eller lage en ny konto (LindkVIP) med for eksempel hundre utvalgte til kun private meldinger så kan man være offisiellisiv på den andre kontoen og skrive om opplesninger, teaterstykker og sånn.

Hjelp, jeg skal bli Mamma

Det er noen som er har det, som Avil, som tar ferie og er ferdig med alt som må gjøres.

Selv er det helt motsatt. Jeg er på etterskudd med alt og har en dødlinje som faktisk ikke kan utsettes. Nei, ikke selvangivelsen, selveste fødselen, termindatoen er veiledende, men fødselen kommer når den kommer. Og innen den tid er det alt for mye som skal gjøres og altfor redusert arbeidskapasitet. Etter å ha sirklet rundt senga en uke med svimmelhetstendenser kom jeg enda mer på etterskudd. E-poster blir ikke besvart og jeg tør knapt nok tenke på romanen.

Det vil si tenke tør jeg: jeg har tatt noen valg. At det må gjøres mer enn jeg først trodde for å få den slik jeg vil ha den. At jeg må holde på kjernehistorien og huske hva som er viktig, hva jeg vil fortelle. Det får ta den tiden det tar, selv om det aldri er morsomt å måtte utsette ting.

Selvangivelsen er fortsatt ikke levert, jeg må søke NAV om foreldrepermisjonspenger og har oppdaget at inntekten min beregnes annerledes enn jeg først optimistisk trodde og kjenner nok en bekymring for hvordan dette skal gå. Det koster å få barn. Huset vi bor i er et oppussingsobjekt og nå prøver vi å rekke å bygge et bad før termin. Det er under seks uker til termindato, men vedkommende (nei, vi vet ikke hvilket kjønn det blir) kan jo finne på å komme før. Det er visstnok også endel baby-greier man bør ha på plass innen den tid. Barnet trenger ulikt utstyr.

Mens jeg egentlig tenker at jeg burde prioritere venner og kultur fordi det kan bli lite tid til det kommende halvåret. (Kommende året? Kommende 18 år?) For det aller mest bekymringsfulle er den totale uvissheten, dette har jeg aldri gjort før. Den kommende pappaen er langt mindre bekymret. Men så har han jo gjort dette før, han er allerede far. Jeg vet ingenting om hva som venter meg.

Hva er en mor?

I dag har jeg sett på Safari, et program om billedkunst, jeg har lest et kapittel i Toril Mois bok om Simone de Beauvoir – En intellektuell kvinne blir til. Og jeg har vært på fødselsforberedende kurs. For jeg er en kropp. Langt mer enn tidligere, selv om jeg har tatt permisjon fra fotballen, permisjon fra innebandyen og fryst medlemskapet mitt på treningsstudioet. Jeg har lagt på meg ti kilo og ikke rørt alkohol siden november. Alt dette på grunn av kroppen. Jeg er gravid i åttende måned og det er vanskelig å glemme at jeg har en kropp.

Jeg forsøker å glemme kroppen ved å fortsatt være opptatt av de tingene jeg synes er viktige, som litteratur og kunst. Det kroppslige ved graviditet og fødsel er skremmende, men det aller mest skremmende er likevel: Å Bli Mor. Vil jeg slutte å være opptatt av kunst og litteratur? Vil jeg slutte å lese og tenke? Vil jeg bli en som oppdaterer facebookfeltet sitt utelukkende med siste nytt om avkommet?

Man fødes ikke som mor, man må (som regel) føde selv for å bli mor. Mødre og morsrollen kunne det vært (og er det sikkert) skrevet avhandlinger om. Jeg har ikke like god plass her. Min egen mor som er lærer sa en gang – halvt humoristisk og halvt som et hjertesukk: ”Det er to grupper som aldri blir beskrevet sympatisk i skjønnlitteraturen – lærere og mødre.” Det finnes kanskje flere dårlige mødre i litteraturen enn noe annet sted, men de trenger ikke være dårlige mødre for å bli hatet av avkommet. Det er ofte slik at – særlig døtre – vil frigjøre seg fra sin mor uansett hva hun gjør eller har gjort. Kvinnefrigjøringen eller endring av kvinnerollen har gått så fort at mange kvinner i en ny generasjon har sett på sin mor og sagt (eller tenkt): slik vil jeg ikke bli.

Selv har jeg sagt: ”Jeg er ikke sikker på om jeg vil ha barn.” Et utsagn jeg betrakter som forsiktig. Men som likevel har virket provoserende. Som om jeg har sagt: ”Jeg skal aldri ha barn.” Eller: ”Jeg hater barn (og særlig dine barn).”

Likevel Norge er verdens beste land å bli Mamma i. Det viste nettopp en ny internasjonal undersøkelse av 160 land. En av grunnene til at jeg tror Norge er et godt land å bli Mamma i er fedrene. Den norske mannen er mer likestilt enn mange andre menn. Fedrene deltar langt mer enn tidligere. Vi har fedrekvote og høy grad av likestilling i hjemmet. Selv er jeg glad for å kunne dele

foreldrepermisjonen likt med far. Får jeg ikke lest så mange høyintellektuelle essaysamlinger i høst så gyver jeg løs igjen i januar når Pappaen overtar permisjonen.

(Baksida av Klassekampen i dag fredag 4. juni)

Hva driver Lindkvist med?

Det er iallfall lite blogging. Men etter å ha sett hva Avil og Virrvarr driver med, ble jeg nesten inspirert. Det må være min hang til å lage lister.

1 - Skriver på bok nummer to, som er en roman.

2 - Selv om boka er "nesten ferdig" har jeg innsedd at det likevel er mye som gjenstår. Kanskje er det alltid slik at ferdigstillelsen er den verste og vanskeligste jobben. Og som en svensk forfatterkollega sa: de ti siste prosentene er like mye jobb som de nitti første.

3 - Jeg er forfatter. Fordi jeg lever av å skrive. Fordi også jeg definerer meg selv. Fordi jeg har fått stipend fra Forfatterforeningen.

4 - Jeg skal til Stockholm nettopp fordi jeg er forfatter. (Jfr forrige blogginnlegg).

5 - Jeg har vært på mitt første skolebesøk som forfatter. (Tidligere har jeg vært på et par som dramatiker.)

6 - En dramatiker er også en forfatter. Å være forfatter er å være en som skriver. Det kan vi godt gjøre til en mer nøytral betegnelse, en "writer" en skriver. Det trenger ikke være en som må ha gitt ut to bøker av en kvalitet det litterære rådi Forfatterforeningen har godkjent. (Som et svar til Avils og Virrvarrs lister.)

7 - Jeg er gravid i sjuende måned.

8 - Jeg hadde håpet på dobbel fødsel i høst. Med både barn og bok.

9 - Jeg har innsett at romanen ikke kommer ut i høst.

10 - Jeg forsøker å få romanen ferdig før termin, slik at det blir vårbok, men vet ikke om jeg klarer det.

11 - Jeg vil fortsette og skrive bøker og tenker det som et livsprosjekt. Det viktigste er at romanen blir så god som jeg vil ha den, ikke at den kommer ut fortest mulig.

12 - Jeg leser. Jeg ser på tv-serier. Jeg tenker. Jeg skriver. Jeg redigerer. Jeg sletter.

Stockholm i mai - tips mottas med takk

Jeg skal til Stockholm. Snart. Som forfatter/dramatiker har jeg undersøkt muligheter for å reise på skriveopphold ulike steder. Tidligere har jeg vært i Stamsund, Överkalix, Visby (flere ganger), Roma og Berlin. (Det vil si til Berlin har jeg organisert meg selv. Har likefullt betraktet det som skriveopphold. Særlig da jeg var i Berlin to uker uten knapt å se noe av byen.) Nå er det Stockholm som står for tur.

Jeg skal bo i et lite hus i en park, som likevel ligger sentralt, ikke langt fra Söder. Det er som et stipendopphold, jeg har søkt om å få reise dit og fått opphold basert på en søkndad hvor jeg begrunner hvorfor jeg skal få opphold. For å kunne søke må man være skapende kunstner (les: forfatter/dramatiker/billedkunstner/komponist, dette i motsetning til utøvende kunstnere: skuespillere/musikere osv). Man må også bo i en av de andre nordiske hovedstedene.

Jeg har vært i Stockholm før, men ikke mye, ikke ofte og ikke lenge. Nå skal jeg være der nesten to uker. Selv om jeg skal (må) jobbe en del, håper jeg å få oppleve en del av byen Stockholm som jeg har hørt så mye fint om. Jeg var der fire dager i november 2008, da gikk jeg på teater og var på Centralbadet blant annet. Likevel syns jeg ikke jeg kjenner Stockholm særlig godt. Jeg vil gjerne ha flere tips. De vanlige sightseeingtipsene kan man sikkert lese seg til, likeså hva som skjer på teaterscenene. Men det finnes jo alltid gode ting i gode byer som ikke er like åpenbare for en turist/gjest. Jeg vil gjerne ha gode anbefalinger og tips. Også til spisesteder, kafeer (på dagtid med internettforbindelse, det lille huset i parken har ikke trådløst nettverk) og restauranter.

Noen ganger

Skulle jeg ønske jeg var anonym på bloggen min. At jeg hadde en skjult identitet. Så mye jeg kunne skrevet da! Selvironisk og morsomt om livet mitt. For ingen hadde visst at det var meg og jeg slapp å bekymre meg for at de nærmeste skulle føle seg utlevert.

Men sånn er det ikke. For jeg startet blogg nærmest for å kunne skryte av det den offisielle Lindkvist foretar seg. Så da blir det sånn. Selv om det visst ikke er så mye å skryte av om dagen.

Jeg er sitért!

Hva er vel bedre enn å være en av 365 lesere?

Jo å bli sitert av en annen.

Og med hva?

En twittermelding!

Tenk, det Hedda.

Les Eirik Solbakken anbefaler melding på twitter fra Ellisiv Lindkvist her.

En av 365 lesere

I går var jeg dagens leser på 365 lesere og legger ut hele saken her også (inkludert bilde de tok fra bloggen min):

Ellisiv: Gjøre godt av Trude Marstein

Ellisiv Lindkvist, forfatter, dramatiker, skribent, blogger på Lindkvists logg.

36 år. Kommer fra Brøstadbotn i Troms og bor nå i Østensjø bydel.

Gjøre godt av Trude Marstein

Så lenge jeg kan huske har jeg likt å lese. Før jeg lærte å lese, likte jeg å bli lest for. Jeg leser fortsatt. Jeg blir ikke lei av å lese. Biblioteket var viktig for meg da jeg vokste opp. Det var der bøkene bodde, vi lånte dem hjem, leste dem og leverte dem tilbake. Det var en fantastisk ordning. Det var gratis. Vi kunne låne så mange vi ville. I en bitteliten bygd der det ikke er så mange andre kulturtilbud er biblioteket en fantastisk oase som viser deg verden. Biblioteket finnes, bøkene finnes, verden finnes, aprikostrærne finnes, de litterære perlene finnes. Jeg kunne for eksempel anbefalt Alfabet av Inger Christensen med åpningsdiktet: aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes.

Mange bøker har vært viktige; er viktige, betydningsfulle, morsomme, triste. Romaner, dikt, essay, til og med skuespill kunne jeg anbefalt. En liten gåtur i mine egne bokhyller og jeg tenker: den kan jeg anbefale, eller den, eller den. Siri Hustvedt, Doris Lessing, Sarah Kane. De finnes, bøkene finnes. Carina Rydberg, Sara Stridsberg, Marie Redonnet finnes. Forfatterne finnes.

Nettopp leste jeg Gjøre godt av Trude marstein. En roman om 118 mennesker. Alle har sine trivielle gjøremål og noen ganger er livet nesten uutholdelig trivielt, selv om det er juli og varmt disse to døgnene. Jeg leser om mennesker som ofte ikke er sympatiske, mennesker jeg tenker jeg ikke ville brydd meg om i det virkelige liv. Men dette er ikke det virkelige liv, det er en roman, meget troverdig og realistisk fortalt. (Er jeg mer interessert i fiksjon enn i virkelighet? Mer interessert i oppdiktede menneskers liv enn virkelige menneskers liv?) Karakterene i romanen kan være likegyldige, fulle av feil, akk så gjenkjennelige, akk så menneskelige. De bor i en norsk småby, livene er små, dette er hverdagsliv. Likevel så treffende for det vi alle baler med, strever med, holder på med, relasjonene til våre nærmeste, hverdagen, selv midt i sommerjuli.

Det er kanskje ikke så mange av karakterene i romanen som gjør godt, men romanen gjør godt.