Et sug etter andre forfattere

”Det er et hardt yrke og rik blir du ikke.”

 

Det var gjennomgangstonen fra alle forfattere som var gjestelærere i Bø, da jeg gikk på forfatterstudiet der. Det er også

 verdens mest ensomme yrke

poengterte Ingvar Ambjørnsen da han introduserte debutantene (deriblant Lindkvist) sent på høsten, 2007. 

 

For jeg går ikke til en jobb og treffer kolleger der. Slik de aller fleste (som har en jobb) gjør. Det vil si, til en viss grad fungerer et skrivested som Litteraturhuset og for så vidt Skandinavisk kunstnerforening i Roma på den måten. Imidlertid har man i mange andre yrker noe felles man jobber med, eller mot. Det har vi ikke her på Litteraturhuset. Vi kommer hit med jobben på hver vår bærbare. Vi trenger ikke snakke med hverandre. Vi kommer til ulike tider og går til ulike tider. Vi spiser ofte lunsj til ulike tider. Ingen er avhengige av hverandre. (Bare hvis man har glemt nøkkelkortet.) Tidligere kunne det hende at jeg dro til Litteraturhuset og hjem igjen, uten å snakke med noen. Det hendte til og med at jeg satt alene i lesesalrommet.

 

Sånn er det sjelden nå for tida. Nå er det mange flere her. Det er skribenter av alle slag: forfattere, dramatikere, oversettere, kritikere, barnebokforfattere, tidsskriftmennesker og sakprosaforfattere. Jeg ser dem, noen kjenner jeg litt, noen kjenner jeg mer, noen hilser jeg på, noen er jeg på hils med og noen vet jeg hvem er.

 

Det er mange av dem jeg har lyst til å snakke med. Jeg lurer på mange ting. 

Hvordan lever de livene sine? 

Hva lever de av? 

Har du en pengejobb ved siden av? I så fall hvilken?

 

Man får lite penger for å gi ut en bok. Det er vel heller sjelden drivkraften. Tidligere var mange forfattere lærere. Det virker som det er blitt borte. Mange av de nye forfatterne er mer profesjonelle i den forstand at de jobber med skribent-relaterte,  eller på annen måte forfatter-relaterte oppgaver, ved siden av det å skrive bøker. Det finnes også stipender.

 Hvordan organiserer du arbeidsdagen? 

Har jeg også lyst til å spørre. 

Når skriver du? 

Hvordan jobber du ferdig en roman?

 Har jeg lyst til å spørre flerboks-forfatteren, hun som har skrevet mer enn en bok. Og som fortsatt skriver. Det er så mye jeg lurer på – jeg skulle hatt et harem av forfattere jeg kunne henvendt meg til og spurt: 

vil du lese dette romanmanuset på hundre sider?

 

Det er forresten ikke bare forfattere jeg er lysten på. Også en del bloggere lurer jeg på hva gjør. På tide med feminist-blogg-øl igjen? Kanskje når Avil kommer til byen? Hun er jo både blogger og forfatter så hun tilfredsstiller i grunnen flere av mine behov.

Verdens Bokdag: Poesitrikken

Lindkvist på Poesitrikken. Jeg skal både lese og være konferansier. I meget godt selskap.

Se mer info her.

Jeg tror dere ville like hverandre

La oss si at det var sånn, at han sa det til meg, om en annen. Og det var fint. For jeg tenkte også det. Henne vil jeg like. Eller liker allerede slik jeg kjenner hennes som en (semi)offentlig person. Det hun skriver eller står for. Jeg liker henne. Og han tror vi vil like hverandre. Denne fine omsorgen i dette. At han kjenner oss begge og tror vi vil like hverandre. Det er godt å tenke på selv om det fortsatt er slik at vi ikke har hilst på hverandre. Det finnes noen der ute som liker meg eller vil like meg, som jeg liker eller vil like. At man ikke er alene i verden likvel. Ikke er en isbjørn, likevel. 

Mannlig blogger skriver om meg

Jeg skriver. Det er det jeg gjør. Hver dag. Jeg drar til Litteraturhuset og skriver. 

Hit drar også Mannlig blogger. Han har skrevet om meg.

Vanligvis leser jeg ikke Mannlige bloggere. Dette skyldes nok at mannlige bloggere har blogger som skrives av menn, om menn, for menn. Da er det kanskje ikke så rart at jeg finner de kjedelige, uten humor og verbale finnesser, masete og blottet for mangetydige, fantasieggende situasjoner.

Eller så er det bare det at det finnes så mange andre gode blogger at jeg aldri kommer så langt. Men noen unntak gjør man jo. For eksempel er Hjorthefar blitt utropt til en slags åndelig haremsleder over feministbloggene, så her må man jo lese av og til. (Av og til for han blogger så mye at det vanskelig å få med seg alt, sier nå jeg, som har så mye annet viktig å gjøre.)

Over til Mannlig blogger. Han har postet dette bilde av meg på tirsdag i Dagbokbloggingen sin som pågår denne uka. 

Han skriver om meg at: 

"

Tilbake på Litteraturhuset møter jeg feministbloggeren Lindkvist. Hun virker alt for trivelig. Jeg sitter ikke i konstant angst for genitialene mine lenger. Arbeidsdagen har blitt betydelig kjedeligere

."

Dagen før har han referert til min grønne rygg, med lenke til Mihoes post om hun skal kastrere en mannlig blogger. 

Da skrev han: 

Litteraturhusets toppetasje. De andre her skaper litteratur, jeg programmerer java.
Damen i grønt har utgitt bok og har vært i toppen av Tordenbloggen. Hun tilhører den feministiske bloggegenerasjonen som preget bloggsfæren for et par år siden. Slik at jeg ikke kan være trygg på at hun ikke klipper av meg ballene med en rusten hekksaks.

Og torsdag noterer han at jeg har rød genser og viser en rørende omsorg for mine fargevalg.

Da skriver han:

Det tradisjonelle bildet med Lindkvist i bakgrunnen. Hun satser rødt i dag. Det var grønt på mandag, grått på tirsdag. Publikum leter etter et mønster, et innfløkt system i påkledningen som kan kaste lys over de dypereliggende strømningene i hennes litteratur.

Kommer det bilde av meg i bakgrunnen i dag også kan jeg allerede nå røpe at jeg har turkis genser i dag. Og alle vet jo hva det betyr. 

Bildet av hverdags-ellisiv, stjal jeg fra bloggen til Esquil og la inn her.

Små kvinnesaker. Store kvinnesaker.

Den internasjonale kvinnedagen, 8. mars – kom og gikk og media kunne igjen bable om kvinnesaker i noen dager. Er stripping feminisme, var et av spørsmålene som sto på agendaen i år. Og som alltid når man snakker om kvinnesaker er det fint å ha folk som ikke er feminister, som ikke er den del av norsk kvinnebevegelse til å kunne påpeke: kvinnebevegelsen har svikta. Fordi det finnes kulturer, samfunn, strukturer og menn som undertrykker kvinner, fordi mange ikke-vestlige kvinner ikke blir integrert i det norske samfunnet er det (surprise!) Kvinnebevegelsen som har svikta.  Hvis du er feminist, har du tydeligvis et helt spesielt ansvar for å alltid snakke om den saken som er mest kvinneundertrykkende. Det kan for eksempel være kjønnslemlestelse. Hvis du er feminist og snakker om ting som er et problem først og fremst for norske hvite middelklassekvinner, da har du selv et problem. Kanskje er du kvinne, hvit, norsk og middelklassefeminist og hvordan skal noen ta deg alvorlig da? Alle vet at hvite middelklassekvinner i Norge har det kjempebra og det finnes mange andre kvinner som har det verre. Slutt å syte. Problemer i forbindelse med skjønnhetstyranniet, intimbarbering eller seksualitet er ingenting å snakke om så lenge det finnes kjønnslemlestelse i verden. Kritikken kan oppsummeres slik: Norske feminister har det alt for godt, de er alt for opptatt av eget underliv og drikker alt for mye caffe latte.

 

Kritikken gjelder ikke norske hvite middelklassemenn. Enda de er enda mer privilegert enn norske hvite middelklassekvinner. Ansvaret for all verdens kvinner begynner visst først idet du kaller deg feminist. Antagelig er det fordi du da blir en del av Kvinnebevegelsen og er det noe media liker å si å påpeke er det at kvinnebevegelsen har svikta. At Märtha Louise ikke vil kalle seg selv feminist fordi det er så belastende er dermed åpenbart. Hun tjener penger på at navnet hennes er blitt kjent grunnet et antidemokratisk system, og vil selvsagt ikke kalle seg feminist. Da ville hun jo med ett få ansvar for hele verdens (eller halve verdens) befolkning i tillegg til å bare kunne uttale seg om det til enhver tid mest kjønnsurettferdige i verden. I stedet skryter prinsessen av å ha vært såkalt guttejente. Noe svært mange kvinner gjør. På den måten får de rakket ned på alt som knyttes til kvinnekjønnet samtidig som man opphøyer seg selv. ”Jeg er ikke sånn, som de andre kvinnene. Jeg er en guttejente. (Jeg er ikke feminist heller, altså.)”

 

Et par relevante og åpenbare spørsmål er: 1 – Hvem er kvinnebevegelsen? 2 – Har ikke alle et ansvar for urettferdighet i verden, ikke bare feministene, men kanskje først og fremst folk med makt, inkludert menn med makt?

"Kosmetikk og indre lys"

Jeg fant et Aftenposten fra søndag 18. mai 2008. Oppslått på Jan Thomas. Jeg tok vare på anmeldelsen av boka "Jan Thomas´stylingguide" som Aftenposten har brukt to sider på å anmelde. Det er Ivo De Figueiredo som har skrevet den. Og jeg mener den har tilløp til å være grensesprengende. Selv vil jeg helst slippe å måtte lese en bok som dette. Men når man først skal bruke tid på å anmelde kommesielle produkter som mener kvinner skal bruke evigheter foran speilet så er Ivo mannen. En anmeldelse som dette kunne heller ikke vært skrevet av en kvinne. 

Hvorfor? Fordi vi lever i et kjønnet samfunn der det vi gjør knyttes til kjønn. Kvinner sminker seg. Menn gjør det ikke. (Og det motsatt skjer bare unntaksvis.) Derfor må det en mann til for å skrive følgende:

Til syvende og sist har nok boken størst interesse i kraft av sin slumrende ideologi. Jan Thomas mener styling gir kvinnen makt og selvtillit. Akkurat det har jeg forstått nå. Etter endt lesning lot jeg min eldste datter sminke meg etter bokens instruksjoner. Synet som møtte meg i speilet, var slående. Jeg har aldri sett meg vakrere, og jeg kan forstå at min nye skjønnhet kan gi meg makt i de rette omgivelser. Men da jeg forlot speilet, merket jeg at jeg fortsatt så meg selv utenfra, intenst oppmerksom på et utseende som jeg bare kunne vurdere etter andres blikk. Om Jan Thomas har rett og jeg nå var mer meg selv, var det et høyst skjørt selv jeg var utstyrt med. Ved middagen spiste jeg forsiktig for ikke å ødelegge leppestiften, å gni seg i øynene var utenkelig.

Jeg var vakker og i besittelse av skjønnhetens makt, men jeg var personlig ufri, og jeg forsto at jeg for første gang i livet følte meg som en virkelig kvinne.

Hele anmeldelsen her. 

Forresten virker det som Jan Thomas prosjekt er det motsatt av Charlotte Roches bok. Det slo meg da jeg leste dette hos fr.martinsen. 

(Tenkte å blogge om dette med en gang. Men bedre seint enn aldri. Nå kan jeg kaste avisen. Phu)

Kjære syklist

Du som syklet ved hauketo forrige søndag. Du som opplevde at en utålmodig bilist tutet bak deg, enda du umulig kunne fly av veien. Så du snudde deg for å se hvilken dust som tutet slik. Vel, det var ikke meg! Det var bilisten bak meg. 

I dag

fikk jeg tilbud om å låne munkecella på det andre rommet her på skriveloftet på Litteraturhuset. Jeg hadde bestemt meg for å sette meg der og slippe å ergre meg over folk som puster og spiser og spiller musikk og hva de nå gjør. Mer skjermet skulle jeg sitte der. Men den felles lesesalen har noe som munkecella mangler: dasglys. Så jeg tok med meg pcen, sekken, veska, kaffen og alle bøkene og rigget meg opp inne i lesesalen sammen med de andre. De som puster og av og til spiser. 

Jeg har vindusplass. 

Himmelen er blå.