Heteroturisten

I flere år forsøkte jeg å bli lesbisk. Eller mer presist: Lenge var jeg åpen for at det å leve lesbisk kunne være en mulighet. Og kanskje hadde det vært det om jeg hadde truffet den rette. Tilgangen på en heterofil partner er imidlertid langt større. Likevel er det selv i en heterofil verden vanskelig å finne noen man kan orke å leve sammen med. Og som orker deg. Også kalt kjærlighet. 

Det er lett å tro at alt skjer et annet sted. Og oppvokst i en utkant av en utkant av en utkant, nederst på den regionale rangstigen, arbeiderklasse (eller lavere middelklasse om du vil, men uansett langt fra det toneangivende borgerlige kulturelle Oslo3-miljøet), dessuten kvinne og ung – for ung – og så plutselig (når skjedde det?) for gammel. 

Likevel fortsatt i min beste alder. 

Radikal og intellektuell
Det som hele tiden førte til følelsen av å være annerledes var lengselen etter både det radikale og det intellektuelle. Begge deler i skarp kontrast til det «de andre», folk rundt meg var opptatt av. Hangen til dette førte til en rekke spørsmål fra meg – til meg. Hvorfor skal jeg gifte meg? Hvorfor skal jeg få barn? Hvorfor skal jeg barbere leggene? Noen ganger tenkte jeg at jeg var en del av alle marginale grupper i Norge bortsett fra å være lesbisk og nynorsking. Noe som selvsagt gjorde at jeg forsøkte å bli begge deler. 

I min lesbiske utforskningsperiode var jeg redd for å bli avslørt. Var jeg egentlig en heteroturist? Ville jeg bare prøve å ha sex med en kvinne fordi det var en del av den seksuelle kulturen jeg leste om og forholdt meg til? «Pikekos» og trekant med to kvinner er en meget utbredt drøm hos den heterofile mannen. Syntes jeg kvinner var vakre fordi kvinner er så objektivisert at til og med heterofile kvinner forholder seg til kvinner som kropp, som form? 

Bitch Song Club Høsten 2007 ble jeg spurt om å skrive teksten til et figurteaterprosjekt hvor hele handlingen foregår på en lesbebar. Tittel: Bitch Song Club. Jeg syntes prosjektet hørtes interessant ut og svarte ja. Senere har jeg ofte sagt at jeg jobber med «lesbisk dukketeater». Når så DU sist lesbisk dukketeater, liksom? Og jeg tenker at det kom godt med, min streben etter å ville bli lesbisk. Samtidig som jeg, som lever heterofilt (og kanskje til og med er heterofil, skjønt når er man noe som helst?) har en slags autoritetsangst for de som er lesbiske eller lever lesbisk. De er ekspertene, og enhver lesbisk har rett til å si at jeg tar feil. Det er ikke slik det er å være lesbisk. Samtidig som man dermed understreker forskjelligheten. Kan en mann skrive om å være kvinne, kan en kvinne skrive om det å være mann, kan en heterofil skrive en lesbisk cabaret? Svarene er vel ja. Og kanskje mer ja i dag enn på 1970-tallet. 

Jeg gjør hjemmeleksa mi. Eller bedriver research. Jeg ser The LWord. St.Croix-trilogien og Opp alle jordens homofile av Gerd Brantenberg har jeg lest, likeså Kvinnefrukt av Rita Mae Brown. Jeg leserLoosing Louise. Jeg leser Ikke bare appelsiner. Jeg leser Sarah Waters, Mian Lodalen, Louise Boije af Gennäs. Jeg snakker med ungdommen. Jeg leser selvbiografien til Kim Friele. Jeg leser Dykes to watch out for og Fun Home av Alison Bechdel. Jeg elsker Dykes to watch out for og Fun Home. Og jeg fascineres av The LWord. 

Super-lesbisk
Det er noe jeg er redd for. Det ene er, som sagt, at noen som er lesbisk skal komme og si at det ikke er sånn. Likevel er jeg kanskje mer redd for å gjøre dette til dét det skal være, nemlig: lesbisk dukketeater. Med trykk på lesbisk. Å leve lesbisk handler neppe om å snakke om at man er lesbisk hele tiden. Noe Christine Koht poengterer når hun er på handletur og sier: «Jeg er lesbisk. Kan du anbefale meg en fisk?» Så jeg skriver meg inn i det lesbiske og lager først en 90-siders lang kjedelig lesbepolitisk tekst. Som må skrives om, og skrives om, og skrives om, og kuttes ned til halvparten. Og litt til. Nå nærmer vi oss noe. 

I mellomtiden smykker jeg meg med det. Slik mange av oss har smykket oss med at vi har homofile venner. «Jeg har mange venner som er homofile. (Men jeg er ikke det selv altså.).» En slik støtte er enkel. Det er enkelt å være venn med en homofil. Nesten like enkelt som å være venn med en heterofil. Eller egentlig omtrent helt likt. Eller? Hvor mange flerkulturelle venner har du da? Mens jeg vandrer rundt i den kulturelle urbane middelklassen i Oslo sier jeg at jeg skriver Lesbisk dukketeater. Stolt. Når så DU sist lesbisk dukketeater? Men reiser jeg litt ut av Oslo og treffer de som er dobbelt så gamle som meg, merker jeg at det ikke er like kult. At jeg faktisk kvier meg for å si at det er lesbisk dukketeater jeg skriver. Og jeg skammer meg over at jeg skammer meg. Har jeg ikke kommet lenger? 

Kjernefamilien
I 1994 intervjuet jeg Gerd Brantenberg som sa at flere heterofile burde kjenne på sine homofile sider. Jeg tok henne på ordet, med all min streben etter å bli lesbisk. I 2008 er jeg på et seminar der kjønnsforskeren Åse Røthing forteller om høy homotoleranse i skolen, men at redselen for ens egen eventuelle homofili likevel fortsatt er sterkt til stede. Altså: homofobi. 

Så hvorfor er jeg ikke lesbisk? Hvordan kan jeg vite at jeg er heterofil? Hvorfor denne sterke trangen til å finne ut om jeg er/var lesbisk. Og kan jeg nå være sikker på at jeg er heterofil bare fordi jeg lever sammen med en mann? Kan jeg være queer og skeiv i min heterofile tilværelse? Jeg er jo tross alt ikke en del av en heteronormativ kjernefamilie? Det er ikke lett å være kritisk til rollen man blir tildelt. Å være kritisk til moderskapet, ekteskapet, kjernefamilien, forbrukskulturen, monogamiet, religionen og boligprisene. Samtidig som man (jeg) mener at homofile skal få lov til å gifte seg, få barn og lage nye kjernefamilier. Forhåpentligvis kan mor, mor, barn eller far, far, barn gjøre noe med både kjernefamilien og heteronormativiteten. 

Lappeteppefamilien
I sofaen sitter mann, kvinne og to stykk barn, tenåringsbarn. De er ikke mine. Det vil si: Jeg har ikke født dem. Derfor er vi ikke en vanlig kjernefamilie. Vi er en lappeteppefamilie, eller en gjenbruksfamilie. Hunden er en skilsmissehund og følger barna, nå ligger den ved våre føtter. Vi ser på The LWord. Det er en del av researchen min, og alle får se på. Yngstedatter sier: Hvis jeg blir lesbisk når jeg blir stor, tror jeg at jeg blir ganske feminin. 

Jeg glemmer for en gangs skyld å bli trist over siste del av setningen. Ønsket om kvinnelighetsdyrkingen har allerede slått kraftig rot, og hun kan mer om sminke og hår enn jeg noen gang har kunnet. Det gjør meg vanligvis både pessimistisk og litt trist. Alt de må bruke tid, krefter og penger på, sukker jeg. Men denne gangen tillater jeg meg ubekymret å ikke høre ønsket om femininitet. I stedet fokuserer jeg på første del av setningen: «Hvis jeg blir lesbisk…» Det er da et godt utgangspunkt og en rimelig åpen holdning. Til livet. Til kjærligheten. 

Fakta:
Bitch Song Club - en skeiv kabaret, av Ellisiv Lindkvist
Urpremiere på Oslo Nye Teater, Teaterkjeller’n 12. september. Spilles til 1. november.
Med: Karina Nielsen Suzanne Paalgard, Espen Alknes, Kari-Ann Grønsund, Anders Rogg. Idé/scenografi/dukker: Nina Borge. Regi: Line Rosvoll. Musikk: Anders Rogg. Koreografi: Toni Ferraz 

Ellisiv Lindkvist er forfatter, dramatiker og skribent. Hun er dessuten kulturredaktør i Fett.

(Artikkel i Fett nr 3 – 2008)

Apropos Fett: på tide og poste denne artikkelen også her. Ligger allerede ute på Fetts sider. Her. 

Nytt nummer av Fett, slippefest Lørdag 24. januar

I morgen er det altså slippefest for Fett nr 4 - 2008 på Sound of Mu, kl 15.00.

Dette sier Siri Lindstad, avtroppende redaktør:

Selvfølgelig måtte Fett 4/08 gå over termindato. Temaet er tross alt "den gravide kroppen". Men endelig kan vi ønske et velskapt eksemplar av Norges beste og eneste feministiske tidsskrift velkommen til verden! 

Begivenheten feires på Sound of Mu, Markveien 58, Oslo, lørdag 24.januar kl.15-17. 

Vi:
- serverer nybakte boller til de førstankomne
- viser kortfilmen Liten Knute, regi: Kjersti Steinsbø, basert på en novelle av Gunhild Øyehaug. Den handler om en gutt som blir født med en navlestreng det er umulig å kutte...,
- duver lett til DJ Guros eminente musikk
- og framfor alt: ønsker Fetts nye redaktør, Charlotte Myrbråten, hjertelig velkommen! 

Hilsen
Siri Lindstad
Avtroppende redaktør, Fett 

Selv er jeg i Roma - og kan ikke være der, men dette er en anbefaling. 

Lindkvist-prisen for 2008

Jepp - er man først så heldig at man kan dele ut sin pris som man lyster så er det bare å fortsette.

Lindkvist oppsummerer 2008, kårer de beste hendelsene og skryter av sin kulturelle kredibilietet.

Årets teateropplevelse
Pornography
- Riktignok ikke min favoritt Pendry-forestilling. Ikke minst fordi savnet etter å se Pendry selv på scenen var stort. Men selv om Pornography møtte hard kritikk og mye motstand så er det ikke mye annet teater på norske scener som er like interessant.

Årets institusjonsteateropplevelse
Ulrike Maria Stuart av Elfriede Jelinek (Nationaltheatret)
(produsert i 2007, men så den i januar 2008)

Årets leseropplevelse
Ladies – Mara Lee
Sv 2007 – kom på norsk i 2008)

Årets tegneserie
Jag är din flickcvän nu – Nina Hemmingsson
(som kom på norsk i 2008)

Årets litteraturfest
Norsk Forfattersentrums 40 års jubileum 29. mars. Slo ut banknatta på Lillehammer.

Årets kunstutstilling
Ingrid Askeland – Private property
på Ram Galleri

Årest festival
Riddu Riddu med Angelique Kidjo og Valkyrien Allstars med flere. Og midnattsol.


Årets reis til et sted du ikke har vært før
Brüssel
Hamar

Årets reis tilbake til et kjært sted
Berlin (to ganger)
Visby

Årets blogg
Fjordfitte
Tilbake som verdig vinner etter at Dagens Onde Kvinner slo henne på målstreken i fjor.
I løpet av 2008 sluttet dessverre Drusilla og blogge. Fjordfitte har stengt kommentarfeltet og blogger sjelden. Men altså meget godt når det skjer.

Årets tidsskrift
Fett (surprise...)


Årets seminar
Norwegian Good
(Ok, jeg var der og holdt foredrag, så en liten navle-pris der)

Årets diktsamling
Mona Høvring – Å paradis

Årets kinofilm
Vicky Christina Barcelona – Woody Allen
(innrømmelse: vurderingsgrunnlaget er akk så tynt. Les: en av yderst få kinofilmer Lindkvist så i 2008)

Årets DVD-film
Persepolis (rakk visst aldri å se den på kino, men boka leste jeg og anmeldte i Ny Tid i sin tid)

Årets ball
Operaballet

Årets radioprogram
Hallo i uken (holder seg godt.)

Årets TV-program
Nytt på nytt (ser i grunnen knapt på noe annet)

Årets revy
Ny musikkk 70 år
Riktignok var revyen tre timer for lang (halvannen time hadde vært nok).
Men den kunne i hvertfall slå til med en naken mann på scenen (som rotet bort brillene sine), og det er jo alltid et pluss.

Lindkvist-prisen 2007
Lindkvist-prisen 2006 del 1 og del 2 samt årets dikt
(Og Navle-prisen 2007)

En skål for Obama

Tok vi alle sammen som er her i Skandinavisk Kunstnerforening. En skål med cava. Mellom tre dansker, to finner, en islending, en fra Polen og en norsking. Mens vi så på CNN.

Etterpå kunne jeg følge VGanders på twitter og ikke minst lese fr.martinsens rapport. 

Noe jeg savner når jeg er i utlendighet

1 - Avisene som ligger i postkassen hver morgen, hvor alt står på norsk. Et språk jeg forstår.

2 - Norsk radio, NRK P2, særlig kulturnytt.

3 - Innebandytreninga.

Min favorittbok

Her skrev jeg sist om Inger Christensen og dette sa jeg til Nordlys i juni i fjor:

Hva er din favorittbok?

Alfabet – Inger Christensen (dikt, Danmark 1981)

Hva gjør den til favorittboka?

Den lager sin egen kosmologi. Den beskriver alt. Den ordner verden. Den er vakker og fantastisk. Åpningen: "aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes."

Når leste du den første gang?

Da jeg gikk på Forfatterstudiet i Tromsø høsten 1996. Liv Lundberg, som senere oversatte Alfabet til norsk, introduserte oss for den danske forfatteren. Vi hadde faktisk Christensen på forfatterbesøk det året.

Har du spesielle minner til boka?

Diktet som begynner slik: "kjærligheten finnes, kjærligheten finnes/ så glemsomt din hånd stukket inn som en unge/ i min og døden umulig å huske," (fra den norske utgaven) har jeg lest både i et bryllup og i en begravelse.

 

Hvor mange ganger har du lest den?

Sikkert fire-fem ganger hele boka, både på dansk og norsk. I tillegg til at jeg blar i den og leser utdrag, ikke minst nå, når jeg skal svare på dette.

(Nordlys 16. juni 2008)

 

Test deg selv: hvilken type blogger er du?

Noen må bare lage den testen først.

Før var jeg morsom og satirisk, ofte, med en sånn passe distanse til hun derre Lindkvist. Og lite personlig. 

Nå er jeg visst blitt personlig. Men noen ganger kanskje bare litt sånn dvask personlig. Eller bare litt dvask blogging. Som om jeg ikke investerer noe i det, eller har mistet tonen min.

Og da lurer jeg på hva jeg skal gjøre. Skal jeg anstrenge meg mer? Eller ta en pause fra blogginga?

Hvorfor blogger jeg ikke oftere?

Når jeg faktisk tenker på det såpass ofte. Og til og med skriver blogginnlegg som jeg ikke poster. Er det fordi jeg har lyst til å blogge og den strenge-utilitaristiske-tildels-masochistiske-Lindkvist nekter meg? 

Så sitter jeg der og tenker på hva som er meningen med alt. Ikke minst blogging.

Dessuten er det både facebook og twitter og underskog og e-poster og noe som heter det virkelige liv eller hva man nå skal kalle det. Og alt det andre. 

Så sitter jeg der og tenker på hva som er viktigst. Hva bør jeg gjøre?

Og sånn går no dagan.

Folk reiser alt for mye

Nå er jeg visst blitt sånn. En som reiser. Tre dager i Stockholm. Videre til Visby. Fjorten dager i Berlin og nå hele fire uker i Roma.

Det er fint å reise. Er det ikke? 

Men det er også stresset før man reiser. Alt man skal huske. Å ordne først, og å ta med seg. Særlig hvis man skal være borte lenge og jobbe. Og ikke bare på to-tre dagers storbyferie. Reisefeberen og lite søvn natta før av redsel for å forsove seg og miste flyet. 

Jeg liker ikke korte storbyferier. Det er ikke noe for meg. Jeg er en langsom person. Dessuten er det fint at når man først forurenser med å ta fly å bli lenge borte. 

Siden jeg er (og hvertfall har vært) både fattig og gjerrig er også storbyferier med hotell langt utenfor rekkevidde. Mine reiser er ofte skrive-reiser. Stockholm: studietur, research og jobb. Visby: jobb, for å skrive. Og Roma: stipendiat på Skandinavias kunstnerforening.

Nå var det ikke planlagt å reise så mye så tett. Jeg fikk avslag på søknad om opphold i Roma og dermed planla og bestilte jeg turer til Sverige og til Berlin. Så tikket det inn en forespørsel om Roma likevel, da andre har meldt avbud og vips ble det mange reiser på kort tid. Det er nesten så jeg kan glede meg til å komme tilbake til hverdagslivet i Oslo. Det gjør jeg faktisk. 

Det er fint å være i Roma også. Og fint å være et sted så lenge at man kan kjenne på hverdagen på dette stedet. I dag har jeg skiftet sengetøy og støvsugd rommet mitt. 

Mann er reist hjem og jeg har tolv dager alene i Roma. Alene sammen med de andre som bor her, finske, danske, islandske og til og med en polsk skandinav. Jeg skal være mindre turist og mer forfatter. Det vil si jobbe mer. Men jeg skal fortsatt jogge i Doria Pamphili-parken. Hvor både Sigrid Undset og Selma Lagerlöf har fått egne veier oppkalt etter seg.

Noe som er fint med å være her er den milde lufta, sola som varmer og lyser, og dagslyset som varer til langt på dag. (Ja, til rundt fem, så mørkner det mot halv seks.)