Her er jeg

Ny bok: Ådissjen

Ny bok med monologer, tilpasset skuespillerspirer eller andre som trenger en monolog før de skal på audition eller opptaksprøve.

Og ja Lindkvist er med. Med monologen S for Shoppingsenter fra Jeg er ikke slik.

Dette skriver Transit, altså forlaget:

Hvert år forbereder hundrevis av håpefulle kandidater seg til ulike opptaksprøver og auditions i inn- og utland. En av de viktigste beslutninger man må ta i en slik prosess er valg av monolog. Mange leter i klassikere fra Ibsen og Shakespeare, mens andre oversetter tekster fra en av de tilgjengelige engelskspråklige tekstsamlingene. 

Ådissjen er en nyskrevet monologantologi, forfattet av både erfarne og debuterende dramatikere. Antologien er den første i sitt slag, tror vi, og er kommet i stand på initiativ fra Norsk Skuespillersenter, som i samarbeid med Norske Dramatikeres Forbund avholdt en monologkonkurranse i 2008. 

Inneholder monologer av: Tord Akerbæk, Ingunn Andreassen, Kristin E. Bjørn, Ingeborg Eliassen, Helga G. Eriksen, Eirik Fauske, Øyvind Gjengaar, Kim Atle Hansen, Liv Heløe, Morten Joachim, Kjetil Indregard, Per Knutsen, Ellisiv Lindkvist, Kaia Linnea Dahle Nyhus, Morten Nyhus, Tale Næss, Erlend Sandem, Linn Skåber, Jørgen Strickert, Thomas Seeberg Torjussen, Maria Tryti Vennerød

Boka kan bestilles her allerede nå, formell utgivelsesdato er 20. januar.

Jeg er i Roma.

I fire uker. Jeg bare nevner det. 

aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes.

Inger Christensen 1935 - 2009

Andre januar tok jeg flyet fra Oslo til Roma for å være her på skandinavisk forening i fire uker. Det er sjelden jeg slår mobilen helt av nå for tiden, siden det som regel holder å ha den på lydløs. Men om jeg skal fly slår jeg den helt av.

Vi lander i Roma, Mann og jeg, jeg slår på mobilen igjen, da kommer det opp et lite dikt: "aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes." Det er åpningen på diktsamlingen Alfabet. Som jeg i sa til Nordlys i fjor er favorittboka mi. (Ligger ikke på nett). Jeg husker at jeg leste dette (aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes.), etter at vi hadde landet og fest-sikkerhetsbeltet-lyset forsvant, og det vanlige kaoset av flypassasjerer som alle vil ha kofferten og jakken i hyllene over setet oppstod. Vi hadde sittet inntil vinduet, jeg i midten og jeg visste Mann det diktet. Vi satt der i flyet og så på diktet jeg hadde lagt inn på mobiltelefonen. Og det var samme dagen Inger Christensen døde. I går sa det danske paret det til oss, de som også bor her. Han er komponist og har laget musikk til Sommerfugldalen. Vi fikk låne CDen og høre på den. Inger Christensen leser selv. Liv Lundberg har oversatt Alfabet til norsk. Hun sørget for å invitere Inger Christensen opp til Tromsø da jeg var student på forfatterstudiet i 1996-97. Det er jeg glad for. Jeg kan fortsatt erindre at hun leser fra Alfabet på teaterkafeen i Tromsø.

aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes.

Nyttårsforsetter

Hva er dine mål for det nye året? Spør jeg nyttårsselskapet. Mange er skeptiske og ønsker ikke å ha noen forsett, man forbinder det med en moralisme i form av at man skal slutte å røyke eller bruke mindre penger eller noe annet som man finner utrolig kjedelig etter to glass champagne. Jeg forklarer at mål for det nye året ikke trenger å være kjedelige og begrense livsutfoldelsen, tvert imot, sier jeg og slår ut med mine, for anledningen, hanskebekledde hender. Et mål kan være lystbetont. Det kan være et ønske, en ambisjon, noe du har lyst til å gjøre. For det er ganske sikkert noe du har lyst til å gjøre.

Jeg gjør det hvert år. Lager en liste med forsett eller mål eller ønsker eller håp eller bare enkle gjøremål. Kanskje ca førtitre slike punkter skriver jeg ned i en bok. Når året er slutt leser jeg gjennom hva jeg skrev i fjor og krysser av de som er blitt fullbyrdet, lager et halvveis kryss for de som er delvis fullført og et minus ved dem jeg helt klart ikke har fullført. Noen synes kanskje dette kan høres ut som en tvangshandling, men jeg ser på det som et høytidelig og kjært ritual. Dog, det må innrømmes, av temmelig privat karakter. Jeg viser ikke listen til noen. Men jeg har alltid et par klare, tydelige og passe ambisiøse mål jeg kan presentere for nyttårsgjestene.

Andre mål kan noen ganger være nærmest basale. Eller enkle. Eller praktiske. Noen ganger ting jeg gjør av meg selv. Som å lese bøker. Det stod oppført som eget mål for i fjor: Fortsette å lese bøker. Det har jeg klart. Jeg har også sett film, gått på teater, vært på utstillinger og konserter. Jeg har bakt brød, lagd sjokoladekake og prøvd nye middagsretter. Jeg har vært i Berlin og i Brüssel. To ganger i Berlin til og med.

Ja, jeg ser det, en liste kan bli både overfladisk og skrytete. Litt som de brevene noen klarer å skrive før jul som de kopierer og sender til venner og kjente. Der står suksessene for året som gikk, reisene og alt det positive. Men jeg har sluttet å se ned på de brevene; det er greit, tenker jeg raust. Det er fint å få høre hva folk gjør. Selv skriver jeg ingen brev, selv om tanken har streifet meg, i stedet lager jeg altså en liste i all hemmelighet over hva jeg har lyst å få til i det kommende året. Og krysser ut det jeg har klart i året som gikk. Alt i alt er 2008 et veldig bra år. Det ligger høyt oppe på lista over personlige favorittår. Helt der oppe sammen med 2007.

(Baksida av Klassekampen lørdag 3. januar - tror jeg, men har ikke sett det selv, siden jeg er i Roma)

Jula er her

Og jeg er her. Hjemme. Med vondt i halsen og en stemme som ikke holder. Jeg hvisker. De andre er i familieselskap og jeg drikker te med honning og leser mummi-tegneserie. Og Christopher Nielsens Bygdegutar som jeg fikk i julegave. Og Fam Ekman som jeg også fikk. 

Det var mye jeg skulle blogget før jul. Det var i det hele tatt mye jeg skulle gjort før jul. I fjor og for to år siden la jeg ut ønskeliste, kalte det til og med en tradisjon. I år gjorde jeg ikke engang det. Men jeg kan komme med noen ønsker for 2008. Etterhvert.

Akk, så bløthjertet

At når pusen legger seg over pcen mens jeg sitter og jobber, for å få kos, har jeg ikke hjerte til å flytte den.

Fortsatt i Berlin

Hvorfor skal man reise til Berlin hvis man likevel bare sitter inne i en leilighet og jobber?

Tjaa, bare det å vite at byen finnes der ute?